Stakkars Sverige

0
Statsminister Stefan Löfven klamrer seg til makta, men det er da også det eneste han beholder.

– Det är inte min första åtgärd att sätta in militär, men jag är beredd att göra vad som behövs för att se till att den grova organiserade brottsligheten ska bort, sa Sveriges statsminister Stefan Löfven i en debatt i Riksdagen om gjengkriminaliteten i landet. Löfven sa også:

Förra året skedde 300 skjutningar, 40 människor dödades. Det nya året har inletts med nya skjutningar. Vi ser kriminella med total avsaknad av respekt för mänskligt liv, det är en fruktansvärd utveckling som jag är fast besluten att vända.

Det var Jimmie Åkeson fra Sverigedemokraterna (SD) som brakte opp forslaget om å sette inn hæren mot de kriminelle bandene som herjer enkelte byer i Sverige. Og det var dette forslaget Löfven sa at han eventuelt var klar til å gjennomføre for å få bukt med kriminaliteten. Etterpå har Löfven naturligvis fått en masse pepper for dette. Justisminister Morgan Johansson fra statsministerens eget parti taler sjefen sin midt i mot, og avviser at noe sånt kan være aktuelt. Og Miljöpartiet ved visestatsminister Isabella Lövin benekter naturligvis at det finnes noen problemer.

Vi stopper der et øyeblikk. Vi har altså en situasjon i vårt kjære naboland der statsministeren «ikke utelukker» å sette inn hæren for å få bukt med gjengkriminaliteten. Enten har mannen mistet kontrollen og være klar for innleggelse, eller også har Sverige enorme problemer. (Og hvis landet har en statsminister som er klar for psykiatrisk behandling, er jo heller ikke problemene så små.)

Hemningsløs gjengkriminalitet

Det høres helt desperat ut når Löfven snakker om å sette inn hæren. Men sannheten er at svenske myndigheter har mistet kontrollen over enkelte bydeler i landet. Der kan gangsterbander gjøre omtrent hva de vil, uten at det for noen konsekvenser for dem fra myndighetenes side.

Antallet alvorlige skyteepisoder i Sverige bare øker, 40 personer ble skutt til døde og ytterligere 135 skadd i totalt 306 skyteepisoder i 2017, skriver SVT Nyheter.

Kallblodiga avrättningar, dödliga gänguppgörelser och misstänkta hämndaktioner.
Så beskrivs flera av de mord som skett med skjutvapen i Sverige under 2017.

Og 2018 har ikke begynt noe bedre. Avisa Proletären skriver:

På bara en vecka har fyra unga människor dödats i knarkkrigen mellan gangstergängen. Fyra familjer har förlorat en son, ett syskon, en älskad. Fyra unga liv är för alltid utsläckta. Och detta inom loppet av bara en vecka.

Med tanke på detta skulle man kunna tro att de politiska partier som bär ansvar för situationen genomlider någon form av livskris. Att de ödmjukt frågar sig vad har vi gjort för fel? Hur har det kunnat bli så här?

Og man behøver egentlig bare å skumme dagens nyheter for å se hva som er situasjonen: Aftonbladet 19. januar 2018: «Två skjutningar i Malmö». «Explosion i centrale Malmö». SVT: «Två knivskurna på Medborgarplatsen». Sydsvenskan: «Sprängning ved polishuset i Rosengård». SVT: «Polisen attackeras varje vecka».

Hvis man i det hele tatt kan lese og følger med i helt vanlige nyhetsmedier, er det ikke vanskelig å se at Sverige ikke takler gjengkriminaliteten. Også antallet voldtekter har økt kraftig, 10 prosent sist år, skriver Brottsförebyggande rådet. SVT: «Drygt hälften av kvinnorna, 53 procent, som bor i socialt utsatta områden säger att de är mycket eller ganska otrygga eller att de helt enkelt avstår från att gå ut på kvällarna i det egna bostadsområdet på grund av rädsla.»

Ingen «ordning och reda»

Vi som er vokst opp i etterkrigs-Skandinavia er vant til å se på Sverige som arketypen på et trygt og velstående samfunn. Litt kjedelig og svært lydig, kanskje, men trygt og sikkert. Det Sverige som trer fram gjennom utredninger, nyhetsmeldinger og den siste riksdagsdebatten, er nærmest det stikk motsatte. Det er simpelthen ingen «ordning och reda».

Når Löfven ikke utelukker å sette inn hæren, så må det innrømmes at det har skjedd noe siden Sverige var trygt og sikkert. Bare antydningen av noe sånt, virker helt desperat, men det sier noe om tilstanden at det i det hele tatt vurderes. Alle vet det, men når skal svenske politikere og svensk offentlighet ta inn over seg at landet har svært alvorlige problemer?

Det første problemet er at man nekter å erkjenne problemene. Akkurat på det området likner svenske politikere av i dag litt på albanske guider vi møtte på søttitallet. Når vi spurte dem om det ikke fantes sosiale problemer i Albania, svarte de: «Overhodet ikke, her finnes det ingen problemer. Det er bare imperialistisk propaganda!» Omtrent sånn snakker angivelig ansvarlige politikere i Sverige også, og insisterer du på at det likevel finnes problemer, så er du i beste fall «rasist» og i verste fall «nazist».

Sverige takler ikke immigrasjonen

Grunnen til at svenske politikere reagerer så angstbitersk som om de skulle være albanske guider fra søttitallet, er at problemene er en direkte følge av stjerneprosjektet deres: masseinnvandringa. Reinfeldt ville ha «öppna hjärtan» og han hadde flydd over Sverige og sett at «det er mye plass». Som om det er den fysiske plassen det er snakk om. Hvis isen på Vänern er sterk nok, så vil det være plass til alle jordas 7,3 milliarder mennesker der, og de ville få nesten en kvadratmeter hver. Det politisk korrekte i Sverige har vært og er å benekte de problemene som masseinnvandringa har skapt og skaper hver eneste dag. Når politikerene med viten og vilje har boret hodet ned i sanda på denne måte, så har de åpnet dørene på vid vegg for SD, som har blitt et av landets største partier.

At det er en masseinnvandring, behøver man ikke diskutere. Migrationsverket skriver:

2016 fick 111 979 personer beslut i sitt asylärende. Det är det högsta antal asylbeslut Migrationsverket hittills fattat under ett år. Orsaken till kraftsamlingen är det stora antal asylsökande, 163 000, som kom under 2015.

Hvordan kunne man innbille seg at en så rask endring av befolkninga kunne gå smertefritt? Hvordan har man tenkt at så mange nye innbyggere skal kunne få jobb og bolig, lære språket og integrere seg i det nye samfunnet? Hvordan kunne man tro at når så mange mennesker fra for en stor del patriarkalske kulturer og til dels også klanssamfunn, skulle de uten friksjon bli svensker? Det Sverige har fått er ghettoer, parallellsamfunn, utenforskap og gjengkriminalitet. Og det kunne man ha skjønt på forhånd. I stedet har det blitt en statsreligion å benekte problemene og feie dem under teppet.

Sverige har gjennomført det største sosiale eksperimentet i Norden i nyere tid, kanskje noen gang, og nå må man finne ut av hvordan det skal takles. Det er ikke vår oppgave å gi söta bror noen råd om hvordan problemene skal håndteres, bortsett fra på ett punkt: innrøm at de finnes og at de er alvorlige. Få fakta på bordet og hodene opp av sanda.

 

Forrige artikkelEcuador og Assange
Neste artikkelVestens strategi og taktikk overfor Iran
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).