Om skravleklassen og “kulturelle kapitalister”

2
Trond Andresen

Av Trond Andresen.

Jeg starter med et sitat av Wenche Blomberg i en Facebook-tråd, 17/8-16:

«En ny medieundersøkelse utnevner en ganske stor del av befolkningen til «nyhetsunnvikere», fordi de ikke bryr seg om så mye av det mediene serverer. Dette var tema i NRK P2s Ekko som jeg hørte nå i kveld. Intervjueren i studio la ordene i munnen på forskerne som deltok og viste friskt til at det var sånne folk som stemte for Brexit og Trump. «Nyhetsunnvikere» er altså ikke å forstå som en komplimang. Folk er dumme og gjør ikke som vi her i studio og eliten forøvrig forventer. Ekko hadde for egen del intervjuet en del folk på gata, og de hadde faktisk en del gode forklaringer. Mange var rett og slett FED UP. De virka ikke det minste dumme. Jeg får en ekkel fornemmelse av at vi sklir i retning av en ny utgave av embetsmannsstaten.»

Min kommentar: ja, dette er enda en bekreftelse på at de som betrakter seg sjøl som klokere enn folk uten særlig utdanning, ønsker seg et elite-styre, sjøl om de kvier seg for å si det så rett ut. Her finner vi blant annet den moderne skravleklassen og deres bannerførere, kommentariatet.

Skravleklassen tilhører for det aller meste fra den humaniora- og samfunnsfag-utdanna middelklassen. Skravleklassen dominerer totalt i mediene, og bestemmer derfor over:

-hvilke saker å ta opp, -vinklinga av dem -hvilke kilder og intervjuobjekter (dette blir svært ofte folk fra deres egen klasse/sjikt, eller til og med folk fra deres egen omgangskrets).

Hvorfor er dette et viktig problem?

– Fordi prioritering og beskrivelse av virkeligheten blir skeiv og mangelfull. En faktor i det er at skravleklassen sjøl ikke blir underlagt løpende gransking og kritikk. Den vil sjølsagt ikke gi plass til slikt i mediene, hvor de har kontrollen. Derimot kan man ta’n helt ut når det gjelder kritikk av underklassen (brexit, «populisme», «nyhetsvegring»). Mens slikt som skravleklassen sjøl setter pris på eller mener er korrekt, kan gis brei og ukritisk dekning.

Denne dobbeltmoralen uttrykkes blant annet gjennom den totalt manglende sjølinnsikt når det gjelder NRK P2, som har et svært problem med å nå fram til mange. De mange «der nede» avskrives med at de er «for dumme» og «kunnskapsløse», så skravleklassen ser ikke det som noe stort problem.

Denne type ikke uttalte dogmatikk får leve i deres boble uten å bli utfordra, av den enkle grunn at de offentlige arenaer hvor slikt kunne foregått, nettopp er kontrollert av den «dannede» skravleklassen.

Når man både har makt til å bestemme hva som kommer opp til debatt i det offentlige rom, og man avviser folk og innspill med korrektiver og kritikk til slike som utøver denne mediemakta, så har samfunnet et problem. Vi får en utvikling hvor kulturelle kapitalister (jeg er inspirert av Pierre Bourdieus nyttige begrep om “kulturell kapital”, som passer bra på skravleklassen) av mange «der nede» oppleves som mer undertrykkende og provoserende enn økonomiske kapitalister (som jo objektivt sett har den avgjørende makta verden over). For videre diskusjon, se dette skjemaet.

Hvis jeg hadde vært global storkapitalist med ambisjoner om også å utøve politisk påvirkning i stor skala (som f.eks. George Soros), ville jeg ha støtta alle slags institusjoner og reformer som ga skravleklassen ressurser og spillerom. For ved å styrke denne medie-dominerende bobla av sjølopptatthet og nedlatende holdninger til underklassen, lager og befester man en utmerka lynavleder for underklassens frustrasjoner og forbannelse.

Ei side av dette er at en smart og samfunnsanalytisk storkapitalist også vil se poenget med gjerne å la skravleklassen utøve kritikk mot følger av kapitalistisk virksomhet, siden dette plasserer skravleklassen på ei slags (riktignok vassen og nokså harmløs) «venstreside». Dermed vil underklassens naturlige motvilje mot skravleklassen også kunne føre til en for kapitalistene nyttig motvilje mot venstreorientert politikk og -politikere. Dette skjer, og i økende omfang. Men disse problemstillingene blir neppe tema i Dagsnytt 18, for å si det sånn. Et annet område en smart og samfunnsanalytisk storkapitalist bør se med velvilje på, er skravleklassens intense sverming for identitetspolitikk. Hvis man kan bruke mye tid og oppmerksomhet på debatter om hvor mange kjønnsidentiteter vi har, eller om biskopenes uenighet om homofile skal få gifte seg i kirka, så blir det desto mindre tid og oppmerksomhet rundt gobalistisk erodering av landenes rett til bestemme sin egen politikk, multinasjonale kapitalistiske herjinger, USAs kriger og undergraving for “regimeskifte”, fagforeningsknusing, sosial dumping med mere. Men her trengs ikke så mye oppbakking fra globale makthavere, for dette går som smurt i dag. Man kan ha lite økonomisk kapital og mye kulturell. Da befinner man seg i øvre venstre kvadrant i mitt skjema. Og man kan lite kulturell kapital og mye økonomisk, nedre høyre kvadrant. Min påstand er at avstand langs y-aksen blir viktigere enn avstand langs x-aksen for mange i moderne vestlige samfunn.

