Under den pakistanske vulkanen

0
Imran Khan under en tale i 2015. Shutterstock.
Pepe Escobar

Av Pepe Escobar.

Mens Khan spiller på et innviklet, geopolitisk sjakkbrett, kan kinesisk hjelp vise seg å bli en finansiell livline idet Islamabad konfronterer dødelig, religiøs ekstremisme. Det har vært en åndeløs uke, klynget sammen i skyggen av den kokende, boblende, politisk-religiøse vulkanen som er Imran Khans Pakistan.


Denne artikkelen av Pepe Escobar ble først publisert i Asia Times. Den er oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


Og denne ukens mangefasetterte utviklinger kan ganske visst signalisere seismiske endringer i Pakistans interne og eksterne relasjoner i overskuelig framtid.

Før vi beveger oss over til mer blodige affærer, la oss starte med episoden «Herr Khan drar til Kina» – avgjørende for å granske alle aspekter av det begge sider entusiastisk beskriver som «et strategisk, samarbeids-partnerskap for all slags vær».

Xis finansielle livline for Khan?

Statsminister Khan, som leder en ny regjering valgt i juli og står overfor en rekke kolossale utfordringer, satte tonen fra starten. Han modererte ikke språket sitt.

«Land beveger seg i sykluser, de har høydepunkter og bunnpunkter», sa han. «Dessverre gjennomgår landet vårt et bunnpunkt for tiden, med to svært store underskudd, et finansunderskudd og et underskudd på utenlandshandelen. Så vi har, som jeg sa, kommet for å lære.»

Etter manges mening er det få lærere som slår den kinesiske presidenten, Xi Jinping, av Khan lovprist som en rollemodell. «Kinas fenomenale prestasjoner er verd å strebe etter å etterlikne,» sa Khan. «Ingen andre land har taklet fattigdom og korrupsjon på den måten Kina har gjort det.»

Krumtappen i det strategiske partnerskapet er ikke til å komme forbi: Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor (CPEC) – flaggskipet i Den nye silkeveien, eller Ett belte – én vei-initiativet (BRI).  Før han tok sin tørn som æresgjest i First China International Import Expo i Shanghai, møtte Khan en avgjørende spiller i Beijing, for finansiering av CPEC: Jin Linquan, president for Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB).

Helt fra starten var Pakistans nye planleggingsminister, Makhdoom Bukhtiar, sikker på at Islamabad ikke ville måtte sanere de rundt 2,7 milliardene i kinesiske lån som forfalt i 2018. I stedet ligger det i kortene en forbedret økonomisk pakke med det siktemål å heve CPEC til neste nivå.

Et finansielt stabilt Pakistan er absolutt nødvendig for at Ett belte – én vei skal bli en suksess. En pakistansk revisjon av prosjekter som ble godkjent av den tidligere Nawaz Sharif-administrasjonen etterlyste strømlinjeforming av CPEC, ikke å innskrenke prosjektet. Team Khan deler ikke oppfatningen om at CPEC er en gjeldsfelle.

Med Saudi-Arabia og Kina, som nå skyter inn rede penger, kan Islamabad kanskje unngå å komme i enda dypere gjeld til Det internasjonale pengefondet (IMF) og dets varemerke «strategiske justeringer» – som er fryktet vidt og bredt i det globale sør for å produsere en giftig blanding av innstramminger og inflasjon.

China Pakistan Economic Corridor (CPEC) er et prosjekt til en verdi av 50 milliarder dollar og et viktig ledd i One Belt One Road-strategien.

Pakistan sjonglerer Kina, Iran, Saudi og Tyrkia

Det som gjelder for Pakistan, er landets førsteklasses geopolitiske beliggenhet, veikrysset mellom Sør-Asia, Sentral-Asia og Vest-Asia.

For Beijing avspeiles Pakistans rolle som nøkkel-knutepunkt i BRI, i landets nye rolle som fullverdig medlem av Shanghai Samarbeidsorganisasjon (SCO). Som Khan tydelig har beskrevet det, denne sammenkoblingen kan bare turbo-lade Pakistans geo-økonomiske posisjon – innenfor SCOs institusjonelle rammeverk. Xi-Khan-partnerskapet kan faktisk være sentrert rundt en økonomisk vinn-vinn-situasjon for Pakistan og SCO.

Det finnes selvsagt utallige utfordringer på veien framover.

Ta for eksempel den kinesiske utenriksministerens talsperson, Lu Kang, som måtte klargjøre at «alt samarbeidet mellom Kina og Pakistan har ingen ting å gjøre med territoriale disputter.»

Kang refererte til bråket rundt det faktum at et pakistansk selskap satte i gang en bussrute fra Lahore til Kashgar via Islamabad: i all vesentlighet den nordlige CPEC-ruten via Karakoram motorvei, som går langs grensen til Kashmir. Kina vil ikke ha noen innblanding av noe som helst slag i den svært ustabile Kashmir-saksmappen.

Saudi-Arabia gjør også noen ikke-så-subtile bevegelser. Islamabads offisielle holdning er at Riyadhs nylige finansielle tilbud kom uten noen forpliktelser. Det er svært lite sannsynlig: tradisjonelt kaster Saudi-Arabia en lang skygge over alle pakistanske anliggender. «Uten forpliktelser» betyr at Islamabad burde forholde seg nærmere til Riyadh, ikke Teheran.

Det saudiske kongehuset – paralysert av ringvirkningene etter den blodige fiaskoen i Istanbul – vil ikke ha noen restriksjoner når det gjelder å forhindre at Islamabad får et nærmere forhold til Teheran. (Eller Ankara, for den saks skyld.) En mulig framvekst av en langsiktig allianse mellom Tyrkia, Iran og Pakistan – noe som virkelig vil endre spillet – var det store samtaleemnet, i hvert fall i første del av denne uken over alle uker.

Det bringer oss til den særdeles viktige gjesten Khan tok imot i Islamabad før sin reise til Kina: Irans utenriksminister Javad Zarif. I forrige måned ble 14 iranske grensevakter kidnappet av de fanatiske Jaish al-Salafi-jihadistene, som har base i Pakistan. Så langt har pakistanske sikkerhetsstyrker vært hjelpeløse.

Khan og Zarif snakket om dette – men også om Khans tilbud om å megle mellom Iran og Saudi-Arabia for å forsøke å finne en løsning på tragedien i Jemen. Faktum er at en forsoning mellom Teheran og Islamabad allerede er et arbeid i utvikling.

Dette er det sofistikerte geo-politiske spillet Khan må spille. I mellomtiden må han opptre hensynsløst på hjemmebane for å slå ned på voldelige, religiøse tumulter i landet.

Demonstrasjon av Jamiat Ulema Islam-F mot svekkelse av blasfemiloven i 2010. Shutterstock.

«Gå lov-veien – ellers…»

Jeg har vært i Islamabad siden mandag – like ved vulkanens munn, og har hatt gleden av å være til stede ved en av de mest ekstraordinære geopolitiske konferansene i nyere tid. Noe som i dagens polariserte klima bare kunne finne sted i Asia, ikke i Vesten. Men det er en annen historie.

Mens jeg formulerte omfattende analyser av dette geopolitiske sjakkbrettet, grep virkeligheten inn.

Eller – kanskje –var det et tydelig tegn på at Pakistan kan være i ferd med å endre seg til det bedre.

Gateblokader lammet nasjonens viktigste knutepunkter fordi Aasia Bibi, en kristen kvinnelig arbeider som har sittet fengslet i ni år, endelig ble frikjent av Høyesterett for falske anklager om blasfemi. Det finnes mindre enn fire millioner kristne i Pakistan – av en befolkning på 197 millioner.

Jeg var sammen med en liten gruppe på motorveien til Peshawar, der jeg skulle gjøre en avstikker til Taxila – Alexander den store-land – der jeg planla videre undersøkelser rundt den eldgamle Silkeveien – da vi plutselig ble stanset.

En mullah hamret løs med sitt hat gjennom en høyttaler. Et par av håndlangerne hans blokkerte all sirkulasjon.

Hvorfor politiet ikke skulle jage vekk denne lille gruppen er spørsmålet over alle spørsmål i Khans etter manges mening nye Pakistan. Tilbakeholdenheten på motorveien viser noe om hvor mye som står på spill i kampen som er underveis mellom stat og religion.

Tilbake i Islamabad fikk jeg et lynkurs i nyansene fra Timoor Shah, en intelligent ung mann ved Senter for politiske studier, mens han ledet meg rundt på campus ved National Defense University.

Hva et globalt publikum må forstå, er dette: På den ene siden står staten, militæret og rettsvesenet. (Beskyldninger fortsetter å hagle om at Khan ble gitt privilegier av militæret – den øverste institusjonen i Pakistan – og et aktivistisk rettsvesen – under valgene i juli.) På den andre siden står ytterliggående religiøse galninger og en opportunistisk, diskreditert opposisjon.

Tehreek-e-Labbaik (TLP), et lite, ekstremistisk politisk parti, hvis plattform er å straffe blasfemi, har sendt dødstrusler mot de tre dommerne i Høyesterett. Pakistan kunne finne verre løsninger enn å importere en kvele/beinsag/oppløse-i-syre-dødsskvadron fra Saudi-Arabia for å håndtere slike grupper.

Det er instruktivt å tenke over hva sjefen for PR-grenen av den mektige etterretningstjenesten ISI, Maj Gen Asif Ghafoor, hadde å si: Dette er en sak for rettsvesenet og den pakistanske hæren bør ikke bli trukket inn i den. Ghafoor la også vekt på: «Vi er nær ved å vinne krigen mot terrorisme og vår oppmerksomhet bør ikke bli avledet.»

Ghafoor svarte politisk-religiøse partier som protesterte mot høyesterettsdommen – en god del av dem ettertrykkelig plassert på galskapens ytterkant – at de fikk gå lov-veien, ellers… Midt oppi dette har lederen for TLP, Khadim Hussain Rizvi, sverget at Hæren har truet med å «knuse» hans parti.

Militæret sendte en delegasjon, deriblant tjenestefolk fra ISI, for å snakke med de religiøse demonstrantene. Ghafoor var nøye med å legge vekt på at ISI er en etterretningsavdeling som rapporterer til statsministeren.

Til slutt ga regjeringen etter. Til tross for kunnskap om at Aasia Bibi står overfor fundamentalistisk vrede og at hennes eneste vei til sikkerhet ville være en engangsbillett ut av landet, gikk de med på å plassere henne på noe som kalles en «Exit-kontroll-liste». Selv ikke dette forhindret TLP-fanatikere fra å true med «en krig dersom de sendte Aasia Bibi ut av landet.»

«Talibans gudfar» drept

Som om ikke alt dette var giftig nok: fredag ettermiddag ble Maulana Samiul Haq – den legendariske «Talibans gudfar» – knivstukket til døde i sitt hus i Rawalpindi, tvillingbyen til Islamabad.

Haq ledet den uryddige Darul Uloom Haqqania, en madrassa, eller religiøs skole, som ble grunnlagt i 1988 i Akhora Khattak, nær Peshwar. Madrassaen uteksaminerte intet mindre enn Mullah Omar, så vel som andre berømtheter i Taliban.

Haq personifiserer en strøm av turbulens i moderne pakistansk historie – inkludert hans innsats som senator under Zia ul Haq- og Nawaz Sharif-administrasjonene. Han foreslo også et et beryktet Sharialov-forslag i løpet av Sharifs siste periode.

Men for meg var historien personlig. Nærmest på skilpadde-vis reddet Samiul Haq livet mitt – takket være et introduksjonsbrev han hadde signert etter at jeg besøkte hans madrassa for å følge en Taliban-aktig indoktrinering under utvikling.

Da min fotograf Jason Florio og jeg ble arrestert av Taliban på en militærbase i Ghazni sommeren 2000, slapp vi å vente seks måneder på å bli stilt for retten for «spionasje» og ble i stedet løsatt – på grunn av Samiul Haqs brev.

Dette blekner selvsagt fullstendig sammenliknet med det høyt profilerte, prinsipielle trekket fra Pakistans Høyesterett, for å redde Aasia Bibi fra en dødsdom.

Men det kan være første salven i en pakistansk Khan-æra-krig mot religiøs fundamentalisme.

 

 

 

Bli med på å støtte kritisk og uavhengig journalistikk, klikk her.

 

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no