Noen ord til den nye generasjonen journalister

0

Av Karin Leukefeld

Vårt syn på Syria er ikke minst tilslørt av at korrespondentkontorene til statlige og andre medier stenges.

I stedet overtar man artikler fra nyhetsbyråene, noe som betyr at nyhetene nesten er identiske i mange medier. At du kan lese og høre det overalt, gjør dem ikke nødvendigvis mer korrekte. Jeg har ofte gjennomgått artikler fra nyhetsbyråene ikke bare var ensidige ved valg av emne og vurderinger, men også ofte feil og preget av uvitenhet om lokale forhold eller involverte aktører.


Denne artikkelen er del 2 av en artikkel av Karin Leukefeld som først ble publisert i Rubikon. Oversatt til norsk og publisert noe forkortet av Midt i fleisen.


Redaktører refser også korrespondentene og gir dem instruksjoner om hva de skal berette om. Også dette tilslører offentlighetens blikk. Jeg vil gjerne beskrive følgende eksempel.

En arabisk BBC-reporter ble truet da han rapporterte (i januar 2012) at hans franske kollega Gilles Jacquier (France 2) hadde blitt drept i et bombekaster-angrep av den væpnete opposisjonen i Homs. Jacquiers død ble straks utnyttet politisk. Den franske regjeringen og den amerikanske administrasjonen gjorde den syriske regjeringen og den syriske presidenten personlig ansvarlig for å «sikre sikkerheten til internasjonale journalister på sitt territorium», som Frankrikes utenriksminister Alain Juppe forlangte. Talskvinne for USAs utenriksdepartement Victoria Nuland sa:

«President Assad (…) fortsetter å bruke makt mot sitt eget folk i stedet for å skape et klima der journalister kan jobbe og fredelige protester kan finne sted.»

BBC beklaget, og fjernet reporteren sin.

Et halvt år senere bekreftet en offisiell undersøkelse i Frankrike at det faktisk var den væpnede opposisjonen (fra Baba Amr) som var ansvarlig for Gilles Jacquiers død og åtte andre. Denne nyheten fikk liten oppmerksomhet.

Alliansehensyn bestemmer hva og hvordan det rapporteres

Vårt syn på Syria er også tilslørt fordi nesten ingen her kjente landet og samfunnet der før krigen. De som har jobbet der i årtier har blitt tause, med noen få unntak. Og de blir ikke spurt.

I stedet handler det nå om «Nulte time«, som en studie fra Brandenburgs tekniske universitet kaller sitt digitale kart over gamlebyen Aleppo. «The Day After» er tittelen på en studie fra tankesmia Stiftelse for vitenskap og politikk (SWP), som skisserer et scenario for Syria etter at president Assad og hans «regime», som de sier, var styrtet.

«Fragmentaksjonen av Syria» er en annen studie som beskriver landets oppløsning etter etnisk og religiøs tilhørighet. Den ligner en studie fra tankesmia Brookings Institute i USA.

Den tyske akademiske faglige utvekslingstjenesten (DAAD) tilbyr stipend for programmer med tittelen «Leadership for Syria», ledelse for Syria. Journalister, kunstnere, forfattere og kulturarbeidere som har forlatt Syria finner et bredt nettverk av mesener – det berettes mindre og mindre om kunstnere og teaterprodusenter i Syria selv.

Men hvorfor er det slik, hvorfor er vårt blikk på Syria tilslørt? Fordi det ikke handler om Syria og syrerne, men geostrategiske interesser.

I våre tanker, i vår fantasi, skal Syria gå i oppløsning og et nytt Syria skapes. Ikke som syrerne ønsker det, men som andre vil det. Det handler om den systematiske ødeleggelsen av et intakt og fredelig land i Midtøsten, som i 2011 søkte økonomisk og politisk kompromiss med sine naboer og som samarbeidet med Europa og gjorde alt de kunne for en god utdanning og opplæring av sin ungdom.

Tysk militær og sivilt engasjement, som den utføres i Syria og regionen, er ikke ment å hjelpe landet og dets naboer til å gjenopprette intern og ekstern fred. Engasjementet sikrer flyktningleirer, det sikrer fortsatt destabilisering. Det står til tjeneste for kontroll, innblanding og innflytelse utenfra og splittelsen av et samfunn. Utplasseringen av de tyske soldatene til Jordan på et tidspunkt da den «islamske staten» stort sett var knust, bør man legge merke til.

Dette er akkurat hva media bør berette om, opplyse om, stille kritiske spørsmål ved. Men det skjer nesten ikke. Fordi det berører de utenrikspolitiske interessene til regjeringen og dens allierte i regionen, spesielt Israel. Dekningen i radio, fjernsyn og i trykkmediene i dag har mye å gjøre med det.

For ti år siden avsluttet kollega Uli Tilgner sin langvarige kontrakt med den tyske statskanalen ZDF. Siden 1982 hadde han rapportert for ZDF fra Midtøsten, senest som leder av ZDF-studioet i Teheran. Ved utgangen av 2007 sa han nei til en kontraktsforlengelse med kanalen. Han begrunnet dette med at han følte seg «stadig begrenset i sitt arbeid i Tyskland»… «Særlig når det gjelder rapporteringen fra Afghanistan, nå, hvor tyske soldater dør.»

Tilgner kritiserte at det eksisterte «alliansehensyn», som påvirket redaksjonenes uavhengighet. Samtidig blir politikken i stadig større grad presset inn i nisjer. Han sa: «Når politisk rapportering lages av kolleger som ankommer sammen med forsvaret og er ansvarlig for en slags journalistisk folklore, så jeg har et problem.»

En annen av ZDFs korrespondenter, Alexander von Sobeck, studiosjef i Paris, kritiserte «at vi svømmer mer og mer i samme retning som den private konkurransen og dessverre forsømmer vårt offentlige opplysningsansvar».

Hans kollega i London Ruprecht Eser, «så ganske klart en tendens til forflatning.»

Tilgner sa, ifølge en artikkel i Süddeutsche Zeitung, «embedded [der journalisten er med soldatene] journalistikk i Tyskland begynte med kansler Gerhard Schröder og utenriksminister Steinmeier fortsatte det». På den tiden var det en rød-grønn regjering som førte Tyskland inn i den jugoslaviske krigen.

Tabloidavisen Bild ble plutselig populær hos forsvaret, og i Kabul snakket ikke det tyske militæret med ZDF-korrespondent Tilgner, fordi politikerne gjorde ekslusivavtaler med en tabloidavisen. Tilgner ble avhørt av tyske [sikkerhets]tjenester i Kabul, det ble forresten også en Spiegel-journalist.

Tidligere ville kringkasterne ha ønsket å få vite fra korrespondentene: hva sier lokalbefolkningen? I dag blir reportasjer «bygget og designet» i redaksjonene ifølge Tilgner:

«Bare sammenlign lengden på innslagene: Jeg pleide å kunne lage innslag på fire eller fem minutter, men i dag er de bare halvparten så lange. På grunn av dette må jeg vise forholdene på bakken mer og mer overfladisk.»

Blant radio- og tv-journalister finnes følgende ordtak: «Uansett hvor flittig du er, vil innslaget bare forbli 1:30″. Dette refererer til et innslag på 1 minutt og 30 sekunder. Hva Tilgner og andre erfarne TV-korrespondenter beskriver, viser hvem som permanent tilslører offentlighetens syn på hendelser:

Redaksjoner og sjefredaktører. Styrer og utgivere. Hvorfor?

Samtidig er omfanget og midlene for denne tilsløringen forskjellige, men redaktører i radio og fjernsyn påvirker også sakene til sine utenrikskorrespondenter like mye som avisredaksjoner. Konflikter av denne typen skjules for det meste fra leserne. De foregår bak lukkede dører, noen ganger til og med uten at artikkelforfatteren er involvert. De konfronteres bare med konsekvensene: mindre plass til beretninger, tilbaketrekking av emner, redaksjonell redigering av tekster eller til og med: ingen flere oppdrag.

På denne måten forsvinner korrespondenter som har vært i regionen i mange år fra skjermene, fra kringkastere og fra avisene. En ny generasjon journalister vokser opp og rapporterer i dag «moderne», tilpasset og i henhold til de politiske og redaksjonelle kravene. Kringkastere og aviser setter også sin lit til «sosiale medier», Twitter, Facebook og blogger.

Det kalles «reformer» når man innsparer ved å kreve at media må være «moderne». Offentligheten ser ikke hva som skjer. Forståelsen av hendelser i andre deler av verden svinner hen.

Hva Tilgner sa om Afghanistan i 2008 gjelder også siden 2011 om rapporteringen om Syria. Mine kolleger utførte sitt arbeid fra Istanbul eller Kairo, eller de var – ofte i dødelig fare – embedded med den væpnede «opposisjonen». Andre reiste inn offisielt med et journalistvisum og oppholdt seg i Syria i 7 eller 10 dager. En av disse kollegaene fortalte meg på en busstur vi begge var med på i 2012:

«Vi rapporterer så dårlig om dem, og likevel gir de oss alltid visum.»

Mens kolleger i europeiske og tyske medier tilpasser seg de nye kravene eller finner seg en nisje, fant det sted en slags medierevolusjon i den arabiske verden.

TV-stasjonen Al Jazeera, som var grunnlagt av emiren av Qatar og var flaggskipet for en ubøyelig journalistikk under krigene i Afghanistan (2001) og Irak (2003), ble nå talerør for det opposisjonelle syriske Muslimske Brorskap og vestlige interesser.

Arabiske kolleger diskuterte kursendringen og spurte seg selv om det var kanalens journalistiske jobb å fremme en side i konflikten – og sågar siden til politisk islam? Mange forlot Al Jazeera og lette etter nye jobber. I Beirut ble nyhetskanalen Al Mayadeen grunnlagt, som er en av de mest sette kanalene i dag.

En kritisk og selvkritisk undersøkelse av rapporteringen fra Syria har ikke det jeg vet skjedd i media her.

Noen ord til den nye generasjonen journalister

Til slutt, la meg si noe til de som studerer journalistikk eller ønsker å bli journalister i videste forstand:

Les, spesielt les bøker. Historiebøker, romaner, dagbøker. Dra til bibliotekene. Se på filmer, lær språk, reis.

En fotografkollega sa en gang til meg: Du ser bare hva du vet.

Så hvis du ønsker å fortelle om noe, må du være informert.

Uten protokollene fra fredskonferansen i Paris i 1919/20, uten bøkene om diplomatene Sykes og Picot, vil du ikke forstå dagens konflikter i Midtøsten.

Uten kampen for Syrias uavhengighet, uten opprøret mot det franske mandatet [fra Folkeforbundet etter 1. verdenskrig], er du ikke i stand til å forstå forholdet mellom Syria og Frankrike.

Uten historien om den sionistiske bevegelsens kolonisering av Palestina, vil du ikke forstå konflikten mellom Israel og palestinerne.

Og uten historien om forfølgelse av jøder i Europa, vil du ikke forstå hvordan den politiske sionismen ble skapt.

Hver konflikt, hver hendelse, har en historie. Ingenting skjer plutselig. Først når du er informert kan du stille spørsmål som bidrar til å forklare hva som skjer.

Og jobben din er ikke å briljere foran kamera eller på talkshow. Din oppgave er å forklare, slik at andre har mulighet til å forstå en konflikt eller en begivenhet. Du bør ikke misjonere for din mening – med mindre du skriver en kommentar eller en kronikk. Du bør hjelpe offentligheten til å danne seg sin egen mening.

Dra til folk der det er mulig. Hold avstand der det er nødvendig.

Vis respekt. Let alltid etter samtalen, uansett med hvem.

Først da kan du samle de små mosaikkbitene du trenger for din reportasje, fortelling eller dokumentar.

Ikke «la deg hundse» av redaktørene dine, gi tingene sitt rette navn.

Og selvfølgelig må du snakke om krig, og sannsynligvis mye mer om det i fremtiden. Avvei alltid saker og ikke vær embedded. På ingen side.

«Fredsjournalistikk» er et stort ord. Å forplikte seg til «sannheten» er et vakkert mål som du aldri vil nå. Krigen kjenner mange sannheter.

I mine reportasjer har jeg klare regler, som ble utviklet i «fred og konfliktforskning». De-eskalering i bilde, ord og språk er like viktig som respekt for folkeretten, å ikke fordømme noen, å ikke forsterke fiendebilder, å vise respekt.

Jeg spurte en gang en 95 år gammel mann i Homs om han i fremtiden kunne leve med de som truet med å drepe ham. Han hadde bodd godt sammen med sine naboer hele sitt liv, så han trodde fast på en god fremtid sammen i Syria. Han svarte:

«For meg er et halvfullt glass alltid halvfullt, aldri halvtomt.»


Artikkelen er del 2 av et foredrag for konferansen «Krig og fred i media» 27. januar 2018. Oversatt med velvillig tillatelse fra Rubikon. Artikkelen er litt forkortet. Karin Leukefeld, født 1954, studerte etnologi, islamkunnskap og statsvitenskap, og er utdannet bokhandler. Hun har vært engasjert i bl.a miljøvernsaker, partiet De Grønne og Informasjonssenteret for El Salvador. Siden år 2000 har hun vært freelance korrespondent, der hun skriver om Midtøsten.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no