Gaddafi, Clinton, Sarkozys vendetta og eksil-libyeres rolle
Av Hanne Nabintu Herland.
Utvalget som skal evaluere Norges deltagelse i Libya-krigen har eksaminert informasjonen som foreligger om Libya-krigen og leverer snart sin konklusjon. Storbritannia leverte sin i 2016 og undersøkelsen viste massiv feilinformasjon og Fake News fra de ledende mediene. En lang rekke avgjørende løgner ble presentert i media om Gaddafi og situasjonen i februardagene, 2011, løgner som fungerte som portåpnere for NATOs krigføring.
Denne artikkelen av Hanne Nabintu Herland er skrevet i forbindelse med at det regjeringsoppnevnte Petersen-utvalget snart skal legge fram sin evaluering av krigen i Libya. Herland har valgt å publisere den først på steigan.no fordi vi er det norske mediet som mest kontinuerlig har gransket og kritisert Libya-krigen og Norges deltakelse i den.
Denne artikkelen viser noen av prosessene som foregikk bak mediefasaden. Også om den franske filosofen Bernard Henri-Lévys uttalelser i Libya – tapet av libyere og sendt til Herland Report – om at krigen var Sarkozys personlige krig. Artikkelen omtaler også koblingen mellom Qatars al Thani og Hillary Clinton med Clinton Foundation som mottok millioner i perioden (Judicial Watch, Wikileaks), samt eksil-libyere med koblinger til sunni-ekstremisme som støttespillere for Vesten. Samt Overgangsregjeringens leder, Mustafa Abdul-Jalil, som åpent i arabiske medier – på tape – erkjenner at anklagene mot Gaddafi var basert på løgner.
Forfatter: Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av Herland Report. www.theherlandreport.com. Herland er kjent fra media som en fryktløs analytiker som gjerne bryter med det politisk korrekte.
Politisk korrekte mennesker har kritisert oss for å publisere artiklene til Herland fordi hun på andre områder har meninger de misliker. Til dem er svaret todelt: Hvis du ikke tåler å lese artikler av folk du er uenig med, er det på tide du begynner. Og: Skriv en grundigere kritikk av krigen i Libya enn denne, så skal vi publisere den her.
Muammar Gaddafi var en kjent av Al Qaida
Benghazi, øst i Libya, var særlig kjent for å være et Al Qaida affiliert og sunni-ekstremistisk terroristreir. Tidlig i februar, 2011 brøt det ut opptøyer nettopp her. Ifølge CIA hadde man her i en årrekke utdannet og deretter sendt islamister til Afghanistan, Pakistan, Irak. Det var ingen hemmelighet at Gaddafi siden 1995 har vært forsøkt myrdet av Al-Qaida, som i en årrekke har hatt en av sine sterkeste baser i Benghazi-distriktet; som har vært en av de mest aktive regionene i verden som har levert flest al-Qaida jihadister til krigen i Afghanistan. Les gjerne Lawrence Wrights The looming tower, Al-Qaeda and the road to 9/11.
Gaddafi var også den aller første muslimske lederen som ønsket å få Osama bin Laden arrestert. At Libyan Islamic Fighting Group leder, Abdelhakim Belhadj, lederen for Al-Qaidas Libya fraksjon, ved NATO-krigens slutt skulle ende opp som Tripolis militære guvernør i samarbeid med Vesten, – en mann som i årene før kjempet med Osama bin Laden i Afghanistan, er langt fra noen tilfeldighet. Senere ble han avbildet sammen med og beæret av den republikanske senatoren John McCain i en overrekkelse der han ble omtalt som «libysk frigjøringskjempe og helt». Belhadj ble siden Afrikas angivelig rikeste mann, med en nåværende formue på rundt 19 milliarder dollar.
Gaddafi sa tidlig i invasjonen at de som sto bak ikke var libyere, men Al-Qaida og utlendinger. Qatar viste seg siden å stå sentralt. Landets leder, sheikh Tamin bin Hamad Al Thani var en av de nærmeste samarbeidspartnere til Hillary Clinton og blant de største bidragsyterne til Clinton Foundation på denne tiden. Clinton’s Washington koblinger til The Muslim Brotherhood har lenge vært omtalt. Skytteltrafikken mellom Clinton og Al Thani i februardagene – samt millioner i overføringer fra Qatar til Clinton Foundation – i opptakten til Libya-krigen har vært mye omtalt av både Wikileaks, Judicial Watch og andre. Det var også en kjent sak at Gaddafi lenge hadde utfordret Saudi Arabias kongehus – i wahhabismens og sunni-ekstremismens hjemland.
