oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Arnljot Ask (AA) har et svar til min artikkel av 4. august her på steigan.no. AA går i dialog og fører en saklig diskusjon. Det er bra. I motsetning til andre tilhengere av YPG opptrer han ikke som om han skulle være deres politiske representant i Norge. Det er bra.
Men han gjør en feil framstilling av mine artikler om Syria og kurderne på steigan.no. Min oppgave er ikke å være talsmann for den eller den andre, eller å ha bestemte meninger om hvordan Syria skal organisere seg når krigen mot angriperne er vunnet. Min oppgave er å være analytiker.
På steigan.no er vi krystallklare i at vi støtter Syrias forsvarskamp mot den imperialistiske alliansen med USA i spissen som i over sju år har gjort sitt ytterste for å ødelegge Syria. Det ville være bra både for folket i Syria, for folkene i regionen og for verdensfreden om Syria lykkes i denne krigen.
Men vi har ikke engasjert oss i de politiske uenighetene innad i Syria eller i om hvordan Syria skal organiseres når freden en gang er vunnet. Det vi har gjort er å se på de mest sannsynlige scenariene, og det er mulig det er det AA forveksler med en politisk stillingtaken til interne syriske forhold.
Men AA skal ha takk for at han henledet oppmerksomheten på intervjuet med Salih Muslim, for det illustrerer bedre enn vi sjøl kan gjøre problemet med YPG/PYDs politiske posisjoner og strategiske vurderinger.
Salih Muslim taler med to tunger
Intervjuet med Salih Muslim 30. juli 2018 er interessant, og det bør analyseres. Han sier at hans parti og bevegelse ønsker et forent Syria. Men han sier også det stikk motsatte en rekke ganger.
Om den framtidige grunnloven i Syria sier Muslim:
«We say it openly, any constitution or law that we do not agree on with our own will and identity has no validity for us and its implementation is impossible.»
Kurderne utgjør kanskje 9 prosent av Syrias befolkning og Muslim representerer neppe alle sammen. Likevel krever han vetorett over den kommende grunnloven, ellers vil de ikke godta verken den eller staten.
Muslim mener at dersom ikke hele Syria endres etter det han kaller sitt partis modell, kan det ikke bli noen løsning.
«The previous model was a nation-state model, based on one language, one flag and one nation. Everything was unified. That does not work and that is no longer valid. Whoever lives in Syria should be able to live with his language, culture, faith, color and identity. Our model is aimed at such a Syria. That will certainly happen.»
Det er mulig Muslim tror at dette ikke betyr fragmentering, men det er en oppskrift på fragmentering. Og det er pretensiøst. Muslims organisasjon har ikke gjort det minste for å redde de store byene i Syria fra den internasjonale intervensjonskrigen og de barbariske jihadistene. Mesteparten av Syria er frigjort av den syriske staten, den syriske hæren og deres allierte. Er det trolig at flertallet av syrerne etter en slik krig vil godta å forkaste denne staten fordi Muslim krever det?
Ultimatum
«We have our model and our legitimate defense forces. That’s why everyone is forced to listen to us. It depends on our process here how Syria and the regime will change.»
Muslim sier at hans parti vil spre sin modell til hele Syria, og det er helt tydelig at bare da, på den betingelsen, vil Muslim godta et samlet Syria. Andre vil mene at den modellen er det motsatte av et samlet Syria, et Syria splittet i mange enklaver, et Syria som det er lettere for utenlandske makter å dominere. Men hvem skal avgjøre om Muslims modell skal bli godtatt? Hva om flertallet av Syrerne ikke vil ha den? Muslim stiller ultimatum. Han vil ikke godta noen grunnlov som ikke er basert på denne modellen.
Derfor må det være riktig å si at han taler med to tunger. Han sier at han vil ha et forent og enhetlig Syria, men han presenterer en modell som det er ganske usannsynlig at flertallet vil ha, en modell som er definisjonen på fragmentering.
Forholdet til USA
Det er også svært interessant å lese det Muslim sier om forholdet til USA. USA har intervenert i Syria i strid med folkeretten. USAs okkupasjon av deler av Syria er ulovlig og representerer en forbrytelse mot menneskeheten. Men hva sier Muslim om dette?
«The Americans are here. But we have never tied our political will to anyone. Our political will lies in our hands.»
Amerikanerne er her. Det er det eneste Muslim har å si om USAs ulovlige invasjon og okkupasjon. Det lover ikke helt godt. Og han kan gjerne si at YPG ikke har knyttet sin vilje til noen. Men uten massive forsyninger av våpen, militært utstyr og penger fra USA, så hadde ikke hans hær eksistert, i hvert fall ikke i den formen den har nå. Inntil nylig hadde USA sendt 5000 billass og 2000 flyladninger med utstyr og våpen til SDF. Og nylig kom det ytterligere 200 billass fra USA til de kurdiske styrkene. Pentagon har budsjettert med å bruke over 300 millioner dollar på dem i 2019. Og hvem er det som er flyvåpenet til SDF, og hvem gjør den elektroniske overvåkinga for dem, slik at de i virkeligheten er beskyttet av et skjold ovenfra, en de facto flyforbudssone? Ingen andre enn USA.
