oss 100 kroner!
Dagsavisens kommentator Hege Ulstein har begått en kommentar om Russland som går inn i konkurransen om å være månedens mest uopplyste, og det er godt gjort.
Anslaget et slik:
Det er lenge siden ytterste venstre var alene om å være en del av Russlands og Kinas internasjonale nettverk.
Dette er ment å være en polemikk mot det intervjuet Carl I. Hagen gjorde med den russiske mediekanalen RT. Ulsteins kronargument, ja faktisk hennes eneste argument lyder slik:
Hvis man legger populasjonen eller styresettet i et område på et gitt tidspunkt til grunn, og bruker det som argument for at angjeldende område historisk tilhører et tilfeldig valgt regime, kan man like gjerne si at Hagens elskede feriested Torrevieja på solkysten i Spania egentlig er en del av et islamsk kalifat, slik det var i middelalderen.
Dette argumentet henger jo ikke på greip, og Ulstein regner med at det får passere i hennes menighet fordi hun mikser inn Carl I. Hagen og Sør-Spania.
Men Hagen snakket ikke om et område som hadde vært befolket sånn eller slik i middelalderen. Han snakket om et Krim som har et stort flertall russiske innbyggere i dag og hvor et meget stort flertall har uttrykt i en folkeavstemning at de vil tilhøre Russland. Han snakket også om et Krim som både historisk og i dag har hatt og har en uhyre viktig rolle i forsvaret av Russland og et Krim som bare tilhørte Ukraina fordi ukraineren Nikita Krustsjov uten å spørre noen, og aller minst folket på Krim, bare overførte halvøya til det den gangen sovjetiske Ukraina.
Argumentet om Sør-Spania holder ikke mål på noen måte siden det der ikke er noe muslimsk flertall som har ønske om å gjenopprette al-Andaluz.
Ulstein gjorde det enda lettere for seg ved å rette hele skytset mot Hagen og FRP. Hun ville fått betydelig større vansker med å behandle Kåre Willoch på samme måten, enda han har sagt praktisk talt nøyaktig det samme som Hagen.
10. mars 2018 sa for eksempel tidligere statsminister Kåre Willoch følgende til VG:
– Jeg kan ikke se noen realisme bak forventingene om at Krim skal komme tilbake til Ukraina. Og måler man forventingene blant de som bor på Krim, så har de heller ikke uttrykt noen forventning om å få komme tilbake.
I et intervju med Klassekampen 21. desember 2018 understreket Willoch at han i likhet med Hagen ønsker å avskaffe sanksjonene mot Russland. Etter Ulsteins «logikk» gjør det ham til «en del av Putins internasjonale nettverk».
I den sekken havner også Klassekampens tidligere redaktør Bjørgulv Braanen som i en stor polemikk mot VGs russerhets langt på vei sluttet seg til Hagens vurdering av Krims status:
«Det kan absolutt argumenteres for at måten Russland annekterte Krim på var i strid med folkeretten. Samtidig er det klart at saken er folkerettslig komplisert fordi Russland har historiske krav på halvøya, og det store flertallet av innbyggerne har stemt for at Krim skal være tilknyttet Russland.
Flere har sammenliknet Krim med Kosovo, som ble selvstendig til tross for Serbias høylytte protester. Også her var det i utakt med folkeretten, men dette ble hyllet i Vesten.
Det er også et realpolitisk faktum at Kreml ikke kunne akseptere at deres viktigste flåtebase om noen år kunne bli overtatt av Nato. En kan jo bare tenke seg en tilsvarende situasjon, der Russland etablerte en militærbase like nær det amerikanske fastlandet.»
Man kan mene hva man vil om Willoch og Braanen, men at de har analytiske evner som langt overgår Hege Ulsteins er det vanskelig å være uenig i.
Derfor rammer det heller ikke særlig hardt at hun også retter sin sløve penn mot steigan.no:
Bloggen til tidligere AKP (ml)-leder og kommunist Pål Steigan er ett eksempel. Den produserer en jevn strøm av russiskvennlige «nyheter»
steigan.no er ikke lenger noen blogg, men en nyhets- og kommentarkanal som leses av folk av alle politiske avskygninger og de kan kontrollere at Hege Ulsteins udokumenterte påstand er feil. (Hva er egentlig en russiskvennlig nyhet?)
Samtidig har ikke Ulstein noen problemer med å ta hele Russiagate-sirkuset i USA for god fisk:
Russland har manipulert og påvirket valg og politiske prosesser i flere land de siste årene. Det mest spektakulære eksempelet er presidentvalget i USA i 2016.
Hun sluker altså rått påstandene til Robert Mueller, en mann som i 2003 gikk 100 prosent god for Colin Powells påviselig falske påstander om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. Hun kjøper dette til tross for at over to år med etterforskning ikke har brakt fram noe som likner bevis for at den russiske regjeringa påvirket valget til fordel for Trump. Og hun godtar det til tross for at hele planen om å lansere «Russiagate» som forklaring på valgnederlaget ble klekket ut av staben til Hillary Clinton mindre enn 24 timer etter at hun hadde tapt.
Når Dagsavisen velger å produsere politiske kommentarer på det nivået Hege Ulstein gjør, kan man lett forstå hvorfor avisas opplag er mer enn halvert siden 2000 og fortsetter å falle.
Heldigvis finnes det alternativer for den som ønsker faktabasert og veldokumentert kommentar og analyse.
