oss 100 kroner!
Av Frode Bygdnes.
Festspillene i Nord-Norge (FINN) tok opp temaet Norge som et lite land med grense til en stormakt. Klarer vi balansegangen mellom å være god nabo og samtidig NATO-medlem? Svaret var langt på veg at det har vi klart helt til nå, men at vår regjering i dag er med på å forverre forholdet. De er i liten grad i stand til å forstå interessene i nord og ser ikke det fredsarbeidet som foregår her.
Panelet som besto av Frank Rossavik, Aftenposten, Morten Jentoft, NRK, Rune Rafaelsen, ordfører Sør-Varanger og Julie Wilhelmsen, utenrikspolitisk institutt, ble ledet av Skjalg Fjellheim, Nordlys. Først fikk publikum høre professor i historie, Kari Aga Myklebost, innlede. Hun trakk opp motsetningene mellom Håkon Lie og Einar Gerhardsen og at Gerhardsen sin linje om kontakt og samarbeid har hittil vært rådende tross vårt Nato-medlemskap.
Sikkerhet er ikke bare et militært spørsmål. Økt samarbeid er bedre strategi for å holde på den fredelige grensa som vi har hatt i flere generasjoner. Pomorhandelen har vært viktig for landsdelen, og i nyere tid kan vi vise til et fruktbart samarbeid i forvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet. Det kan med fordel brukes mer penger på sivile tiltak som Barentssamarbeidet. Det er både billigere og bedre enn militær opprustning.
Et nasjonalt forsvar respekterer russerne, men det er dessverre kraftig nedbygd. Isteden støtter regjeringa seg på USA. For å få deres garanti om å stille opp i en konfliktsituasjon, er norske soldater nødt til å være leiesoldater for USA sine kriger. Eksempelvis var bombinga i Libya nødvendig for at Stoltenberg skulle få en karriere hos dem. I engstelsen for at USA ikke skal komme oss til unnsetning, ønsket ikke regjeringa å holde fast på basepolitikken som går ut på at ingen fremmede styrker skal stasjoneres på norsk jord. I fjor godtok de 330 soldater stasjonert på Værnes, nå blir dette utvidet til 700 fordelt på Setermoen og Værnes. Samtidig tillater de amerikanske kampflyene F-22 stasjonert på Rygge. Det er de eneste flyene som kan ta ut russisk luftvern, dvs det mest moderne angrepsflyet.
Mens diskusjonen på mandag 25. juni pågikk, startet den store Nato-øvelsen Dynamic Mongoose der 10 vestlige land er med. En av båtene fra Tyskland lå rett utenfor vinduet som om den passet på om forsamlinga var for russervennlig. Øvelsen er en anti-ubåtøvelse utenfor kysten av Sør-Troms og nordre Nordland. Kanskje som svar på denne øvelsen, seiler nå 36 russiske krigsskip ut i Barentshavet. Opptrappingsspiralen er i gang. Vi er nå i en situasjon der begge parter ønsker å avskrekke den andre.
Til høsten skal 40.000 allierte soldater og militært personell øve under navnet Trident Juncture. Det er den største øvelsen vi har hatt på norsk jord på over 30 år. Vi må bare innrømme at norsk basepolitikk ikke ligger fast, vi har aktivt medvirket til å øke spenningen i nord med den følgen at vår sikkerhet er truet.
Denne opptrappingen er ikke nødvendig. Nato bruker 12 ganger så mye på militæret som Russland gjør. Bare på atomvåpen er USA og Nato likeverdig, for det er meningsløst å telle antall ganger en kan utslette hverandre.
Norsk utenrikspolitikk går nå ut på å øke opptrappinga og øvelsesmønsteret. Det er en naiv rustningsspiral. Koblet sammen med at vi fryser sivil handel og menneskelig kontakt, økes også misforståelsene og mistenkelighetene. Følgene kan fort bli at konfliktene eksploderer. Norge er ikke tjent med å knytte seg sterkere til USA som både har gått til handelskrig mot alle land, som styres av en president som ikke holder internasjonale avtaler og som rett og slett er uberegnelig.
Vi har ei historie som vi bør kunne lære av. I 1939 trodde regjeringa at angrepet ville komme i nord fra øst. Der oppe hadde vi de eneste mobiliserte styrkene. Men angrepet kom fra de vi samarbeidet med og kjøpte våpen av. Vi hadde kanskje ide om at England skulle komme oss til unnsetning da vi ble angrepet 9.april 1940. Det var et luftslott. Tro om vi ikke gjør de samme feilene nå. Vårt nasjonale forsvar var svakt fordi vi den gang trodde at vi kunne være nøytrale som vi var under første verdenskrig Vårt nasjonale forsvar i dag er faktisk svakere fordi vi ikke lenger har alminnelig verneplikt. Vi bruker penger på avansert våpen og er dermed mer sårbar. For avansert våpen inviterer til kraftigere angrepsvåpen. Bevæpning av befolkninga er det en okkupasjonsmakt er mest redd for. Men da kan det jo bli revolusjon mot makta.
Frode Bygdnes
