Klaus Hagerup – kamerat og venn

Klaus er død, Klaus Hagerup. Så kort tid etter en annen venn og kamerat, Jon Michelet og bare dager etter Harald Stabell. Det ryddes i storskogen nå, i et uhyggelig tempo.

Jeg ble kjent med Klaus i 1964. Han gikk på Teisen skole og var medlem av Bryn/Hellerud SUF, som skulle bli kjernen i den norske ml-bevegelsen. Allerede da var Klaus teatermann og ledet skoleteatergruppa som var en viktig rekrutteringskilde til SUF-laget. I 1965 satte han opp Wolfgang Borcherts stykke Draussen vor der Tür på skoleteateret. Det var ikke mangel på ambisjoner akkurat. Men heller ikke den latteren og humoren hans som jeg ble så glad i etter hvert. Klaus gikk i klassen til Tron Øgrim og de to påvirket hverandre mye. Mora, Inger Hagerup, påvirket ikke bare Klaus, slik han forteller om i boka Alt er så nær meg, men hele miljøet rundt henne, også oss i Bryn/Hellerud.

Politisk satire og humor

I 1978 ledet Totto Osvold et program på NRK TV der poenget var at partilederne skulle vise seg fra en annen side. Det skulle være underholdning. Ledelsen i Arbeiderpartiet stilte med lusekofte og trekkspill, og ledelsen i Høyre åpnet slipsknutene. Ordentlig jovialt og folkelig var det. Men hva skulle AKP gjøre? Det vil si, hva skulle jeg gjøre, for jeg var jo eneste talsmann for AKPs ledelse. Jeg stilte det samme spørsmålet i sentralkomiltéens arbeidsutvalg, SKAU:

– Hør her, ikke er jeg morsom, ikke kan jeg synge og ikke spiller jeg trekkspill. Hva pokker skal jeg gjøre?

– Vi lager et møte om det, foreslo Tron. Og slik ble det.

På det møtet deltok Klaus, og det var han som løste floken.

– Vi lager film, sa han, en film fra Forsvarets opplysningtjeneste.

Ideen var å lage en film som ga seg ut for å være en propagandafilm fra den militære etterretningstjenesten om hvor farlig AKP var, en blanding av Filmavisen og Trond Kirkvaag. Det løste problemet. I løpet av et par dager hadde Klaus skrevet manus, og i NRK ble nettopp Trond Kirkvaag satt til å lage filmen. Ideen var at jeg skulle oppføre meg helt hverdagslig, gå med familien i byen, ta T-banen, dra på hyttetur og gå på ski i marka. I kontrast med dette skulle fortellerstemmen hisse seg opp og snakke eksaltert om geriljatrening og undergraving. Trond K. hermet farens stemme fra Filmavisen og ga filmen den eksalterte stemninga som Klaus var ute etter. Det ble sinnssvakt morsomt.

Den opprørske teaterbevegelsen

En av grunnene til at den norske ml-bevegelsen fikk en så stor betydning i norsk kulturliv på 1970-tallet var at en del folk i og rundt bevegelsen tok opp inspirasjonen fra svenske Fria Proteatern og skapte en teaterbevegelse i Norge. Nationaltheatret satte opp Svartkatten (1971) og Pendlerne (1974). Vi fikk Hålogaland teater (1971) og Teatret vårt i Molde (1972).

Klaus var ved Hålogaland teater i Tromsø fra 1971. Han ville skape et folkelig og politisk engasjert teater, djupt forankra i landsdelen. Han og teatret lagde stykket Det er her æ høre tel, om kampen for å få veiforbindelse til fiskeværene Senjahopen og Mefjordvær på yttersida av Senja. Det hadde premiere i 1973, og ble gjennombruddet for Hålogaland teater, og ble også et kjennetegn på teatret og den nordnorske kulturbevegelsen.

Dette var en helt annen måte å skape teater på. Det var et kollektivt arbeid og det bygde på en grunnleggende respekt for vanlige arbeidsfolk, deres måte å tenke på og deres liv og kultur.

Samtalen fortsetter

En annen venn av meg som var i Tromsø på den tida, var Henning Mankell, og han fortalte meg entusiastisk om samarbeidet med Klaus mens vi satt under nattehimmelen i Maputo mange år seinere og mimret om søttitallet.

Nå er disse vennene døde og har etterlatt seg sorg og store tomrom, men også så mye annet. Som Henning sa i Trons begravelse:

När jag nu står på Parkteatret och talar, föreställer jag mig att Tron Ögrim sitter här i salen och lyssnar. Inte så att han har återuppstått som en fantom eller gengångare i Henrik Ibsensk mening. Men han finns här, som vi har lärt oss i vårt liv, att med dom som är döda kan man fortsätta att samtala. Jag syftar naturligtvis inte på någon parapsykologisk övertro. Vi har ju inte samlats här för att sitta och hålla varandra i händerna och framkalla de dödas röster.
Vad jag menar är givet. Vi har lärt oss att de dödas röster inte tystnar bara för att de är döda. Vi vet att våra döda vänner fortsätter att vara våra vänner, fortsätter att delta i våra liv, även efter det att vi har stått vid deras gravar och känt den stora sorgen blåsa kallt i våra ansikten.

Det at folk er døde betyr jo ikke at samtalen med dem tar slutt, for de lever jo i oss.

Gnisten lever videre

Jeg hadde sjelden kontakt med Klaus de seinere åra, men han ringte meg for omtrent et halvt år siden. Han var fortalte at han var sjuk og sengeliggende, men han måtte bare fortelle meg hvor glad han var da han leste min sjølbiografi «En folkefiende».

«Det var jo sånn det var, Pål,» sa Klaus. Klaus var ikke en av dem som sviktet sin ungdoms idealer. Flammen levde i ham til det siste. Som sitt store forbilde Bertolt Brecht mente Klaus at kommunismens tanke er enkel, hvis du ikke er en utbytter, så kan du lett forstå den. Det viste han ved å skrive om den kommunistiske tanken på en måte som gjør at den er blitt sunget av titusener av mennesker og fortsatt er svært kjær for mange:

Ellinors vise

Tekst: Klaus Hagerup
Mel: Sverre Kjelsberg

Ka e det som æ drømme om
at æ en dag ska våkne opp å vite,
at arbeidet æ leve med,
e mykje mykje meir enn det å slite.

Æ drømme om å være fri
i lag med alle folkan som æ like.
Æ drømme om ei anna tid
da ingen folk e fattige og rike.

Æ drømme om at alle dæm
som trekke garnan langt der utpå sjyen
skal få ei bedre tid i lag med dæm
som jobbe skift på en fabrikk i byen.

Og dæm som har en liten gård,
nån kyr og ei gjeld dem ikkje klare.
Æ drømme at dæm får en vår
dæm bruke te nå’ meir enn det å spare.

Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga på jorda stanse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det bli like fint å jobbe som å danse.

Takk for alt du har betydd og den du var, Klaus. Den ilden du tente lever ennå.