oss 100 kroner!
Av Caitlin Johnstone.
New York Times toppjurist, David McCraw, advarte sist tirsdag en forsamling dommere mot konsekvenser av å rettsforfølge Julian Assange for WikiLeaks-publiseringer. Det kunne skape en svært farlig presedens, som ville ende opp med å skade hovedstrømsmedia som New York Times, Washington Post og andre nyhetsformidlere som publiserer hemmelige regjeringsdokumenter.
Denne artikkelen av Caitlin Johnstone ble først publisert på hennes blogg, som det er all grunn til å følge. Artikkelen er oversatt av Anne Merethe Erstad.
«Jeg tror rettsforfølgelse av ham vil skape en veldig, veldig farlig presedens for utgivere,» sa McCraw. «Fra det øyeblikket, ut fra alt jeg kjenner til, vil han på en måte være i en klassisk posisjon som utgiver, og jeg tror loven vil ha store problemer med å skille mellom The New York Times og WikiLeaks.»
Vet du hvor jeg leste om dette? Ikke i New York Times.
“Merkelig nok, i skrivende stund har McCraws ord ikke vært nevnt i New York Times selv,» skrev aktivist Ray McGovern i den alternative nyhetsformidleren Consortium News. «I de senere år har avisen hatt en markant tilbøyelighet til å unngå å trykke noe kan komme til å sette deres sitteplasser på første rad hos regjeringen i fare.»
Though The New York Times itself has not reported it, it’s No. 2 lawyer told a group of judges that the prosecution of Julian Assange could have dire consequences for the Times itself, explains Ray McGovern.https://t.co/odQJJu9QDM
— Consortium News (@Consortiumnews) July 26, 2018
Så la oss se nærmere på dette. Det er nå offentlig kjent at regjeringen i Ecuador aktivt forsøker å utlevere Assange, så han kan bli arrestert av den britiske regjeringen. Dette ble opprinnelig rapportert av RT, deretter uavhengig bekreftet av The Intercept, og er i dag offentlig kjent og blir rapportert i hovedstrømsmedier som CNN. Det er også alminnelig kjent for offentligheten at regjeringen (den forrige, overs. anm.) i Ecuador innvilget Assange asyl på grunn av at han sto i fare for å bli forsøkt utlevert til USA, og til rettsforfølgelse på grunn av publiseringer i WikiLeaks. Alle, fra president Donald Trump, til justisminister Jeff Sessions, til nåværende utenriksminister Mike Pompeo, til ledende medlem av etterretningskomiteen i Representantenes Hus, Adam Schiff, til demokratiske medlemmer av Senatet i USA, har kommet med offentlige uttalelser som tydelig indikerer at regjeringen i USA er engasjert i å få Assange ut av sitt politiske asyl og inn i fengsel.
New York Times er klar over dette. Og som det går fram av kommentarene fra McCraw, er avisen også klar over den farlige presedensen en slik rettsforfølgelse kan sette for alle nyhetsmedier og publikasjoner. New York Times’ redaktør-kollegium er klar over at dersom regjeringen i USA stiller en utgiver for retten for å ha publisert viktige dokumenter som har blitt holdt tilbake fra offentligheten, vil det bli umulig for New York Times å publisere samme type materiale uten frykt for juridiske ettervirkninger. Redaktørene er klar over at manøvrene mot Assange representerer en helt reell, eksistensiell trussel mot virkelig journalistikk som stiller makthavere til ansvar.
Det er naturlig å tenke at vi derfor ville se en flom av analyser og kommentarer fra New York Times, der de aggressivt fordømte enhver bevegelse mot rettsforfølging av Julian Assange. Du kunne forvente at alle nyhetsformidlere i USA slo vedvarende alarm om dette, spesielt siden trusselen kommer fra Trump-administrasjonen, som New York Times og lignende medier alltid ivrer for å advare mot. Du kunne forvente at alle nyhetsopplesere i CNN og NBC kom med illevarslende omtaler av Assange som det tydeligste og, så langt, mest notoriske, eksempelet på Trumps beryktede «krig mot den frie pressen». Om man så ser bort fra moral, medfølelse og menneskerettigheter, skulle man tro at de ville forsvare ham med nebb og klør bare ut fra uopplyst egeninteresse.
Likevel. De gjør det ikke. Og det faktum at de ikke gjør det, viser oss hva de virkelig er.
