oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Arnljot Ask (AA) har et innlegg på steigan.no der han kritiserer våre vurderinger av det mest sannsynlig utfallet av krigen i Syria. Det er spesielt et par artikler av undertegnede han reagerer på. Det er helt ok. Jeg er ikke spåmann og kan ikke si hva utfallet vil bli. Men det går an å bruke scenariotenkning og vurdere det mest sannsynlige utfallet.
Jeg har vurdert dette i hovedsak ut fra et ressursmessig perspektiv:
«For å sørge for den langsiktige matvaresikkerheten og energiforsyninga, er den syriske regjeringa nødt til å insistere på nasjonal kontroll over disse ressursene. Det vil sette grenser for hvor mye de kurdiske forhandlerne kan oppnå. På den andre sida må de ha nok innrømmelser fra Damaskus til at de vil legge ned våpnene og bidra til at USA kommer seg ut av Syria.
Som vi har skrevet tidligere, er det mest sannsynlige scenariet at Syria sikres som en enhetlig og suveren stat innenfor landets offisielle grenser og at kurderne får en del innrømmelser som er tilstrekkelige til at de også slutter opp om en endelig fredsløsning.»
Jeg kan ikke se at AA på noe punkt gjendriver disse argumentene.
Det finnes også militære og politiske vurderinger det går an å gjøre. AA skriver:
«Det har til nå ikke hjulpet å si ifra om at PYD/SDF hele tiden har hatt som strategi å bevare et forent Syria, men med en annen konstitusjon enn Bath-regimets overherredøme. Og at følgelig ser de på SDF som en del av den framtidige, nye syriske hæren, og at overenskomsten med USA har dreid seg om militær støtte i kampen mot IS.»
Det PYD kaller et «forent Syria» er ikke det den syriske regjeringa kaller et forent Syria. Erling Folkvord har tidligere forklart at PYD ser på sin føderasjonsmodell som framtida, ikke bare for Syria, men kanskje for hele Midtøsten. Min vurdering er at både Damaskus og nabolandene vil oppfatte denne modellen som et langt skritt mot autonomi, og at de ikke vil godta det.
Syria har noe sånt som 200 minoriteter. Hvis alle skulle ha samme typen «føderasjon», vil det bety en oppløsning av den syriske enhetsstaten. Det vil etter min vurdering gi et uendelig antall muligheter for nye kriger.
Det går også an å peke på at «Føderasjonen Nordøst-Syria» går svært langt ut over de kurdiske flertallsområdene, og da går det an å spørre: Med hvilken rett?
AA skriver om PYDs oppfatning av sitt forhold til Syrias hær: «Og at følgelig ser de på SDF som en del av den framtidige, nye syriske hæren.» Min vurdering: Det blir ingen ny syrisk hær. SDF vil få tilbud om å slutte seg til den syriske hæren som nå har befridd mesteparten av Syria fra de utenlandske jihadiststyrkene, eller å legge ned våpnene.
Elefanten i rommet: USA
Men den store elefanten i rommet, både hos AA og andre som stiller seg 100 prosent bak PYDs linje er forholdet til USA. AA skriver altså om:
«overenskomsten med USA har dreid seg om militær støtte i kampen mot IS.»
Dette reiser en del spørsmål. Er USA i Syria for å slåss mot IS? Eller er IS bare et påskudd for en ulovlig intervensjon og okkupasjon? Og det aller viktigste spørsmålet, som heller ikke AA svarer på er:
Er USAs okkupasjon av en fjerdedel av Syrias territorium ulovlig eller ei? Hvis USA er en ulovlig okkupant, hvordan går det an å støtte PYDs allianse med USA?
AA kaller dette en «overenskomst med USA». Det er å skjønnmale det som har skjedd og som skjer. USA har opprettet en de facto flyforbudssone i Nordøst-Syria. Dette er fullstendig ulovlig etter folkeretten og FN-charteret. Det er denne paraplyen til US Air Force som gjør det mulig for PYD å kontrollere dette området på bakken. Tilhengere av PYD liker ikke at jeg kaller SDF for et infanteri for USA, men militært sett er det er det de er. Hvem er PYDs flyvåpen? Det er US Air Force og ingen andre.
Dessuten er det USA som har væpnet og forsynt SDF med alt de trenger for å føre denne krigen. Ifølge USAs forsvarsbudsjett vil Washington bruke over en halv milliard årlig på SDF. Det blir litt søkt å kalle dette en «overenskomst med USA».
