Av Pål Steigan.
Halvor Fjermeros har en kronikk i Klassekampen 26. juli (også publisert her) der han forsøker å bruke et eksempel fra den irske frihetskampen som argument for det kurdiske PYDs allianse med USA.
Han gjør to alvorlige feil i argumentasjonen. Den mulige taktiske alliansen mellom de irske opprørerne og Tyskland var ikke en eventuell allianse med okkupanten. Tyskland hadde ikke okkupert noen del av Irland, mens USA faktisk holder en fjerdedel av Syria okkupert. Tyskland hadde ikke ødelagt mange av Irlands byer eller lagt økonomien i ruiner, mens USA-alliansen har gjort nettopp det. Dette er en falsk parallell, og den gir dermed ikke grunnlag for de konklusjonene Halvor impliserer.
Skulle vi bruke en historisk parallell kunne vi gå til de kinesiske kommunistenes politikk da Japan angrep Kina. Da innstilte kommunistene sin krig mot Chiang Kai-shek og gikk tungt inn for den anti-japanske enhetsfronten. Og uansett hvor brutal Bashar al-Assad må ha vært, så blir det smått mot det Chiang Kai-shek hadde begått mot kommunistene og det kinesiske folket. Mao slo fast at når et nykolonialt land blir angrepet, så skifter hovedmotsigelsen til å gå mellom okkupanten og folket. Uten en slik politikk er det tvilsomt om den kinesiske revolusjonen kunne ha seiret.
Når imperialismen starter en aggresjonskrig mot et slikt land, kan alle klassene, med unntak av noen svikere, forene seg midlertidig i en nasjonal krig mot imperialismen. Da blir motsigelsen mellom imperialismen og landet det gjelder hovedmotsigelsen. Alle motsigelsene mellom de forskjellige klassene i landet (også den motsigelsen som var hovedmotsigelsen, nemlig motsigelsen mellom det føydale systemet og de store folkemassene) blir midlertidig sekundære og underordna. Slik var det i Kina under opiumskrigen i 1840 , i krigen mellom Kina og Japan i 1894 og i Yi Ho Tuan-krigen i 1900, og slik er det nå under krigen mellom Kina og Japan.
Mao Zedong: Om motsigelsen.
Halvor aksepterer ikke denne tanken om endring av hovedmotsigelsen, og dermed åpner han for svært uheldige konklusjoner.
Den andre feilen er bagatellisering av USAs rolle i krigen mot Syria. «Pål Steigan vil ha oss til å sammenlikne USAs tilstedeværelse i Syria med nazitysk okkupasjon av Norge» og han setter tallet på USA-soldater i Syria som mål på dette. Men hvis vi gjør denne sammenlikninga må vi innrømme at enda så mye vi hater nazistenes okkupasjon av Norge, så var den en spasertur i parken sammenliknet med det USA og deres allierte har påført det syriske folket i løpet av denne sju år lange krigen. Det at USA i denne krigen har valgt å kjempe mot Syria via stedfortredere og i samarbeid med oljediktaturene og Tyrkia brukes helt uriktig til å tolke USA som perifer. Her på steigan.no har vi lagt fram hundrevis av kilder og store mengder fakta som viser at USA tvert om har spilt en ledende og avgjørende rolle i krigen.
Les også:
Total feilvurdering av USAs rolle i Syria gir svært uheldige konklusjoner
USAs hemmelige krig mot Syria
Og artikler om Syria på steigan.no