A fine piece of work. I see a handful of international journalists brave enough to write about this. Where are the others? Can they not see that if Assange is persecuted to death, they’re next? #unity4J https://t.co/bfRxindaTH
— Belinda Noakes (@belindanoakes) July 25, 2018
They're not next. Very few will ever publish anything substantive enough to generate serious blowback.
— WikiLeaks (@wikileaks) July 25, 2018
I teorien skal journalistikk bidra til å skape en informert befolkning og sørge for at makthaverne holdes ansvarlig. Dette er årsaken til at journalistikk er det eneste yrket som er nevnt i USAs statsforfatning, og årsaken til at pressefriheten har vært beskyttet av grunnloven gjennom hele USAs historie. Dagens presse forsømmer å beskytte Julian Assange, fordi den har ingen intensjoner om å bidra til å skape en informert befolkning eller å sørge for at makthaverne stilles til ansvar.
Dette er ikke et forsøk på å antyde en stor, hemmelig konspirasjon blant journalister i USA. Det er ganske enkelt et faktum at plutokrater eier mesteparten av media i USA, og ansetter personene som leder disse mediene. Noe som naturligvis har skapt et miljø der den beste måten å avansere i karrieren, er hele tiden å sørge for at man ikke støter establishmentet, som plutokratene har bygd sine respektive imperier på. Dette er årsaken til at du ser ambisiøse reportere snuble av iver på Twitter for å være først ute med en fyndig setning som fremmer establishmentets agenda hver gang siste nytt gir dem en anledning til det: de er klar over at deres tilstedeværelse i sosiale medier blir vurdert av potensielle arbeidsgivere og allierte når det gjelder lojalitet til establishmentet. Dette er også årsaken til at så mange ferske journalister angriper Assange og WikiLeaks så ofte som mulig.
«Alle som håper på å få tilgang til den kulturelle eliten er nødt til å kultivere sine sosiale medier iherdig, for å unngå kontroverser,» bemerket journalist Michael Tracey nylig.
«Til slutt vil de internalisere konfliktskyhet som en dyd, istedenfor en samfunnsmessig belastning. Resultatet: en kjedeligere, konform kultur-elite.»
For ferske journalister er det å aldri, aldri forsvare Assange eller WikiLeaks, en god metode for å unngå å fremstå som kontroversiell. Verken i sosiale medier eller i nyhetsmedier. Og under ingen omstendighet tillate deg selv å framstå som den slags journalist som en dag kan komme til å publisere den typen materiale som WikiLeaks publiserer. En utmerket måte å bevise dette på, er å bli enda en forfatter av enda en av de mange, mange skittkastingsartiklene som har blitt skrevet om Assange og WikiLeaks.
Why Americans Need to Defend Julian Assange’s Freedom https://t.co/J8nUjta64a
— Common Dreams (@commondreams) July 28, 2018
Hovedstrømsmediene og de som lykkes der har ingen intensjoner om å skape bølger og miste sine dyrekjøpte privilegier og kildetilganger. Konservative massemedier vil fortsette å forsvare USAs president, og liberale medier vil fortsette å forsvare CIA og FBI. Begge vil bidra til å fremme krig, miljøødeleggelse, militær ekspansjon, overvåking og militarisering av politiet. Og ingen vil lekke noe som helst som er til skade for maktstrukturene som de har lært å tjene. De vil fortsette å være harmløse, ikke-kontroversielle forsvarere av de rike og mektige i all tid.
I mellomtiden forsvarer alternative medier Assange – med stor intensitet. Bare i dag har jeg sett artikler fra Consortium News, World Socialist Website, Disobedient Media, Antiwar og Common Dreams, som alle fordømmer forfølgelsen av dagens viktigste forkjemper for gjennomsiktighet i maktapparat og regjering. Alternative medier og uavhengige skribenter er ikke bundet av servilitet overfor establishmentet, så for dem er betydningen av WikiLeaks klar som dagen. Du er blind for makthavernes ødeleggende opptreden bare så lenge makthaverne betaler lønnen din.
Massemedier i USA og rundt om i verden har fullstendig vanæret seg selv ved å unnlate å forsvare en utgiver som faktisk stiller makthaverne til ansvar, og retter sannhetens lys mot fakta – for å bidra til å skape en informert befolkning. Hver dag der de ikke utvetydig fordømmer ethvert forsøk på å rettsforfølge Assange, er en ny dag i haugen av bevis på at korporasjonsmedia tjener makthaverne – og ikke sannheten. Stillheten deres er en taus innrømmelse av at de ikke er annet enn stenografer og propagandister for de mektigste kreftene i verden.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Caitlin Johnstone.
