oss 100 kroner!
Av Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe.
Norge har verdens høyeste boligstandard, nærmere 60 m2 per person, men godene er svært ulikt fordelt. Sosialdemokratiets glansdager fram mot 1980-tallet ga «folk flest» en høvelig bolig til en akseptabel pris. Nå forsterkes klasseforskjellene i Norge, både når det gjelder inntekt og boligstandard. Hva er det som har skjedd? I boken Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017, nylig utkommet på Universitetsforlaget, har vi en bred gjennomgang av norsk boligpolitikk. Boken setter boligbyggingen inn i et økonomisk og politisk perspektiv, med vekt på klasseforskjellene. Her er bare noen korte og utvalgte momenter, og vi begynner i førindustriell tid, med fokus på utviklingen av arbeidsfolks boliger.
1650-1850, førindustriell tid.
I boken På vei mot et postindustrielt klassesamfunn, Pax 2016, beskriver Ottar Brox den selvstendige fiskarbondens betydning for at det utviklet seg et relativt egalitært samfunn i Norge, til forskjell fra andre Europeiske land med adel og storgods. Familiene kunne greie seg på et minimum av sjølberging, uten å måtte selge arbeidskraften på billigsalg. Det er interessant å se hvordan dette slo ut på boligmarkedet i byene på 17- og 1800-tallet. Flere historikere legger vekt på at det utviklet seg et mer egalitært boligmønster i Bergen og Stavanger enn i Kristiania og Trondheim. På Vestlandet var det ikke grunnlag for store gods som på Østlandet og i Trøndelag, og vi fikk et stort sjikt av småbrukere, som kombinerte gårdsdrift med fiske. De var ikke på samme måte som husmennene på flatbygdene avhengig av å selge arbeidskraften sin til godseiere og byborgere. De lot seg ikke by hva som helst av boligforhold, og de fikk bygge seg sin bolig i de samme strøkene som de mer velhavende.
Den samme mekanismen gjorde seg gjeldene ved etablering av bergverkene (Eidsfoss, Ulefoss, Blaafargeverket, m. fl.) på slutten av 1600-tallet. Det var helt nødvendig å importere fagarbeidere, primært fra Tyskland, som hadde den nødvendige kompetanse på både gruvedrift og verksarbeid. De lot seg ikke by hva som helst. Boligstandarden ble høyere enn det man ellers kunne forvente i Norge på den tiden. Arbeidskraften hadde sin «pris».
Uansett; Tradisjonen med å kunne bygge sin egen bolig la grunnlag for en seleierkultur som har forfulgt oss helt fram til i dag. Det var ikke uvanlig at folk som måtte flytte til byen for å få seg arbeid tok med seg huset. Lafteteknikken muliggjorde å ta med seg stokk for stokk. I Kristiania måtte husene bygges eller settes opp utenfor bygrensen og murtvangen. Innenfor bymurene bosatte borgerskapet seg, utenfor utviklet deg egne små landsbyer av «skrammelbebyggelse», slik det blant annet var i Vika, og på Enerhaugen. Dette ble revet, men fortsatt står Kampen, Vålerenga og Rodeløkka, nå bebodd av den kulturelle øvre middelklasse.
Førindustriell tid var preget av statlig styring og privilegier. Arbeidsfolk bodde selvfølgelig fattigslig, men det var en slags moral i galskapen. Verkseieren måtte sørge for både mat og bolig til sine ansatte, på samme måte som mesteren måtte sørge for det mest nødtørftige for sine svenner. Mulighetene til fortsatt å ha en kjøkkenhage, en gris og til og med en ku holdt den verste sulten på avstand. Mye av dette forvitret med liberalismen og industrialiseringen fra midten av 1800-tallet.
1850-1900, Industrialisering, leiegården den nye boligformen
Det store hamskiftet, mekanisering og overgangen til pengeøkonomi på landsbygda frigjorde arbeidskraft som nå kunne få seg arbeid i de nye fabrikkene som vokste opp i byen, i Kristiania langs Akerselva. Tilflyttingen til byene var eksplosiv. Andel av befolkningen i byer og tettsteder økte fra 14 prosent i 1830 til 43 prosent i 1920. Dette la grunnlaget for å bygge boliger til utleie, leiegårder, slik vi ser det på Grünerløkka i Oslo i dag. Bygningslovgivningen var minimal og trange, mørke og usunne bykvartaler med utedo i bakgården ble resultatet. Boligene var på ett og to rom, ofte med flere familier i hver leilighet og folk både på loft og i kjellere. Det sosiale sikkerhetsnettet som det gamle paternalistiske samfunnet tross alt hadde var helt borte. Hverken før eller siden har boligforholdene i Norge vært verre.
De usunne boligforholdene med påfølgende koleraepidemier truet etter hvert også borgerskapet. Noe måtte gjøres. Vi får de første filantropiske prosjektene. Slottsarkitekt Linstow foreslo at borgerskapet skulle huse arbeidere i kjellerne sine, slik at de både kunne lære seg borgerlige manerer og være til hånde når man trengte dem. Det ble ikke fulgt opp, men etter hver ble det bygget noen filantropiske prosjekter, som Ruseløkkveien 60 og Thv. Meyers gate 85 i Oslo. Den tekniske standarden var høyere enn i det private spekulasjonsbyggeriet, men trangboddheten ble like stor. Thorvald Meyer som eide og stykket ut Grünerløkka bodde selv på Karl Johan i bygården som i dag er Paleet.
1900-1940, Offentlig gjennombrudd, kommunene og industrien bygger
Som mange kjenner til endte det hele med Kristianiakrakket i 1899, en kollaps i både økonomien og boligbyggingen. All boligbygging stoppet opp så å si over natten. Tilflyttingen fortsatte og kommunen innså etter hvert at noe måtte gjøres. For første gang begynner det offentlige å gjøre seg gjeldene i boligpolitikken. Arbeiderpartiet i byene og fremmet krav om kommunal innsats. Høyre krevde at kommunen bare skulle bidra med finansiering, men etter hvert ble det politisk enighet om at kommunen også måtte bygge selv. Hagebytanken sto sterkt både hos de borgerlige og på venstresiden. Egen bolig med en hageflekk var fremtidsvisjonen. Så fikk vi Ekeberg Hageby i 1910 tegnet av Morgenstjerne og Eide. Som fler hadde fryktet og advart mot, dette ble ikke boliger for arbeidsfolk. En av de viktigste kritikerne var Arkitekt Kristn Rivertz som tok initiativ til og tegnet «Det Rivertzke kompleks på Sagene i 1911, det første funksjonalistiske prosjekt i Norge med nord-sydgående blokker. Leiligheter på ett og to rom, med «innlagt» wc, i trappen.
Den russiske revolusjon betydde mye for boligbyggingen i Norge og Europa. Arbeiderklassen styrket seg og borgerskapet var engstelige. De ga konsesjoner. De var engstelige for at revolusjonære tanker skulle spre seg i kasernebebyggelsen og prøvde seg fortsatt på hagebyer. Ullevål Hageby er det fremste eksemplet i Norge, tegnet av Boligkontoret/Harald Hals med til sammen 650 leiligheter. Intensjonen var at disse skulle kjøpes av beboerne, men det endte opp med at kommunen måtte leie ut boligene. Sosialistiske Arkitekters Forening uttalte i tidsskriftet Plan nr. 2 fra 1934 «Det blev den velavlønnede funksjonær, embedsmann og forretningsdrivende som kom til Ullevål – og derved møysommelig begynte å lære sig til å spa i haven, se på bygningssiluetter og rock-gardens, bo i Eventyrveien og Tyrihansstien. Man må være takknemmelig for at det ikke ble folk fra arbeiderklassens verdifulle tropper som ble utsatt for denne romantiske forsumpning». I det hele tatt var nesten all kommunal boligbygging på 1920-tallet innrettet mot middelklassen. Bare Torshov med sine 1762 boliger var bygget for og ble bebodd av arbeiderklassen. Uansett; den kommunale boligbyggingen på 1920-tallet kan vise til noen av de fineste boligområdene vi har i Norge. Kommunen eide tomtene og kunne planlegge både pris og standard. Den kommunale boligbyggingen stoppet opp under finanskrisen etter krakket i 1928. Fram mot krigen overtok private, i Oslo blant annet ev Brødrene Johnsen som bygget ut Sinsenbyen med 2500 boliger.
Industrireisingen på Rjukan, Høyanger og andre steder på begynnelsen av 1900-tallet har også gitt oss en rekke fine boligprosjekter. Også her var det en paternalistisk modell, som ved jernverkene beskrevet tidligere. Sam Eyde måtte på Rjukan bygge opp et helt nytt samfunn med infrastruktur, boliger og sosiale institusjoner. Til å begynne med var bolignøden forferdelig med innkvartering både i brakker og i industribyggene, men etter hver fikk vi forbilledlige prosjekter med en god boligstandard. Forbildene var tyske hagebyer og industrisamfunn. Eyde selv var opptatt av god arkitektur og ansatte noen av landets ledende arkitekter. Ove Bang, arbeidet der i hele ti år. En fagarbeider fikk etter hvert råd til en liten enebolig, dog nede i dalen, mens ingeniører og direktører fikk større boliger oppe i solsiden.
1940-1980 Gjenoppbygging, Sosialdemokratiets glansdager
Klasseforliket i 1935 la grunnlaget for den sosialdemokratiske ære fram mot 1980, da markedskrefter igjen tok over. Boligpolitikken ble utredet både før, under og etter andre verdenskrig. Utredningen Oversikt over boligpolitikk, boligbygging og almennyttige byggeselskaper i utlandet, ble utarbeidet av arkitekt Jacob Christie Kielland allerede i 1933. Han formulerte de viktige prinsipper for boligbyggingen som ble fulgt opp etter krigen. Viktigst var anbefalingen om å satse på boligbyggelag og borettslag, i motsetning til hva som ble modellen for sosial boligbygging i Sverige og mange andre europeiske land, nemlig utleieboliger. Norge bygget videre på selveiertanken.
Under krigen ble gjenreisningen og en ny boligpolitikk flittig diskutert bl.a. på ”Rådmannskolen” blant fangene på Grini. Arbeiderpartiet ville bygge en velferdsstat basert på fire viktige elementer: fritt helsestell, fri skolegang, retten til en høvelig bolig og retten til arbeid.
I 1942 gjennomførte Oslo Byes Vel en omfattende boligundersøkelse av kommunens boliger. Her deltok en rekke fagfolk som psykologer, leger, arkitekter, ingeniører med flere. Den dokumenterte de uholdbare boforholdene i trange torommere. Undersøkelsen la grunnlag fra målsettingen etter krigen om å satse på trerommere. Vanlige folk skulle bo skikkelig og ambisjonen var høyere enn i det nøytrale og rikere Sverige, som fortsatte å bygge torommere. Etter krigen ble den Norske modellen for en sosial boligbygging etablert:
– Staten skal stå for lovgivning og finansiering, bl.a. gjennom bygningslovgivning og Husbanken.
– Kommunene skal stå for fremskaffelse av rimelige tomter, gjennom regulering og rimelige festeavgifter.
– Det private, inklusive boligkooperasjonen skal stå for boligbyggingen.
Det ble formulert tre hovedmål i boligpolitikken:
– 100 000 nye boliger fram til 1950.
– boutgifter på 20 prosent av en industriarbeiderinntekt
– minimum tre rom og kjøkken på 70 m2
Husbanken skulle dekke alle byggekostnadene, bortsett fra et lite innskudd.
Kommunene fikk tildelingsrett til, etter hvert, 10 prosent av de kooperative leilighetene og sikret derved boliger til folk med en vanskelig økonomi boliger integrert i den vanlige boligmassen. Sammen med de kommunale utleieboligene utgjorde dette ca. 20 prosent av boligmassen. Målsettingen i de kommende stortingsmeldingene var at «Enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som den enkelte kan makte».
Husbanken sørget for at både kvalitet og kostnader ble ivaretatt på en god måte. Arealgrensene etter krigen var meget rause, 130 m2 for leiligheter. Med materialknappheten etter krigen og en målsetting om å bygge 100 000 boliger fram til 1950 kunne ikke det gå bra. Bremsene ble satt på og i 1950 ble øvre arealgrense satt til 100 m2. Det skulle ikke bygges eneboliger i byer og tettsteder. Hverken før eller siden har Norge vært nærmere et forsøk på å jevne ut klasseforskjellene: Overklassen fikk ikke bygge boliger større enn 100 m2 og arbeidsfolk skulle løftes opp til en bolig på 70 m2, en forskjell på bare 30 m2. I dag bør vi igjen drøfte en øvre arealgrense for nye boliger, ikke på grunn av ressursmangel i Norge, men på grunn av klima- og miljøkrisen og overforbruk av jordens ressurser
1980-2017, fra boligsak til boligmarked
Lenge var tommelfingerregelen at Husbanken finansierte ¾-deler av boligbyggingen og ¾ av byggekostnadene. I begynnelsen av 1970- tallet var Norge oppe i 45 000 nye boliger i året. Husbanken rolle ble så gradvis redusert, men det er interessant å merke seg at i 1990, etter finans- og boligkrakket i 1989 finansierte Husbanken alle boligene som ble bygget i Norge. Staten hadde et slagkraftig virkemiddel som forhindret en total kollaps i byggebransjen og bygging av boliger i Norge. Nå har boligbyggingen tatt seg opp igjen, men Husbankens andel av nybyggingen var bare 16 prosent i 2016.
Nesten alt dette ble kastet vrak på av Willoch-regjeringen i begynnelsen av 1980-tallet, vel og merke med god støtte fra Arbeiderpartiet. Nå er målsettingen «Et velfungerende marked». Fjerning av pris- og omsetningskontroll på kooperative boliger har ført til at bare 3,4 prosent av boligene i Norge er «sosiale», de kommunale utleieboligene. I Sverige og Danmark utgjør dette sjiktet fortsatt om lag 20 prosent av boligmassen. I byer og tettsteder er det blitt stadig vanskelig for folk med vanlige eller midlere inntekter å komme inn på boligmarkedet. (Bortsett fra de som har formuende foreldre som kan bidra til kjøp av bolig). Lenge var det en målsetting at også enslige skulle kunne disponere en bolig på to rom og kjøkken på 55 m2 til en overkommelig pris. Nå bygges det ettrommere ned mot 25 m2 uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet.
Boligprodusenter som OBOS og Selvaag Bolig hevder fortsatt at man må redusere boligstandarden for at folk skal få råd til å etablere seg i markedet. Dette er helt absurd når vi vet at en bolig i Oslo og attraktive områder selges til det dobbelte av hva den koster å bygge. En bolig til 100 000 kroner kvadratmeteren koster maks 50 000 kroner å bygge. Det gir god fortjeneste, og bladet Kapital, 2/2017, skriver at Selvaag Bolig befinner seg i Nirvana. OBOS befinner seg nok også i en syvende himmel, etter at de kan selge en ettrommer på Fornebo på 30 m2 til 3,3 millioner kroner.
Hva må gjøres?
Det eneste som kan rette opp prisøkning og kvalitetsreduksjon er at det igjen etableres et stort seriøst utleiemarked og et nytt subsidiert (rimelige tomter) og omsetningskontrollert segment i boligmarkedet, ikke som erstatning for dagens frie boligmarked, men som et tillegg, en tredje sektor. Boliger kan bygges av boligkooperasjonen, stiftelser eller andre non-profit-selskaper. Det behøver ikke å være noe problems med penger under bordet hvis boligene tilbakeføres til selskapet ved salg. Prisen justeres med konsumprisindeksen, ikke prisene i boligmarkedet. Vil så folk kjøpe slike boliger som ikke gir den samme fortjenesten som vi harv sett de siste årene i Norge? Vi tror det. Vi behøver ikke alle å bli boligspekulanter.
Hvordan skal vi så bygge? For det første mener vi at staten må definere hva som skal være en akseptabel minstestandard for enslige i full jobb (ikke studentboliger og andre midlertidige boliger). Så må finansiering og støtteordninger bygge opp om en slik målsetting. Helt fram til ut på 1980-tallet var det politisk enighet at en enslig skulle kunne disponere en torommer på 55 kvadratmeter. Vi ser ingen grunn til at vi skal bygge dårligere i dag.
Så må vi eksperimentere med å bygge mer fellesskap. Vi blir eldre og flere enslige. I Oslo består 52 prosent av husholdningene av en person. Mange av disse kan sikkert ønske seg alternative boformer som både gir privatliv og fellesskap. Barnefamilier trenger hjelp til barnepass og nye samlivsformer åpner for nye boformer. Miljøproblemer og klimakrisen borger også for å redusere ressursene som går til boligbygging. Ikke alle trenger stue med plass til 30 personer og egen snekkerbod. Mye kan deles. Det er mange tilløp til slike miljøvennlig løsninger som både kombinerer fellesskap og miljø. Vindmølleparken bofellesskap i Stavanger er ett slikt prosjekt og er nå under bygging. Spørsmålet vil være; hvor mye privat, og hvor mye felles? Vi tror at fremtidens bolig fortsatt må legge vekt på at hver husstand har muligheten til en relativt selvstendig enhet med bad, kjøkken stue og soverom, men at areal og utstyr kan reduseres til fordel for fellesskapsløsninger. Dette må utforskes nærmere.
