oss 100 kroner!
Av Brian Cloughley.
Trump-administrasjonen i Washington forsterker konfrontasjoner og forbereder seg på krig over hele verden, fra Sørkinahavet til Østersjøen og Den persiske gulf. Landene i militæralliansen USA/NATO har økt sine militærutgifter betraktelig og øker stasjoneringen av styrker i Europa, i samsvar med ønsket om Enhanced Forward Presence – en framskutt tilstedeværelse. Planen inkluderer posisjonering av kampfly, missilskip og panserstyrker så nært Russlands grense som mulig.
Denne artikkelen av Brian Cloughley ble først publisert på Strategic Culture Foundation. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
I mars 2018 snakket NATOs visegeneralsekretær, tidligere amerikansk viseutenriksminister Rose Gottemoeller, til media på Warszawas militære flyplass. Hun talte entusiastisk om framrykkingen av USA/NATO-soldater. Hun sa «hvilken ære det var å besøke kampgruppen som er stasjonert her i Polen i dag … Jeg har hatt muligheten til å besøke alle de fire kampgruppene de siste månedene, og jeg kan se at det løftet som ble gitt blant alle allierte i Warszawa i 2016 har ført til beviselig effektive kampgrupper, som trener hver eneste dag i uka for å sørge for avskrekking og forsvar for denne alliansen. Så jeg var veldig stolt over å være her.»
Det er enormt dyrt å sende og opprettholde militære styrker i utlandet. Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI) registrerer at «NATOs kollektive militære utgifter økte til 881 milliarder dollar» mens «europeiske NATO-medlemmer brukte 254 milliarder dollar i 2016 – over 3 ganger mer enn Russland.»
Russlands forsvarsutgifter på 69,2 milliarder dollar i 2016 var en tolvtedel av USA/NATOs utgifter på våpen og krigsforberedelser.
I januar 2018 publiserte USAs forsvarsdepartement sin nye nasjonale forsvarsstrategi. Der var budskapet at «den sentrale utfordringen for amerikansk velstand og sikkerhet er den nye fremveksten av langsiktig strategisk konkurranse» fra Russland og Kina, som er «revisjonistiske makter» og en «voksende trussel» som krever en stor økning i amerikanske militærutgifter. Pentagons oppdrag er «gjenoppretting av USAs konkurransedyktige militære overlegenhet for å avskrekke Russland og Kina fra å utfordre USA og deres allierte eller forsøke å omgjøre den internasjonale ordren som har fungert så bra siden slutten av andre verdenskrig.»
Dette er den amerikansk-håndhevete «internasjonale orden» som involverte deres katastrofale krig i Vietnam, invasjonen av Irak som gjorde at Midtøsten havnet i sitt nåværende kaos og en pågående seksten år lang katastrofe i Afghanistan. Alle disse militære ekspedisjonene fra den globale politimannen forårsaket massiv ødeleggelse og utallige uskyldige sivile dødsfall.
Og nå har USA 1,3 millioner folk i hæren, marinen, flyvåpenet og Marinekorpset, med omtrent 200.000 stasjonert i over 800 militærbaser over hele verden, for å fortsette å håndheve «internasjonal orden».
Den nye atomstrategien som ble publisert 2. februar 2018, like etter den nye forsvarsstrategien 19. januar, klargjør også hvem Pentagon anser å være sine fiender. Den nevner Kina 47 ganger, Iran 39 ganger og Russland 127 ganger. Utenriksdepartementets påstand om at «vi ikke ønsker betrakte Russland som en motstander. . . dette er ikke et Russland-sentrert strategi», faller dermed pladask.
Trumps «America First»-politikk har fremmedgjort gamle allierte og økt mistilliten i de mange landene som konfronteres militært. Ironien ved dette superpatriotiske slagordet er at den amerikanske påstanden om at «Det er stadig tydeligere at Kina og Russland ønsker å forme en verden som er i overensstemmelse med deres autoritære modell og skaffe seg vetorett over andre nasjoners økonomiske, diplomatiske og sikkerhetsbeslutninger», er at dette jo nettopp er hva «America First» handler om: militær dominans og total dominans over hele verdensøkonomien.
