Afrika er ikke fattig – det er vi som plyndrer et rikt kontinent

8
Afrika er rikt, men mye av rikdommen havner alle andre steder enn i Afrika.

Europeere har et mildt sagt svært enkelt og misvisende bilde av Afrika. Afrika er utsultede barn med store mager og fluer i øynene. Afrika er svarte, fattige mennesker, uten framtid. Europeere tenker ikke på Afrika som et veldig kontinent med ressurser og intellekt. I dette svært skjematiske og ytterst misvisende bildet av Afrika er det bare to ting som kan gi sfrikanerne håp: veldedige gaver fra OSS og masseutvandring til Europa. Og millioner av europeere er så hjernevasket at de tror at dette er progressive, anti-rasistiske ideer. I virkeligheten er disse ideene verken nye eller progressive. Det er paternalisme, det er reaksjonære ideer som er djupt forankret i kolonialismen.

Det er klart at Afrika er et kontinent med ekstrem fattigdom, korrupte regimer og direkte nød. Men først og fremst er Afrika utrolig rikt, rikt på ressurser, rikt på variasjoner og rikt på kultur.

Afrika er menneskehetens vugge. Det er der vi alle kommer fra. Det gjør også at det er større genetisk variasjon mellom menneskene i Afrika enn mellom alle mennesker i hele verden ellers. Den genetiske variasjonen gjelder også dyre- og plantearter. Dessuten er Afrika utrolig rikt på mineraler og andre naturressurser. Dette innså kolonialistene, og gjennomførte et av de mest aggressive landnåm verden har sett. England, Frankrike, Portugal, Belgia,Tyskland, Italia og Spania delte kontinentet mellom seg. Forut for det hadde også europeerne plyndret Afrika for mennesker i form av slaver, en slavehandel som også Danmark-Norge var aktivt med på. Muslimske riker fanget svarte afrikanere som kveg og solgte dem til europeerne, som kjøpte dem for å bruke dem som arbeidsdyr i den nye verden.

For å kunne drive denne hensynsløse plyndringa av Afrika trengtes det et bilde av Afrika og afrikanerne som kunne får europeerne til å leve med plyndringa.

Afrikansk jente på utstilling i «menneskelig zoo» i kongolandsbyen under verdensutstillinga i Brussel i 1958.

Dette skapte forestillinga om at afrikanerne er som barn, de kan ikke ta vare på seg sjøl. De trenger en sterk europeisk hånd i form av en Cecil Rhodes til å ta vare på seg. At disse herrene var folkemordere av verste skuffe, gikk den vanlige europeer hus forbi. I denne epoken var det misjonen som formidlet bildet av de fattige, trengende, men akk så hjelpeløse afrikanerne til oss. Det europeerne kunne gjøre var å drive med veldedighet og strikke strømper.

Mette Marit på besøk i Afrika. Hun er en av veldedighetsindustriens apostler.

– Utrydd hver eneste djevel!

Belgias kong Leopold hadde Kongo som sin private koloni og plyndret landet etter verste evne. Joseph Conrad har i boka Heart of Darkness gitt et bilde av av denne kolonialismen, dens griskhet og dens absolutte hensynsløshet: «Utrydd hver eneste djevel!» 

Kongo er søkkrikt, kanskje et av verdens rikeste land. Landet er stort, omtrent som det opprinnelige EU. Men fra naturens side er det veldig mye rikere enn Europa. Problemet er at det får ikke kongoleserne særlig mye glede av, fordi disse rikdommene fortsatt blir plyndret av imperialistiske land, av oss. Kongo er blant annet rikt på mineralet koltan, som er helt nødvendig i alt fra mobiltelefoner til computere til dataspillmaskiner. Kongo skal etter noen analyser ha råvarer til en verdi av 24.000 milliarder dollar som ennå ikke er utnyttet. Når det gjelder kobolt, er det Kongo som er den dominerende produsenten med en produksjon som er ni ganger så stor som nummer to på lista, Kina. Koboltutvinninga i Kongo foregår stort sett under ekstremt dårlige vilkår med barnearbeid, store giftutslipp og høy dødelighet blant arbeiderne.

Ja, Afrika er fullt av korrupte regimer, det burde vi europeere vite, for det er vi som har innsatt dem. De korrupte statslederne er plassert der av oss, fordi de tjener våre formål. De får lov til å bli søkkrike mot å sørge for at vestlige imperialistiske selskaper får plyndre landene deres.

