oss 100 kroner!
Av Kjetil Grønvold i Athen.
Det er tidlige formiddagstimer tirsdag denne uka. Et fåtall hundre mennesker har innfunnet seg på Syntagmaplassen foran parlamentet i Athen. De forbereder protestmarsj til den amerikanske ambassaden noen kvartaler bortafor. Foran den fåtallige tilhørerskara troner Dimitris Koutsoumpas. Han er generalsekretær i det greske kommunistpartiet KKE og legger ikke fingrene i mellom i sin kritikk av de rådende tilstandene. Han slynger ut anklager mot den greske sjåvinismen som spiller ball i hatt med høyrenasjonalistiske krefter på Balkan. Vi står i fare for å «åpne en ny Pandoras eske», sier partilederen.
USAs hegemonibestrebelser får også gjennomgå. Særlig skarp er han i kritikken av aggresjonen mot Syria. Men først og fremst er det sinnet mot den egne regjeringa som vekker applaus blant tilhørerne. «Under Syrizas ledelse har Hellas blitt fanebærer for EU, NATO og amerikansk imperialisme», erklærer Koutsoumpas.
Tilhørerne på Syntagma er få denne formiddagen. Men KKE-lederens kritikk har nedslag i breie kretser. Mange er bekymra. Atter andre er fortvilte og opprørte over partiet de for få år sia så på som «sitt parti».
Tsipras lar seg by når supermakta inviterer til dans
Under ledelse av «venstrepartiet» Syriza har landet aksla rolla som en av USAs fremste forbundsfeller i Europa. Regjeringa åpner dørene på vid gap for utvida amerikansk militær tilstedeværelse og blant enkelte i Pentagon og det amerikanske utenriksdepartementet snakkes det om Hellas som «Israel i Europa». Viseutenriksministeren for europeiske og eurasiatiske anliggender i USA, Wells Mitchell, bruker begrepet «frontstat». Uttrykket anvendes også om den sionistiske staten. I kraft av sin geostrategiske beliggenhet trer Hellas fram som vital brikke i den vestlige alliansen slik landet er ringa inn av strategisk viktige regioner karakterisert av uro og ustabilitet. På samme tid virker bindingene til å gjøre grekerne til ‘bonde på brettet’. Landet står i fare for å bli involvert i farlige konflikter som truer landets landets egne interesser.
Men Tsipras og hans regjering lar seg mer enn gjerne by når supermakta inviterer til dans.
De fyller i dag oppgava som strategisk juniorpartner for USA i den imperialistiske rivaliseringa som utspiller seg på Balkan, i Midtøsten og i Nord Afrika og bidrar aktivt til politikken med å ringe inn og isolere Russland. I rolla inngår også å stagge et stadig mer sjølrådig Tyrkia.
Trump og Tsipras roser hverandre
17. oktober i fjor møtte den greske regjeringssjefen Trump i Det Hvite Hus. På pressekonferansen meldte den amerikanske presidenten at samtalene hadde utspilt seg i «en hjertelig atmosfære». Tsipras for sin del erklærte at forbindelsene mellom Hellas og USA var «bedre enn noen gang etter annen verdenskrig». Samtalene var via militært samarbeid, energi og amerikanske investeringer.
Flaggskipet i den sjette amerikanske flåten i Thessaloniki
De intime og hjertelige båndene mellom de to nye sengekameratene fikk et nytt og oppsiktsvekkende uttrykk den andre uka i september . Det var dagene for «International Fair’ i Thessaloniki, der USA i år hadde status som «æresgjest». Arrangementet finner sted hvert år og er en viktig politisk og økonomisk arena i Hellas. Den amerikanske delegasjonen var tallrik og topptung. Flere tusen sikkerhetsfolk fra CIA og FBI var også tilstede. Det var varslet store protestdemonstrasjoner.
Det som allikevel vakte størst oppmerksomhet var at amerikanerne hadde med seg USS Mount Whitney, flaggskipet i den 6. amerikanske flåta,! Det lå for kai i byen hele uka mens messa pågikk. .Det store krigsskipet var attpåtil møtested for alle de viktigste arrangementene de amerikanske gjestene inviterte til.
Hvem kunne forestille seg det da Tsipras flytta inn i statsministerresidensen Mansion Maximos i januar for tre år sia?
Grekerne skaper entusiasme hos den militære toppsjefen i USA
På omtrent samme tid var stabssjefen for de væpna styrkene i USA, Joseph Dunford, i Hellas. Det inngikk i en stor rundreise med besøk i flere allierte land. Først og fremst i Asia. Men han gjesta også Europa og valgte å tilbringe ei hel uke i Hellas. I oppsummeringa av besøket fortalte han til Greek Reporter, ei gresk høyre-sentrum avis, at «..våre relasjoner er bedre enn på mange, mange år» og at han var «entusiastisk over mulighetene» som grekerne hadde forespeila han. Han sikta til greske forespørsler om utvida militær tilstedeværelse og samarbeid.
USAs militære får nesten fritt leide på gresk jord
Dunford hadde all mulig grunn til å være entusiastisk. Grekerne åpner for flere nye militære baser og stiller egne militære anlegg til amerikanernes disposisjon. Dessuten deltar de aktivt i fly- og marineøvinger i det østlige Middelhavet og åpner dørene på vid gap for bruk av gresk territorium som treningsområder for amerikanske styrker basert i Europa.
Nytt Icirnlik?
Fly- og marinebasen i Souda Bay på Kreta er foreløpig den største og viktigste. Leieavtalen blei nylig fornya på samme tid som basen er under kraftig opprustning. Souda svarer til den amerikanske militærstrategien med kombinasjon av marine og luftvåpen i regionen. Ifølge talsmenn for den amerikanske forsvarssjefen brukes basen også av US European Command, US Africa Command, kommandoen for logistikk og transport og kommandoen for spesielle operasjoner.
Noen spekulerer i at den kan komme til å erstatte Icirnlik-basen i Tyrkia. Forholdet til Tyrkia har voldt problemer for amerikanerne over mange år. I 2003 nekta regjeringa i Ankara å bruke den som base for operasjoner under invasjonen i Irak. Etter 2015 har forholdet blitt enda mer anstrengt og har i dag nådd et krisepunkt. USA har overført en del ressurser til Qatar. Men foreløpig er amerikanerne forsiktige. I alle fall snakker de ikke høyt om det. Under besøket sa Dunford at Icirnlic «..vil beholde sin rolle». Å si noe annet ville være å skyve Tyrkia fra seg og risikere å støte landet ut av alliansen. Grekerne er også opptatt av å beholde Tyrkia i NATO.
I tillegg til opprustninga av Souda pågår det samtaler om å bl.a. etablere nye baser på det sørlige Kreta og på øyene Karpathos og Skyros i Egeerhavet. Noen kilder med kontakter i det greske regjeringsapparatet sier at det i alt kan være snakk om 9-11 amerikanske militærbaser.
Amerikanske droner
Et annet forhold er at amerikanske styrker i stadig økende utstrekning anvender greske militære fasiliteter. Bl.a. opererer amerikanske overvåkningsdroner for første gang fra gresk jord. Det tok til i mai i år og skjer fra det greske flyvåpenets base i Larisa i det sentrale Hellas. Amerikanerne retta en forespørsel om stasjonering av droner allerede i 2014, men blei den gang avvist av Samaras’ høyreregjering. Talsmenn for det amerikanske forsvaret sier at det er et midlertidig tiltak og at de skal operere «sørover». Begrunnelsen er at basen som normalt anvendes – antakelig i Niger – er under utbedring. I alle fall betyr det at Hellas i dag er utgangspunkt for amerikansk militær aktivitet i Afrika.
Amerikanske krigsskip bruker nesten daglig greske havner mens amerikanske krigsfly anvender greske militære flyplasser og luftrom. Deres F35-fly er stasjonert i Volos, mens F16 har base i Andravia. USA har også overført store militære ressurser til Alexandroupolis i Thrakia i det nordøstlige Hellas. Byen ligger strategisk til i forhold til Svartehavet.
Konstante militære fellesøvinger
På samme tid deltar Hellas mer aktivt enn noen gang i felles flåte- og flyøvinger. I disse dager pågår det ei stor øving i Øst Middelhavet med deltaking fra USA, Hellas, Jordan og Saudiarabia. Det er årvisse fellesøvinger med amerikanske og israelske styrker og med Egypt. Det kommer i tillegg til hyppig militær trening sammen med amerikanerne.
De militære fellesøvingene er nesten konstante, sier mange observatører
Syriza/ANEL den mest USA-vennlige regjeringa i gresk historie
De aller fleste greske kommentatorer beskriver derfor Syriza-ANEL-regjeringa som den mest USA-vennlige regjeringa i gresk historie. Det bør nevnes at ikke en gang Oberstjuntaen viste den samme imøtekommenheten. Til tross for at amerikanerne hjalp dem til makta og holdt dem under armene fram til den blei styrta i 1974. Forespørsler om deltaking i militære operasjoner med trusler mot arabiske mål, så som under seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur seks år seinere, blei kontant avvist.
‘Gresk antiamerikanisme er død’
Opposisjonen mot amerikansk imperialisme har vært sterk i den greske etterkrigstida. Det har blant anna røtter i USAs rolle under den greske borgerkrigen inntil 1949 og CIAs støtte til oberstenes kupp i 1967. Derfor opplever mange på den genuine venstresida at Syriza begår et stort svik. Alt mens høyresida fryder seg.
«En ting er sikkert» skriver den politiske kommentatoren Philip Chrysopoulos triumferende i Greek Reporter 12.september i år, «Den greske antiamerikanismen er død og det er ei venstreregjering som legger lokket på kista»
Den politiske vendinga av gammel dato
Syrizas opptreden kan fortone seg som ei brå kuvending. I forhold til partiets programmatiske politikk kan det være vanskelig å forstå det annerledes. Men i virkeligheten dreier det seg om et foreløpig sluttpunktet i en prosess som har pågått over tid. Tendensen har røtter i åra før Syriza vant regjeringsmakt i januar 2015.
I sin siste bok: «Adults in the Room. My Struggle with the Deep European Establishment” forteller den tidligere finansministeren, Yannis Varoufakis”, at han I begynnelsen av 2013 hadde et gjesteprofessorat i USA. Der satte han seg fore å etablere forbindelser med etablissementet i det Demokratiske Partiet og ,med Obama-administrasjonen. Hans budskap var at USA ikke hadde noe å frykte fra ei Syriza regjering. Hverken når det gjaldt den økonomiske politikken eller i utenrikspolitikken.
Varoufakis har aldri vært medlem av partiet, men på dette tidspunktet hadde han tett samarbeid med Tsipras og Nikos Pappas, partilederens høyre hånd, og var allerede utsett til å bli finansminister i ei eventuell Syrizaregjering. Det er derfor utenkelig at hans initiativ ikke hadde blitt sanksjonert av partiets ledelse.
Bak partiets rygg
Den politiske dreininga gjorde seg gjeldende på flere områder. Den blei hamra ut av en liten krets rundt Tsipras . Kursendringa foregikk bak partiets rygg og gikk på tvers av partiets program. Blant «de 40 punktene» Syriza gikk til valg på i 2012 var blant anna løfter om å bringe Hellas ut av NATO og avvikle de utenlandske militærbasene på gresk jord. Bare noen få måneder seinere var den reelle politikken den rake motsatsen. Det skjedde uten at partiet hadde behandla det i sine organer og før Syriza satt i regjeringsposisjon.
Etter regjeringsovertakinga
Tendensen materialiserte seg ytterligere umiddelbart etter at Tsipras trådte inn i regjeringskontorene.
Noen få dager etter regjeringsovertakinga var det møte i Det Europeiske Rådet. Det skulle ta stilling til videreføring av sanksjonsregimet mot Russland, slik det gjør hver 6. måned. Nikos Kotzias, den nye greske utenriksministeren, hadde inntil 1990-tallet vært medlem av sentralledelsen i det gamle kommunistpartiet, KKE, og leder for partiets ideologiske avdeling. Han var kjent for å være hardbarka ‘bresjnevist’. Syriza hadde også vært veldig kritisk til sanksjonene. Dessuten hadde Russland i 2013 passert Tyskland som Hellas viktigste handelspartner. 40 prosent av den greske eksporten til det russiske markedet var jordbruksvarer og den kriseramma greske økonomien var de russiske motsanksjonene derfor et tungt slag.
Analytikere og kommentatorer spekulerte i om Hellas kom til å legge ned veto. Det gjorde Kotzias ikke. Det var heller ikke rimelig å forvente bare noen dager før forhandlingene med EU-institusjonene skulle begynne. Men på samme tid ytra han heller ikke noen kritikk av sanksjonene.
Israels beste venn
Mest markant framsto linjeskiftet i spørsmålet om Israel. Valgprogrammet fra 2012 krevde stans i det militære samarbeidet med Israel. Kravet kom til etter at Hellas samme året var forespurt om å gå inn som den tredje parten i en årviss militærøving i det østlige Middelhavet. Fra 1998 hadde Tyrkia, Israel og USA hatt fellesøvinger. I 2011 trakk Tyrkia seg ut og grekerne blei «tilbudt» deres plass. På samme tid blei øvinga gjort mer offensiv med trening i krigsscenarioer. Tidligere hadde det vært mest vekt på sikkerhet og redningsaksjoner.
I mai 2015 sto den greske utenriksministeren arm i arm med sine kolleger fra NATO-landa og sang «We are the world». Samme måned erklærte han at «Vi har lært å elske Israel». I mens var forsvarsminister Kammenos arkitekten på gresk side for den nye militære samarbeidsavtalen med landet. Hellas er i dag det eneste landet utenom USA som har en slik avtale med israelerne. Det hører med at Tsipras erklærte Jerusalem som «Israels evige hovedstad» tre år før Trumps erklæring om flytting av den amerikanske ambassaden til byen!
Pyatt. Fra Kiev til Athen
En av aktørene som er med å orkestrere den politiske praksisen i regjeringas regi kommer utenfra. Det dreier seg om Geoffrey Pyatt, amerikansk ambassadør i Athen de siste to årene. Han er berykta for sin rolle i oppspillet til Maidanrevolusjonen i Ukraina og opptrer minst like aktivistisk i den greske settingen. I en artikkel på nettsida til «International News. Greece», beskrives han som en diplomat med tilhold i de djupe strukturene i det amerikanske utenriksdepartementet og med en arbeidsmåte prega av åpenlys intervensjonisme. «Han er overalt hele tida», forteller Errikos Finalis, internasjonal leder for Kommunistisk organisasjon i Hellas. «Ingen greske statsråder er like aktive i det offentlige livet som Pyatt er. Han er til og med verre enn den amerikanske ambassadøren i Athen på 1950-tallet, John Peurifoy. Han som i Hellas fikk rykte som ‘amerikaneren som avsetter og innsetter greske regjeringer’». Peurifoy var også ambassadør i Guatemala da Arbenz regjering blei styrta i et amerikansk leda kupp i 1954.
Pyatt har bl.a. gått i åpen kamp mot den nye stjerna på den greske oligarkhimmelen, Ivan Saviddis. Han kommer fra en pontisk-gresk familie med 300 års røtter i Russland og satt i den russiske dumaen som medlem av Putins parti. Pyatt ser derfor på han som et mistenkelig element og blanda seg inn i hans rolle som stor medeier i privatiseringa av eksport-importhavna i Thessaloniki. Saviddis blei regna som regjeringas mann blant de greske oligarkene, men etter Pyatts inngripen har han søkt til opposisjonspartiet Nytt Demokrati.
Flere forhold forbundet med hverandre
Den nye greske utenrikspolitikken regjeringa er bærer av henger sammen med flere forhold som på sin side er nøye forbundet med hverandre.
Det dreier seg bl.a. om olje og gass og uavhengighet av energiforsyninger fra Russland, forholdet til Tyrkia og Hellas rolle i bestrebelsene på å innlemme hele det vestlige Balkan i det som kalles de «euroatlantiske strukturene». Med på lasset følger skarpe konflikter med Russland. Relasjonen mellom Moskva og Athen har forverra seg kraftig bare de siste ukene. Motsetningene har til og med slått inn i den religiøse sfæra.
Olje og gass og isolasjon av Russland
Noen peker på at den store vendinga i Hellas forhold til USA skjedde sommeren 2015. Da var Tsipras og den greske utenriksministeren tilstede under åpninga av FNs generalforsamling. I et sideprogram hadde de mange og lange samtaler med tidligere utenriksminister i USA, John Kerry, og den forrige amerikanske viseministeren for energi, Amos Hockstein.
Kort tid etter at de vendte tilbake til Hellas snudde den greske regjeringa på hælen i spørsmålet om gassledninger til Europa. Inntil da hadde grekerne støtta både North Stream 2, gassledninga fra Russland over Østersjøen som det står skarp strid om i EU og som blir møtt med trusler om amerikanske sanksjoner, og det såkalte Turkish Stream prosjektet som skal frakte gass fra Russland til Thrakiakysten i Tyrkia nær grensa mot Hellas.
Trans-adriatisk gassledning
I stedet satsa de nå helhjerta på den trans-Adriatiske gassledninga (TAP), som er planlagt fra azerbadsjanske områder i Det Kaspiske Hav og skal gå via Hellas, Albania og Italia til Vest Europa. Grekerne sa også ja til en amerikansk plan om sideledning til Bulgaria.
Utviklinga i etterkant viser at den greske regjeringa slutter helhjerta opp om den amerikanske energidoktrina med mål om å isolere Russland og løsrive det vestlige Balkan fra deres avhengighet av russiske gassforsyninger.
LNG-anlegg i Hellas
Blant annet bygges det et stort flytende anlegg for» regassifisering» og lagring av flytende naturgass (LNG) fra amerikanske skifergassfelt i Alexandorupolis. Det skal etter planen koples til den trans-Adriatiske gassledninga. Et annet anlegg for lagring av LNG er under oppføring utafor Pireus i Attika
East Med
Trekløveret Israel, Kypros og Hellas går dessuten svangre med planer om ei ny ledning som skal forsyne Europa med olje og gass fra det østlige Middelhavet (East Med). Den skal evt strekke seg fra Israel via Kypros til Hellas. Det er gjort store funn både på den israelske og kypriotiske sokkelen. Hellas har ikke kommet i gang med leiting, men seismologer regner med at reservene er betydelige. Særlig i de sørlige delene av Egeerhavet. . Det er snakk om inntekter til den greske staten på rundt 600 milliarder euro over en 25-års periode. Foreløpig er rørledninga bare på tegnebordet og den er behefta med mange usikkerhetsfaktorer. Det gjelder bl.a. kostnadene. Den kommer ifølge foreløpige kalkyler til å beløpe seg til minst sju milliarder euro. Men de tre landa har planer om å inngå en intensjonsavtale i løpet av året.
Også East Med inngår i amerikanernes økonomiske krig mot Russland.
