– La lokk på krigens realiteter

0
Fra forsida i Klassekampen 14. september 2018.

Avisa Klassekampen har en god framstilling av Petersenutvalget og deres hvitvasking av Libya-krigen 14. september 2018. I en hovedartikkel av Magnus Lysberg og Yohan Shanmugaratnam viser de at samtidig med at Jonas Gahr Støre forsikret norsk opinion om at Gaddafi «ikke var et mål for krigen» bombet norske fly hovedkvarteret og boligen hans.

Bjørgulv Braanen har en krass kommentar der han slår fast at det er «sjokkerende at slike skjebnesvangre beslutninger tas på så tynt grunnlag og så tilfeldig.»

Vi siterer den avsluttende delen av kommentaren:

«Libya-rapporten framholder at medienes ensidige rapportering fra opprøret og informasjon fra andre Nato-land var det som formet den norske situasjonsforst- elsen. I rapporten påpekes det blant annet at i Nato var Libya regelmessig på dagsordenen, og en av bekymringene var at Libya kunne utvikle seg til en «failed state». «Man fryktet at landet kunne bli en frihavn for internasjonal terrorisme og en åpen sluse for innvandring til Europa». Ved å støtte det islamistiske opprøret og bombe i stykker Gaddafi-regimet var det nettopp det man fikk. Den britiske parlamentsrapporten slår fast at den britiske regjeringen ikke forsto at trusselen mot sivile var «overdrevet» og at den selektivt tok elementer av Gaddafis retorikk bokstavelig. «Vi ble trukket med av fransk intervensjonsentusi- asme og oppdraget endret seg fra å beskytte folk i Benghazi, som sannsynligvis ikke sto overfor den type trussel som ble presentert», sa utenrikskomiteens leder Crispin Blunt. Aksjonen endret seg raskt til en krig for regimeendring. I Storbritannia forventer man at landets ledelse er i stand til å foreta denne typen analyser. I Norge, skal vi tro Petersen- utvalget, er det ikke engang verdt å drøfte. Og det fantes alternativer. Svært mange Nato-land deltok ikke i bombekrigen. Utvalget drøfter overhodet ikke et slikt handlingsalternativ, og tar heller ikke opp hvorfor Norge ikke bare deltok, men bidro så massivt – langt over det som kan regnes som rimelig for en småstat av vår størrelse.

Det er rett og slett sjokkerende at slike skjebnesvangre beslutninger tas på så tynt grunnlag og så tilfeldig. I Storbritannia har det ført til et politisk etterspill – i Norge velger den forsvarspolitiske nomenklaturen å skalke lukene. Alt gikk greit for seg.»

 

Ypperlig kommentar. Det underlige er at det finnes folk på venstresida som gjerne vil gå i regjering med folk som har begått slike forbrytelser, og som fortsatt forsvarer dem.

Forrige artikkelEU topp: Ungarn er en trussel mot internasjonal orden. USA må intervenere nå!
Neste artikkelMitt farväl till Vänsterpartiet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).