En ytterligere ironi ble tydelig bare to måneder etter melding om atomstrategien og den like konfronterende nasjonale forsvarsstrategien, da SIPRI publiserte sin statistikk over internasjonale militærutgifter. Det var omfattende dekning av de fleste av funnene i vestlige medier, men det var merkelig nok lite omtale av at «med 66,3 milliarder dollar, var Russlands militærutgifter i 2017 20 prosent lavere enn i 2016.»
SIPRI rapporterte at i året hvor Russland reduserte sine forsvarsutgifter med 20 prosent, «økte militærutgifter i både Sentral- og Vest-Europa med henholdsvis 12 og 1,7 prosent. . . Totale militærutgifter i alle 29 NATO-medlemmer var 900 milliarder dollar i 2017 og utgjorde 52 prosent av alle militærutgifter i hele verden.»
SIPRI bemerket videre at «USA fortsetter å ha de høyeste militærutgiftene i verden. I 2017 brukte USA mer på sitt militære enn de neste syv landene til sammen.»
Vestlige mediers rapportering av president Putins tale til Russlands føderale forsamling den 1. mars var interessant. De konsentrerte seg nesten helt om utviklingen av Russlands våpen, blant annet New York Times, som rapporterte at presidenten brukte talen til å forsikre russerne om at en militær oppbygging fant sted. De 1500 ordene i artikkelen dreide seg nesten utelukkende om hans beskrivelse av russiske våpen laget for å avskrekke intervensjoner fra USA/NATO, og bare 65 ord dekket sosialprogrammene han beskrev.
Da han redegjorde for sine prioriteringer, erklærte presidenten at «den viktigste faktoren for utvikling er folks velvære og velstanden til russiske familier. La meg minne dere på om at i 2000 levde 42 millioner mennesker under fattigdomsgrensen, som utgjorde nesten 30 prosent – 29 prosent av befolkningen. I 2012 falt denne indikatoren til 10 prosent. Fattigdom har økt noe på bakgrunn av den økonomiske krisen. I dag lever 20 millioner russiske statsborgere i fattigdom. Selvfølgelig er dette langt færre enn de 42 millioner menneskene i 2000, men det er fortsatt altfor mange.»
Selvfølgelig ønsker Russland å forbedre borgernes liv, og har til hensikt å gjøre dette, uansett den militære oppbyggingen rundt sine grenser. Men de kommer ikke til å sitte med hendene i fanget og tvinne tommeltotter mens militærblokken USA/NATO utvides og eskalerer til en åpen konflikt. Det har skjedd en massiv reduksjon i Russlands forsvarsbudsjett, mens USA og resten av NATO øker militærutgiftene enormt. Men det er fortsatt nødvendig for russerne å opprettholde sine forsvarsevner for å motvirke provokasjonene fra USA/NATOs Enhanced Forward Presence, som truer deres grenser.
Som nevnt [i et intervju med en italiensk avis], uttalte president Putin at «amerikanske ubåter står i permanent beredskap utenfor kysten av Norge; De er utstyrt med raketter som kan nå Moskva på 17 minutter. Men vi la ned alle våre baser på Cuba for lenge siden, selv de ikke-strategiske. Og du kaller oss aggressive?»
Ja, de gjør de, til tross for at all aggresjonen som vises tydelig av USA/NATOs militære stasjoneringer og militærøvelser i Øst-Europa.
For eksempel ble øvelsen Siil 2018 holdt i Estland fra 2.-13. mai 2018, med over 15.000 soldater fra 10 NATO-land – Storbritannia, USA, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland, Latvia, Litauen og Polen – og de fem angivelig nøytrale landene Finland, Georgia, Irland, Sverige og Ukraina.
Det kunne ikke ha eksistert et tydeligere signal om at Pentagon og deres NATO-underavdeling i Brussel ekskalerer til stadig nærmere en åpen konflikt.
Med velvillig tilatelse fra Brian Cloughley. Første gang publisert på Strategic Culture Foundation. Han tjente i den britiske og australske hæren i krigene på Borneo og i Vietnam, tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og var australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.