Og ethvert forsøk på å skape et uavhengig Afrika under ledelse av ukorrupte, anti-imperialistiske ledere har blitt slått ned, slik det skjedde med Patrice Lumumba i Kongo eller Thomas Sankara i Burkina Faso. Og uten sammenlikning forøvrig, var det også det vi gjorde med Gaddafi. Med alle hans feil og mangler var representerte han et forsøk på å skape et uavhengig Afrika med sin egen valuta og en sjølstendig økonomi. Altså måtte han drepes, og gode, snille, sosialdemokratiske Norge med sine hjertevarme, anti-rasistiske ledere, sørget for at han og Libya ble drept.

Det er svært lett å dokumentere at Afrika er rikt, og det nye kappløpet om Afrika handler om det. Det påstås at det handler om «krigen mot terror», men det handler om olje, gass, gull, uran, kobolt, kopper, fosfor og så videre, kort sagt alt en moderne industriøkonomi trenger. Kobolt og coltan til mobiltelefoner og pc-er utvinnes av barnearbeidere i Kongo, men inntektene fra disse ressursene havner hos finanskapitalen i London og New York, for så å bli skjult i skatteparadiser.

Storstilt verditapping av Afrika

En rapport som kom i 2017 har forsøkt å beregne Afrikas nettoeksport av rikdommer til resten av verden. Rapporten undervurderer antakelig denne verdieksporten, fordi mye skjer illegalt og under radaren, og dels fordi rapporten tar det for gitt at lån til afrikanske land tilfaller folkene der, mens de ofte havner i hendene på herskere som regjerer på vegne av imperialismen og brukes til å tilrettelegge for utplyndringa.

Men likevel lykkes folkene bak rapporten i å tegne et bilde av omfanget av verdiflommen fra Afrika. Totalt har de kommet fram til at Afrika er netto kreditor overfor resten av verden i størrelsesorden 41 milliarder dollar.

Da har de beregnet at det hvert år kommer inn 161 milliarder dollar til Afrika i form av lån, bistand og investeringer. Penger som afrikanere utenfor kontinentet sender hjem er også med her.

Men samtidig er det 203 milliarder dollar som forlater kontinentet. Noe av det er direkte, sånn som skattesvindel på noe sånt som 68 milliarder dollar. Det er multinasjonale korporasjoner som står for dette tjuveriet, som de framstiller som legalt, og det dreier seg om over 6% av kontinentets BNP, eller tre ganger så mye som Afrika får i bistand. De multinasjonale henter også ut 30 milliarder dollar i profitt, sier rapporten. Det finnes også indirekte måter å plyndre på. Rapporten anslår at 29 milliarder dollar stjeles hvert år i form av illegal hogst, fisk og ulovlig handel med dyre- og plantearter.

Forfatterne innrømmer at deres beregninger er for forsiktige. De har lagt til grunn at utenlandske lån til land og private selskaper i Afrika på mer enn 50 milliarder dollar skal trekkes fra i verdiregnskapet. Men i virkeligheten er dette ofte instrumenter for å bevare utplyndringa.

Ghana bruker for eksempel 30% av sine statsinntekter på å betjene lån som gjerne er spekulative og gitt på urimelig dårlige vilkår. Et smelteverk i Mosambik koster i dag landet 21 dollar for hver dollar landets regjering tjener på det. Slike eksempler finnes det nesten uendelig mange av.

Dessuten bruker imperialistmaktene handelsmekanismer til å prise afrikanske ressurser lavt og industrivarer vi selger til Afrika høyt, slik at bytteforholdet framstår annerledes enn det virkelig er.

Det finnes en rik overklasse i Afrika som har lykkes i å bli rike på dette systemet. Rapporten sier at det er 165.000 estremt rike afrikanere med en samlet formue på 860 milliarder dollar. Men hvor plasserer denne overklassen rikdommene sine? I skatteparadiser. I 2014 ble det anslått at rike afrikanere har plassert 500 milliarder dollar i skatteparadiser, og på den måten ranet sitt eget kontinent for verdier som kunne ha gått til å utvikle det.

Imperialistisk veldedighet

Forestillinga om at afrikanerne ikke kan styre seg sjøl, men trenger vår hjelp til å holde orden på ting, er altså ytterst lukrativ, for de multinasjonale selskapene som raner til seg disse rikdommene, og for den bittelille lokale overklassen som hjelper til med dette.

Den virkelig farlige ideen er at disse rikdommene tilhører Afrika sjøl og at afrikanerne kan få kontroll over disse rikdommen gjennom å reise seg mot den multinasjonale imperialismen og ta kontrollen over sine egne naturressurser. Den ideen vokste fram i Afrika og Europa på sekstitallet, og det fantes en virkelig anti-imperialistisk bevegelse, først og fremst i Afrika, men også i Vesten, som sto for en så revolusjonær tanke.

Den tanken led nederlag på 1980-tallet, i Ronald Reagans og Margareth Thatchers tiår. Da ble anti-imperialisme erstattet med veldedighet.

Band Aid – veldedighet i stedet for solidaritet og anti-imperialisme

Dette skiftet kan tidfestes til 1985-1986. Gjennom Band Aid og Live Aid ble popidoler brukt til å selge ideer som «Do they know it’s Christmas time at all» (hvorfor skulle de nå det, de feiret jo ikke jul, de var ikke kristne) og «Let’s start giving!» (Så flott, så blir milliardærene de snilleste av oss alle, samtidig som de blir rike på å plyndre Afrika.) Anti-imperialisme ble erstattet med veldedighet, og massene av radikal ungdom kunne fortsatt føle seg vel, snille og empatiske som de var, samtidig som de ble innrullert i en tvers gjennom kolonialistisk tankegang. Borte var frigjøringstankegangen. Borte var tanken om afrikaneren som subjekt. Igjen var afrikaneren redusert til objekt, som takknemlig mottaker av våre milde gaver. Men europeerne og amerikanerne fikk sin «progressive» feel-good imperialisme.

Denne ideologiske seieren for nykolonialismen er så total at folk på venstre side som tidligere ville ha stått for frigjøringskamp og anti-imperialisme nå fullstendig har kjøpt tanken om at det eneste afrikanerne kan gjøre for å forbedre sine liv er å motta våre gaver eller å «komme hit». (Hvor de i parentes bemerket havner i permanent fattigdom, og i verste forhold i reint slaveri.)

Så ytterst passende tankegang, så slipper de multinasjonale selskapene å frykte at noen skulle komme på tanken om at afrikanerne kan sikre sin egen framtid med å ta kontrollen over sitt eget kontinent. 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. SHO says:

    EUs handelsavtaler med Afrika er veldig dårlige og går i praksis ut på å plyndre kontinentet.
    (Mener at Nei-til-EU har laget en oversikt over disse handelsavtaler).
    Skal man stoppe folkevandring og migrasjonstrømmer trengs det rettferdig økonomisk utvikling i Afrika.

    President Roosevelt hadde som mål at hele verden skulle industrialiseres. Det ser ut som dette brøt sammen på 1970-tallet ifbm oljekrisen. Det er vanskelig å industrialisere verden ved bare å bruke fossil energi pga knapphet på slik energi, og dette ble tydeligere på 1970-tallet. Denne manglende industrialisering kan ha ført til både fattigdom og befolkningseksplosjon i Afrika og Asia. Det er mulig at Kina kan gjøre en bedre jobb enn USA ved å industrialisere hele verden ved å bruke fornybar energi.

  2. Utplyndringskappløp og godhetskappløp hånd i hånd! Vi gir med den ene hånda åpenlyst og tar tilbake mangfoldig i det skjulte. Kongefamilien har blitt redusert til nikkedukker og maskoter uten evne til selvrefleksjon. Dessverre har jeg ingen illusjoner om at noen av dem leser Steigan.

    Godhetskappløpet har antatt hysteriske dimensjoner. Er det fordi vi innerst inne vet at vi har så mye å skjule? At våre samfunn er fundamentert på en løgn?

  3. IMF og Verdensbankens lån til afrikanske stater ble gitt vel vitende om at de ikke kunne betales tilbake, og deretter måtte landene selge sine naturressurser for å betale lånene, som Naomi Klein har beskrevet i sin bok Sjokkdoktrinen, sammendrag og utdrag del 1-5 kan leses her.
    Disse lånene må ettergis, så afrikanske stater kan utvikle sine økonomier. De må få bygge en moderne infrastruktur, som er forutsetningen for et moderne næringsliv.

    Med alminnelig tilgang på skole, helsestell, vann og gode sanitære forhold, og utdanning for jenter, vil også den den ikke bærekraftige fødselsraten på 5-6.76 (6.76 Niger), synke til vestlig nivå, og Afrika vil slippe de årlige sultkatastrofene, og Europa slipper masseinnvandringen fra Afrika.

    Men det lite trolig at global finanskapital vil gå med på at afrikanerne skal ha råderett og suverenitet over egne ressurser. Ikke engang vann, for amerikanske bankkartell kjøper opp vannverk og drikkevannskilder i en rasende fart alle steder de kommer til, også i Afrika. Amerikanske og i en viss grad Kinesiske selskaper kjøper også opp all tilgjengelig matjord på kontinentet, mat dyrkes og sendes til andre land og Kina, mens folk sulter andre steder i Afrika.
    “Henry Kissinger remarked in 1970, “Control oil and you control nations; control food and you control the people”.

    Global finanskapital, hans folk, følger hans råd, og hele kontinentet styres av dem, inntektene fra plyndringen tilfaller dem, mens afrikanske stater tar utgiftene, som eksemplet fra Mosambik:

    Jeg tror den jevne forbruker i Vesten hadde reagert på plyndringen og utbyttingen hvis de hadde fått greie på omfanget og virkningene, og hvem som står bak. Men de som står bak, den globale finanskapitalen, eier også presse og media i Vesten som informerer 98% av den vestlige befolkningen, så det kommer sannsynligvis ikke til å skje.

  4. baluba says:

    Vannverk og drikkevannskilder i Afrika er det vel i stor grad Norske skattebetalere som har vært med på å finansiere? Kan det tenkes at det foregår en stor utbytting også her? Hjelpeorg som selger ut det vi har samlet inn penger til og snart selger vannet til innbygerne?

  5. Eg las Bob Geldofs eiga skildring av initiativet til Live Aid/Band Aid. Inntrykket eg får er at tanken bak var heiderleg frå Geldofs side (han var sjølv av arbeidarklassefolk frå Irland). Men dermed skal ein ikkje sjå bort frå at freistnaden på å bruke den internasjonale musikkindustrien til “det gode formålet” slo tilbake på han, gjennom inngrep frå bakmennene til den same industrien. Jamvel idealistiske Roger Waters, som elles er frittalande nok, såg det gode siktemålet i desse konsertaksjonane då dei kom på banen.

  6. Norske hjelpeorganisasjoner har nok hjulpet mange landsbyer med brønnboring og vannpumper, og med vanning av mark og til dyr. Men så er også Oljefondet den største eieren i Nestlé, som er en av de større oppkjøperne av vannverk og drikkevannskilder i Afrika og verden. Så dermed gir Norge litt med den ene hånden, og tar tusende fold med den andre.

    Problemet som befolkningene også har i Afrika og latin-Amerika, er ikke bare at rent dikkevann er ujevnt fordelt, det er også korrupte styrer, lokalt, regionalt og nasjonalt. Da er det ikke vanskelig for store selskaper å kjøpe rettigheter til å pumpe opp grunnvannet og selge det dyrt.

  7. Veldig fin og åpenbart udiskutabelt riktig informasjon; Afrika plyndres av vesten. Det viktigste er at Afrikas folk reiser seg mot dette, sagt med en floskel som er en realitet: Afrikas frigjøring må være afrikanernes eget verk. Vi kan støtte opprørerne, og jeg støtter en parole for afrikanske frigjøringsbevegelser som «Send våpen, ikke hjelp». (Jeg har i mange år ment å ha lest at Sigbjørn Hølmebakk sa det tidlig på 1960-tallet, men det kan ikke dokumenteres i noe av det han skreiv). Hvorfor blir det ikke noe opprør, noen frigjøringsbevegelser, hvorfor styrer vestens støttespillere i Afrika politikken? En kjent kineser skreiv at «Ytre årsaker virker gjennom indre». Hvilke indre årsaker er det som hindrer afrikanerne?
    Så er det spørsmålet om det venstreorienterte linjeskiftet som Pål Steigan tidfester til 1985-86 med Band Aid. Ja, det betydde åpenbart noe, og kanskje mye. Men det trenger likevel en nærmere begrunnelse? Som: Betyr ikke AKPs store entusiasme for Khomeinhys religiøse og reaksjonære samfunnssystem, som innbilt den nye store krafta mot USA, også noe for at denne endringa bort fra progressivt tradisjonelt opprør og over til religiøs støtte og humanitær individuelle kamp der løsninga for verdens fattigste er å komme inn under de nordiske velferdsordningene?

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere

Historisk kommentararkiv

8 KOMMENTARER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.