Fins «det reine opprøret» – en irsk og en kurdisk historie

1
James Connolly, lederen for det irske Påskeopprøret i 1916 var villig til å benytte seg av tysk militær støtte for å frigjøre Irland fra Storbritannia.
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros.

«Hvis en tysk styrke ble landsatt i Irland i morgen, ville det ha gitt oss den perfekte berettigelse til å tilslutte oss», skreiv James Connollys i 1914, to år før han ledet Påskeopprøret mot britene. Det fins likheter med det kurdiske opprøret i Syria-krigen.


Denne artikkelen av Halvor Fjermeros ble først publisert i Klassekampen. Den er besvart av Pål Steigan her.


Det har noen uker pågått en debatt, både i sosiale medier og her i avisa om krigen i Syria der det har dannet seg to steile fronter i synet på de syriske kurdernes frigjøringskamp. Erling Folkvord, mangeårig støttespiller for kurdernes kamp i regionen, støtter Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria, en betegnelse Pål Steigan helst skriver i gåseøyne. Hans påstand er at det ikke er rett å gjøre opprør «når fienden står i landet». Fienden er USA. Og i polemikken skriver han at kurderne i nordøst-Syria (underforstått SDF, Syrian Democratic Forces) har alliert seg med US Army og «har blitt okkupantens infanteri i regionen.» (steigan.no 2. juli) Steigan bedyrer at han ikke sier det er feil å gjøre opprør: «Min kritikk var rettet mot kurderledernes politikk med å gjøre opprør med militær støtte fra okkupantmakta USA.»

Fins «det reine antiimperialistiske opprøret»?

Folkvords påstand om «at det er riktig å gjøre opprør» for kurderne i Syria, besvarer Steigan slik (17. juni): «Det høres jo revolusjonært og korrekt ut. Men er det alltid riktig å gjøre opprør? Og er alle opprør riktige? Opprør mot regjeringa Nygaardsvold sommeren 1940? Vi vet alle hvem det ville ha tjent og hvor vi ville ha plassert et slikt opprør.»

Steigans anliggende er å si at kurdernes rettferdige kamp for nasjonal sjølråderett må underordnes Syrias kamp mot inntrengere. Kurderne gikk i 2012 under ledelse av Det demokratiske enhetspartiet PYD til det drastiske skritt å danne en ny form for folkestyre for Rojava, kurdernes eget navn på regionen lengst nord i Syria. De kastet ut de syriske hærstyrkene og tok kontroll ved egne folkestyrer i tre såkalte kantoner. I 2014 ble det lagt fram et forslag til grunnlov til det som er et sekulært sjølstyre, der alle minoriteter, ikke bare kurderne er representert og hvor kvinnene har lik rett til å delta som menn.

Til tross for at det ikke er snakk om en fredelig sameksistens mellom Rojavas og den syriske regjeringas styrker, så har likevel lederne i Rojava holdt fast ved at de ikke vil bryte ut av Syria. Og i krigen mot IS/Daesh, har kurderne ved Kvinnenes forsvarsstyrker (YPJ) og Folkets forsvarsstyrker (YPG) vært de mest effektive til å slå islamistene på retrett. På nyåret 2015 frigjorde de Kobane, en av byene i Rojava fra IS’ terrorvelde. Kampen for det autonome Nord-Syria må ses som et ledd i den langvarige kampen for å oppnå kurdisk sjølstyre slik den har pågått med ulik styrke i Iran, Irak, Tyrkia og Syria siden den første kortlevde Republikken Kurdistan så dagens lys i Iran i 1946. Men PYD har aldri vært for løsrivelse og en egen kurdisk stat i Syria.

Irske opprøre i krig

Diskusjonen om når det er «riktig» å gjøre opprør er ikke ny. Irlands hundreårige historie som en britisk vasallstat frambrakte alt i 1790-åra en opprørsbevegelse, The United Irishmen, ledet av Wolfe Tone. Han spilte aktivt på det revolusjonære Frankrike som britisk krigsmotpart. Wolfe Tone reiste til Frankrike og la fram sine planer og ventet med å starte opprøret til en planlagt fransk landgang i Irland i 1798. Denne mislyktes, mens britene nyttet høvet til å slå tilbake mot de revolusjonære med rå statsterrorisme. Wolfe Tone ble tatt til fange og dømt til døden for forsøket.

Neste gang irer planla opprør ved hjelp av fremmed våpen- og militærstøtte var midt under 1. verdenskrig. Det var særlig en episode med smugling av en tysk våpenlast som fikk oppmerksomhet. Sir Roger Casement hadde avtalt med tyske offiserer at det skulle sendes et skip med våpen som skulle losses på sørkysten av Irland tidsnok til å komme det planlagte Påskeopprøret i 1916 til unnsetning. Våpensmugleriet mislyktes og Casement ble tatt og siden hengt for høyforræderi. Men dette var ikke en enkeltepisode eller «taktisk glipp». Opprørets leder, arbeiderlederen James Connolly, så tidlig hvilken mulighet en britisk-tysk krig kunne by på. Han var for øvrig svært klar over dilemmaet Wolfe Tone hadde stått i vel hundre år tidligere og skreiv alt noen dager etter 1. verdenskrigs utbrudd i august 1914 det jeg har sitert innledningsvis. «Hensikten helliget midlet» i Connollys resonnement. En tenkt tysk invasjon ville gi irene sjansen «so we could rid this country once and for all from connections with the Brigand Empire that drags us unwillingly into war.”

Connolly, og noen ytterst få andre, deriblant Lenin, øynet muligheten for et breit arbeideropprør i alle krigførende land, slik at krigen kunne stanses. Det skjedde som kjent ikke, fordi arbeiderpartienes ledere inntok de respektive imperialistmaktenes posisjon i krigen. Men diskusjonen blant de irske opprørslederne dreide seg også om legitimiteten i å motta støtte fra keiserriket Tyskland kontra det revolusjonære franske frigjøringsprosjektet i 1798. Padraic Pearse, en annen av lederne i Påskeopprøret, var skeptisk til tysk støtte, men både han og Connolly var praktiske revolusjonære som godtok parolen «Englands vanskeligheter er Irlands mulighet».

Syria er ikke Imperiet, men dog en undertrykkerstat

Alle som kjenner irsk historie vet at opprøret mislyktes. Det ble av mange radikale dømt ut som eventyrpolitikk og ble druknet i blod av britene. Connolly ble sammen med andre opprørere henrettet og britene kunne fortsette krigen med tusenvis av nye irer som kanonføde i skyttergravene. Men den irske frihetskampen hadde fått sin start og kunne ikke stoppes. Den væpna kampen mot britene fortsatte og den irske fristaten Eire ble en realitet i 1922.

Det er ikke vanskelig å finne ulikheter i dette eksemplet: Verdens største imperialistmakt i 1916 har ikke mange felles trekk med Syria i 2016, året for etableringa av den kurdisk-dominerte føderasjonen Nord-Syria. Men Syria er heller ingen uskyldig småstat som har et plettfritt rulleblad i sin behandling av minoriteter. I 1962 gjorde Syria mer enn 100.000 kurdere statsløse, språket deres var forbudt og det var ikke lov å gi ungene kurdiske navn, noe som ikke har blitt endret før etter at opprøret mot Damaskus-regjeringa startet i Dera’a i 2011. Den kurdiske nasjon, oppdelt i fire undertrykkende stater, er sånn sett i en liknende situasjon som irene, hvis land fortsatt er delvis okkupert av britene. Det er prinsippet for frigjøring vi diskuterer, den gang som nå. Og i så måte er til og med de mest radikale kurdiske partiene mye mer moderate i Syria i dag enn de freidige irene var i 1916. De ga blanke faen i «hva folk ville si.» Kurdernes linje slik den kommer til uttrykk i PYDs politikk, det største og yngste av de kurdiske partiene i Syria, som igjen bygger på ideologien til Det kurdiske arbeiderpartiet PKK, er mer sofistikert enn irenes. Det skyldes ikke minst det krevende lappeteppet av folkegrupper og minoriteter som fins i regionen, som foruten kurdere også består av arabere, arameere, assyrere, armenere, turkmenere m.fl. Føderasjonstanken er krevende å sette ut i livet, men det er viktig å understreke at denne autonomien ikke utfordrer Syria som statsdannelse. I så måte er de 100 år og milevis unna det irske eksemplet på frigjøring.

For at historiske paralleller skal fungere, må det finnes et snev av gjenkjennelse. Det gjør det ikke når Pål Steigan vil ha oss til å sammenlikne USAs tilstedeværelse i Syria med nazitysk okkupasjon av Norge eller militærgalskapen i «Operasjon Barbarossa». Hvor mange soldater har USA i Syria? 2000 ifølge The New York Times Deres rolle minner mindre og mindre om okkupantens og deres evne til å kontrollere hva som skjer i den syriske krigen nærmer seg null. Det beste beviset på det er den totale handlingslammelse USA viser overfor krigshandlingene i Dera’a i sør og grenseområdene mot Jordan i sørøst, den såkalte nedskaleringssonen som ble avtalt mellom Russland og USA i fjor, slik Peter M. Johansen skreiv nylig (KK 14. juli). Det er ikke en offensiv okkupant vi ser, men en supermakt som må husholdere med sine kriger. USA synes heller ikke å ha vilje – og økonomisk evne – til å involvere seg i regimeskiftespillet som de inntil okkupasjonen av Irak trodde de ville mestre.

Det siste er sikkert Steigan og jeg enige i, så vel som at USA kan være i ferd å trekke seg ut av hele Syria. USA – og Tyrkia – har en folkerettsstridig tilstedeværelse i Syria, i motsetning til Russland. Vi er nok også enige i at Russland har større mål med sitt nærvær enn å støtte det syriske folk, samt at Russland med diplomatisk kløkt har holdt dørene åpne både til Israel og Tyrkia, kurdernes mest hensynsløse fiende, og dermed spiller på interne motsetninger på Natos sørøst-flanke. Det er i dette rottereiret av kryssende interesser at kurderne må manøvrere og kjempe fram sitt strategiske mål – parallelt med Syrias rettferdige kamp mot imperialistiske inntrengere.

 

 

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no

Historisk kommentararkiv

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.