oss 100 kroner!
Av Olav Boye.
Etter et besøk i Brussel i november og samtale med “gamle venner” fra Kommisjonens administrasjon, var det klar melding om at imperiebyggerne i Brussel ikke likte at Martin Schultz kom med utspillet om Europas Forente Stater. Strategien er å bygge stein på stein til den føderale superstaten er på plass.
Hva mener Nei til EU og de norske partiene om Europas Forente Stater i 2025? Hvor pokker er debatten.
Lederen i det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD, Martin Schulz, har oppfordret EU til å skaper en ny forfatning for Europas Forente Stater. Han mener en såkalt forfatningstraktat må være på plass innen 2025. Hvis et eller flere europeiske stater ikke vil være med, må de forlate EU. Schulz henviser spesielt til Polen og Ungarn, som han mener systematisk undergraver samarbeidet i EU. En europeisk superstat som skal ta opp kampen mot USA, Kina og Russland, i den imperialistiske kampen om ressurser, markeder og profitt, er ingen ny ide.
I 1953 uttalte en av grunnleggende av EEC/EU, Jean Monnet, at nå må vi etablere Europas Forente Stater, men det må skje raskt så folk ikke forstår hva som skjer. De vesteuropeiske statslederne valget i stedet å bygge stein på stein, med sikte på stadig mer overnasjonalitet, mer makt til eurokratene i Brussel og mindre folkestyre i de nasjonale parlamentene. EEC utviklet seg fra de seks, til tjueåtte land i EU, med egen valuta, eget flagg og hymne, eget parlament, egen utenriks- og forsvarspolitikk, – det meste av politiske tiltak for å være en fungerende føderal statsdannelse.
I 2000 oppnevnte kommisjonen et konvent som hadde til oppgave å legge fram et forslag til en europeisk, føderale forfatning. Det var ingen tvil om at imperiebyggerne i Brussel satset på å erstatte den europeiske organisasjonen med en føderal statsdannelse etter modell av USA. Konventets forslag ble lagt ut til folkeavstemning i Frankrike og Nederland, men avist av flertall i de to basislandene. Kommisjonen forsto at tiden ikke var moden og fortalte omverden at forslaget til en europeisk forfatning var lagt død. De europeiske imperiebyggerne aksepterer sjølsagt ikke nederlag, de var allerede i gang med en alternativ vei til et føderalt Europa.
Det er vesentlig for å forstå imperiebyggernes strategi og har klare meninger om de politiske begrepene som benyttes. En grunnlov, forfatning eller konstitusjon, er en juridisk basis for en statsdannelse. En traktat er en juridisk forpliktende avtale mellom to eller flere sjølstendige stater. De to begrepene forfatning og traktat, er to forskjellige statsrettslige forhold, men i EU blander man disse vesentlige begrepene for å skape forvirring om hva som er den politisk utviklingen i EU. Norske politikere og media følger opp forvirringen fra Brussel, også norske velgere skal leve i tåkeheimen når det gjelder utviklingen mot Europas Forente Stater.
Imperiebyggerne i kommisjonen, ministerrådet og i det såkalte EU-parlamentet, vet at i alle de tjueåtte EU-statene er det klart flertall mot en føderal utvikling av EU. De vet av erfaring at ærlighet om deres statsrettslige utviklingen av EU er dømt til å mislykkes. Det neste skrittet ble derfor en ny traktat, den såkalte Lisboa-traktaten. Alle uttalte at dette var det avviste forslaget fra konventet for en føderal forfatning. Riktignok var en del euronasjonalistiske elementer, som EUs flagg, EUs hymne, – ikke med i traktaten, men de vesentlige elementene for en føderal statsdannelse var på plass. Det ble fastslått at EUs forfatning skal baseres på en markedsliberalistisk politikk, som i realiteten avviser andre ideologier som sosialisme og sosialdemokrati.
Fra 1. desember 2009 trådde Lisboa-traktaten i kraft. Fra det tidspunkt var EU ikke lengre en organisasjon for europeisk samarbeid, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Det skjedde uten store debatter eller folkeavstemninger. Fra det tidspunkt var det ikke lengre aktuelt med medlemskap i EU, – men et spørsmål om å bli en del av den føderal superstaten. Imperiebyggernes planer er en føderal statsdannelse med et stort antall regioner, ikke delstater som i USA. For Norges vedkommende er det aktuelt å dele landet i fire regioner, Nord-Norge Midt-Norge, Vest-Norge og Øst-Norge. Det er i lys av EUs føderale planer vi må se forslaget om å få større regioner i stedet for fylkekommuner. Det hevdes at dagens nasjonalstater og nasjonalistiske holdninger er til store skade og derfor må erstattes av en mer omfattende euronasjonalisme.
Det var Sverige som hadde det roterende formannskapet i EU da Lisboa-traktaten trådde i kraft. Utenriksminister Carl Bildt innkalte de tjueåtte statslederne til toppmøte i desember 2009. Reaksjonen kom raskt fra EU-statenes utenriksministerne, som henviste til at de alltid deltok i toppmøtene. Bildt gjorde dem oppmerksom på at i henhold til Lisboa-traktaten var forholdene mellom EU-statene nå blitt innenrikspolitikk og at det derfor ikke var behov for at utenriksministerne var til stede på toppmøtene. Slik ble det. Det betyr at forholdet mellom Norge og Sverige fortsatt er utenrikspolitikk, mens forholdet mellom Sverige og de øvrige EU-stater er blitt innenrikspolitikk.
Når Solberg-regjeringen fikk regjeringsmakta i 2013 organiserte de sitt arbeid som om de også var med for fullt i EU. De fikk en EU-minister som var knyttet til statsministerens kontor, mens utenriksdepartement stort sett skulle ta seg av saker utenfor EU. Et slikt grep førte ikke til noen debatt om EU-tilpasning, men ble oppfattet som at regjeringen står fritt til å velge arbeidsfordeling mellom departementene. En kan konstatere at Nei til EU og de såkalte nei til EU-partiene har tatt denne EU-tilpasningen til etterretning.
I henhold til meningsmålinger er det mer en sytti prosent som sier nei til norsk medlemskap i EU. Det er et knapt flertall som sier nei til EØS-avtalen, under forutsetning at vårt land får en handelsavtale med EU. Det er kunstig å skille mellom deltakelse i EU og den omfattende EØS-avtalen, som stadig utvider seg til alle politiske områder. Nå som EU ikke lengre er en organisasjon med medlemskap, må Nationen og Klassekampen bestille meningsmålinger som stiller Nei- eller Ja-spørsmål om Norge skal opphøre som suveren nasjonalstat og bli fire regioner i den føderale staten EU. Det vil sannsynligvis gi et ennå høyre flertall mot norsk deltakelse i EU.
Den tyske sosialdemokraten Martin Schulz har planene klare for den europeiske føderale statsdannelsen. Han vil ha alt på plass innen 2025 – det vil si at de europeiske nasjonalstatene skal opphøre til fordel for en europeisk superstat etter modell av USA. De europeiske folkene er klart i mot slike planer. Nå er sannsynligheten stor for at vi får en solid sjokkdoktrine for å skremme de europeiske folkene på plass. Den Nord Atlantiske Terror Organisasjonen – NATO – vil være et nyttig redskap med sin militære slagkraft, med planer om krig med andre stater som våre politiske ledere beskylder for å være en trussel mot Europa.
Vi må ta sosialdemokraten Schulz utspill om en føderal superstat på alvor. Det angår i høyeste grad også vårt land, med et lederskap uten respekt for folkevilje og klare visjoner om å være en del av en imperialistisk, føderal superstat. Vi vil høre gamle påstander om at det er nødvendig for vårt næringsliv og dermed norske arbeidsplasser. Vi vil høre forsterkende argumenter om de militære og økonomiske truslene mot Norge og de andre statene i Europa. Det skal skapes frykt som gjør at et solid flertall vil kreve full deltakelse i det føderale EU.
Tiden er inne for å skape en sterk folkebevegelse mot den politiske utviklingen i Europa. Imperiebyggerne i EU og i Norge skal ikke vinne kampen for å knuse suverene nasjonalstater, i strid med folkeviljen i vårt land som i resten av Europa. Grunnlaget for Europas Forente Stater er lagt og vi har ingen tid å miste.
