Migrasjon, økonomi, utenrikspolitikk: Full splittelse i EU

0

Av Pål Steigan.

Det lar seg ikke skjule lenger. Den europeiske unionen er splittet på langs og tvers og splittelsene blir bare djupere for hver måned som går. EU hadde innkalt til et «mini-toppmøte» 24. juni 2018 for å prøve å samordne migrasjonspolitikken. Men møtet var mislykket før det begynte. Bare 16 av 28 medlemsland stilte opp.

De såkalte Visegrad-landene Ungarn, Polen, Tsjekkia og Slovakia boikottet møtet fordi de fryktet at de andre landene ville pålegge dem en migrasjonspolitikk de ikke vil ha. Og blant de landene som stilte opp var det full skjæring. Frankrikes president Emmanuel Macron hadde på forhånd kalt den nye italienske regjeringa for inhuman fordi den ikke vil ta imot migrantbåtene fra Libya, mens Italias statsminister Giuseppe Conte, og ikke minst Lega-leder Matteo Salvini hadde svart med å kalle Macron en hykler, fordi Frankrike ikke sjøl vil praktisere den migrasjonspolitikken som de ønsker at Italia skal følge.

Merkels periode går mot slutten

Angela Merkel var skadeskutt på hjemmebane allerede før toppmøtet, for der truer hennes koalisjonspartner i Bayern, Horst Seehofer og hans CSU med utbrudd fra regjeringa hvis ikke Bayern får lov å stenge grensa for den nye migrasjonsbølgen.
Møtet kom da heller ikke fram til noen felles politikk. Italia erklærte at det er slutt på Dublin-avtalen, som sier at migranter kan sendes tilbake til det landet de først ankom til, og det er som oftest Italia. Macron truet med økonomiske sanksjoner mot medlemsland som ikke ville ta imot migranter og flyktninger. Dermed blir det heller ingen felles plattform å legge fram når hele EU skal samles for å krangle videre om dette.

Sosialdemokratene fortsetter marsjen mot avgrunnen

I Italia har det sosialdemokratiske partiet PD fortsatt sitt raske fall mot utslettelse etter at partiet i de siste regionalvalgene tapte bastioner som venstresida har holdt i 70 år, altså så lenge denne italienske republikken har eksistert.

En av grunnene til partiets nederlag er at det forbindes med en migrasjonspolitikk som får Italias allerede skakkjørte økonomi til å knake i sammenføyningene. En annen grunn er at PD også med rette oppfattes som EUs parti i Italia, og italienerne har hatt nok av den tyskdominerte økonomiske politikken, som har sørget for 20 års økonomisk stagnasjon i landet.

Velkommen-kulturen har havarert, nå er det hvert land for seg

Merkels Willkommenskultur har havarert, og hun prøver ikke lenger å opprettholde den i 2015-versjonen. Nå snakker hun også om å avvise ulovlige immigranter og Tyskland deltar i diskusjoner om å etablere migrantsentre utenfor EU. Det har vært samtaler om å etablere slike sentre i Albania, noe også Østerrike, som er uenig i Merkels politikk, kan godta.

Men sentrumvenstre-opposisjonen i Albania er rasende på disse planene og anklager statsminister Edil Rama for å ville ta imot terrorister fra Syria.

Migrasjonsleire i Afrika?

Italia vil legge slike mottakssentre i Nord-Afrika, fortrinnsvis i Libya. Men det er godt kjent at det drives rein slavehandel med migranter fra de leirene som allerede finnes, og Libya er heller ikke interessert i å få flere store oppsamlingsleire – noen kaller dem konsentrasonsleire. I Algerie jager myndighetene ulovlige migranter tilbake til Sahara der folk dør i et antall som ingen har oversikt over.

Politikken med åpne dører for massemigrasjon fra Afrika og Midtøsten ble opprinnelig motivert med behovet for arbeidskraft, (les: lavtlønnet arbeidskraft), i Europa for å løse kontinentets demografiske krise. EU har inngått migrasjonsavtaler med Maghreb-landene med sikte på dette.

Nå ligger denne politikken i ruiner. Massemigrasjonen fra landene sør for Sahara fortsetter, men de har ingen jobber å komme til og EU klarer ikke å takle en politikk de sjøl har satt i gang.

Fra fotoserien Libya: A Human Marketplace © Narciso Contreras

Ikke bare migrasjonspolitikken

Men det er ikke bare migrasjospolitikken som splitter EU. Splittelsen går på det eksistensielle: Hva skal EU være. I Lisboa-avtalen ligger det prinsipper for «en stadig tettere union» fram mot en europeisk føderalstat der de siste restene av nasjonal sjølråderett er avskaffet. Men det er ikke flertall i noe EU-land for denne strategien, ikke i folkene, noe det antakelig aldri har vært, og nå heller ikke i nasjonalforsamlingene. Den såkalte populistiske bølgen har sørget for det.

Tyskland og Frankrike vil ha felles EU-budsjett, men av motsatte grunner. For å si det enkelt ønsker Frankrike et fellesbudsjett som Tyskland betaler hoveddelen av. Tyskland har også villet ha fellesbudsjett, men for å kunne styre de andre.

Forholdet til Russland og USA splitter også EU. Stadig flere EU-land vil ha slutt på sanksjonene mot Russland, fordi det har skadet deres egen økonomi så mye. Og med Donald Trumps handelskrig som også rammer Europa, er det blitt klart, sjøl for Tyskland, at de er på kollisjonskurs med sin «allierte» over Atlanterhavet. Derfor jobbes det nå intenst i kulissene med å opprette en EU-hær som skal være uavhengig av NATO.
Men den østlige sonen i EU, som de baltiske statene og Polen satser på større militært samarbeid med USA, flere USA-tropper, flere tanks og flere missiler.

Donald Trump slår en kile i EU for å svekke Russland

Polen trosser EU og søker tettere forbindelse med USA og NATO

Og i det fjerne jobber Kina med maskinmessig sikkerhet med å utvide sin handel og sine investeringer langs sitt silkeveibelte. Uansett hva USA måtte mene er det stadig flere europeiske nasjoner som vil bli fristet av dette for å få investeringer og handel som de sårt trenger.

Et samlet Europa? Hva er det?
Som en av de virkelig gamle EU-entusiastene i Italia sa nylig: Europa finnes ikke lenger.

Med Donald Trumps «America First»-politikk får europeerne oppdage at USA ikke har allierte, men bare motstandere og undersåtter, og hele deres verdensbilde faller i grus.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no