Troikadiktaturet i Hellas: de fleste arbeidstakere er fattige

6

Av Laurenz Nurk

Selv før regjeringsskiftet i Hellas i 2015 var strategien klar. Eksistensen av en fungerende venstreregjering i EU som effektivt kunne bekjempe innstramningspolitikken og stille spørsmål ved Tysklands politiske og økonomiske overherredømme, kunne under ingen omstendigheter tolereres. Derfor strammet utlånerne og Tysklands daværende finansminister Schäuble renneløkka og arbeidet for å gjøre Hellas til en modell for deres nyliberale planer for hele Europa.


Denne artikkelen av Laurenz Nurk er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Kredittene og avtalene var helt fra starten av ikke politisk nøytrale, men ble utnyttet for et bakenforliggende formål, og her kunne man presse hardere etter regjeringskiftet. Utlånsbetingelsene ble enda strengere enn før og var nå knyttet til et bredt og ukontrollert overformynderi og en direkte innblanding i landets politikk som gikk langt utover bare finanspolitiske anliggender.

Helt fra begynnelsen av, stod knusing av de en gang sterke fagforeningene og en reduksjon i arbeidstageres rettigheter høyt på Troikaens ønskeliste. Høydepunktet var da det greske parlamentet nylig forbød frie kollektive forhandlinger mellom fagforeninger og arbeidsgivere. Dermed ble så vel arbeidstakere som de arbeidsløse overlatt til «det frie markedets» nåde, og viser hvordan de europeiske kjernelandene kan skalte og valte over periferien.

Det europeiske presset for ytterligere omstrukturering i Hellas vokser. Ikke engang de ukrenkelige garantiene i EUs charter om grunnleggende rettigheter er spart. For eksempel, forbød det greske parlamentet nylig midlertidig kollektive forhandlinger mellom fagforeninger og arbeidsgivere – et tiltak som ville være vanskelig å forestille seg her hjemme.

Nye kollektivavtaler, som kunne inkluderer høyere lønninger, er ikke lenger mulig etter regjeringens og parlamentets vedtak i Hellas. Dette forbudet gjelder imidlertid kun kollektive lønnsavtaler. Individuelle kontrakter mellom enkeltansatte og bedrifter er fortsatt tillatt.

Formålet med dette tiltaket er å redusere det samlede lønnsnivået i den greske økonomien. Blant annet presser den tyske regjeringen på for lønnsreduksjoner, for å gjøre de greske selskapene mer «konkurransedyktige». Den rå logikken er at hvis bedrifter har lavere lønnskostnader, kan de selge sine produkter lettere på verdensmarkedet. Således tjener den greske staten mer penger og trenger mindre kreditt. Dessuten vil ‘Troikaen’, som består av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet, fryse lønningene til arbeidsledigheten har falt til under 10 prosent. [..]

At minstelønna som er fastsatt av en nasjonal tariffavtale skal reduseres og også at man ikke fritt kan forhandle om lønningene, er unike inngrep i retten til kollektive forhandlinger som er beskyttet av artikkel 28 i EUs charter om grunnleggende rettigheter som en juridisk rett som aldri må innskrenkes.

Virkningen av denne fagforeningsfiendtlige politikken drøftes i årsrapporten til G.S.E.E, paraplyorganisasjonen av arbeidstakerorganisasjoner i Hellas:

Den reelle arbeidsledigheten i Hellas overstiger 27 prosent og en stor del av den arbeidende befolkningen lever i fattigdom.

Den årlige rapporten fra INE (en del av GSEE) viser en ledighet på 27,5% og ikke – som vist av de offisielle statistikkene – 20,2%. Den påviser også en sterk økning i fattigdom blant samfunnsgrupper som befinner seg i utkanten av arbeidslivet, men også fattigdom for en stor del av den arbeidende befolkningen.

Faktaene ble presentert i en studie offentliggjort den 22. mars 2018. Studien er basert på alternative indekser som tar hensyn til undersysselsetting, arbeidsledige som har gitt opp å søke arbeid og potensielle ekstra grupper i den greske arbeidsstyrken. Den virkelige ledigheten var 7% over den offisielle statistikken.

Stabilisering av lønnsutviklingen i Hellas på lave nivåer

Arbeidsledigheten er betydelig høyere blant kvinner og unge – selv de med høyere utdanning – så vel som i provinsene i Nord- og Vest-Hellas. Langtidsarbeidsledige er 70% av totalen. Lønnsutviklingen i 2017 viser en stabilisering på lave nivåer.

I privat sektor har andelen arbeidstakere med lav inntekt, med en månedlig nettolønn på mindre enn 700 euro, økt betydelig (fra 13,1% i 2009 til 37,4% i 2017); mens andelen mellom 700-899 euro falt med ca 4% (fra 27,3% i 2009 til 23,5% i 2017). Samtidig falt andelen arbeidstakere med månedlig nettoinntekt på mellom 900 og 1.300 kraftig, og ble halvert (fra 35,7% i 2009 til 16,8% i 2017).

I den utvidete offentlig sektoren har andelen sysselsatte med en månedlig nettolønn på mindre enn 1000 euro økt betydelig (fra 18,9% i 2009 til 29,8% i 2017), og andelen med lønn fra 1000 til 1100 euro har økt noe (fra 13% i 2009 til 16,2% i 2017). Derimot har andelen ansatte med en månedlig nettogodtgjørelse på mellom 1100 og 1599 euro falt (fra 46,5% i 2009 til 34,3% i 2017), samt andelen ansatte med lønn på mer enn 1600 euro falt betydelig (fra 46,5% i 2009 til 34,3% i 2017).

Overveldende dominans av lokale ansettelseskontrakter

Når det gjelder tariffavtaler, har 2017 sett svært få på nasjonalt og lokalt nivå, mens kontrakter på bedriftsnivå har dominert i åtte år.

Basert på informasjon fra den greske arbeidsdepartementet, underskrev 15 industri/yrkesgrupper nasjonale tariffavtaler i 2017, altså om lag på samme nivå som i de foregående årene. I motsetning, utgjør antallet operative kollektivavtaler på bedriftsnivå 224, og representerer 92% av summen av alle avtaler.

Konstant fall i heltidsansettelse

I det samme perioden ble antallet heltidsstillinger redusert hele tiden. Andelen falt fra 79% i 2009 til 45% i 2017, mens andelen nyansatte med fleksible former for sysselsetting ble mer enn fordoblet.

I 2009 utgjorde fleksible jobber 21% av alle nyansettelser, i 2017 utgjorde de 54,9%.

Negativ sosial innvirkning

Perioden 2009-2016 ble ledsaget av særlig negative sosiale effekter, som gjenspeiles i fattigdoms- og ulikhetsstatistikkene. Utviklingen av disse indeksene ser ut til å følge den negative dynamikken som oppstod i den greske økonomien i perioden av sparepolitikk. De negative resultatene var på sitt høyeste nivå i perioden 2013-2014, men har stabilisert seg de følgende årene.

Det er påfallende at indeksen for fattigdom og sosial ekskludering økte fra 27,6% i 2009 til 36% i 2014, for så å reduseres litt til 35,6% (disponibel inntekt i 2015). Nøkkelfaktoren for å bekjempe fattigdom i Hellas er overføringer, og særlig pensjoner, da krisen stadig har økt betydningen de har for å begrense fattigdom.

På den annen side må man se det som bekymringsverdig at marginaliserte grupper – som de arbeidsløse og de utenfor arbeidslivet – opplever en kraftig økning i direkte fattigdom i perioden 2015-2016. Enda vanskeligere er situasjonen for arbeidere som ikke er lønnstakere (dvs. selvstendig næringsdrivende). I motsetning til arbeidstakere, hvor graden av fattigdom viser en liten nedgang, har de ikke opplevd noen forskjell.

En stor del av Hellas arbeidende befolkning lever i fattigdom

Med hensyn til levestandarden for arbeidstakere, er det en stadig forverring av fattigdom hos kvinner sammenlignet med menn, hvor den tilsvarende frekvensen er lavere. I tillegg bekrefter de empiriske funnene fagforeningenes INE/GSEE sin bekymring, at spredning av deltidsarbeid og utbredelse av fleksible arbeidsforhold har dømt en stor del av den arbeidende befolkningen til å leve i fattigdom.

I kombinasjon med at fattigdommen blant arbeidstakere på korttidskontrakt er tre ganger så høy som hos fast ansatte, er det klart at stabile arbeidsforhold på heltid gir en tydelig bedre beskyttelse mot fattigdom.

Selv om prosenten fattige viser tegn på stabilisering etter den stigende trenden tidligere år, fortsetter den økonomiske knappheten i private hushold å øke i nesten alle forbruks-kategorier i 2016. Dermed økte avviket fra EUs levestandard til sitt høyeste nivå i perioden 2009-2016.

Når det gjelder fattigdom i utkantene, finner man de høyeste tallene i distriktene Vest-Hellas, Øst-Makedonia – Trakia og Thessalia. De beste resultatene er i øydistriktene De søndre- og nordre- egeiske øyer og De joniske øyer. Under krisen økte den økonomiske ulikheten, men tendensen har vært en litt lavere ulikhet de siste årene.


Oversatt som Creative Commons. 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Hellas er bare et eksempel på at historien gjentar seg:

    History shows that there are many things that contribute to the collapse of economies:

    [a] Governments cannot collect sufficient taxes, because as wage disparity grows, many workers are increasingly impoverished and can barely support themselves.

    [b] The slow economic growth rate makes it difficult to repay debt with interest.

    [c] Investments in new businesses don’t pay enough to make them worthwhile.

    [d] The health of the marginalized lower-paid workers deteriorates, at least partly because of poorer nutrition. They tend to catch diseases more easily, and epidemics spread farther.

    [e] Prices of essential goods may fall below the cost of production because of wage disparity among workers. The lower-paid workers cannot afford to buy very many goods and services. Because these workers cannot afford many goods and services, the price of commodities used in creating these goods and services falls.

    [f] The economy has less resilience against chance variations, such as temporary variability in climate, or a neighbor that suddenly has a stronger army, if the economy is operating near its carrying capacity. A problem that might not have brought the economy down may bring it down, because of a lack of reserves to handle chance fluctuations.

    Det haster nå med å avvikle kapitalismen. Å finne et alternativ til kapitalismen bør vi ikke prioritere, da vi har dette i IGD. Med den nye forsvars-alliansen mellom Kina og Russland er krig fare nummer 2 for menneskeheten, og kapitalismen fare nummer 1. Hittil har dette vært motsatt, noe som har vært ledsaget av en rekke anti-krigerske artikler her på Steigan. Med den nye situasjonen bør imidlertid avskaffelsen av kapitalismen være første prioritet!

  2. SHO says:

    Dette bør være en vekker til alle i Norge som ønsker medlemskap i ACER og EU.
    Hvis EU (les Tyskland) kan behandle et medlemsland på en slik imperialistisk og undetrykkende måte som dette, så må andre land i EU og EØS passe seg for EUs politikk. Faren er at Hellas kan komme til å ligge nede for telling i mangfoldige år. Det eneste som kan hjelpe Hellas kan være et tettere samarbeid med Kina og Russland (eller muligens med USA hvor USA ønsker å forhindre innflytelse for Russland/Kina).

    New Deal folkene i USA var veldig redde for at noe lignende kunne skje med delstater i USA som det vi nå ser med Hellas (at delstater kunne forsvinne inn i et slags svart hull etter en krise og aldri komme ut igjen). Roosevelt fikk på plass ordninger i USA (altså innenfor dollar-sonene) som skulle forhindre en slik utvikling for delstatene i USA. Men i EU går man til det motsatte ekstreme ytterpunkt og i tillegg også straffer Hellas bla for å skremme resten av medlemslandene i EU til underkastelse under Tyskland.

  3. Et av problemene med “kapitalismen” er at den er like vanskelig å definere som sosialismen er. Under finanskrisen hadde jeg god tid til å følge med i det som ble sagt og gjort i bloggosfæren, og jeg fant raskt ut at jeg ikke kom utenom folk som definerte seg som kapitalister. Svært få andre brydde seg. Gjennomgangstonen hos dem, var at dette ikke var kapitalisme, slik de forsto den. De trodde dette var sosialisme.
    Mye tyder på at de kan ha rett, i den forstand at vi (v/staten) har akkurat eierskap nok til å garantere for regninga, men alt for lite til å ha noen form for kontroll. Den er privatisert, og det fører til slikt som dette: https://www.zerohedge.com/news/2018-04-04/playing-all-marbles
    Mitt standpunkt er at inntil vi vet hvilket dyr vi kjemper mot, er det lite vits i å mobilisere.

  4. Så blir det også en umulig kamp.

  5. Svein says:

    Enig. Det er det minste problem for frie kreative mennesker å skape verdier og gode levevilkår for seg selv og hverandre. Men vi er ikke frie og økonomien er ikke fri. Å tro at statlige reguleringer eller sentralbankers rentemagi skaper noe som helst er den reneste overtro. I dag er det vanskelig, ja nærmest forbudt, for individer å utfolde seg økonomisk fritt. Byråkratiet og kostnadene er mye større enn for 20 år tilbake. Det er kun de store bedriftene som har gunstige vilkår. Og de betaler ikke skatt. Eks: Amazon hadde et overskudd i 2017 på 500 milliarder dollar. Etter at selvangivelsen var gjort opp viste det seg at staten skyldte selskapet et par hundre millioner dollar. Hvor kan man begynne? Fjern medverdiavgiften. Fjern arbeisgiveravgiften. Sørg for at det er like vilkår for alle, helt ned på enkeltindividnivået. Eks: det koster lite å å takle alle reguleringer for en bedrift som har 1000 ansatte og en 2-3 revisorer som bare jobber med skatte og avgiftstilpasning. For enkeltpersonsbedrifter og småbedrifter utgjør kostnadene og avgiftene altfor mye. Jeg har startet flere bedrifter gjennom tiden. Det gidder jeg ikke mer. Systemet er tilrettelagt for store multinasjonale selskaper og finanskapitalen, der sistnevnte ikke skaper noe som helst men kun stjeler av folks arbeidskraft. Og kom ikke å fortell meg at det vi trenger er en eller annen -isme. Sorry, men det har aldri funket før. Det som har funket er mer frihet, men det er blitt et ikke-tema, med mindre det gjelder friheten til de store selskapene og finans.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere