oss 100 kroner!
Av Laurenz Nurk
Selv før regjeringsskiftet i Hellas i 2015 var strategien klar. Eksistensen av en fungerende venstreregjering i EU som effektivt kunne bekjempe innstramningspolitikken og stille spørsmål ved Tysklands politiske og økonomiske overherredømme, kunne under ingen omstendigheter tolereres. Derfor strammet utlånerne og Tysklands daværende finansminister Schäuble renneløkka og arbeidet for å gjøre Hellas til en modell for deres nyliberale planer for hele Europa.
Denne artikkelen av Laurenz Nurk er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Kredittene og avtalene var helt fra starten av ikke politisk nøytrale, men ble utnyttet for et bakenforliggende formål, og her kunne man presse hardere etter regjeringskiftet. Utlånsbetingelsene ble enda strengere enn før og var nå knyttet til et bredt og ukontrollert overformynderi og en direkte innblanding i landets politikk som gikk langt utover bare finanspolitiske anliggender.
Helt fra begynnelsen av, stod knusing av de en gang sterke fagforeningene og en reduksjon i arbeidstageres rettigheter høyt på Troikaens ønskeliste. Høydepunktet var da det greske parlamentet nylig forbød frie kollektive forhandlinger mellom fagforeninger og arbeidsgivere. Dermed ble så vel arbeidstakere som de arbeidsløse overlatt til «det frie markedets» nåde, og viser hvordan de europeiske kjernelandene kan skalte og valte over periferien.
Det europeiske presset for ytterligere omstrukturering i Hellas vokser. Ikke engang de ukrenkelige garantiene i EUs charter om grunnleggende rettigheter er spart. For eksempel, forbød det greske parlamentet nylig midlertidig kollektive forhandlinger mellom fagforeninger og arbeidsgivere – et tiltak som ville være vanskelig å forestille seg her hjemme.
Nye kollektivavtaler, som kunne inkluderer høyere lønninger, er ikke lenger mulig etter regjeringens og parlamentets vedtak i Hellas. Dette forbudet gjelder imidlertid kun kollektive lønnsavtaler. Individuelle kontrakter mellom enkeltansatte og bedrifter er fortsatt tillatt.
Formålet med dette tiltaket er å redusere det samlede lønnsnivået i den greske økonomien. Blant annet presser den tyske regjeringen på for lønnsreduksjoner, for å gjøre de greske selskapene mer «konkurransedyktige». Den rå logikken er at hvis bedrifter har lavere lønnskostnader, kan de selge sine produkter lettere på verdensmarkedet. Således tjener den greske staten mer penger og trenger mindre kreditt. Dessuten vil ‘Troikaen’, som består av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet, fryse lønningene til arbeidsledigheten har falt til under 10 prosent. [..]
At minstelønna som er fastsatt av en nasjonal tariffavtale skal reduseres og også at man ikke fritt kan forhandle om lønningene, er unike inngrep i retten til kollektive forhandlinger som er beskyttet av artikkel 28 i EUs charter om grunnleggende rettigheter som en juridisk rett som aldri må innskrenkes.
Virkningen av denne fagforeningsfiendtlige politikken drøftes i årsrapporten til G.S.E.E, paraplyorganisasjonen av arbeidstakerorganisasjoner i Hellas:
Den reelle arbeidsledigheten i Hellas overstiger 27 prosent og en stor del av den arbeidende befolkningen lever i fattigdom.
Den årlige rapporten fra INE (en del av GSEE) viser en ledighet på 27,5% og ikke – som vist av de offisielle statistikkene – 20,2%. Den påviser også en sterk økning i fattigdom blant samfunnsgrupper som befinner seg i utkanten av arbeidslivet, men også fattigdom for en stor del av den arbeidende befolkningen.
Faktaene ble presentert i en studie offentliggjort den 22. mars 2018. Studien er basert på alternative indekser som tar hensyn til undersysselsetting, arbeidsledige som har gitt opp å søke arbeid og potensielle ekstra grupper i den greske arbeidsstyrken. Den virkelige ledigheten var 7% over den offisielle statistikken.
Stabilisering av lønnsutviklingen i Hellas på lave nivåer
Arbeidsledigheten er betydelig høyere blant kvinner og unge – selv de med høyere utdanning – så vel som i provinsene i Nord- og Vest-Hellas. Langtidsarbeidsledige er 70% av totalen. Lønnsutviklingen i 2017 viser en stabilisering på lave nivåer.
I privat sektor har andelen arbeidstakere med lav inntekt, med en månedlig nettolønn på mindre enn 700 euro, økt betydelig (fra 13,1% i 2009 til 37,4% i 2017); mens andelen mellom 700-899 euro falt med ca 4% (fra 27,3% i 2009 til 23,5% i 2017). Samtidig falt andelen arbeidstakere med månedlig nettoinntekt på mellom 900 og 1.300 kraftig, og ble halvert (fra 35,7% i 2009 til 16,8% i 2017).
I den utvidete offentlig sektoren har andelen sysselsatte med en månedlig nettolønn på mindre enn 1000 euro økt betydelig (fra 18,9% i 2009 til 29,8% i 2017), og andelen med lønn fra 1000 til 1100 euro har økt noe (fra 13% i 2009 til 16,2% i 2017). Derimot har andelen ansatte med en månedlig nettogodtgjørelse på mellom 1100 og 1599 euro falt (fra 46,5% i 2009 til 34,3% i 2017), samt andelen ansatte med lønn på mer enn 1600 euro falt betydelig (fra 46,5% i 2009 til 34,3% i 2017).
Overveldende dominans av lokale ansettelseskontrakter
Når det gjelder tariffavtaler, har 2017 sett svært få på nasjonalt og lokalt nivå, mens kontrakter på bedriftsnivå har dominert i åtte år.
Basert på informasjon fra den greske arbeidsdepartementet, underskrev 15 industri/yrkesgrupper nasjonale tariffavtaler i 2017, altså om lag på samme nivå som i de foregående årene. I motsetning, utgjør antallet operative kollektivavtaler på bedriftsnivå 224, og representerer 92% av summen av alle avtaler.
Konstant fall i heltidsansettelse
I det samme perioden ble antallet heltidsstillinger redusert hele tiden. Andelen falt fra 79% i 2009 til 45% i 2017, mens andelen nyansatte med fleksible former for sysselsetting ble mer enn fordoblet.
I 2009 utgjorde fleksible jobber 21% av alle nyansettelser, i 2017 utgjorde de 54,9%.
Negativ sosial innvirkning
Perioden 2009-2016 ble ledsaget av særlig negative sosiale effekter, som gjenspeiles i fattigdoms- og ulikhetsstatistikkene. Utviklingen av disse indeksene ser ut til å følge den negative dynamikken som oppstod i den greske økonomien i perioden av sparepolitikk. De negative resultatene var på sitt høyeste nivå i perioden 2013-2014, men har stabilisert seg de følgende årene.
Det er påfallende at indeksen for fattigdom og sosial ekskludering økte fra 27,6% i 2009 til 36% i 2014, for så å reduseres litt til 35,6% (disponibel inntekt i 2015). Nøkkelfaktoren for å bekjempe fattigdom i Hellas er overføringer, og særlig pensjoner, da krisen stadig har økt betydningen de har for å begrense fattigdom.
På den annen side må man se det som bekymringsverdig at marginaliserte grupper – som de arbeidsløse og de utenfor arbeidslivet – opplever en kraftig økning i direkte fattigdom i perioden 2015-2016. Enda vanskeligere er situasjonen for arbeidere som ikke er lønnstakere (dvs. selvstendig næringsdrivende). I motsetning til arbeidstakere, hvor graden av fattigdom viser en liten nedgang, har de ikke opplevd noen forskjell.
En stor del av Hellas arbeidende befolkning lever i fattigdom
Med hensyn til levestandarden for arbeidstakere, er det en stadig forverring av fattigdom hos kvinner sammenlignet med menn, hvor den tilsvarende frekvensen er lavere. I tillegg bekrefter de empiriske funnene fagforeningenes INE/GSEE sin bekymring, at spredning av deltidsarbeid og utbredelse av fleksible arbeidsforhold har dømt en stor del av den arbeidende befolkningen til å leve i fattigdom.
I kombinasjon med at fattigdommen blant arbeidstakere på korttidskontrakt er tre ganger så høy som hos fast ansatte, er det klart at stabile arbeidsforhold på heltid gir en tydelig bedre beskyttelse mot fattigdom.
Selv om prosenten fattige viser tegn på stabilisering etter den stigende trenden tidligere år, fortsetter den økonomiske knappheten i private hushold å øke i nesten alle forbruks-kategorier i 2016. Dermed økte avviket fra EUs levestandard til sitt høyeste nivå i perioden 2009-2016.
Når det gjelder fattigdom i utkantene, finner man de høyeste tallene i distriktene Vest-Hellas, Øst-Makedonia – Trakia og Thessalia. De beste resultatene er i øydistriktene De søndre- og nordre- egeiske øyer og De joniske øyer. Under krisen økte den økonomiske ulikheten, men tendensen har vært en litt lavere ulikhet de siste årene.
Oversatt som Creative Commons.
