Terje Tvedt kritiserer store mangler ved Libya-rapport

8
Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære om den, skriver Terje Tvedt i Aftenposten

Professor Terje Tvedt kritiserer i en kronikk i Aftenposten Jan Petersens rapport om Norges deltakelse i Libya-Krigen i 2011.

Han mener den ikke tåler en sammenlikning med en rapport fra det britiske parlamentets utenrikskomité som konkluderte med at Libya-krigen, der Storbritannia i likhet med Norge deltok, var en katastrofe.

Den britiske rapporten kritiserte regjeringen hardt for å mangle holdbare analyser av Libya, opprøret og islamistenes rolle. Rapporten mente også det manglet en klar idé om krigens mål da beslutningen om militært angrep ble tatt.

Les: Petersenutvalget hvitvasker en skitten krig

For snevert mandat

Først i 2017 oppnevnte Solberg-regjeringen et utvalg som skulle undersøke hva som skjedde da Norge gikk til krig mot Libya. Målet for utvalgets arbeid ble beskrevet som «å trekke lærdommer av innsatsen for fremtidig norsk innsats i internasjonale operasjoner», et mål Tvedt mener var for snevert.

Det har vært utenfor mandatet å vurdere hendelser i Libya etter den norske innsatsen. De langsiktige konsekvensene av angrepet er altså blitt holdt utenfor.

Utvalgets leder var Jan Petersen, som da han var utenriksminister forsvarte USAs angrep på Irak med at det ikke stred mot folkeretten.

«Mandatet, utvalgets mangel på uavhengighet, og rapporten – som etter reglene skulle godkjennes av oppdragsgiver før publisering – gir samlet et klart inntrykk: Hele opplegget skulle bekrefte klokskapen bak den nye norske militære «engasjementspolitikken» og rasjonaliteten til det norske politiske lederskap og deres tenkemåter og perspektiver.»

Tvedt kritiserer rapporten for å redusere Libya-aksjonen til et rettslig spørsmål.

«Utvalget konkluderer med at Norges krigføring hverken brøt med Grunnloven, konstitusjonelle regler, FN-mandatet, eller internasjonal humanitærrett, og derfor var den også rett. Med denne rettsliggjøringen som fundament, kunne den politiske ledelsen nå frita seg selv fra ethvert politisk og moralsk ansvar for krigens brutalitet og konsekvenser.»

Les: Libya-utredningen og medienes ansvar

Havnebyen Sirte før og etter NATOs «frigjøring»

Bombeplikt

Jens Stoltenberg kommenterer rapporten med at han intet har å beklage og at han ville ha gjort akkurat det samme i dag. Ine Eriksen Søreide vil ikke kritisere regjeringens beslutning om å gå til krig, og sier man må ha forståelse for at det var et hasteaspekt ved situasjonen. Espen «Vi bomber mest og best» Barth Eide var glad for at rapporten sa at Norges handlinger var i tråd med folkeretten. Barth Eide mente at Norge hadde en moralsk plikt til å bombe, med bakgrunn i FNs påstander om at Libyas statsoverhode Gaddafi representerte en alvorlig fare for sivilbefolkning i landet.

Et hovedfunn i rapporten er at norske myndigheter i liten grad hadde en egen, selvstendig forståelse av situasjonen i Libya før beslutningen om krigsdeltakelse ble truffet.

Petersen forklarer at norske myndigheter kunne lene seg på «verdenssamfunnets» oppfatninger.

I rapporten står det også at «Da opprøret startet i februar 2011, var kunnskapen om Libya svært begrenset hos norske beslutningstakere og i embetsverket».

Utvalget mente Norge burde ha insistert på større innflytelse. «Med et så betydelig militært bidrag, bør Norge kreve en plass ved bordet når politiske beslutninger diskuteres», står det i rapporten.

Utvalget fant også at operasjonen kostet mer enn forventet: «Kostnadene ble likevel undervurdert og ble langt høyere enn først antatt».

Utvalget mener at den norske Libya-operasjonen hadde et tilstrekkelig folkerettslig grunnlag, og at operasjonen ble vurdert som nødvendig for å beskytte de sivile i landet.

«Godhet» er ikke nok

Tvedt stiller seg kritisk til utvalgets konklusjoner om det juridiske grunnlaget. Men hoveddelen av hans kritikk går på fraværet av en ordentlig analyse av misforholdet mellom norske politikeres gode intensjoner og de brutale konsekvenser som fulgte av krigsvedtaket.

«Rapporten neglisjerer følgelig også den britiske rapportens funn og konklusjoner og stiller heller ingen andre grunnleggende spørsmål som det er mulig å lære noe av: Hvorfor kunne så mange skildre den «arabiske våren» som en parallell til murens fall i Europa, slik f.eks. Stoltenberg gjorde i Stortinget 29. mars, som om statsstrukturer, klasseforhold og islamismens posisjon kunne sammenlignes med Tsjekkia eller Polen?»

Tvedt savner gode svar på hvorfor pådriverne bak krigen kunne tro at menneskerettigheter og demokrati ville komme ut av denne krigen, gitt Libyas statshistorie, svært skjøre enhet, et svakt sivilt samfunn og islamistenes sterke posisjon i opprøret.

Han mener rapporten heller ikke kan gjøre oss klokere på hvorfor stormakters og andre staters strategiske interesser havner så langt ute i periferien av drøftingene rundt norsk krigsdeltakelse.

Tvedt mener rapporten er symptomatisk for tenkningen innenfor deler av den politiske klassen i Norge.

«Rapporten er slik et bilde på en tankefigur jeg har kalt den narsissistiske kosmopolitt: Tilsynelatende opptatt av den bevegelige verdenspolitikken, men graviterende mot et hjemmekjent Norge.»

Les: Terje Tvedts kronikk

Kommentar:

Listen av ting som anses helt utafor og ekstremt å mene i norsk debatt later til å ese seg større og større, med tydelig inspirasjon fra et uforsonlig amerikansk debattklima, der det personlige er politisk og «feil» politisk mening betyr at man er et umenneske som må ødelegges.

Men det virker fortsatt innafor å være en krigspolitiker som er medskyldig i ødeleggelsen av et afrikansk land, eller en av mediepådriverne bak bombing av land langt unna som ikke representerte en militær trussel mot Norge.

Det er i Norge, som resten av vesten, lite trøkk i no-platformingskampanjene mot slike krigstilhengere. Man trenger antakelig ikke å frykte å fryses ut av arbeidsliv og ytringsplattformer dersom man ikke forsto noe som helst av betydning av den arabiske våren, men likevel mente seg kvalifisert til å bombe for å «dulte» den i en bestemt retning.

Terje Tvedt bidrag kan være et godt utgangspunkt for en debatt om hva som egentlig er moderat og ekstremt i politikkens verden, og en justering av hvis stemmer som skal tillegges vekt og legitimitet i samfunnsdebatten framover når for eksempel krigsdeltakelse og andre viktige saker står på dagsorden. Det er noe grunnleggende galt med en samfunnsdebatt der eliten blåser opp kommentarer på internettet til et voldsomt samfunnsproblem, mens det å bombe og destabilisere land, med konsekvenser i form av tap av liv, samt slaveri og andre overgrep, i praksis blir plassert i skuffen for «jaja, shit happens»

___________________________________________________
Dersom du vil støtte steigan.no kan du bruke betalingsløsningen vår: https://betaling.steigan.no/
En annen mulighet er å overføre til donasjonskontoen vår via nettbank: 9001 30 89050
Du kan også vippse til: 116916

Tusen takk!

 

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære om den, skriver Terje Tvedt i Aftenposten

    Nei, narsissistiske psykopater vil ikke lære, de ønsker kun å krige. Se intervju med Sam Vaknin, en av verdens 10 mest intelligente personer: https://www.youtube.com/watch?v=W89fG8220D8

  2. AnneBrit says:

    Jeg kan vanskelig se at å redusere spørsmålet til det juridiske gir dem noen beskyttelse. Det var vel nettopp rettsamfunnet vi så forvinne med med bombene.

  3. Olav says:

    “…mens det å bombe og destabilisere land, med konsekvenser i form av tap av sivile liv, samt slaveri og andre overgrep, i praksis blir plassert i skuffen for «jaja, shit happens»”

    Jeg har etterhvert endt opp med å syns at det verste av alt politisk sett er “de militære livene” som går tapt. Hvor mange unge libyske menn, hvor mange irakiske, syriske, afghanske gutter er drept ? Og verst av alt at man forholder seg til det med en slik likegyldighet, selv på den såkalte “venstresiden”. At barn drepes er vel i og for seg verst for hvert barn det gjelder. Men likegyldigheten ovenfor de "militære livene"aller verst politisk sett. Påfallende er det ihvertfall at selv folk som har vært imot disse krigene jevnt og trutt uttaler seg som om disse unge mennene utkommandert for å forsvare sine land mot “vestlig” ondskap og imperialisme knapt noensinne har eksistert.

  4. ivra says:

    Godt og viktig poeng, Olav.

  5. INK says:

    Soldaters liv eller helse har nok aldri hatt særlig mye verdi i øynene på de politiske og militære makthaverne som sender dem ut i kriger. Man skulle tro soldater var politisk viktige, men tanken er åpenbart at de alltids kan byttes ut med nye unge menn som vokser opp. Man ser den grunnleggende mangelen på respekt også i behandlingen av skadde veteraner. Dette gjelder ikke minst i USA og Vesten

    Jeg kan tenke meg at denne likegyldigheten med vanlige soldater bare blir større jo mer teknologisk militæret blir. Men selv under første verdenskrig, ble jo nærmest en generasjon unge menn utradert, mye fordi de gamle menn som bestemte, lot det hele skure og gå i sin grådighet, og ikke brød seg stort om livene som ble ofret i skyttergravene på slagmarkene.

    Jeg leste en gang en analyse som ymtet om at de gamle mennene med makt kanskje (ubevisst?) rett og slett syntes det var greit å kvitte seg med de yngre “konkurrenter”. Hvem vet?

    Men ellers synes jeg hovedpoenget ditt er litt merkelig. Mener du at land ikke skal forsvare seg mot invasjon når USA bestemmer seg for å angripe dem, enten direkte eller gjennom å væpne fanatiske terrorister? Mener du virkelig at tapene av liv i en slik krig ikke først og fremst er invasjonsmakten(es) skyld?

  6. Olav says:

    Trodde ikke at det jeg skrev kunne misforståes slik. Det er en selvfølge for meg at unge menn bør stille opp og kjempe imot fremmede som invaderer landet deres uansett hvordan eller hva påskuddet måtte være. Og ansvaret for samtlige dødsfall ligger selvsagt i all hovedsak på den invaderende / angripende parten. Politikerne på stortinget kunne sånn sett, slik jeg ser det, like gjerne med egne hender ha kvelt, stukket ihjel eller skutt alle disse som har blitt drept der nede i Nord-Afrika, Midt-Østen og Afghanistan. Det er visst veldig vanskelig å ta inn over seg for folk flest. Men disse politikerne “våre”, de er ganske enkelt massemordere, uansett hvor “hyggelige” de måtte virke og hva slags påskudd de bruker…

  7. INK says:

    Sorry, da var det meg som misforsto! Beklager det!

    Der er vi totalt enige!

  8. Frimann says:

    Hvor mange år/ganger må det gå før vi skjønner at slike nedsatte kommisjoner kun har til hensikt å dekke over de plagsomme elementene, det være seg Lund-kommisjonen, 22.-juli-kommisjonen eller Libya-kommisjonen.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere