Krigen i Syria har pågått i sju år etter den spede begynnelsen i form av det såkalte opprøret i 2011. Siden da har hundretusener blitt drept, millioner drevet på flukt og et av FNs medlemsland revet i stykker. Titusenvis av tonn med våpen er pøst inn i landet – og fortsatt er det mange som ikke ser hva denne krigen er, men klamrer seg til forestillingen om at den er en krig (eventuelt en «revolusjon») «mot diktatoren Assad». Har de noen gang prøvd å tenke gjennom hvor disse titusenvis av tonn med våpen kommer fra? Kan de ikke kjenne igjen en imperialistisk krig via stedfortreder når de ser den?
Joe Bidens «glipp»
Man behøver ikke ta våre ord for det. Hvis man foretrekker det kan man lese hva USAs forrige visepresident Joe Biden sa til studentene på Harvards John F. Kennedy Forum 2. oktober 2014. I en svært åpenhjertet tale viste han til hva USAs allierte Tyrkia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater gjorde i Syria:
“They were so determined to take down Assad and essentially have a proxy Sunni-Shia war, what did they do? They poured hundreds of millions of dollars and tens, thousands of tons of weapons into anyone who would fight against Assad — except that the people who were being supplied were al Nusra and al Qaeda and the extremist elements of jihadis coming from other parts of the world.”
Kort sagt, USAs visepresident innrømte allerede for snart tre og et halvt år siden at Syria-krigen er en stedfortrederkrig der USAs nærmeste allierte i Midtøsten har finansiert og væpnet terrorister og leiesoldater og forsynt med med tusenvis av tonn med våpen. Det han ikke sa, men som vi vet svært godt fra andre kilder, er at USA i høyeste grad har hjulpet sine allierte med å skaffe våpen til disse terroristene. Pentagon har kjøpt østeuropeiske våpen på Balkan og i tidligere Warszawapakt-land og sammen med kriminelle nettverk fraktet dem via Tyrkia og Saudi-Arabia til Syria. Disse våpnene har svært raskt havnet i hendene på al-Qaida og den såkalte islamske staten, som ikke er noe annet enn en franchise som de islamistiske statene bruker til sine formål, et slags Blackwater med Koran. Det Joe Biden heller ikke sa, naturligvis, er at også Israel hele tida har hatt en hånd og en arm med i dette spillet.
Når det rakner velter sannheten fram
Vendepunktet i krigen kom da Russland gikk inn i den på invitasjon fra Syria. Hadde ikke Russland gjort det, er det høyst sannsynlig at Syria i dag hadde vært kontrollert av jihadister på vegne av deres bakmenn. Den krigen Syria med støtte fra Russland og Iran har ført har vært så effektiv at store mengder terrorister er blitt nedkjempet og store landområder gjenvunnet.
Men krigen er fortsatt svært hard og når den syriske hæren frigjør et område finner den alltid store mengder våpen og ammunisjon, til dels også våpen av amerikansk fabrikat. Og blandet med våpnene finner de humanitære hjelpesendinger fra blant annet Norge, slik det skjedde i for eksempel Øst-Aleppo. Norge har vært med i denne krigen fra 2012. Vår oppgave har vært å hjelpe jihadistene med å bygge sin sivile infrastruktur for å legge grunnlaget for det som var tenkt som den nye sunni-staten.
Er det ikke på tide at folk som regner seg som anti-imperialister og som trodde at det de støttet var en «revolusjon» eller et «opprør» i Syria endelig innser at de er blitt ført bak lyset og i virkeligheten har kommet i skade for å støtte en imperialistisk krig? De kan jo ikke for alvor tro at disse tusenvis av tonn med militært utstyr og våpen plutselig bare er kommet dit – på mirakuløst vis? De kan jo ikke tro at disse milliardene med dollar som denne krigen har kostet er produkt av noen form for folkelig opprør. Så naiv går det ikke an å være.
Når leiesoldater ikke er nok, går bakmennene inn
Barack Obama lovte i sin tid Kongressen i USA at landet ikke skulle sette «støvler på bakken» i Syria. Det var en løgn allerede da, for de støvlene var der allerede i form av militære «rådgivere». Men nå som dominobrikkene faller har den amerikanske intervensjonen blitt mye mer direkte. USA står med tropper flere steder i Syria og bruker bombefly og raketter.
7. februar 2018 drepte USA-koalisjonen 100 soldater fra Syria og deres allierte i Deir Ezzor-povinsen. Dette var syriske styrker som kjempet for å renske it IS fra dette området. Den amerikanske militære ledelsen hadde den frekkheten at de kalte dette massedrapet for en «forsvarshandling» mot en «aggresjon». Men det er naturligvis USA som er aggressoren her. Landet befinner seg i Syria (med norske tropper på slep) fullstendig i strid med FN-pakten og annen internasjonal rett. Det USA gjør i Syria er krigsforbrytelser i stor skala og ikke noe annet. Men hvor er protestene?
USA har også intervenert direkte i Nordøst-Syria, der landet har minst ti militære baser og har rustet opp kurdiske YPG-tropper slik at de er blitt en betydelig militær styrke. Men man må jo spørre kurdernes venner: Hvor tror dere våpnene til YPG kommer fra? Og hva er hensikten med at USA pumper enda flere tusener av tonn med våpen inn i de kurdiske områdene? Sosial frigjøring?
Israel viser den skjulte handa
Israel har holdt en lav profil, men har hele tida vært inne i den militære og sivile støtten til leiesoldatene i Syria. Israelske militære rådgivere skal ha vært i flere av «situasjonsrommene» og Israel har gitt støtte til jihadistene øst for de okkuperte Golan-høydene. Men det holder ikke lenger. Spillet har raknet, så i stedet for å kaste kortene går Israel aktivt inn i krigen. Israel har i den siste tida gjennomført flere bombeangrep mot mål i Syria, igjen en forbrytelse mot FN-pakten, som naturligvis ikke påtales fordi den gjennomføres av det immune Israel.
Men denne gangen svarte Syria, og for første gang siden 1982 ble et israelsk kampfly skutt ned. Det skjedde 10. februar 2018, og det var et israelsk F16-fly som ble skutt ned av det syriske luftforsvaret. Noen kilder hevder at Syria brukte sitt avanserte russiskproduserte luftvernssystem i motangrepet, men det er ikke bekreftet.
En verdenskrig i landformat
Krigen i Syria har aldri dreid seg om noe «opprør» eller noen «revolusjon». Det er en ulovlig, folkerettsstridig intervensjonskrig, og det er blitt en «verdenskrig i landformat» ved at de fleste stormaktene deltar på en eller annen måte og leiesoldater fra over 100 land er engasjert. Denne krigen kunne aldri ha pågått lenger enn annen verdenskrig hvis den ikka hadde vært finansiert og væpnet av land som Saudi-Arabia, Qatar, Emiratene, Tyrkia, europeiske makter og USA.
Er det ikke på tide å se sannheten i øynene, våkne opp og innse hva som har foregått og som fortsatt foregår? Eller skal dere vente til denne krigen trappes ytterligere opp og blir en «verdenskrig i regionformat» eller noe enda mer?
Det er naturligvis dumt å gjøre feil. Men det er mye verre å fortsette å gjøre dem når realitetene skriker en i ansiktet. Og det vil fortsatt ha betydning å snu. Etter lærdommene fra krigen i Irak har USA utviklet mye mer sofistikert krigspropaganda gjennom «soft power», bruk av NGOer, sosiale medier osv. Krigshisserne har klart å passivisere, forlede og kastrere en mulig anti-imperialistisk bevegelse og ikke bare unngått en protestbevegelse, men faktisk for en stor del fått sympati fra mange som tradisjonelt har protestert mot USAs forbrytelser. Godt jobba. Men blindheten behøver ikke vare evig. Det er ingen skam å snu. Og det vil ha betydning om mange som har gått på limpinnen nå kvitter seg med illusjonene og innser hva som har foregått og fortsatt foregår.