oss 100 kroner!
Jens Stoltenberg ble naturligvis oppnevnt til sentralbanksjef. En av pådriverne for at han ble valgt var Hans Henrik Scheel. Han er finansråd, det vil si øverste administrative leder av Finansdepartementet. Han sitter også i IMFs Board of Governors, så vi får anta at den internasjonale finanskapitalen nå har fått sin mann på plass. Sammen med Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet vil Stoltenberg nå sørge for at Wall Street har full kontroll over Norges finanser.
Stoltenberg går fra jobben som generalsekretær i NATO, og det var som kjent en jobb han fikk fordi han sørget for at Norge gikk i spissen for å bombe Libya sønder og sammen. Dette var utvilsomt en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. Stoltenberg burde ikke ha vært på vei inn i Norges bank, han burde ha sittet på en tiltalebenk ved den internasjonale krigsforbryterdomstolen.
Petersenutvalget prøvde å frita norske politikere for skyld for de krigsforbrytelsene de var delaktige i overfor Libya. Utvalget skyldte på at norske politikere visste for lite og at de var avhengig av informasjon fra mediene og de allierte. (s. 78) Utvalget innrømmer at mediene hausset opp rapporter om et angivelig nært forestående folkemord og skrev:
«l Jazeera, Reuters, CNN og BBC rapporterte om luftangrep mot sivile i begynnelsen av mars, noe som i ettertid har vist seg vanskelig å verifisere. I rapporter og analyser er det blitt hevdet at vestlige etterretningstjenester ikke kunne innestå for vurderingene da ryktene begynte å svirre om et nært forestående folkemord i Benghazi i mars 2011. Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier.» (s. 67-68)
Utvalget er klar over at beslutninga om krigen ble tatt på et feil grunnlag, men mener altså at politikere må frikjennes fordi de ikke visste bedre. Utvalget er også klar over at krigen førte til at Libya ble ødelagt som stat og at jihadister tok kontrollen over enkelte områder, sjøl om man er veldig sparsomme med sannheten om de mest grufulle konsekvensene av bombekrigen og støtten til terroristene.
Utvalget innrømmer at norske fly bombet Gaddafis hovedkvarter i Tripoli og at NATO bombet presidentboligen der flere av hans familiemedlemmer ble drept. (s. 104-105) Dette skjedde på et tidspunkt da Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre forsikret det norske folk om at det ikke var et mål for krigen å styrte Gaddafi.
Ola Tunander skrev i boka Libyakrigen.
«– NATOs operasjon i Libya ledet til en total katastrofe, sier han. Utallige militsgrupper kriger nå mot hverandre, det gamle regimets våpenlagre har funnet veien til militante islamister over store deler av Nord-Afrika og Midtøsten, og Libya er blitt et senter for slavehandel.»
Dette er ubestridelige fakta, men Petersenutvalget mente at norske politikere var så dårlig informert at de likevel kan unnskyldes.
Stoltenberg angrer ingenting
Men den hovedskyldige for den norske bombekrigen mot Libya, mannen som kuppet det hele gjennom på tvers av Grunnloven og andre norske lover, angrer ingenting.
Dagsrevyen intervjuet ham 14. september, og han sa at han ville ha gjort akkurat det samme i dag. Typisk nok for Dagsrevyen fikk han ikke noen oppfølgingsspørsmål, og han ble ikke konfrontert med at konsekvensene av NATOs og Norges bombing ble at de ødela Afrikas mest velfungerende og velstående land. Men han vet det, og han sier altså at han ville gjort det samme igjen. Slik taler en vaneforbryter.
Og enda verre: Stoltenberg er generalsekretær for NATO og når han sier at han ville han bombet Libya på grunnlag av feilaktige rapporter, så sier han også at han kan tenke seg å gjøre det samme overfor andre land i framtida. Mannen er jo farlig.
Les også:
