Ved Jon Ms død: Et brennende hjerte har sluttet å slå

0
Jon Michelet under et foredrag om Tron Øgrim på Pakteatret i 2007. Foto: Wikipedia.

Av Halvor Fjermeros.

Det var vondt, men også venta å få vite at Jon Michelet døde i går kveld, 73 år gammel etter langt tids kamp mot kreften – og mot deadline for den siste boka om krigsseilerne. Han vil bli stående igjen som den urkraft han var, både som en intellektuelt nysgjerrig på livslang oppdagelsesferd og som en ustoppelig motstandsmann i kampen mot den bestående orden i det samfunnet han levde i.

Det er bare noen uker siden jeg snakket med Jon Michelet i telefon. «Jeg er veldig sjuk, men jeg har ikke lyst til å legge ut om det nå. Men jeg jobber med boka, jeg skal sette meg til å skrive igjen nå. Og den skal bli ferdig for utgivelse til høsten!»

Det er et godt bilde på arbeidskapasiteten og den enorme disiplinen til Jon Michelet – eller Jon M som han for alltid vil bli kalt. Han jobba seg inn i døden, så å si. Det bekrefter hans datter Marte Michelet som i en gripende sterk tekst om sin far dagen etter at han døde forteller hvordan han arbeidet: «Den siste tida skreiv han for hånd, i en lenestol på palliativ avdeling. Sirlige setninger, med jevn linjeavstand og korrekt tegnsetting. Jeg skjønte ikke hvordan han fikk det til, propp full av morfin, med skjelvende hender og en kropp som holdt på å avvikle seg selv.»

Romanseriens siste bind kommer i høst

«Men det gikk. Han rakk deadline, på sitt eget dødsleie. Den avsluttende boka om krigsseilerne kommer til høsten, og midt i all sorgen ser jeg voldsomt fram mot å lese den.» Slik skriver hans datter Marte, og vi andre kan bare bøye oss i dyp respekt for en slik vilje til å gjennomføre et stort livsprosjekt. «Jeg skriver, altså er jeg», kan kanskje bli stående som Jon Michelets motto. For aldri skreiv han så intenst og mye som de siste år av sitt liv.

For noen år siden var han på besøk på Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand for å «inspisere» det stolte dampskipet Hestmanden som lå nesten ferdig restaurert ved kai. Han ble også med inn i røykebua i messa for arbeiderne på verftet og møtte der noen av sotenglene, tidligere sjøfolk blant fagarbeiderne som hadde jobbet i maskinen til sjøs. Dette begrepet hadde den gamle styrmann Michelet glemt, og i den neste romanen i serien som kom ut året etter, dukket sotengel-begrepet opp. Siden kom han ned i Hestmandens maskinrom og fikk se og ta på både den skotske triple compound stempelmaskinen og donkykjelen og arbeidet med å få ferdig fyrgangene under hovedkjelen i den gamle maskinen fra 1911. Under det samme besøket kom han innom mitt kontor på verftet, og det første Jon M gjorde var å skrolle seg bort og ned gjennom bokhylla mi, med en og annen kommentar av typen «hm», «jasså» og «interessant». Sånn var han, ustoppelig nysgjerrig på ny kunnskap, praktisk så vel som boklig, på et breiest mulig felt, fra naturvitenskap til menneskekunnskap.

Fullbefaren sjøforteller

Det var dette rike arsenalet Jon M. kunne høste av da han for få år siden satte i gang å skrive det som framfor noe vil bli stående igjen etter mannen, serien om skogsmatrosen Halvor og de norske krigsseilernes skjebne – for ikke å si vanskjebne. Men det tok en enorm research å komme så langt som til skrivebordet.

Og her tar jeg sjansen på en forhistorie som en aldri så liten ouvertyre: Da Jon M hadde debutert som krim-forfatter med stor suksess, ga han seg i kast med havets store bølger og skreiv seilskuteromanen Tiger Bay i 1977. Utgivelsen falt sammen med Dag Solstads korte gjesteopptreden som kulturredaktør i Klassekampen, og Solstad anmeldte boka med nykvessa penn. «Sjøfortelling med brist i bærebjelken» lød tittelen, om ikke min hukommelse svikter meg totalt. Det var drepende. Jeg spurte Jon M om det flere ganger i tiårene som fulgte, for jeg ville ha mer av den slags. Men jeg ble som oftest møtt med mumling og vikende blikk.

Det tok lang tid før han fikk strukket kjølen for det store nye sjøprosjektet, men da kom det til gjengjeld en hel byggeserie med årlige stabelavløpninger. Her var ingen brist i dekksbjelkene lenger og for hver roman han sjøsatte, desto mer kunnskap og nye fortellinger fikk han tilgang på. Sånn sett er bøkene om En sjøens helt kanskje noe av det mest vellykkede interaktive skriveprosjekt som vår litteraturhistorie kan framvise. Og det henger igjen sammen med at vi har med en stor og kollektivt undertrykt historie å gjøre, nemlig den vanskelige historia om sjøfolkenes innsats under den 2. verdenskrig. Den skammelig behandling som krigsseilerne ble utsatt for etter krigen i striden om Nortraships fond og krigspensjonen, har ligget som et lokk over ikke bare krigsseilerne sjøl, men deres barn og barnebarn. Det var dette lokket Jon M bidro så sterkt til å løfte vekk, og dermed flommet fortellingene ut fra nær sagt hvert nes og hver fjord kysten rundt. Michelet traff en streng som fortsatt dirrer hørbart i vår sjøfarernasjon.

Livslang opprører, glødende revolusjonær

Jon M ble redaktør i Klassekampen høsten 1997 etter en opprivende strid i avisa hvor flertallet i redaksjonen valgte å slutte i protest mot det de oppfattet som avisas majoritetseier AKPs overstyring . Jeg hørte til mindretallet blant journalistene som valgte å bli, og kunne dermed observere på nært hold hvordan skipperen for den synkeferdige skuta i Grønlandsleiret strevde for å holde fribord ned til en glefsende sjø. Makan til seilas, med et sammenrasket mannskap førstereisejenter og -gutter. Jeg tror ikke Jon M fullt ut forsto hva han gikk til da han overtok redaktørjobben. At han ikke gjorde det for å søke popularitet, er derimot sikkert. Han gjorde det i lojalitet til den avisa som han og hans revolusjonære parti hadde ofret liv og lemmer for, så å si, for å bygge opp, fra månedsavis via ukeavis og til dagsavis i løpet av 1970-tallet. Dette var, og det er fortsatt norsk avishistorie, og Jon M har sin del av æra for at Klassekampen ikke havarerte underveis.

Lenge før hans femårige redaktørinnsats for avisa (1997-2002) var Jon M en av de mest sentrale aktørene som bygde opp apparatet rundt ml-bevegelsen, et parti og «ei rørsle» preget av strenghet og disiplin der Jon Michelet kanskje skilte seg ut som en mer folkelig ledertype med sin bakgrunn som sjømann og etter hvert både bryggearbeider og krimforfatter. Han ble en markant leder for Oktober forlag (1972-76) og sto i spissen for oppbygginga av Oktober-bokhandlene som vokste opp i by etter by. For dette og all annen revolusjonær aktivitet som ledende medlem av AKP (m-l) ble han utsatt for nitid og ulovlig overvåking, noe han har skrevet alvorsmuntert om i boka Mappa mi (2011).

Og blant entusiastiske bokprosjekter med vennen Dag Solstad om fotball-VM, fem i tallet, og bestselgere som Orions belte (1977) og Thygesen-serien som bare gikk og gikk gjennom fire tiår, presterte mannen å inneha noe så uglamorøst som lokalpolitiske verv. I årevis satt han som fylkestingsrepresentant i Østfold og i kommunestyret i Rygge for Rød Valgallianse, forløperen for Rødt.

Jon Michelet hadde en sjelden evne til å kombinere innsats for det han med lange og seige tak bidro til å bygge som en levedyktig og systemkritisk politisk bevegelse. Og samtidig evnet han å gjennomføre prosjekter basert på individuell vilje til å skape det spektakulære innen litteraturen. Slik skapte han seg et navn som en folkelig og modig opprører som sto oppreist i et liv i storm. Som forfatter var han i uopphørlig dialog med samfunnet og mennesker langt ut over de tradisjonelt litterære kretser. Det er det få forunt å oppleve.

Vi takker for seilasen på fallrepet.

 

Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.

Forrige artikkelKommentarfeltene – ofte bedre enn artiklene
Neste artikkelOm astronomi – med Øgrim mot stjernene