Altså: En styrke som er betalt, væpnet, utrustet, trent og beskyttet av en utenlandsk okkupasjonsmakt hevder seg å være uavhengig og ikke avhengig av noens vilje?
Det må Muslim gjerne hevde. Men hans allierte i Norge kan da ikke for alvor ta dette på alvor?
Hva med USAs ulovlige okkupasjon?
Jeg stilte følgende spørsmål til Arnljot Ask (AA):
«Er USAs okkupasjon av en fjerdedel av Syrias territorium ulovlig eller ei? Hvis USA er en ulovlig okkupant, hvordan går det an å støtte PYDs allianse med USA?»
AA svarer:
«Som det framgår av RP-artikkelen mener jeg at USA ikke har noen legitim rett til å ha militære styrker i Syria. Langt mindre da være en okkupantmakt i landet. Men jeg ser ikke på det at SDF/PYD har det jeg fortsatt vil kalle en overenskomsten med USA om militær støtte i kampen mot IS, som at det er USA som har den militære og sivile kontrollen i nordøst Syria. Kontrollen på bakken utføres av militære og sivile styringsråd i de lokale enhetene som er bygd opp i Nord Syria Føderasjonen de siste årene.»
Logisk sett mener AA at SDF/PYD samarbeider med ei utenlandsk makt som står ulovlig i landet, men det later til at han synes dette er greit? Etter AAs mening er det ikke USA som har «som har den militære og sivile kontrollen i nordøst Syria. Kontrollen på bakken utføres av militære og sivile styringsråd…».
Pentagon betrakter YPG/SDF som et redskap
USA gir fullstendig blaffen i den sivile kontrollen. USA har ingenting i mot at deres lokale og lojale støttespillere administrerer seg sjøl. Det er faktisk slik USA ønsker å føre denne krigen. Og ja, det er SDF som er infanteriet som har kontrollen på bakken. Men de har det på basis av okkupasjonsmaktas kontroll over himmelen og ved hjelp av okkupasjonsmaktas massive militære og økonomiske støtte.
I det amerikanske tidsskriftet The National Interest har man forklart i åtte punkter hvorfor USA støtter kurderne i Syria. (NI hører til den «realistiske skolen» i amerikansk utenrikspolitikk og har Henry Kissinger som æresformann.) Der er det helt klart at USA ser på YPG/SDF som instrument for sin politikk:
«Fourth, the United States needed a group that in turn needed its support and could fight effectively on the ground in Syria. Syrian Kurds are enveloped by hostile neighbors such as Turkey in the north and west, KDP-KRG in the east, the Syrian government, and ISIS in the South. The Syrian Kurds were in desperate need of support by the United States and its coalition partners and had proven their effectiveness as a disciplined fighting force. A strong symbiotic relationship between the two sides was a natural consequence of their needs and attributes.”
Representanter for Pentagon har ofte beskrevet SDF som en “pålitelig og dyktig styrke”. Og kameratskapet mellom soldatene fra YPG og USAs okkupasjonsstyrker har gått så langt at en del amerianske soldater har båret YPG-merker på uniformene sine.
Pentagon ser også SDF som et redskap mot Tyrkia. USA og Tyrkia er som kjent på kant med hverandre. Og The National Interest (NI) skriver:
«Resetting Turkey’s eastward attention thus became one of the reasons behind the U.S. support for Syrian Kurds and SDF.» NI mener også at USAs støtte til SDF er et redskap for å redusere Irans og Russlands innflytelse i Syria. Tidsskriftet The Atlantic beskriver YPGs modell for samfunnet ikke bare i Syria, men i Midtøsten:
«It holds the potential to become a viable, America-friendly society—one that can serve as an exemplar of indigenous Middle Eastern, secular, democratic, feminist values, at a time when even those states in the region founded on similar principles are moving in the opposite direction.»
The Atlantic støtter vanligvis ingen presidentkandidater i USA, men gjorde et unntak ved siste valg da de støttet Hillary Clinton. At sentrale aktører i eliten i USA ser på YPGs modell som en modell for det framtidige Midtøsten burde i det minste mane til en smule refleksjon – eller en viss kritisk distanse.
Problemet for dem som støtter YPG er at de gjennom denne støtten har vært villige til å se bort fra, unnskylde og til og med støtte YPGs militære allianse med USA, som holder en stor del av Syria under ulovlig okkupasjon. For å kunne gjøre det, har det vært nødvendig å snakke ned og bagatellisere USAs militære makt i regionen og framstille USA som en av flere imperialistiske makter. Det er uheldig, for å si det forsiktig.