Og -NB- jeg bestrider ikke at økonomisk kapital(makt) objektivt sett er langt viktigere i et klassesamfunn enn kulturell kapital. Det handler om de som befinner seg i nedre venstre kvadrant sin (subjektive) oppfatning av hvem de har stor avstand til og føler seg i motsetning til.

Denne subjektive følelsen av avstand forsterkes av at de som innehar kulturell kapital er seg totalt ubevisste dette problemet og sin egen rolle som gruppe sett med andres øyne, og/eller at de er seg det bevisst og stadig signaliserer sin forakt for «populistene» som de betrakter seg som høyt hevet over.

Noe de «populistiske» massene sjølsagt registrerer. Og avstanden langs y-aksen øker.

Jeg mener klassemotsetningene mellom kulturelle kapitalister og arbeidsfolk er dramatisk undervurderte, og at dette forklarer mye av den for dem «uforståelige» «populismen» som de kulturelle kapitalister ojer seg over. (Hadde jeg vært ung mann skulle jeg forsøkt meg på en doktorgrad om temaet.)

En grunn til at svært få andre går løs på temaet, er at det akademiske maskineriet innafor HumSam er befolka med skikkelser som sjøl innehar kulturell kapital, tviholder på posisjonen i prestisjehierarkiet, og gjerne vil akkumulere mer av slikt. De fleste av dem ønsker sjølsagt ikke noe sosiologisk forskning på sin egen gruppe.

Et velkjent marxistisk begrep er «klassehat». Det er beslekta med begrepet «klasseforakt», som er overklassens variant. En beskjeden variant av «klassehat» er «motvilje».

Den økonomiske kapitalist – som uforstyrra nyter sin tilværelse som utbytter og big player med luksusliv – trenger ikke uttrykke klasseforakt for dem der nede. Han kan til og med framstå som gemyttlig liksom-likeverdig med arbeidsfolk, og slippa unna med det i stor grad. Ikke minst fordi slike ofte er på bølgelengde da de ikke besitter så mye kulturell kapital (som Røkke, Stordalen, Reitan – se skjemaet).

Den kulturelle kapitalist derimot – og ikke minst de mer desperate og økonomisk dårlig stilte wannabes som forsøker å klatre i det kulturell-kapitalistiske anerkjennelses- og oppmerksomhets-hierarkiet – har ingen problemer med å uttrykke sin klasseforakt for dem med lav kulturell kapital. Til det har de i dag sosiale medier som FB og spesielt Twitter. Gjennom “nettverking” der har de som aldri før, konstituert seg som klasse (jfr. Marx).

Og, viktig: det å uttrykke klasseforakt mot den udannede underklassen er en måte å øke sin kulturelle kapital på. Dette merkes sjølsagt av den kulturelle underklassen. Og fører til forsterket klassehat fra dem langs y-aksen, ikke der dette burde gå: langs x-aksen.

Merk at en slik nedlatende mekanisme med å uttrykke forakt for underklassen ikke er til stede når det gjelder å bidra til akkumulasjon av økonomisk kapital. Økonomiske kapitalister har lite behov for å bedrive slikt for å lykkes. I et moderne mediesamfunn gjør de ofte det motsatte; prøver å være folkelige – en klok strategi.

_____

PS: Til slutt en noen bemerkninger om den del av utdanningsmiddelklassen som ikke tilhører skravleklassen, blant annet leger og ingeniører. De tilhører den ikke, sjøl om de har høy utdanning, status og kompetanse. Hos dem er det ganske vanlig med relativ likegyldighet til politikk og mangel på samfunnskunnskap/-interesse. De har det så interessant og meningsfylt med sine godt betalte og krevende statusyrker at de bryr seg mindre om politikk og samfunn (ja, dette er sjølsagt en generalisering, individer er forskjellige, men det burde det være unødvendig å si). … mens viktige deler av humaniora/samfunnsfag-folket får sin mening med livet gjennom offentlig synsing og medieeksponering. De tviholder på hegemoniet der.

 

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Norge begynner å bli som USA. Stordalen er en folkehelt.
    Så en “debatt” om Brexit på Deichmanske her om dagen. NRKs Gro Holm og noen rikssynsere var der, alle var enige om at folk som stemte Brexit gjorde det av uvitenhet. Det eneste som ikke ble diskutert var EU, det er opplest og vedtatt at EU er bra og at man er mot en åpen verden om man er motstander. Den beste artikkelen som ble skrevet om Brexit var av den engelske forfatteren Paul Kingsnorth på Counterpunch. “A modern day’s peasants revolt” tror jeg den het. Søk den opp! Det må hendelser som Brexit til for å vise det sanne ansiktet til en del folk.
    Så er jo spørsmålet igjen hva som må gjøres?
    Jeg tror 1968 var et skille, etter det begynte venstresiden sakte, men sikkert å fokusere på identitet. Og vanlige folk begynte å bevege seg mot andre partier enn venstrepartiene. Med fagforeningens død har den utviklingen bare blitt styrket.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere