oss 100 kroner!
Av Arnljot Ask.
Sjøl om Pål i innlegget 4.august fortsatt polemiserer mot standpunkt han tillegger meg, men som vi stort sett er enige om, syns jeg innlegget hans åpner for en mer konstruktiv debatt rundt noen saker vi har hatt ganske ulike syn på. Som at det vil kreve kompromisser fra begge parter for å til en fredsavtale mellom den syriske regjeringen i Damaskus og den de facto eksisterende føderasjonen Nord Syria.
Påls innfallsvinkel slik han formulerer det 4.august, er vi mye enige om, sjøl om ulike syn vil dukke opp når vi konkretiserer videre:
«For å sørge for den langsiktige matvaresikkerheten og energiforsyninga, er den syriske regjeringa nødt til å insistere på nasjonal kontroll over disse ressursene. Det vil sette grenser for hvor mye de kurdiske forhandlerne kan oppnå. På den andre sida må de ha nok innrømmelser fra Damaskus til at de vil legge ned våpnene og bidra til at USA kommer seg ut av Syria.
Som vi har skrevet tidligere, er det mest sannsynlige scenariet at Syria sikres som en enhetlig og suveren stat innenfor landets offisielle grenser og at kurderne får en del innrømmelser som er tilstrekkelige til at de også slutter opp om en endelig fredsløsning.»
Derfor blir det noe pussig når han etterpå oppsummerer «Jeg kan ikke se at AA på noe punkt gjendriver disse argumentene». Jeg lar det ligge at jeg har oppfattet Påls mange innlegg rundt dette de siste årene til at han har ment at SDF/PYD eneste valg har vært å underlegge seg Damaskus eller å bli overkjørt av regjeringshæren SAA Jeg forholder meg til det han skriver nå.
Så gjenstår da konkretisering, som jo står på agendaen for de samtalene som er påbegynt. Det er riktig, som Pål påpeker, at «det PYD kaller et «forent Syria» er ikke det den syriske regjeringen kaller et forent Syria». Den føderasjonsmodellen de har lagt til grunn i Nord Syria-føderasjonen, og som Salih Muslim sier de vil jobbe for som en all-syrisk modell (se link i innlegget mitt 3.august) er det vel ikke trolig det blir enighet om i den 1.runden. Den all-syriske modellen og endringer av konstitusjonen vil jo være et tema som må legges fram for en framtidig grunnlovsprosess og folkeavstemning. Men vil Damaskus godta at en føderasjonsmodell blir utprøvd, og i hvilken form, i områdene i Nord Syria? Sannsynligvis er det vel Tyrkia som vil stritte hardest i mot enhver form for autonomi her, og gjennom at de kan spille Russland og USA opp mot hverandre har de til nå lyktes med å få en betydelig innflytelse.
Når Pål framhever at det er hundrevis av minoriteter i Syria, og at «Føderasjonen Nordøst-Syria» går svært langt ut over de kurdiske flertallsområdene, så er det jo å si at den føderasjonsmodellen de bygger opp er basert på at alle nasjonaliteter og trosretninger i et lokalområde skal være likestilte og inkludert. Om du er kurder, araber, turkoman, assyrer osv gir ikke det noe styringsmandat. Det som ligger i bunnen for denne samfunnsorganiseringen er at lokalsamfunnene har sterkere innflytelse på lokale forhold enn tidligere. Jfr styringsprinsippet om «avgjørelsesmakt på lavest mulig plan».
Som Pål sier er det avgjørende for sentralmakten å ha styringen over ressurser som angår hele staten. Her ser det ut til at det allerede er kommet i stand avtaler rundt kraftforsyningen fra den viktig Tabqa-dammen, og kanskje også fra oljeraffineriet som nå ligger i «SDF-område» ved Deir-ez Zur. Spørsmålet om våpenmakta er sjølsagt også sentralt. Pål tar det for gitt at SDF må innrulleres i SAA og at «det blir ingen ny syrisk hær». Vi får se. I fasen før en politisk avtale er inngått, er det vel mest trolig at de militært vil videreføre en koordinering i kampen mot jihadistgrupperingene som fortsatt slåss for et regimeskifte. Bl.a har SDF signalisert at de vil kunne delta i dette i Idlib-Afrin. I tillegg vil det være naturlig at sentralmakten har kommandoretten over grensestasjonene.
USA-elefanten.
Pål og jeg har nok ulike syn på USAs innflytelse i Syria i dag. Om dette strekker seg utover uenighetene om hva det betyr at USA og SDF har en militær allianse i kampen mot IS, er det vanskelig å vite. Da han i debatten med Peter M Johansen argumenterer som om Johansen nå er uenig med analyser som Johansen og Pål har delt helt fram til nå. Min helhetlige analyse av USAs historiske og nåværende rolle i Syria-krigen går fram av artikkelen jeg hadde i Radikal Portal (RP) 1,august: https://radikalportal.no/2018/08/01/fred-og-frihet-for-syria/ Jeg skal derfor begrense meg til å svare på spørsmålene Pål stiller meg 4.august, som samenfattes slik:
«Er USAs okkupasjon av en fjerdedel av Syrias territorium ulovlig eller ei? Hvis USA er en ulovlig okkupant, hvordan går det an å støtte PYDs allianse med USA?»
Som det framgår av RP-artikkelen mener jeg at USA ikke har noen legitim rett til å ha militære styrker i Syria. Langt mindre da være en okkupantmakt i landet. Men jeg ser ikke på det at SDF/PYD har det jeg fortsatt vil kalle en overenskomsten med USA om militær støtte i kampen mot IS, som at det er USA som har den militære og sivile kontrollen i nordøst Syria. Kontrollen på bakken utføres av militære og sivile styringsråd i de lokale enhetene som er bygd opp i Nord Syria Føderasjonen de siste årene. I de kurdiske majoritetsområdene i Rojava har dette skjedd siden de fra 2012 slåss mot inntrengere, først fra Free Syrian Army og opprørere som kom inn via Tyrkia, og så IS. Lenge før USA startet sin flystøtte og våpenhjelp.
USA sin de facto flyforbudssone i Nordøst-Syria er ulovlig etter folkeretten og FN-charteret. Men det er også Tyrkias luft- og bakkeinvasjoner i nordvest Syria, som Russland, muligens også med samtykke fra USA, har gitt klarsignaler for. Disse avvikene fra internasjonal rett henger sammen med at intervensjonskrigen i Syria også innholder en rivalisering både på globalt og regionalt plan mellom hegemoniske stater. Derfor er det avgjørende at de syriske partene som avviser å bruke borgerkrig som middel for å nå sine mål kan komme fram til en politisk og militær overenskomst. Det vil minske alle intervensjonsstaters innflytelse. Det vil også skape et fundament for en framtidig, enhetlig syrisk stat som er demokratisk i den forstand at folkegrupper og lokalsamfunn som til nå er undertrykt av sentralmakta blir integrert og delaktig i samfunnsstyringa.
Les:
