oss 100 kroner!
Av Halvor Fjermeros.
Invasjonen i Tsjekkoslovakia for 50 år siden satte en stopper for Dubceks «sosialisme med et menneskelig ansikt» og Praha-våren som ble satt på vent i 20 år – med innføring av markedsliberalisme som følge. Kunne en annen løsning i 1968 ha gitt sosialismens historie et annet forløp?
I romanen «Søppel og kjærlighet» av Ivan Klima fra 1989 er hovedpersonen en tsjekkisk mann som hele sitt liv ville være forfatter, men som endte opp som gatefeier i Praha på 1970- og 80-tallet. Der han går og feier i sin branngule vest, får han plutselig øye på sin elskede, hans elskerinne som han har hatt i flere år mens han bor sammen med sin sin trofaste kone:
Der i nærheten hadde vi stått og kysset hverandre i en omfavnelse. For en lykke! For en lykke!
Da slo det meg at jeg hadde iført meg den branngule vesten en tid fordi jeg lengtet etter renselse. Vi lengter etter å rense oss, men isteden begynner vi å rydde i omgivelsene. Så lenge vi ikke renser oss selv, har det imidlertid ingen hensikt å ta hånd om verden rundt oss.
(…) Jeg var fremdeles oppfylt av det uventede møtet.
Folk søker bilder av paradiset og finner intet annet enn gjenstander de har kjær på Jorden. Men paradiset kan ikke avbildes, for paradiset er en tilstand av møte. Med Gud, med et menneske. Men alt kommer an på om møtet skjer i renhet. Paradiset er fremfor alt en tilstand der sjelen føler seg ren.
Ivan Klimas liv som intellektuell minner om andre forfatteres skjebne, framfor alt Vaclav Havel som skulle bli landets president etter «fløyelsrevolusjonen» i 1989. Sensuren ble gjeninnført i august 1968, etter at den var liberalisert siden Aleksander Dubcek overtok som kommunistpartiets generalsekretær i januar samme år. Ytringsfriheten ble tilstrammet og mange forfattere fikk ikke utgitt sine bøker. I Klimas romanverden, som ikke er særskilt politisert og i liten grad konkret knyttes til Praha-sjokkets etterdønninger, leser vi bakenfor hans personlige betraktninger også et oppgjør med all den tilsløving og «forsøpling» som utviklet seg i Øst-Europa i tiårene etter krigen.
Men for å få en mer nitid beskrivelse av utviklinga fram til invasjonen i 1968, må vi til andre kilder. En av dem en øyeblikksbetraktningene til en kollega av Ivan Klima, Ladislav Mnacko som også hadde vært journalist i partiorganet Rude Pravo rett etter krigen.
«Menneskelighetens revolusjon!»
«Dubceks forbrytelse var hans menneskelighet. Dens symptomer var alt for synlige. Tusener hadde lidd hard overlast og hadde rett til hevn, men ingen tok hevn.» Det er Ladislav Mnacko som skriver om dette i «Den syvende natt», som kom ut på norsk alt året etter, i 1969. På sju døgn drar han oss gjennom sitt lands korte historie, og han, kommunisten, gir oss en sterk framstilling av den enorme sivile motstand som fra første stund undergravde Kremls ambisjoner om underkastelse og om de lange forberedelsene til bruddet med Moskva. Den 14. partikongress vedtok enstemmig støtte til Dubceks ledelse og reformprogram, midt i fleisen på Bresjnev og Kosygin. Han bretter ut landets økonomiske fallitt som vasallstat og den «utilgivelige forvorpenhet» som reformlederne i landet hadde framvist. Men har også et befriende blikk ut i den store, urolige verden.
«Dubceks forbrytelse er rehabilitering av uskyldige forfulgte, dømte, henrettede mennesker. Det skulle ha sett ut, om folket i Sovjet med ett forlangte det samme av Bresjnev!
