oss 100 kroner!
Det at Italias president Sergio Mattarella har forkastet den regjeringa som flertallsgrupperingene i parlamentet ønsker har kastet landet ut i sin alvorligste konstitusjonelle krise siden annen verdenskrig.
Den italienske presidenten skal godkjenne regjeringa som statsministerkandidatene legger fram, men har ikke på noen måte samme makt som den franske presidenten, som sjøl kan utnevne den regjeringa han ønsker.
Koalisjonen av Movimento 5 Stelle og Lega har tilstrekkelig flertall bak seg til å kunne danne regjering. Når så deres regjering forkastes av presidenten fordi han ikke liker finansministerkandidatens negative innstilling til euroen, reiser det helt grunnleggende spørsmål om den italienske staten av typen: Er det demokrati i Italia, eller er det presidentstyre? Har velgerne lov til å stemme inn politikere som er negative til EU og euroen, eller har de ikke det? Er det finanskapitalen eller det italienske folket som skal avgjøre hvem som skal styre Italia?
Tidsskriftet L’Espresso kaller natta til 28. mai 2018 for La notte più buia della Repubblica, Republikkens mørkeste natt. Andre skriver at Historien om ”det italienske demokratiet” sluttet 27. mai 2018. Mattarellas sjakktrekk blir også kalt et statskupp.
Hvordan reagerer velgerne? Det er få meningsmålinger foreløpig. Vi har registrert én, og den tilsier at det er Lega og koalisjonen som vinner på denne krisa. I denne målinga sier 24 prosent at de ville ha stemt for Lega. 4. mars fikk partiet 17,6 prosent. M5S får i denne målinga 32,5 prosent mot 32,4 i mars.
Det sosialdemokratiske Partito Democratico fikk i mars 18,8 prosent, noe som så vidt holdt til annenplass. I denne målinga får de 17 prosent. Forza Italia fikk 14 prosent i mars og havner på 11 nå. Lega pluss M5S hadde altså nøyaktig 50 prosent til sammen i mars. Nå ligger de samlet på 56,5 prosent og ville ha klart seg uten støttepartier dersom dette var valgresultatet.
Dette gjør at finanseliten ikke har mye lyst på nyvalg, de vil foretrekke et kabinett utnevnt av presidenten og som utøver den politikken de får beskjed om fra Brussel og Frankfurt. Men vil italienerne finne seg i det?
Les:
