Den truende dronen

Fra Beirut til Kafra i Sør-Libanon. Så fra Kafra til Beirut. Jihad Hammoud fra Sør-Libanon bor i Norge og forteller om hvordan familiens hus i Sør-Libanon er blitt bombet av Israel.

Dronen må ha kommet inn av vinduet. Jeg var mutters alene innendørs, men den støyende summingen skremte meg opp. Nå kom dronen svevende rett mot meg. Jeg visste selvfølgelig at det var en israelsk drone og at den ikke betydde noe godt.

Av Jihad Hammoud.

– Hva driver du med her? spurte den.

– Jeg bor her, svarte jeg. – Vårt hus er her.

– Vi vet det, Jihad, sa dronen. – Du må komme deg vekk. Vi skal bombe huset ditt.

– Jeg er norsk statsborger, innvendte jeg.

– Det driter vi i, sa stemmen på arabisk. – Vi vet hvem du er. Vi vet alt om deg. At du er norsk. Du må komme deg ut. Hvis ikke får du hele huset ditt over deg. Blir du her, er det ditt valg. Du kan dø her. Det er det samme for oss.

Det er ikke første gang huset vårt i Kafra er bombet av Israel. Forrige gang var i 2006. Vårt knapt 20 år gamle hus skulle nå ødelegges. Fra fjernt og nær lød det eksplosjoner. Lyden av droner som kjempestore vepser var der konstant.

Hadde jeg vært dum nok, kunne jeg ha tenkt at jeg som nordmann i det minste ble advart. Men en slik tillit ville fort ha kostet meg livet. Så snart jeg forlot huset, ville jeg ikke lenger være Jihad Hammoud fra Norge, men en hvilken som helst mannlig libaneser, det vil si fritt vilt i klappjakten på sivile, førsteprioritet menn, gjerne også kvinner. Utendørs ventet den visse død. Selvfølgelig var huset vårt en dødsfelle nå, men det ga meg et håp om å utsette den visse død noen dager.

Hva jeg gjorde her? Ca. to uker før hadde jeg dratt fra Beirut sørover til hjembyen min, Kafra. Den hadde normalt 5000 innbyggere. Slike småbyer er det mange av i Sør-Libanon. Eller la oss si var det mange av. Nå var Kafra nærmest tømt for mennesker. De fleste hus var ødelagt. Det var ingen strøm. Umulig å få tak i vann. Jeg hadde tatt med mat og drikke til moren min, søsteren min og de tre barna hennes. Hensikten var å få dem i sikkerhet i Beirut. Jeg hadde ankommet Kafra om natten. Det tok mange dager å finne noen som fremdeles var i det som var igjen av byen og som hadde en bil og var villig til å sette livet på spill for å redde kvinnene og småbarna. Moren min, eldgammel, syk og vettskremt, søsteren min med sine små barn, et spebarn og to på fem og seks år. Vi hadde funnet en stund med litt færre droner i lufta. Kvinnene og barna måtte gå 20 minutter til fots i mørket til bilen som ventet på dem. Jeg kunne ikke følge dem, fordi jeg som mann ville ha gjort det livsfarlig for dem. Dessuten var det ikke plass til meg i bilen.

Og her var jeg tilbake, alene i huset, uten å vite om mine kjære hadde overlevet. Det var bombing dag og natt, eksplosjoner og den evinnelige summingen av droner. Den tredje natten etter dronebesøket, tok jeg mot til meg og snek meg ut i ly av mørket. Den åpne veien betydde akutt livsfare. Men heldigvis er det bare ca. 30 meter fra huset vårt over veien til en krattskog. Noen steder i skogen er det hus. Mobilen min lå gjenglemt i huset i Kafra, huset vårt som er blitt bombet sønder og sammen etter at jeg dro.

Også i skogen falt det bomber. Den er bare forholdsvis trygg å gjemme seg i om natten. Men den er ganske ufremkommelig. Jeg visste at jeg måtte vestover. Langt vestover. I mørket var det lett å snuble i steiner, umulig å se seg for. Jeg ble skadd i kneet. Det gjør fortsatt vondt. Enda verre ble krigen da jeg nådde neste byen, Yater. Det var bombeangrep på bebyggelsen, på krattskogen og annen vegetasjon, på hager, hele tiden, for at ingen skulle slippe unna. Yater var blitt en bøyg jeg måtte gå utenom. Det tok flere dager før jeg klarte å halte meg helt frem til kystbyen Tyr.

I denne situasjonen var jeg ikke opptatt av å holde greie på dato og tid. Men det må ha vært i slutten av mars. Også i Tyr var befolkningen på flukt fra Israels bombetokter og jeg fikk plass med folk på vei nordover. Alle skulle til Beirut. Alle var sultne, tørste og engstelige. Også Beirut ble bombet.

I Beirut tok det tid å oppspore mor og søster, få vite at de faktisk hadde overlevet. Jeg fikk fly til Kypros og fra Kypros bar det til Norge med Norwegian.

Jeg har hatt tid til å grunne over dronen. Det talende dronen. Vi vet alt om deg Jihad. Det betyr at alt det som norske myndigheter vet om meg går rett til Israel. Det betyr at de som angrep huset mitt og familien min, visste at jeg ikke har noe med motstandsbevegelsen å gjøre. De siste dagene har regjeringen i USA begynte å sutre over at Israel utspionerer dem. Vel, de har selv ansvaret for det.

Krigen som Israel fører mot befolkningen i Sør-Libanon er en krig mot alle libanesere, kristne som muslimer og andre, som har bodd fredelig sammen i nesten 1500 år. Mer enn én million av dem er jaget på flukt. I vinter har flyktninger fra Sør-Libanon sovet på stranden nord for Beirut, uten noe som helst ly for vær og vind. Mange er døde av sult, tørste og kulde. Israel kjenner ingen tårer.

Etter tre dager i Norge, fikk jeg vite at huset vårt i Kafra er blitt sprengt i filler. Den 6. april, da det var tillyst våpenhvile, dro mange tilbake til Kafra og andre byer, men så begynte Israel bombingen sin igjen. Israel har gjort det klart at det ikke blir noen våpenhvile for Libanon. Så sent som 7. juni meldte den greske journalisten Dimitri Lascaris på bakgrunn av ruiner fra den sørlibanesiske landsbyen al-Saksakiyeh, at bare timer før, hadde to israelske flyangrep hadde ødelagt de to husene bak ryggen hans, utslettet en hel familie, drept en eldre kvinne, bare for å nevne noen. Feigingene er gode til å drepe sivile. Ikke noe av dette er militære mål.

Jeg kommer til å åpne sak mot Israel og mot Norge. For det første har Norge latt Israel få opplysninger om meg og alle andre norske. All norsk sikkerhet, all data ligger på systemer som Israel har full tilgang til. Folkemorderstaten har full tilgang til opplysninger om oss alle. Vi vet alle nå at Israel er verdens største terrorist og at ingen andre er i nærheten av denne staten når det gjelder ugjerninger mot sivile.

Når Israel nå taper, skyldes det at motstandsbevegelsen med Hizbollah i spissen, klarer å håndtere militære motstandere. Israels feige terroristhær klarer bare å slakte sivile.