Det var på denne tiden at Gaddafi også advarte mot at millioner av afrikanere kom til å flykte fra Libya til Europa dersom Libya ble destabilisert. Siden har millioner foretatt overfarten til Europa via Italia.
Hillary Clinton, Qatar og Al Jazeeras nye rolle
Allerede 25. februar, forlot samtlige amerikanske diplomater Libya. Dagen etter innførte FNs Sikkerhetsråd sanksjoner mot landet. 27. februar ble rebellenes Overgangsregjering implementert, med base i Benghazi og i tett kontakt med Vesten og en rekke kjente islamister. Allerede nå var land som Qatar tungt inne med finansiell støtte, fanger ble angivelig også frigitt fra Egypt for å delta, samt en rekke vestlige land.
Urolighetene i Benghazi fikk øyeblikkelig medieoppmerksomhet, med Al Jazeera i spissen. Kun dager etter, trakk Libyas justisminister, Mustafa Abdul-Jalil seg brått fra Gaddafis Jamahiriyya regjering og ble rebellenes leder. Han satte straks opp en overgangsregjering med ham selv som leder i Benghazi.
14. mars 2011 møttes Hillary Clinton, mannen som siden ble Overgangsregjeringens statsminister, Mahmoud Jibril i Paris, der den fransk-jødiske filosofen Bernard Henri-Lévy hadde hjulpet sin venn og forretningspartner, den USA utdannede, Muslim Brotherhood medlem Mahmoud Jibril til å få til dette møtet. Jibril var tidligere CEO av JTrack, som var ansvarlig for å endre Al Jazeeras profil mot den amerikanske narrativen etter at nye eiere overtok kanalen, i kjølvannet av at at kanalen hadde vært sterkt USA kritisk under Irak invasjonen i 2003.
Med Libya-konflikten fikk nyhetskanalen Al Jazeera som kjent en helt ny rolle. Kanalen hadde gått fra å være et fristilt, kritisk rapporterende mediehus til nå å aktivt omtrent ensidig reflektere det amerikansk støttede, saudi arabiske wahhabismens og Det Muslimske Brorskaps verdensbilde. JTrack var et internasjonalt selskap som var kjent for å skolere asiatiske og Midtøsten ledere i hvordan kommunisere med Vesten og bruke «Davos-språket», altså snakke på en slik måte at de bifalt den internasjonalistisk-progressive vestlige demokrati-retorikken.
Al Jazeera ble under Jibril en instrumentell stemme for dannelsen av myten om at «den arabiske våren» handlet om at undertrykte mennesker i Midtøsten ønsket «vestlig demokrati, økonomisk liberalisme og en vestlig levemåte». Pr. 2011 hadde nyhetskanalen altså gått over til å bli en omtrent ren propagandakanal for Qatars sunni-verdensbilde, og dermed også den amerikansk styrte og vestlige narrativen.
Libya-krigen som Sarkozys personlige vendetta, sier Bernard Henri-Lévy
Den berømte franske filosofen, Bernard Henri-Lévy sto som nevnt sentralt i opptakten til Libya-krigen. Han reiste i skytteltrafikk mellom Frankrike og Libya. Og uttalte seg på vegne av Sarkozy, som vist fra et lokalt opptak i Libya, at krigen var president Sarkozy’s personlige ambisjon med ønske om å få til et regimeskifte i Libya.
Sarkozy ble som kjent nylig korrupsjonsanklaget i Frankrike for å angivelig ha mottatt millioner fra Gaddafi. Henri-Lévy sier i videoen: «Sarkozy ringte meg personlig…. han sier at denne krigen er hans personlige krig, hans personlige strategiske krig mot Gaddafi. Det var ikke opprinnelig en NATO ide, eller Storbritannia, dette er Sarkozy’s personlige invasjon. Han er meget glad for å se at dere alle deltar i denne krigen, arabere, berbere, sammen, hånd i hånd vil dere ikke skuffe Sarkozy og hans tropper støtter dere steg for steg i dette som er hans krig.»
29. mars ble nye møter holdt, denne gangen i London, og en rekke prominente personer var i samtaler med den engelske utenriksministeren, Willam Hague. Den kanskje mest kjente av disse, var Qatars statsminister og utenriksminister, Sheik Hamad bid Jassim bin Jabor al-Thani. Qatar hadde, som første nasjon, allerede godkjent Overgangsregjeringen, som aktivt ble støttet av Det Muslimske Brorskap, og Thani oppmuntret verdens nasjoner til å gjøre det samme. Han bekreftet også at Qatar aktivt støttet rebellene militært, samt ønsket å få opprettet en flyforbudssone. Det var viktig, sa han, å få stanset Gaddafi og den pågående «folkemassakren» i Libya.
En mengde plantede rykter i media åpnet for NATO-invasjonen
Også Overgangsregjeringens leder, Mustafa Abdul-Jalil uttrykte nå raskt ønsket om en øyeblikkelig flyforbudssone fordi «Gaddafi angriper befolkningen fra luften». Han hevdet at samtlige overgrep som hadde skjedd i Libya, var det Gaddafi selv som var ansvarlig for. Han sa også, på dette tidspunktet, at han visste at det var Gaddafi selv som beordret Lockerbie-bombingen der det amerikanske Pan Am Flight 103 styrtet over Skotland og 270 mennesker ble drept.
President Barack Obama uttalte på dette tidspunktet at: «Militære jagerfly og helikoptre bombet fredelige mennesker som hadde ingen mulighet til å forsvare seg mot angrepene fra luften.» Han sa: «Vannforsyningene ble stengt ned i Misrata, noe som rammet flere hundre tusen mennesker.» Likevel, allerede i begynnelsen av mars, avviste Pentagon at slike angrep hadde funnet sted. Den amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, ble spurt om man nå hadde funnet bevis på at det hadde foregått angrep fra luften og svarte: «Vi har sett pressens rapporteringer, men har funnet intet som kan bekrefte dette.» Les gjerne Horace Campbell, NATO’s failure in Libya. Lessons for Africa.
Likevel fortsatte avisene å skrive som om ryktene var sanne, til tross for at de allerede var avkreftet. Som alle nå bør vite, eies 90% av amerikanske medier av 6 selskaper. Det er forøvrig påfallende å se at over 90 % av amerikanske medier nå eies av kun 6 bedrifter. I 1983 var det over 50 ulike bedrifter og eierstrukturer som eide de samme USA mediene. Konsolideringen de siste årene har vært betydelig. I hendene på de ytterst få, kan man lett påvirke opinionen til å tro på nesten hva som helst. Siden har Libya ligget i total ruin.
NATOs militærkupp iscenesettes basert på løgner i media
Militærkuppet som førte til at Al Qaida affilierte grupper tok makten i Libya, ble muliggjort i mars 2011 gjennom FN resolusjon 1973 som opprettet en flyforbudssone. Dette ble godkjent i FNs Sikkerhetsråd, ettersom informasjon ble gitt som hevdet at Muammar Gaddafi angrep sin egen befolkning, bombet sykehus og så videre. Disse anklagene, som siden aldri ble verifisert, ble premissgivende for NATOs reaksjon mot Gaddafi regjeringen.
Det ble tidlig klart at det ikke fantes bevis for at Gaddafi hadde planer om å angripe befolkningen. Men dette fikk liten pressedekning. Også russisk etterretning bekreftet, med satelittbilder, at ingen fly var i luften på dette tidspunktet. Professor ved Lyndon B. Johnson School of Public Affair, Alan J. Kuperman uttalte siden: “Gaddafi truet aldri med å massakrere sivile i Benghazi, slik Obama har hevdet. «Ingen nåde vil bli vist» talen hans var rettet mot rebellene og lagt ut 17. mars. New York Times bekreftet også i en artikkel at Libyas leder utlovet amnesti til enhver rebell som «la fra seg våpnene». Gaddafi lovet til og med en mulighet for dem til å rømme fra landet, via Egypt, for å unngå at kampene skulle fortsette.