Ånei, det var altfor, altfor vakkert! Midt i en verden som blir mer og mer rå og kynisk, i en tid preget av to fryktelige politiske mord i USA (Bob Kennedy og Martin Luther King jr., min anm.), i en tid full av brutale handlinger utført av revolterende studenter i Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Polen og brutale tiltak mot dem fra politiet, midt under Vietnam-krigen, utsultingen av Biafra, folkemord mot kurderne, daglig skyting ved Jordans bredd, voldtekt mot det greske folks frihet, raseuro i USA, sultedød i India, «kulturrevolusjonens» utvekster i Kina, raseforfølgelse i Sør-Afrika og Rhodesia, i en tid preget av uhørt kynisk ekshibisjonisme, ekstravagante selskapseksesser i et Europa som kjeder seg, patologisering av kunsten (…) har et lite folk, har to små folk i Mellom-Europa som bor i en felles stat, virkeliggjort menneskelighetens revolusjon!» (s. 206)
Og innimellom utsyn og tilbakeblikk, gir Mnacko oss rapporter fra den sivile motstand som utfoldet seg dag for dag etter anslaget 21. august, formidlet via radiokanaler som okkupanten ikke klarte å kneble: «Medborgere, venner, våre kjære brødre, soldatene i okkupasjonshærene er sultne og tørste. Gi dem ikke en eneste dråpe vann! Gi dem ikke en eneste dråpe vann! Medborgere, venner, lytt ikke til radiostasjonen Vltava! Lytt ikke til Vltava! Senderen står i tjeneste hos okkupasjonshæren!» Slik lød appellene på rekke og rad: «Jernarbeidere, vi kaller på jernarbeiderne!» og «Vi kaller på alle delegater til det kommunistiske partis fjortende ekstraordinære kongress. Ta dere fram til Praha med alle mulige befordringsmidler! Vær beredt! Meld dere ikke i sekretariatet i partiets by-komite. Dere vil falle i en felle! Meld dere hos bedriftsorganisasjonene i de store industribedriftene i Praha.»
Mnakco gir øyeblikksbilder fra time til time av invasjonen fra natt til 21. august og sju døgn framover. Han bodde i Bratislava i Slovakia og beskriver det vi siden har hørt om soldatene som kom til landet og tok befolkningen på senga, bokstavelig talt: «Man oppdaget at de fleste av dem ikke engang visste hvor de befant seg og hva de hadde å gjøre. Enkelte talte om militære øvelser, andre innbilte seg at de var i Ungarn. To-tre dager senere kunne man i midtre Böhmen oppleve at soldater undret seg over at alle i dette landet snakket så godt tsjekkisk, for de innbilte seg at de var i Vest-Tyskland for å tilintetgjøre fascismens hydra.»
En stolt kommunists illusjonstap
Men det som gjør «Den syvende natt» verdifull for ettertida er framfor alt perspektiv på landets nyere historie og forfatterens blikk, dels fra innsida i det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet. Mnacko var som ungt partimedlem elev ved partiets høyskole i 1947. Kommunistene var populære og respekterte, ansett som hovedkraft i kampen mot den brutale nazi-okkupasjonen som etterlot seg «28.000 henrettede, pinte og drepte, de fleste aktive partimedlemmer. To tredjedeler av alle medlemmene før krigen. Når nazistene i det okkuperte landet opplevde et eller annet ubehagelig, hvisket folk – det er kommunistene…». Og de hadde rett. Landet var modent for en sosialistisk konstitusjon i mai 1945, mente forfatteren den gang.
Han skriver at partileder Gottwald, som hadde vært i eksil i Moskva under krigen, ikke utnyttet det handlingsrom som fantes i de første fredsårene. «Og sosialismen i Tsjekkoslovakia ville – og det sier jeg uten noe «hvis» – ha tatt en helt annen retning enn den tornefulle veien landet nå måtte gå.» I stedet måtte landet vente til 1948, kanskje på grunn av Stalins nøling, eller kanskje Gottwalds egen eller andre i partiledelsen, til det første smertens år i landets sosialistiske historie.
I vestlig propaganda var Gottwald «stalinisten». Mnackos ordla seg mildt sagt annerledes: «Gottwald var den gang – med ett forbehold: ikke så fullstendig – en like elsket leder av folket, som Dubcek tyve år senere.»
Men i 1968 hadde forfatteren ettertrykkelig kommet på kant med partiet sitt. Han forlot landet i 1967 i protest mot ledernes holdning til krigen mellom Israel og araberstatene, men vendte tilbake til «våren» 1968.
Ikke kupp i 1948
Jeg har alltid nekta å godta påstanden om at det fant sted et kommunistisk «kupp» i 1948. Det er slik den borgerlige propagandens versjon lyder – og lød – av den maktovertakelsen som skjedde i Tsjekkoslovakia i februar det året. Dette var det aller viktigste påskuddet som ble brukt av all verdens statsledere, inkludert vår egen statsminister Gerhardsen, til å starte den kalde krigen og heksejakta på kommunister. I Norge var det i Kråkerøytalen at statsministeren hevet startpistolen og satte i gang galskapen, tett etterfulgt av den langvarige streiken på Herøya i Porsgrunn høsten 1948. Kravet fra fagforeninga gjaldt kortere arbeidstid for skiftarbeiderne, men Arbeidetrpartiet med Haakon Lie og Gerhardsen i spissen omdefinerte det straks til en kamp mot «kommunistcella på Herøya» som skulle være «styrt utenfra».
Om dette kapitlet i verdenshistoria skriver Mnacko, som i 1968 på ingen måte opprtådte som noen apologet for sitt lands kommunistparti, og som også hadde vært grunnleggende kritisk til den såkalte Slanski-prosessen, en utrensking i 1954:
«Hele den vestlige, ikke-kommunistiske verden har kalt og kaller den dag i dag februar 1948 for et kommunistisk kupp. Det er ikke riktig. Februar 1948 førte til avgjørende forandringer i Tsjekkoslovakias politiske liv, men det skjedde under opprettholdelse av full legalitet. At kommunistene utnyttet en enestående situasjon som de ikke selv hadde fremkalt, ja, som de til og med gjentatte ganger hadde advart mot, til sin egen fordel, kan ingen anklage dem for.»
Bare om den ubesluttsomme «kompromisset mester», president Benes, hadde bedt statsminster Gottwald om å gi hele regjeringen avskjed etter at de borgerlige partiers minstre hadde trukket seg, og så nektet å gjøre det, «ville verden ha hatt rett til å tale om kupp,» skriver Mnacko og minner oss om at kommunistene vant sin største valgseier noe sted, noen gang, da de fikk 43 % av stemmene i den tsjekkiske delen av landet i 1946.
Sovjet mot små folk – «ingenting med marxisme å gjøre»
Men det er langt mellom den forventningens entusiasme som rådde den gang til den matte slitasje som preget landet 20 år seinere. Mnacko beskriver det godt der han drøfter en verden med to supermakter: I en slik verden «har ikke de små folk noe håp om fred og om vern av sin uavhengighet.»
«Det som i dag skjer i sovjetisk politikk har nemlig ganske enkelt ingenting med marxisme å gjøre, tvert imot, det kommer i stadig mer ulykksalig grad i motstrid til marxismen. Det avtegner seg stadig tydeligere en annen fundamental motsetning i dagens moderne verden – mellom folkenes frihet og stormaktsimperialismen. De små folk i Europa har her en eneste forsvarsmulighet – sammenslutning. For sett ut fra dagens begreper er alle Europas folk små.» (s. 99)
Hvorvidt Mnacko hadde EU – eller den gang EF i tankene – skriver han ikke et ord om. Derimot gjør han seg interessante betraktninger om forholdene i Europa med utgangspunkt i påstanden om at Tsjekkoslovakias utvikling i 1968 truet DDRs indre ro: «Sosialismen i Øst-Tyskland kan ikke for godt bli påtvunget folket med makt.Hvis Ulbricht fører en slik politikk, avsosialiserer han sitt land. Så snart øst-tyskerne kan det, vil de slutte seg til Vest-Tyskland.» Den analysen skulle vise seg å ligge tett opp til hva som skjedde to tiår seinere. (s. 184). Er annet sted «vil jeg være profet», skriver han: «Sovjetpropagandaen vil, hvis det ikke lykkes sovjetledelsen å likvidere Dubcek og de andre, diskreditere dem eller på annen måte isolere dem.» Den profetien ga han 24. august, og det må kalles en god beskrivelse av en prosess som, om ikke før, startet i 1968 og som kom brutalt for en dag i 1989.
Økonomiens fallitt
Også på økonomiens område er Mnacko en nådeløs kritiker av planøkonomisk ubehjelpelighet. Under en reise til Moskva i 1960 merket han seg moskovittenes undring over at hans lands berømte kvalitetssko var blitt så dårlige. Skoprodusentene hadde lykkes i å redusere tallet på produserte skotyper ned til åtti. «En slik standardisering og «typisering» var karakteristisk for utviklingstendensen i hele vår industri. Slik tolket datidens en rasjonalisering av produksjonen under overgangen til «store serier». Også dette var en konsekvens av det myke markedet.»
Denne formen for planøkonomi var med på å drepe tsjekkisk industris mange fortrinn fra den gang det var et av Europas mest avanserte industriland. Og industriplanlegging drepte bokstavelig talt landet, slik eksemplet fra byen Banska Bystrica viste. En mektig byråkrat bestemte at det skulle bygges en sementfabrikk på den sida av byen der vinden oftest blåsta fra. Dermed ble denne «perlen blant slovakiske byer» etter få år dekket av et tykt hvitt lag med støv.
«Så lenge vi tæret på grunnlaget, så lenge statskassen måtte stå til rette for alle dumhetene – produksjon av verdiløse produkter som gikk rett fra verkstedene til skraphaugene, slik det skjedde i Tesla-verkene, i maskinfabrikkene i Bratislava, men ikke bare der, nesten overalt – gikk det på et slags vis. Men ingen samfunn kan tåle en slik folkeøkonomi over lengre tid. I 1960 ble Tsjekkoslovakia erklært for sosialistisk. I det året begynte det å manifestere seg dype uoverensstemmelser og spenninger på markedet, i lønningene, i prisene og i selve arbeidsforholdet. (…) Det fantes ingen fiendtlig «isme» som man kunne legge ansvaret over på. (…) Den store, den gigantiske sabotøren var det eksisterende byråkratiets udugelighet og dumhet.» (s. 190)
«Intellektuelle kan ikke gjennomføre viktige politiske endringer»
I Klassekampens fine dekning av august 1968 (18.08.18) uttalte Tore Linne Eriksen, den gang leder i Det Norske Studentersamfund, at invasjonen gjorde «ubotelig skade for venstresida i Norge og andre vestlige land.» 50 år etter den Sovjet-styrte invasjonen er det grunn til å stoppe opp og lytte til de selvransakende spørsmål aktører som Ladislav Mnacko stilte i dagene etter sjokket. Han gjør seg noen betraktninger omkring de intellektuelles rolle, noe som skulle vise seg å være høyst betimelig, all den tid det ofte har vært framtredende intellektuelle, forfattere og kunstnere som har blitt identifisert som motstandsfronten mot innstrammingene etter august 1968.
«Legenden om de intellektuelles vellykkede opprør mot Novotny (Dubceks forgjenger) blir den dag i dag spredt i hele den vestlige verden, som så å si den eneste forklaring på den tsjekkoslovakiske våren. Dessuten er denne påstanden absurd. Ingen gruppa av intellektuelle kan noe sted i verden – selv om den måtte ha et program som gikk ut på det – gjennomføre viktige politiske forandringer, hvis samfunnet ikke er modent for de samme forandringer, hvis de ikke er i overensstemmelse med en offentlig bevissthet og et offentlig ønske. Novotny ble ikke styrtet av de intellektuelle, men av et bevisst folkeflertall som var klar over at republikken befant seg i en kronisk økonomisk, politisk og moralsk krise, klar over at vi var kommet inn på et blindspor i vår utvikling, klar over at vi – hvis vi ville unngå en fullstendig katastrofe – måtte gjøre noe radikalt.»
Tross alle ulikheter mellom da og nå, mellom her og der, så fins det nok av lærdom fra den gang en vår frøys til is midt i august for femti år siden – den uka forfatteren Ladislav Mnacko måtte flykte over grensa til Østerrike den sjuende natta.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.