Politiske avtrykk
Den greske linja i energispørsmålet har allerede rukket å gi avtrykk på det politiske planet. «Det er ingen hemmelighet..» skriver den greske avisa To Vima 10. september i år «..at det viktigste tillitsskapende tiltaket mellom Hellas og FYROM (staten som kaller seg Republikken Makedonia) er avtalen om samarbeid om naturgass». Det såkalte «Memorandum of Understanding on Natural Gas» var med å åpne dørene for den ferske avtalen som skal løse den 25 år gamle betente navnestriden mellom de to landa. En slik avtale åpner også dørene for at den unge staten kan tas opp i EU og NATO. Utenriksminister Kotzias sier at det er et sentralt mål for Hellas å bringe hele det vestlig Balkan inn i det han kaller «de euroatlantiske strukturene». I så måte opptrer han i tospann med USA
USA styrer
Det er verdt å merke seg uttalelsene fra den amerikanske viseutenriksministeren for europeiske og eurasiatiske anliggender, Wells Mitchell, under ei høring i utenrikskomiteen i det amerikanske Senatet nylig. Der fortalte han at «vi spilte en dominerende rolle» i forberedelsene av avtalen..
Tyrkia
Konflikten mede Tyrkia veier også tungt.
De greske lederne frykter de nyosmanske tendensene i den tyrkiske utenrikspolitikken og ifølge meningsmålinger ser 50% av grekerne på Tyrkia som den største trusselen mot Hellas (tett fulgt av Tyskland med 45%).
Historia mellom de to landa er karakterisert av mange og blodige rivninger. Nesten halvparten av det nåværende greske territoriet blei slutta til den ferske staten etter kriger som Tyrkia var involvert i mellom 1878 og 1912. I den første Balkankrigen i 1912 var Hellas blant landa som reiste opprørsfana og jaga det osmanske riket ut av deres siste besittelser på europeisk jord.
Da landet gikk til krig mot Tyrkia i 1919 med mål om å erobre Lilleasiakysten og Istanbul lei de greske styrkene knusende nederlag og 1,5 millioner grekere måtte ta seg over grensa fra Tyrkia. I 1974 kom det til ny militær konflikt etter et militærkupp på Kypros der kuppmakernes erklærte at deres mål var «ENOSIS» – sammenslutning med Hellas. Tyrkia invaderte den nordlige delen av øya og den tyrkisk kypriotiske republikken blei proklamert. Konflikten består den dag i dag og har blussa opp de siste månedene.
I 1996 kom det nesten til ny krig over et antall små ubebodde øyer utafor den tyrkiske kysten helt sør i Dedokanesene. De såkalte Kardakøyene (eller Imia).
På siste halvdel av 1990-åra blei fiendskapet avløst av en form for detente og tettere økonomisk og politisk samarbeid. Blant annet bidro grekerne til å fremme det tyrkiske kandidaturet for medlemskap i EU.
Blåser opp til storm
Men de siste par årene har det på nytt blåst opp til storm og konflikten virker bare å eskalere.
Erdogan har stilt spørsmål ved gyldigheten til Lausannetraktaten fra 1923 som regulerer grensene mellom Tyrkia og Hellas. På et møte i Det Nasjonale Sikkerhetsrådet i april i år erklærte han at 18 av de ubebodde øyene i Egeerhavet var å regne som «omstridt territorium». Tidligere hadde tyrkerne snakka om seks-sju. Rundt Imia har tyrkiske kystvaktbåter forsøkt å renne i senk tilsvarende greske skip. Det var stridigheter rundt dette området som nesten utløste krig for 22 år sia. Det har også vært mange episoder mellom greske og tyrkiske fly i luftrommet over ulike havstrekninger og i februar i år mista en gresk pilot livet i et krasj etter at han hadde forsøkt å avskjære fly fra det tyrkiske flyvåpenet.
Den greske viseforsvarsministeren, Fotis Kouvelis, erklærte etter hendinga at Hellas var i «ikke-erklært krig med Tyrkia» .
Tyrkia har også brukt krigsskip for å blokkere adgang for boreskip fra det italienske oljeselskapet ENI i Kypros eksklusive økonomiske sone (EZZ).
To forhold som har tæra sterkt på relasjonene er at Hellas løslot åtte tyrkiske offiserer fra varetekt og innvilga dem asyl og reisedokumenter. De hadde flykta fra Tyrkia etter kuppforsøket mot Erdogans regjering i 2016. På samme tid har to greske grensesoldater sittet i tyrkisk varetekt etter at de hadde tatt seg over grensa fra Hellas i mars i år. De blei nylig løslatt.
Strid om avtaler og grenser
Striden henger bl.a. sammen med ulike tolkninger av internasjonale avtaler, om størrelsen på den greske territorialsona, om det greske luftrommet og om deling av kontinentalsokkelen. Disse konfliktene har fått særlig aktualitet etter store olje- og gassfunn i flere deler av Egeerhavet og det østlige Middelhavet.
I konfliktene har EU tatt klar stilling for Hellas mens NATO har trådt varsomt. I et intervju med tyrkiske medier foran sitt besøk i Ankara i april i år nøyde Jens Stoltenberg seg med å si at de overlot spørsmålene til landa sjøl.
USA har for sin del har vært mye mer framoverlent. I mars i år sendte de inn skip fra den sjette amerikanske flåta for å beskytte borefartøyer fra det store amerikanske oljeselskapet ExxonMobil i farvannene rundt Kypros. Tyrkerne hadde trua med å jage dem ut med sine krigsskip. Og under et besøk i Nicosia i april sa viseutenriksminister Wells Mitchell – med tydelig adresse til Ankara – at «vi kan ikke tillate trusler mot våre allierte» og at «Vi vil forsterke vår tilstedeværelse i Øst Middelhavet og samarbeide tett med Nicosia». Dessuten at «Vi ser på Hellas som et anker for fred og stabilitet i i Middelhavet og det vestlig Balkan».
USA og Tyrkia
Den amerikanske holdninga må også sees i lys av motsigelsene mellom USA og Tyrkia i Syria.
Alle disse konfliktene har styrka seg ytterligere etter arrestasjonen av den amerikanske pastoren, Branson, og USAs straffesanksjoner mot landet. De dreier seg om 20% økning av tollavgiftene på aluminium og 50% for stål. Motsetningene har leda til at den tyrkiske lyra har falt med 37% inntil midten av september i år.
Beskyttelse og egne aspirasjoner
Hellas kan se seg tjent med amerikansk ryggdekning i konflikten med den politisk, økonomisk og militært mye sterkere arvefienden.
På samme tid ser strategene i Athen for seg – i fall ei relativ svekking av Tyrkia – at rommet for egne aspirasjoner blir større.
For eksempel kan det gi aksen Israel-Kypros-Hellas muligheter til å verne og utvide egne økonomiske soner (EEZ) i sjøområdene utafor landas kystlinjer. Det er særlig aktuelt på Kypros der det står strid mellom regjeringa i Nicosia og republikken nord på øya om rettigheter når det gjelder olje- og gassutvinnng. Ankara mener at produksjonene og inntektene må komme begge partene til gode og at Tyrkia må innvilges retten til å godkjenne boring i en del av blokkene. I februar i år rykka tyrkiske krigsskip inn på den såkalte «blokk nr. 10» og blokkerte oljeboringsfartøy fra det italienske oljeselskapet ENI.
I Egeerhavet har grekerne lenge husa ambisjoner om å utvide territorialgrensa til havs fra 6 til 12 nautiske mil. Det vil evt utvide Hellas andel av hele Egeerhavet fra 43,5 til 71,5 prosent. Tyrkias andel vil bli 8,8 prosent. Ei slik endring fører også til at det internasjonale farvannet med fri ferdsel synker fra 49 til under 20%. På samme tid mener den tyrkiske sida at grekerne gjennomfører prøveboring i områder som er omstridt fordi det ikke foreligger noen avtale om deling av kontinentalsokkelen.
De greske ambisjonene gjelder også det sørøstlige Europa. Etter Sovjetblokkas sammenbrudd og Jugoslavias kollaps rykka gresk kapital inn på Balkan. Mange store greske selskaper og banker etablerte seg i nabolanda og den greske statsledelsen så seg sjøl i rolla som regional stormakt. De siste åra har Tyrkia vært på offensiven i den samme regionen. Både økonomisk og politisk. F eks har Erdogan støtta kreftene i FYROM som motsetter seg en avtale i navnestriden med Hellas
Inntil for ti år sia var Hellas en imperialistisk økonomi. I dag er landet mest å betrakte som en avhengig gjeldskoloni. Men historia er ikke slutt. I alle fall kan gamle storhetsdrømmer leve sitt eget liv. Allerede i 1844 prenta ledelsen i den vesle svake staten ut retninga for utenrikspolitikken i visjonen om «Megali Idea» («den store ideen»). Hellas skulle forene alle gresktalende i en statsdannelse med Konstantinopel (istanbul) som hovedstad – tufta på modellen fra det bysantinske riket!
Hellas bondeoffer på maktas sjakkbrett?
Faren for at de gjør opp regning uten vert er imidlertid overhengende. Hellas er ikke «halen som logrer med hunden». Tvert imot. Landets fødsel – og hele den greske nasjonalstatens liv – er ei sammenhengende fortelling om åssen grekerne har blitt hundsa med av stormaktene. Det er brennende konflikter i alle regionene som ringer inn det vesle og kriseramma landet og akutt fare for at grekerne blir vikla inn i konflikter de ikke på noen måte er tjent med å bli vikla inn i. F.eks. er det mange grekere som spør seg hva som kan skje dersom angrep fra operasjoner på gresk jord rammer russiske styrker i Syria. Dessuten er en gresk fregatt og en ubåt med i marinestyrkene fra NATO-landa som befinner seg utafor den syriske kysten
Grekerne stiller seg i posisjon som bondeoffer på de store og mektiges sjakkbrett.
Konflikter med Russland
Det gjelder også for forholdet til Russland, som har forverra seg kraftig de siste ukene. Historisk og kulturelt har det vært sterke bånd mellom de to landene
Midt under toppmøtet i juli i år annonserte det greske utenriksdepartementet at de utviste to russiske diplomater fra Hellas. Grekerne har aldri tydd til slike sanksjoner tidligere. De var f eks blant de få vestlige landa som ikke var med på bølga av utvisninger i forbindelse med den såkalte Skripal-saka i England.
Utvisningene i juli var begrunna i at de to angivelig skal ha oppildna til demonstrasjoner mot regjeringa i forbindelse med navnestriden i Makedoniaspørsmålet i februar i år. Det er det ingen som tror på. Rett og slett fordi det var helt unødvendig. Rundt en halv million mennesker deltok i de store demonstrasjonene i Thessaloniki og Athen. Det var knapt verket til to stakkarslige russiske diplomater.
De siste to ukene har nye episoder forsura relasjonene. Blant annet blei ei gruppe russiskortodokse prester nekta visum til Hellas. Det ser Moskva som lekk i den religiøse krigen som er på beddingen. Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel, som er det høyeste organet i den østortodokse kirka, har i løpet av september godkjent autonomi for kirka i Ukraina. Den har i mange hundreår vært underlagt patriarken i Moskva. Den greske kirka støtter ukrainerne og patriark Bartholomew ! i Istanbul
Grunnleggende henger disse konfliktspørsmålene sammen med strategien for å isolere og svekke Russland..
På kollisjonskurs med nasjonen og folket
Den greske regjeringa bringer Hellas på kollisjonskurs med egne nasjonale interesser. Det kan det greske folket komme til å måtte betale en høy pris for.
Les også:
Israel-Hellas-Kypros – en ny allianse vokser fram
USA og balkanisering av Europa
USA skamroser Syriza
___________________________________________________
Dersom du vil støtte steigan.no kan du bruke betalingsløsningen vår: https://betaling.steigan.no/
En annen mulighet er å overføre til donasjonskontoen vår via nettbank: 9001 30 89050
Du kan også vippse til: 116916
Tusen takk!