Flyforbudssonen misbrukes til å angripe Libya fra luften
Også i USA kom enkelte protester som derimot druknet raskt i mediestrømmen. Professor Alan Kuperman minnet til Democracy Now om at drap på statsoverhoders barn og familie er helt utenfor mandatet som FN ga, som handlet om å beskytte sivile, ikke drepe statslederes familier. Han spurte hvorledes angrep på sivile områder der familier bor har med «å beskytte sivile å gjøre»? Dette under eliminerer respekten for internasjonal lov, sa han, der det ikke noe sted legitimeres at måten man skal gå etter en statsleder på, er å drepe familien hans, barnebarn og barn.
Kuperman sier til journalist Amy Goodman i Democracy Now at det som skjedde, rent kronologisk, var at en liten gruppe rebeller hadde angrepet våpenlagre og regjeringsområder i Benghazi i februar, og at Gaddafi advarte disse i mars mot å fortsette, ettersom hans styrker nå ville stanse dette opprøret. New York Times bekrefter også at opprøret var «iscenesatt av rebeller.»
Fra andre kilder ble det tidlig bekreftet at militsgruppen som Gaddafi reagerte mot, var et Al Qaida affiliert opprør den 17 februar, 2011 der rebeller gikk til angrep på en militærforlegning i Benghazi, inntok denne og stjal våpen og militært materiell derifra. Gaddafis respons med å sende sin konvoi med militære kjøretøy for å stanse dette, utgjorde ikke et brudd på internasjonal lov, men var derimot det man skulle forvente at enhver statsleder ville gjøre for å beskytte landet sitt fra terrorister. Truslene fra Gaddafi var rettet mot opprørerne, ingen sivilbefolkning, men fordi opprørerne dermed forsto at Gaddafis styrker kom til å angripe dem, vred de dette til at det ville bli et «blodbad mot sivile» dersom ikke NATO bidro.
Poenget er at det forelå ingen indikasjoner på annet enn at Gaddafis styrker sto foran et angrep rettet mot rebellene i Benghazi, materiale fra Human Rights Watch bekrefter blant annet dette. HRW tall fra Misrata, som på dette tidspunktet hadde blitt tatt tilbake av Gaddafis styrker, var det kun 3 % kvinner som ble såret. Resten var rebeller, mange ikke fra Libya. Sivile områder og private hus ble ikke angrepet av Gaddafis Jamahiriya styrker i denne byen. Regjeringsstyrkene var rett og slett engasjert i å stanse det militære opprøret. Poenget med fly-forbudssonen ble å hindre Gaddafi i å gjøre motstand fra luften mot de amerikansk støttede rebellene og NATOs kommende militærkupp. Det fremgikk raskt at NATO bombet sivile områder og stilltiende godtok at rebellene gjorde det samme.
Overgangsregjeringens leder, Mustafa Abdul-Jalil erkjenner løgn om Gaddafi
Mustafa Abdul-Jalil var blant de svært aktive i denne fasen til å informere omverdenen om «Gaddafi overgrep». Han snakker i en rekke intervjuer som ble gitt til vestlig presse om dette. I ett, sier Jalil at «Vi ønsker en flyforbudssone og en maritim blokade. Gaddafi har brukt jagerfly og skip til å ødelegge landet og alle byene. Det eneste vi ber om er at det internasjonale samfunnet reagerer.» Utsagn som dette, samt brev og dokumenter som hadde samme budskap, var helt instrumentelt til hvorfor NATO angrep.
Ironisk nok, ga den samme mannen, Jalil, et intervju med Libya Channel One som ble lastet opp på YouTube i mai, 2014, der han erkjenner at man hele tiden hadde visst at det ikke var Gaddafi som verken beordret skytingen, eller Gaddafis soldater som skjøt mot folkemengden de skjebnesvangre dager rundt 17. februar, 2011. Dette visste han, sier Jalil, fordi han selv var en del av gruppen på 5-6 personer som satt sentralt i Gaddafi-regjeringen på den tiden, med ansvar for å håndtere demonstrasjonene. Han forteller at møtene var svært intense, og diskusjonene høylydt rundt hvordan dette skulle håndteres.
Abdul-Jalil bekrefter i intervjuet – på arabisk – at samtlige i denne gruppen var enige om at det var avgjørende å håndtere demonstrasjonene uten å bruke makt. De som var tilstede var ham selv, innenriks etterretningssjef Abdallah Zenussi, innenriksminister Abdel-Fatah Younis, Libyas politisjef Tohah Michaled og utenriks etterretningssjef Abuzed Dorda.
De ble enige om å tillate demonstrantene å sette fyr på ting i gatene, brenne opp og ødelegge verdisaker, biler og så videre uten at Gaddafis styrker skulle gripe inn og bruke makt, forteller Jalil i intervjuet, ettersom de vurderte dette til å være den var beste metode for å få sinnet og demonstrantenes raseri til å legge seg. Det skal aldri hadde vært Gaddafi som beordret skytingen mot sivile demonstranter, men at de ble drept av leiesoldater som ikke var libyere, men utlendinger.
Dette erkjenner mannen som over hele verden fremsatte anklagene mot Gaddafi som førte til at NATO angrep. Fire år senere sier han altså det stikk motsatte på libysk arabisk TV. Intervjuets innhold ble aldri oversatt fra arabisk til engelsk, og forble, i likhet med så mye annet i den arabiske verden, der intervjuspråket er arabisk, aldri kjent.
Libyere er nostalgisk tause i dagens Libya, og mange ønsker Gaddafis sønn, Saif al-Islam Gaddafi til ny leder. Dette støttes derimot verken av USA eller EU, som har den militære makten i dagens Libya.
Den britiske rapporten viser at eksil-libyere hadde en betydelig rolle i å fremsette løgner
Norge er svært sent ute med sin offentlige utredning, kanskje naturlig nok, sett i betraktning av hvor tett vi sto Frankrike under nå korrupsjonstiltalte Sarkozy. Allerede i august, 2016 la Storbritannias House of Commons, Foreign Affairs Committee frem sin rapport. Her vektlegges at premissene for inngripen i Libyas indre anliggende, basert på anklagene om «Gaddafi dreper sin egen befokning» og «folkemord i Libya» var en løgn som ble drevet frem av vestlige og Gulf stat-media.
Rapporten viser også i hvilken grad Libyakrigen ble drevet frem av eksil-libyere som hadde et ondt øye til Gaddafi. Blant annet en rekke ekstremistiske familier med bånd til Al Qaida affilierte grupper ble sendt i eksil av Gaddafi, ettersom han overhode ikke ønsket denne typen ekstremisme i Libya. Blant annet var Manchester bomberen eksil-libyer, hvis familie hadde blitt sendt ut av Libya av Gaddafi regimet, på grunn av familiens al Qaida koblinger. Manchester bomberen hadde også, som kjent, vært ansatt av britene som «opprører» i Syria og arbeidet for britene der.
Professor ved Kings College i London, George Joffé, bekrefter i rapporten at president Sarkozy administrasjonen var tungt influert av eksil-libyere som hadde gode kontakter i det franske intellektuelle miljøet (les Bernard Henri-Lévy med venner) og sammen arbeidet de for å få til et statskupp i Libya. Den britiske rapporten konkluderer med at eksil-libyere av ulike grunner bevisst overdrev muligheten for «folkemord i Libya» for å påvirke Vesten til å gripe inn, noe man også gjorde.
Det skal bli interessant å se hvilken konklusjon det norske utvalget fremlegger rundt legitimiteten bak Norges deltagelse i Libya-krigen. Kanskje man også kommenterer hvorfor den vestligstøttede regjeringen i Tripoli fortsatt holder tusenvis av Gaddafi-lojalister fanget uten lov og dom i Libya. Var det ikke demokrati og menneskerettigheter vi skulle bidra med?
Les også:
Memorandum om Libya, ved Dr. Saif al-Islam Gaddafi: Falske påstander lå til grunn for Libya krigen 2011
This article offers viewpoints based on information provided by sources on the ground in Libya as well as external articles, that might be useful in arriving at an understanding of the 2011 Libyan war. We believe that the information comes from reliable sources, but cannot guarantee the information to be free of mistakes and incorrect interpretations.
Les om Libya på steigan.no
