«No-platforming» og kampen mot ytringsfriheten

1
Giordano Bruno ble brent på bålet for sitt kjetterri 17. februar 1600 på Campo de' Fiori i Roma.

I 2015 ble den gamle feministen Germaine Greer nektet å tale på Cardiff University fordi hun angivelig sto for «et kvinnefiendtlig syn på transer». I 2013 ville presidenten for Oxford University students’ union nekte Julian Assange å tale til studentene. Begge deler var et resultat av det som kalles «no platforming» og viser hvordan ytringsfriheten i dag ikke bare angripes fra statlige autoriteter og høyreekstremister, men også fra folk som kaller seg progressive.

Røttene til «no-platforming»

Den politikken som kalles «no-platforming» oppsto i denne formen i Storbritannia. Den ble vedtatt av National Union of Students (NUS) i 1974, og forklares her av NUS sjøl. Opprinnelig var den spesifikt rettet mot fascister og rasister og er formulert slik:

«The policy prevents individuals or groups known to hold racist or fascist views from speaking at NUS events. It also ensures that NUS officers will not share a public platform with individuals or groups known to hold racist or fascist views.»
Hvert år vedtar NUS ei liste over organisasjoner som skal nektes plattform. For øyeblikket står det seks organisasjoner på den lista:
Al-Muhajiroun, British National Party (BNP), English Defence League (EDL), Hizb-ut-Tahir, Muslim Public Affairs Committee og National Action.
Kamp mot fascismen og ekstrem islamisme, altså? Men det er ikke så enkelt. I utdypinga av denne politikken heter det videre:

Students’ unions are private bodies, and have a right to refuse individuals and groups who threaten the safe environment students’ unions provide for their members. No platform policies as well as equal opportunities policies are tools in which students’ unions provide and maintain a safe environment for their members .

Forestillinga om «safe spaces», «trygge rom» eller «trygge omgivelser» gjør at det som tilsynelatende var et spesifikt verktøy mot fascistiske og nazistiske organisasjoner er blitt en gummistrikk av et verktøy som kan brukes mot alt og alle. Det er bare for noen å erklære at en person eller et synspunkt truer noens «trygge omgivelser», så kan vedkommende eller dette synspunktet settes på svarteliste og nektes plattform. Og enhver som gir dem en talerstol kan igjen nektes plattform.

NUS hevder sjøl at deres politikk ikke er en trussel mot ytringsfriheten, men eksemplene med Greer og Assange viser at det ikke er tilfelle. Nå er forestillinga om «trygge omgivelser» mot tanker og meninger en totalitær oppfatning i seg sjøl. Den er på ingen måte ny i historien, men stort sett har den vært forbeholdt ytre høyre.

Bokbål mot tanker og meninger

I 1933 tok det nazistiske tyske propagandaministeriet og Den tyske studentunionen initiativet til en landsomfattende serie av bokbål for å fjerne «u-germanske» bøker. Opptil 25.000 bøker ble brent, og det omfattet blant annet bøker av H. G. Wells, Heinrich Mann, Stefan Zweig, marxistisk og kommunistisk litteratur, pasifistisk litteratur, bøker med liberale holdninger, bøker om seksualitet som «tjente til egoistisk nytelse», pornografi, jødisk litteratur og alt som kunne «undergrave tysk renhet».

I 1948 klarte en angivelig moralkampanje i USA å piske opp så mye aggresjon at tegneseriebøker og -hefter ble brent på bålet i flere byer. Under McCarthy-tida i 1954 fikk USA sin Comic Code, der publikum skulle skjermes mot umoral og sedløyse i tegneseriene gjennom sensur.

At dette er totalitær tankegang, er det ikke vanskelig å se, og den går langt tilbake i historien. Biblioteker ble brent, Pavekirken satte bøker og verker på index, kjettere ble brent på bålet, slik som Giordano Bruno, som ble brent 17 februar 1600 på Campo de’ Fiori i Roma. Alt sammen for å tjene den gode sak, som da naturligvis ble definert av makthaverne til enhver tid.

Da kinesiske rødegardister ødela gamle bøker og kunstverk som de regnet som reaksjonære, var det et alen av samme stykke. Om det gis en høyre- eller venstreform, spiller liten rolle. Det er en totalitær tankegang, som er reaksjonær fordi den hindrer fri meningsbryting og utvikling av samfunnet gjennom at motstridende ideer brytes mot hverandre. Og som all erfaring viser, det nytter ikke å forby en tanke. Du kan undertrykke den, men du taper i det lange løp. Er du imot den, må du konfrontere den og forsøke å nedkjempe den i åpen strid.

No-platforming på venstresida

I Norge har vi foreløpig ikke opplevd så absurde tilfeller som det som skjedde med Greer og Assange, men det skjer her også. Og sosiale medier er ideelt til det. Der kan man «like» og «blokkere» ved et par tastetrykk og vips er noen eller noe satt på svarteliste. Og så kommer turen til dem som protesterer på svartelista, og så er sirkuset i gang. Moderne teknologi, men tankegods fra det innerste av Inkvisisjonens svartekammer.

Facebook importerer denne ny-mccarthysitiske tankegangen til Europa og har satt seg fore å blokkere og slette uønskede meninger eller personer. Dessverre får dette autoritære og råkapitalistiske selskapet hjelp fra folk som kaller seg progressive. Vi i steigan.no har opplevd å bli blokert på Facebook, antakelig ikke fordi noen ytterligående kapitalismetilhengere har slettet oss, men mer sannsynlig fordi noen «progressive» har rapportert oss.

Undertegnede ble i sin tid kastet ut av Facebook-forumet «For venstresiden», og dem om det. Men tankegangen som ligger bak kan illustreres ved følgende tekst fra listeadministrator Axel Fjeld:

«Mathias Bismo spør hvorfor jeg trekker inn Steigan i det jeg skrev på egen vegg. Kort oppsummert mener jeg det er et møkkanettsted som blant annet legitimerer en del rasistiske konspirasjonsteorier. Derfor vil vi f.eks ikke ha noe Steigan her inne (og derfor slettet jeg kommentaren der Mathias la ut noe Steigan har skrevet om Giskesaken), både fordi vi vil ikke gi det prosjektet verken klikkinntekter eller legitimitet.
Orker forresten ikke noe Steigan-diskusjon nå, så fint om det kan gjøres et annet sted.»

Altså: en artikkel som Pål Steigan har skrevet om Giske-saka kan det ikke vises til fordi Steigan angivelig (uten argumentasjon for sikkerhets skyld) driver «et møkkanettsted» som «legitimerer en del rasistiske konspirasjonsteorier». Så det er tilstrekkelig å slenge ut udokumenterte (og udokumenterbare) påstander for å sette en person eller hans tanker på svarteliste.

Dette leder tankene hen til Eugène Ionescos stykke Neshornet, der flokkmentalitet og konformitet til slutt gjør at nesten alle innbyggerne «blir neshorn», noe som gjerne leses som en kritikk av de holdningene som ledet folk inn i fascismen i Romania.

Nå er jeg så gammel at jeg husker mccarthyismen, så jeg har jo ikke noen problemer med å kjenne igjen metodene. I hele etterkrigstida har kommunister og «kommunistsympatisører» som det het, blitt møtt med disse metodene. Men jeg har også, sjøl under den verste hetsen, møtt renhårige politiske motstandere som har vært tilhengere av diskusjon og ærlig meningsbrytning. Jeg glemmer ikke en episode under LO-kongressen i 1977, da linja fra LO-ledelsen var at man ikke skulle snakke med disse fæle ml-erne fra Oslo Jern og Metall. Den som brøt blokaden var ingen ringere enn Einar Gerhardsen, som kom bort og faktisk ville diskutere med oss.

Fra LO-kongressen i 1977

I Ray Bradburys roman Fahrenheit 451 har hovedpersonen, Guy Montag, i oppgave å brenne alle forbudte bøker. Bradbury sjøl sa i et intervju i 1956 at dette var inspirert av forfølgelsene av annerledes tenkende under McCarthysmen:

I wrote this book at a time when I was worried about the way things were going in this country four years ago. Too many people were afraid of their shadows; there was a threat of book burning. Many of the books were being taken off the shelves at that time.

Mange vil se på dette som en nyttig dystopi, men vær obs, snart kommer Guy Montag til et bibliotek eller et nettsted nær deg, og du skal ikke se bort fra at han vil kalle seg «progressiv».

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Svein says:

    Axel Fjeld:

    Orker forresten ikke noe Steigan-diskusjon nå, så fint om det kan gjøres et annet sted.

    = nedlatenhet mot den andre som hersketeknikk. Mannen passer fint til å være leder.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere