Vestlig glemsel og svingninger: Retten til fred, retten til å starte krig og krigens «regler»

0
Pablo Picasso. Guernica (1937). Museo Reina Sofia, Madrid

Av Robert Charvin.

De kapitalistiske statene, hjulpet av sine mange leiesoldater (profesjonelle politikere, journalister, hoff-intellektuelle, etc) må av nødvendighet stadig gjennomføre kraftige ideologiske omstillinger, samtidig som de glemmer visse ting, både kronisk og midlertidig.

Hver omstilling, så vel som de hensiktsmessig planlagte stillhetene og påfølgende intensive kampanjene, gjør det mulig for et system som er falleferdig og sterkt korrupt å fornye seg selv i folkets øyne. De foretrekker ofte å tro framfor å vite!


Robert Charvin er professor emeritus i jus, spesialist på internasjonal rett ved universitetet i Nice Sophia-Antipolis og æresdekan ved det juridiske og økonomiske fakultetet i Nice. Denne artikkelen er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


I Frankrike, for eksempel, er Emmanuel Macrons «verken høyre eller venstre» en fransk versjon av det gamle tyske CDU/SPD-kompromisset som gjør det mulig å  gjennopprette fasaden, konfrontert av borgernes sinne.

På internasjonalt nivå er den samme trenden tydelig i den selvutnevnte ‘De godes leir’. Dette har blitt gjort lettere av det faktum at folk flest ikke vet hva som skjer i andre land og i internasjonale forhold. Dette inkluderer medlemmer av de partiene der utenrikspolitikk er av sekundær betydning, til tross for globaliseringen.

Denne glemselen er faktisk bevisst organisert.

Dette er tilfelle med De forente nasjoners pakt, der det opprinnelige målet var «å redde kommende slektledd fra krigens svøpe». Den hadde som mål «å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet … og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler» (Kapittel 1/1)

For å konsolidere dette må det være «respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett» (artikkel 1.2). Artikkel 2 i pakten fastslår at FN-organisasjonen er basert på prinsippet om at alle medlemslandens suverene likhet.

Enda viktigere, ifølge pakten, må medlemmene avstå fra sine tradisjoneller vaner med å føre krig: fra da av var bruk av makt forbudt, bortsett fra i det ekstreme tilfellet legitimt selvforsvar. Kun FN har retten, hvis Sikkerhetsrådet bestemmer det, til å iverksette tiltak for å fremme, opprettholde eller gjenopprette freden, med en garanti (vetorett), slik at FN ikke blir utnyttet av et simpelt flertall.

Det er også avgjørende at ordningen der stater som er part i en tvist er forpliktet (artikkel 33) «først av alt [må] søke en løsning ved forhandling» eller andre fredelige midler etter eget valg. Kapittel VI (Artikkel 33-38) i pakten omhandler utelukkende «fredelig bileggelse av tvister».

Artikkel 92 i pakten ser for seg en internasjonal domstol, et juridisk organ som skal bidra til bileggelse av tvister mellom stater, som er forpliktet til å overholde dens dommer.

Derfor er hovedårsaken til FN, sammen med utvikling, er den høytidelige bekreftelsen av alle menneskers rett til fred, selve betingelsen som er nødvendig for eksistensen av menneskerettigheter.

Alle stater på jorden er nå medlemmer av FN og fullt ut juridisk forpliktet til å respektere pakten.

Retten til fred er forlatt

Denne juridiske strukturen ble raskt svekket av USA, fra Koreakrigen i 1950. Washington har aldri støttet systemet basert på kollektiv sikkerhet, som setter begrensninger på dem. Det som er avgjørende for USA er å opprettholde sitt imperiale hegemoni over kommunismen, men også over alle «avvikende» stater, både små og mellomstore (fra Guatemala i 1954 til Libya i 2011) og mot rivaliserende makter, inkludert egne allierte.

Prosessen av økonomisk og finansiell konsentrasjon på verdensplan og de logiske følgene av dette i internasjonale forbindelser, har ødelagt FNs mekanismer helt fra starten. Paktens ånd og bokstav har blitt «glemt».

Bare Sikkerhetsrådet omtales i hovedstrøms-media – i det minste når det kan bli brukt og ‘tjener’ vestlig politikk, fra militærintervensjonen i Korea (1949-1953) frem til Libya og Elfenbenskysten på 2000-tallet.

De vestlige maktene, som alle medlemslandene, er prinsipielt fullstendig forpliktet til FN. Hvis de ikke respekterer sine forpliktelser, bør de stå til ansvar for det internasjonale samfunnet som helhet.

Kapittel VII i pakten forutsetter sanksjoner mot en stat som har begått «fredsbrudd» eller en «aggresjon». Det forutsetter også den mulige bruken av en internasjonal væpnet styrke som ledes av en militær stabskomité. (artikkel 45).

Men de dominerende vestlige mediene, som står til tjeneste for deres respektive staters diplomati, har tvertimot fordømt ‘manglene’ ved De forente nasjoner når organisasjonen ikke gir tillatelse til vestlige intervensjoner.

Den «sovjetiske trusselen», som var sterkt overdrevet, dominerte alle andre hensyn fram til 1991, særlig med hensyn til prinsippene i pakten. Moderne trusler har tatt sovjeternes plass, særlig de statene som krever respekt for sin suverenitet og de som anses som ansvarlige for «tapt fortjeneste» av de store vestlige selskapene og deres statlige beskyttere. Internasjonal klassekamp fortsetter dermed å være topp-prioriteten.

‘Den islamske staten og dens saudiske allierte har lenge vært et av USAs favoritt-verktøy, for å bli kvitt all den forstyrrende nasjonalismen og sosialismen i den arabiske verden.

Da Russland intervenerte i den syriske konflikten forandret det situasjonen helt, og USAs slag om Mosul og Raqqa må sammenlignes med slaget om Aleppo!

Til tross for de hule påstandene fra de statene som har utropt seg selv som menneskerettighetenes forkjempere, har retten til fred, som ligger i selve hjertet av folkeretten, ikke blitt virkelighet.

Den er ignorert av opinionen, forsømt av politiske krefter, inkludert de som bekjemper den etablerte orden. Den påberopes bare av stater når den virker umiddelbart nyttig for dem selv. Fordi de frykter et tilbakeslag, er retten til fred ikke lenger i samsvar med de dominerende maktenes interesser.

Begrepet «rettsstaten» er for intern bruk. Internasjonal lov gjelder kun for «andre» – med mindre den presenteres som et sofisitikert tema for studentene på juridiske fakulteter.

Hvordan humanitær lov har blitt utnyttet

I stedet for å gi seg selv et forbud mot å bli med i væpnete konflikter og akseptere «retten til fred», har vestlige makter og deres jurister omfavnet utviklingen av en rettspraksis som bare har som mål å regulere krigshandlinger.

Det handler om å gjøre væpnet konflikt mindre umenneskelig. Målet kan synes å være raust, men nå viker forebygging plass for en vag tankegang om hva som kan «tolereres» eller ei i en væpnet konflikt.

En rekke vestlige jurister har støttet denne ‘smertestillende’ tankegangen, som er meget upraktisk, men ideologisk tilfredsstillende. Internasjonal humanitær lov samsvarer godt problemstillingen om menneskerettigheter i en stat.

Konservative politikere og de «sosialdemokratiske pseudo-venstre» er enige seg imellom om å bruke dette prinsippet. De fordømmer ting fra sin høye hest av humanistisk selvtilfredshet, mens «barbarene» i Sør og andre steder bruker vold etter evne (fotnote 1) mens de bestrider en standard og obligatorisk universalisme!

Denne fremmingen av humanitær lov, som ble skapt på slutten av det 19. århundre, men ikke ble brukt under de to verdenskrigene, er mye mer beleilig for de vestlige politiske makene enn retten til fred. De har aldri verdsatt folkets rettigheter, som retten til helse, utdanning, bolig osv, som er dyre for de kapitalistiske økonomiene. Hvis det er for mange krav av denne typen, må de absolutt slås ned, med hard makt hvis myk makt ikke er nok!

For å unngå at humanitær lov skal falle i vanry i Vesten, har utnyttingen av den skjedd veldig spissfindig, for eksempel av en viss Bernard Kouchner, grunnleggeren av Leger uten grenser  (Han liv som profesjonell humanitær personlighet har gått fra politikken til ‘sivilsamfunnet’ i Frankrike, som hos hans kumpaner).

Han er ikke særlig opprørt av det vestlige hegemoniet: tvert imot, han har gjort det mulig å styrke det. De vestlige maktene knytter sin utnyttende politikk til en moraliserende politikk, og belærer resten av verden i navnet av en humanisme som de har monopol på!

Faktisk er det meget billig å ta hensyn til enkeltpersoner og deres «sikkerhet». «Individualisering» av rettigheter, som bryter med alle kollektive rettigheter, spesielt økonomiske og sosiale (som nødvendigvis må uttrykkes i budsjetter), er kilden til alle tolkningene og alle de opportunistiske «svingningene». Islamistene kan, som i Aleppo, bli «moderate opprørere» mot en foraktelig stat, hvis ødeleggelse må være en prioritet.

Å gi humanitær hjelp til disse opprørerne, der hva de egentlig var ble visket ut, var et solidaritetsarbeid, selv om det samme spørsmålet aldri ble stilt under den allierte bombingen av Tyskland, og deretter Korea, Vietnam, Jugoslavia, Irak, Libya, Jemen, etc, eller under alle USAs væpnede intervensjoner i Latin-Amerika.

Og likevel: [anarkisten] Proudhon sa for lenge siden at «den som ønsker snakke om menneskeheten, er en svindler», mens de som «påkaller det universelle ofte har noe å skjule».

Skapelsen av en såkalt internasjonal straffelov som ikke fordømmer et system eller en kollektiv praksis, men bare individer, er et uttrykk for denne manipulasjonen.

Selvfølgelig har de akademiske juristene og en rekke vestlige ‘frivillige’ organisasjoner sterkt applaudert dette som en ekstraordinær innsats for å utvikle en ekte internasjonal ‘justis’.

At Sør-Afrika trekker seg fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og Den Afrikanske Unions anke mot ICC, markerer slutten på en illusjon som har blitt omhyggelig dyrket i Vesten.

Pseudo-rettssaken mot L. Gbagbo er den siste uttrykket av dette: Målet er å undertrykke ‘bråkmakerne’. Domstolen respekterer ikke prinsippet om en formodning om uskyld, som så ofte påberopes andre steder. Den legitimerer vestlig intervensjoner gjennom rettssystemet, og vender øynene bort fra bødlene når de er «venner» (som Saudi-Arabia).

Har Menneskerettigheter og humanitær lov utspilt sin rolle som unnskyldning?

Kapitalismen har en urolig evne til å endre begrunnelsene for sine handlinger og hierarkiet av verdiene som påberopes. Hvis den skal overleve, vet den at den må raskt gjenoppfinne seg selv hele tiden.

Dens kommunikasjon (dvs. propaganda) er svært sofistikert, slik at den kan overtale folk til å ha tillit til den. Således har det gjennom tidene vært en rekke argumenter: anti-kommunisme i sivilisasjonens navn, humanistisk sosialisme, fordømmelser av frigjøringsbevegelser i Sør som ikke følger Vestens linje!

Etter Sovjetunionens fall og svekkelsen av mange kommunistiske partier, var kommunikasjonen positiv: temaet var menneskerettigheter, som ikke kunne brukes under massakrene i Vietnam og Algerie. Hensikten var å diskreditere alle de som våget å komme med innsigelser.

Det er åpenbart at den nåværende trenden er å ofre menneskerettighetene. Nå er det teamaet sikkerhet som gjelder (mot terrorisme og mot innvandrere som kastes i havet). Den favoriserer også tiltakene fattet av de autoritære regimene som har tilpasset seg de vestlige finansmarkedenes behov (selv i EU, med Ungarn og Polen som eksempler), samt rett utenfor grensen (dvs. Tyrkia).

På internasjonalt nivå, med det voksende behovet for å bruke makt mot opprør som kan forvandle seg til sosial revolusjon, og mot Kinas og Russlands voksende styrke, for ikke å nevne små land som Cuba, Nord-Korea og visse afrikanske stater som har blitt voldsomt fordømt (Som Eritrea og Zimbabwe) som overlever sanksjoner, har selv humanitær lov blitt et visst handikap.

På 1990-tallet var det særlig en rask økning bruk av humanitær lov. Det ble inngått internasjonale avtaler som ga et individ rett til ikke å lide. For eksempel skulle individet slippe å få brukt kjemiske våpen (1993), personellminer (1997) og klasebomber (2008) mot seg.

I praksis har disse konvensjonene en begrenset effekt. Og det er bemerkelsesverdig at disse forbudene gjelder våpen som koster mindre å produsere, med andre ord, våpen som er «tilgjengelige» for landene i Sør.

Videre involverer ikke noen av disse internasjonale avtalene stormaktene: Forbudet mot personellminer, for eksempel, ble ikke undertegnet av USA, Russland, Kina, India og Israel!

Videre blomstrer våpenhandelen (som hovedsakelig er produsert i stormaktene). Den kompenserer i betydelig grad for små underskudd på handelsbalansen. Denne økonomiske aktiviteten (der Frankrike er en av de mest fremtredende) tilrettelegger for massakrene på slagmarkene i Sør.

Nedrustning er faktisk ikke lenger på dagsordenen for internasjonale konferanser. Det er imidlertid en av de beste måtene å sikre retten til fred og humanitær rett.

Siden Sovjetunionen ende er denne tendensen enda mer tydelig. Man kunne nevne saken om USAs utmeldele i 2001 fra ABM-traktaten fra 1972 (om anti-ballistiske missiler) og Russlands mottrekk i 2002, da de meldte seg ut av Start-II-traktaten fra 1993 (Strategic Arms Reduction Treaty).

Et annet eksempel er USAs bygging av «rakettskjoldet» i Polen og Tsjekkia, som også er solgt til Sør-Korea, Australia og Ungarn på grensen til Russland og Kina. Slutten på den russiske sovjettiden og økonomisk samarbeid med Kina har på ingen måte ført til nedrustning i de vestlige landene, fordi militær industriproduksjon er svært lønnsom og de to andre stormaktene regnes som fiender!

På det kjernefysiske området har Sør generelt avvist atomvåpen i en rekke regionale traktater, i Sør-Amerika (1967), i Det indiske hav (1985), i Sørøst-Asia (1995) og i Afrika (1996).

Atomvåpen er stormaktenes monopol, der man kan legge til Israel, India og Pakistan. Men de vestlige maktene er frekke nok til å fordømme stater (spesielt Nord-Korea og Iran) som føler seg truet og som også ønsker å dra nytte av atomvåpen for å avskrekke sin motstandere fra å angripe dem. På den annen side har de vestlige atommaktene ikke gjort noen tiltak for å avskaffe sine egne atomvåpen, som de forplikter seg til i Traktaten om ikke-spredning av atomvåpen eller for å fremme etableringen av nye atomvåpenfri soner, som for eksempel på den koreanske halvøya, som Pyongyang lenge har ønsket.

Dessverre for USA har det vært store politiske endringer i Seoul, og Sør-Koreas forslag om å forhandle med Nord har kastet kjepper i hjulene for Washingtons strategi.

En uttalelse fra den internasjonale domstolen datert 8. juli 1996 sier at det ikke er noen norm som forbyr besittelse og til og med bruk av våpen av massiv ødeleggelseskraft, selv atomvåpen, som gjengjeldelse for et atomangrep.

Ligger retten til å føre krig rett rundt hjørnet?

Før Trump, og nå med Trump, synes det som om USA og deres allierte, hvis de føler det hensiktsmessig, er villig benytte seg av væpnet makt, og ikke nødvendigvis med grønt lys fra FN. Emmanuel Macron sa noe slikt på fjernsyn den 26. april 2017 om Syria, uten å trekke en mine, for å «beskytte sivile» (som noen ganger er bevæpnet og dermed ikke klart definert).

Dette «ansvaret for å beskytte» er nå hva de ønsker, fordi begrepet «humanitær intervensjon», har blitt brukt for mye, og dermed mistet sin verdi.

Men alt tyder på at denne typen «skalkeskjul» er på vei ut. Det er ingen tvil om at tankesmiene jobber hardt for å finne på noe annet som er mer troverdig. Nå har anti-terrorisme og jakten på jihadister over hele verden, og ‘sikkerhet’ generelt, blitt viktige unnskyldninger for å intervenere, i hvert fall på mellomlang sikt.

Fra nå av forlanger de vestlige maktene – og oppnår ofte – sanksjoner og andre strafftiltak av alle slag, uten bekymring for konfliktens røtter. Den etterfølgende fordømmelsen av virkningen av disse straffesanksjonene på mennesker er ren propaganda.

Visse statlige ‘frivillige’ organisasjoner, som Human Rights Watch, er med på leken; De stiller seg på lag med vestlig diplomati. Ved å utnytte sitt omdømme, skaper de den «idealistiske» begrunnelsen for å overtale opinionen om at Nord alltid har rett og bare sprer sin fantastiske veldedighet.

Når det gjelder amerikanske og europeiske hovedstrøms-media (presse, radio, fjernsyn), spiller de det samme spillet. De veldig nøye med å ikke utføre undersøkelser som ville gjøre det mulig å avsløre røttene til kriser og væpnede konflikter. De favoriserer også en «kultur med medfølelse og sikkerhet» som er lett å formidle.

De er ofte arrogante mot regjeringer som er ute av stand til å løfte sine land fra underutvikling og de medfølgende krisene. Dette skjer mens hele den økonomiske og finansielle strukturen i verden gjør store finansielle gruppers utnyttelse av nasjonale økonomier lettere, som for eksempel Hellas.

Denne hegemoniske framstillingen i media styrker ideologien av «mindre og mindre stat» og interessene til private foretak som er rikere enn mange nasjoner, særlig de små.

Det øker også rollen til sivilsamfunnet, uten å protestere mot stormaktenes manglende vilje til å yte den hjelp som er nødvendig for overlevelse for de som har blitt rammet av katastrofer som hungersnød. I dag er FN ikke i stand til å samle inn de 4 milliarder dollar som trengs for å bekjempe hungersnød i visse afrikanske land som Somalia og Sør-Sudan.

Selvfølgelig kan det ikke benektes at det er vanskelig å tydelig forklare forbindelsen mellom forebyggende-, repressive- og reparasjons-tiltak, mellom den enkelte og den kollektive; og sosial vold og vold fra politiet og militæret.

Men den stadige utvidelsen av begrepet trusselen mot fred som praktiseres spesielt i USA og i Frankrike skaper betingelsene for nye kriger som blir stadig mer destruktive: der perverterte tolkninger av legitimt forsvar er basert på ideen om at et forebyggende angrep er det beste forsvar. Samtidig er det en uoverensstemmelse mellom mini-trusler og svaret de får. Alt dette skaper betingelsene for nye kriger som blir stadig mer destruktive.

Hvilken fare representerer for eksempel lille Nord-Korea for USA, den største militærmakten i verden, som sender sine krigsskip 10.000 kilometer unna kysten sin, mens hæren allerede har en militærbase med 30.000 soldater i Sør-Korea, noen få dusin kilometer fra linjen som skiller Nord- og Sør-Korea? Hvem provoserer hvem?

Hvem sørget for ødeleggelsen av Irak, Libya og Syria, av deres økonomier og deres befolkninger, hvis det ikke er nettopp de vestlige maktene, etter å ha behandlet disse landene som nyttige klienter?

Hvilken vestlig stat har stoppet den israelske volden mot palestinerne i mer enn et halvt århundre?

Hvor finnes fredskulturen, der verdiene i FN-pakten blir formidlet?

Absolutt ikke i de juridiske fakultetene, hvor dyrking av den kritiske ånden nå er død.

Hvem fremmer denne krigshissingen, innpakket i svindel-humanisme? Svaret er de viktigste avisene, de viktigste TV-kanalene, som styres på en stadig mer subtil og hyklerisk måte – uansett hvor «seriøst» det presenteres?

Hvem fordømmer – bortsett fra fromme klager og nyttesløst preik – de voksende ulikhetene i alle samfunn og i hele verden? Det er dette som er kilden til all vold.

Hvor er de kristne som tør å gjenta, 50 år etter Pavens Populorum Progressio, at «utvikling er det nye navnet på fred»?

Som Guy Spitaels, tidligere statsminister i Belgia og pensjonert professor har sagt: «Verden i dag mangler logisk sammenheng. Det er intet klart senter. Vi er uten et effektivt system for konfliktløsning.» Heldigvis «er ingenting klart, og i morgen vil en ny verden komme til syne. (…) Vesten vil representere en tiendedel av verdens befolkning og Vesten vil vende tilbake til sin rekkevidde på begynnelsen av det 19. århundre, før kolonitiden. Den gode nyheten er ikke en utvidelse av den [nord-]atlantiske verden, men den likere rollen som folkene på planeten da vil spille.»

Fotnote:

(1) Under den algeriske krigen måtte de militante i den nasjonale frigjøringsbevegelsen svare på anklager om «barbariske» angrep. De sa at de ikke ville ha trengt å bruke en slik praksis hvis de hadde hatt et luftvåpen som franskmennene, som ikke nølte med å bombe opprørske landsbyer.

Med velvillig tillatelse fra Investig’cation.

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no