Vestens strategi og taktikk overfor Iran

1
USAs militærbaser rundt Iran

Intervju med Andre Vltchek

Mostafa Afzalzadeh  intervjuer Andre Vltchek for den iranske avisen Farhikhtegan. Oversatt til norsk og publisert i Midt i fleisen.

Spørsmål: Hvorfor tror du de vestlige landene prøver å bruke folk mot Iran, og ikke militær styrke? Hva er forskjellen?

A: Det er fordi Iran ikke er alene. Hvis Vesten skulle våge å bruke militær styrke mot Iran, ville det komme et øyeblikkelig svar fra mange land på Jorden. Jeg tror at Irans allierte, som Russland, flere latinamerikanske land, mest sannsynlig også Kina, ikke ville sitte og tvinne tommeltotter. Jeg sier ikke at de straks vil sende sine hærer og begynne å kjempe mot de amerikanske og europeiske styrkene, men jeg er sikker på at Iran vil få betydelig støtte fra dem: det være seg moralsk, diplomatisk og ja, kanskje selv militær støtte.

Selv land som Tyrkia (som har vært et viktig medlem av NATO i mange år), vil protestere kraftig og sannsynligvis selv forlate alliansen. Tyrkerne vil ikke tillate at de blir et oppmarsjområde for et angrep på Iran.

Iran har også andre vennlige regjeringer og bevegelser strategisk posisjonert i regionen, inkludert Hizbollah i Libanon.

Jeg er ikke i tvil om at ethvert direkte angrep på Iran ville utløse en mye større militær konflikt i Midtøsten og utover. Vesten vet det. De nyter faktisk å starte konflikter og kriger over hele verden, selv å holde dem gående «evig», men de vet også at å begynne en krig med Iran kan virke mot sin hensikt, at det mest sannsynligvis vil skade deres egne interesser mest.

La oss også huske at Iran ikke er et svakt offer – Iran er sterkt. Irans missilprogram har for eksempel sendt en tydelig melding til Vesten: «Et eventuelt overfall ville bli møtt med et bestemt svar. Et angrep på Iran vil føre til en ekte krig med tap på begge sider.»

Bruk av sivile, ‘frivillige’ organisasjoner, det såkalte «sivilsamfunnet» og enkelte utilfredse elementer er langt ‘tryggere’. På den måten kan Vesten først utløse konflikten og deretter snu ting på hodet og si: «Ser du? Vi fortalte deg det. Iran er brutalt, regjeringen undertrykker sitt eget folk hensynsløst.» Denne strategien har fungert i mange land, mens den har virket mot sin hensikt i steder som Kina. I utgangspunktet fungerer denne taktikken hvis en nasjon er ekstremt delt og forvirret. Det fungerte i Ukraina, i hvert fall til en viss grad. Det virket i Zimbabwe. Det virket nesten, men til slutt mislyktes det i Venezuela. Det fungerte i Jeltsins Russland. Men det kan aldri fungere i Kina, på Cuba, i Russland i 2018, eller i Iran. Denne monstrøse, machiavelliske ‘splitt og hersk’-strategien som skaper innbyrdes strid, mislyktes også helt i Syria.

Men bruk av denne strategien er veldig billig. Vesten prøver den overalt, over hele verden, hvor det finnes en regjering som arbeider for å forbedre forholdene for sitt folk, ikke bare til gode for noen vestlige multinasjonale selskaper og imperialistiske geopolitiske interesser. Jeg beskrev det i detalj, i min 800-siders bok med politisk reportasje:»Exposing Lies of the Empire«.

Spørsmål: Hvis USA ikke greier å styrte Iran med taktikken å bruke folk mot regjeringen, hvilke andre verktøy har de tilgjengelig?

USA har mange verktøy tilgjengelig. Husk: USAs utenrikspolitikk er ikke noe nytt system som er oppfunnet i Washington. Det hele er basert på århundrer av plyndring, kolonialisme og brutal kontroll over verden, en «spesialitet» som stammer fra ulike europeiske makter. Briter, franskmenn, hollendere, belgiere, spanjoler, portugisere, tyskere og andre på det gamle kontinentet ‘oppfant hjulet’. USA bruker bare sin stygge brutale makt, mens de stoler på «metodene» utviklet på den andre siden av Atlanterhavet.

Nå har undergravingen i Iran blitt identifisert, bekjempet og beseiret. Hva er neste steg? Hva skjer nå?

Jeg tror det vil komme et fornyet, forsterket press på Iran fra Vesten generelt og særlig USA. Jeg snakker om økonomisk, politisk og ideologisk press, som betyr propaganda. Vesten vil oppmuntre opposisjonsbevegelser, eller i det minste mange enkeltindivider. Utvalgte menn og kvinner vil få stipender, finansiering, selv hederspriser for sine store «prestasjoner» som opposisjonsaktivister, kunstnere og tenkere. Dissidenter vil bli rost til skyene, mens store iranske tenkere, forfattere og filmskapere som støtter regjeringen vil bli ignorert, ofte til og med latterliggjort. Den samme strategien ble brukt mot mange dusinvis av uavhengige nasjoner i verden, inkludert Sovjetunionen før perestrojkaen. Jeg beskrev dette «systemet» eller «opplæring av opposisjonen» i min siste, brutale, korte, politiske og revolusjonære roman «Aurora«.

Vestlige massemedier kommer absolutt til å demonisere Iran. Historier vil bli diktet opp eller overdrevet. De vestlige statseide radiostasjonene som sender på farsi, som BBC, vil få ekstra finansiering og vil jobbe dag og natt for å splitte det iranske samfunnet.

Iran vil ikke bli rammet direkte, men deres allierte kan bli angrepet. Jeg snakker spesielt om Hizbollah. Som et resultat kan Libanon falle. Irans innflytelse (selv om det bare er en moralsk innflytelse) i Jemen og Afghanistan kan bli konfrontert med vestlige styrker og stedfortreder-styrker.

Mange ting kan skje, men jeg tror virkelig ikke at Iran er direkte i fare. Folket er sterkt, utdannet og motstandsdyktig. Iran er ikke perfekt, ettersom ingenting i denne verden er det. Men det er et godt, progressivt og veldig solid land med en enorm og gammel kultur. Folket i Iran vet det. Hele regionen vet det. Nå er det på tide å forklare det for verden.

Bare se deg rundt: hva skjedde med landene rundt Iran som falt i hendene på vestlige «demokratier»? Iranske borgere er ikke vanvittige: de ville aldri ønske å leve i noe som ligner dagens Afghanistan eller Irak!

La oss holde oss på jorden! Jeg jobber i Afghanistan. Det er nå det fattigste landet i Asia, med den lavest forventete levealderen. I Herat er det lange køer foran det iranske konsulatet; folk har ingenting og de prøver desperat å forlate landet, til Iran eller andre steder. Eller se på Irak! Det er nå bare et skjelett av et land: deprimerende, beseiret, uten en åpenbar fremtid.

Iran er den lyse stjernen i regionen, og Vesten hater det. Det høres absurd ut, men den eneste måten Iran kunne inngå fred med Vesten ville være for iranere å ødelegge sitt eget land, bli underdanige, leve i slaveri, ofre sitt eget folk og sette både de økonomiske og politiske interessene til Vesten over sine nasjonale interesser!

Spørsmål: Ser du en sammenheng mellom den siste uroen og Irans seire i regionen?

Absolutt!

Hvis Iran var en mislykket stat (men en stat åpen for vestlige forretnings- og geopolitiske interesser), som Indonesia, Uganda eller andre «allierte» over hele verden, ville Washington og London fullt ut støtte den og vestlig propaganda ville forherlige stedet: som det var tilfelle med det brutale iranske regimet under sjahen, eller Suhartos folkemord-diktatur i Indonesia, eller Kagames morderske despotisme i Rwanda.

Iran har sin egen økonomiske, sosiale og politiske modell. Det er helt uavhengig. Dessuten er denne modellen veldig attraktiv for andre steder i regionen, og Teheran hjelper åpenbart de stedene som blir hamret løs på, bokstavelig talt likvidert, av Vesten og deres allierte: Jeg snakker om Syria og Jemen. Selv i Afghanistan spiller Iran en stadig mer positiv rolle.

Du kan spørre folk i Beirut, Damaskus, men også i Kairo eller Amman, om Iran er et «farlig land», om noen der føler seg truet av Teheran? Folk ville le av deg. Selvfølgelig er det ikke farlig; ingen tror det. Folk er redde for Vesten, Israel eller Saudi-Arabia; men Iran?

Logisk (og her snakker vi om vestlig imperialistisk logikk), jo mer positiv rolle Iran spiller i regionen og i andre deler av verden (ved for eksempel å jobbe tett sammen med flere progressive og revolusjonære regjeringer i Latin-Amerika), jo mer det blir gjort til motstander, destabilisert, selv truet.

De vestlige landene bryr seg ikke om hva som er bra for andre, eller til og med for hele verden. De er bare interessert i hva som vil tjene deres egen, praktiske, ny-kolonialistiske dagsorden.

Vi lever i denne verdenen. Og denne verdenen må forandres dramatisk til det bedre, før heller enn senere! Iran, sammen med en håndfull andre land, er i forreste linje i denne store forandringen som kan redde planeten vår. Det er derfor det aldri bør falle!


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Mostafa Afzalzadeh er gravende journalist og filmskaper. Han skapte Manufacturing Dissent: The Truth about Syria, en dokumentarfilm om Syria, samt en dokumentar om ’99 prosent-bevegelsen’ i USA. Han har også vært til stede ved de fleste atomforhandlingene, både som journalist og filmskaper.

Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonære romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Congo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, er Vltchek for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, men fortsetter å jobbe over hele verden.

 

KampanjeStøtt oss
DEL
Forrige artikkelStakkars Sverige
Neste artikkelUSA fortsetter sin mislykte strategi i Syria
Jeg er Pål Steigan, skribent, kulturarbeider, kommunist, kokk og amatørfotograf – jack of all trades, master of none. Send tips og tilbakemeldinger her.

Kommentarer

  1. SHO says:

    For USA og EU må feks Saudi Arabia være et drømmeland av en oljeeksportør. Saudi Arabia er nesten fullstendig avhengig av å importere det meste som befolkningen i landet trenger. En stor del av landets matproduksjon har nå blitt lagt ned. Stor import finansieres gjennom en tilsvarende stor eksport av petroleum pluss at store fond fra oljeeksport bygges opp. Med Iran stiller det seg annerledes, landet er mer selvforsynt enn det Saudi Arabia er, og Iran er ikke like avhengig av stor oljeeksport på samme måte som det Saudi Arabia er.

    I Norge ønsker feks nyliberalister å legge ned norsk jordbruk, Dette vil fort kunne øke Norges import med noe slikt som 100 milliarder kroner av mat pr år. For å opprettholde handelsbalansen i en slik situasjon måtte Norge på sikt gjennomføre ekstreme tiltak for å klare å opprettholde landets eksport (feks av energi) for å finansiere en så stor import. Men for energiimporterende land er det en fordel om Norge følger en slik ekstrem eksportpolitikk som innbefatter minimal selvforsyning.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere