Karrieren til Jonas Gahr Støre er kvintessensen av elitedannelse

0
Både de rødgrønne og de blå har øst hundretalls millioner kroner over til Clinton Foundation. Hvorfor?

Av Terje Tvedt.

Jonas Gahr Støre skriver som om han står utenfor både tid og rom.

Den 10. desember skrev Jonas Gahr Støre et essay i Aftenposten om min bok Det internasjonale gjennombruddet. Han understrekte at den har et «storslagent» preg, trekker «lange linjer i menneskehetens historie», og er «betimelig», fordi den kritiserer «etablerte sannheter» og kan bidra til «nytenkning» om samtidens Norge.


Denne artikkelen av Terje Tvedt ble først publisert som kronikk i Aftenposten. Gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.


 

Det mest slående ved Støres tekst er imidlertid at den ikke forholder seg til den virkeligheten den samme boken nøster opp og analyserer. Den Norgeshistorien som boken dokumenterer bak «de etablerte sannheter», avviser han nemlig som feilaktig, som «selektiv», ja som kun «Terje Tvedts utvalgte verden».

Støre støtter kritikk av etablerte sannheter og at historisk innsikt kan gi støt til nytenkning, men han unnlater samtidig refleksjon over hvordan historien også har formet ham.

En dobbelthet

Siden Støres egen karriere er kvintessensen av epokens nye elitedannelse, er dette interessant:

Han har gått fra statsministerens kontor, til FN, til forskning og utredning, til leder av Røde Kors, til utenriksminister, til leder av Arbeiderpartiet og nå norsk styremedlem i International Crisis Group.

Ingen historiker vil hevde at en slik sirkulasjon mellom topp-posisjoner i det humanitær-politiske kompleks er diskvalifiserende (boken har et eget kapittel om denne elitens bakgrunn), men alle historikere vil påpeke at enhver bakgrunn er formende, også denne.

Denne dobbeltheten overfor historien i Støres tekst er symptomatisk for hva som er et nasjonalt paradoks. Hans essay kan derfor brukes til å kaste lys over to konsekvenser av de siste tiårs historie:

Fremveksten av et mektig nasjonalt dogme om norske verdiers universalisme og politikkens forvirring når det gjelder definisjon av det multikulturelle Norges felles verdier.

U-hjelpen som forandret Norge

Siden Støre ikke forklarer hva boken handler om nemlig Norges utvikling fra 1960-tallet til i dag. Boken er særlig opptatt av to forhold:

Hva skjedde da den norske staten med entusiasme kastet seg over oppgaven med å mobilisere hele folket til støtte for det storslåtte prosjektet om å hjelpe folkene i Afrika, Asia og Latin-Amerika ut av fattigdommen?

Fra en situasjon der staten hadde hatt mer enn nok med seg selv i hundrevis av år, driver den norske stat nå, ved slutten av det internasjonale gjennombrudd, utviklingsarbeid i mer enn 100 land. I samme periode bevilget staten godt over 100 milliarder til politikkfeltets virksomhet i Norge, mot null kroner i resten av det moderne Norges historie.

Boken dokumenterer hvordan denne utviklingshjelpen formet nasjonens danning under de siste tiårenes globalisering, endret forholdet mellom sivilsamfunn og stat og skapte en ny kosmopolitisk orientert elite. Så sterkt sto utviklingshjelpens retorikk at selv de stadig flere krigene som Norge deltar i, ble begrunnet med at de var en kamp for de universelle menneskerettighetene og landenes utvikling.

Multikulturalisme som mål

Bokens andre hovedtema er hvordan folk fra den samme ikke-europeiske verden kom til Norge og i løpet av de samme tiårene endret befolkningens etniske sammensetning og landets religiøse landskap for godt.

Boken avdekker ukjente trekk ved fremveksten av dette mer pluralistiske flerkulturelle samfunnet, og ikke minst sentralt:

Den dokumenterer hvordan statens ledelse helt fra 1970-tallet introduserte en radikalt ny statsbyggingsideologi og samfunnsnorm – multikulturalismen.

Boken viser hvordan disse globalhistoriske prosessene påvirket Norge og etter hvert førte til at forestillinger om hva Norge, nordmenn og norsk kultur var og skulle være, ble forandret.

Boken analyserer utviklingshjelp og immigrasjon i sammenheng basert på ideen om at et slikt overlappende perspektiv kan gi ny forståelse av begge fenomenene.

Fordi norske politikere har begrenset med erfaring fra begge disse politikkfeltene, samtidig som polariseringen øker, ville jeg skrive boken nå for å bidra til en nødvendig, mer balansert refleksjon over landets samtidshistorie.

Virkeligheten eller «Tvedts utvalgte verden»

Støres tekst er på ett punkt helt entydig:

Den er egentlig ikke opptatt av å forstå disse store, historiske spørsmålene. Arbeiderpartiets leder opptrer i stedet som dommer. Boken holder ikke som kritisk «forskning», fordi «eksemplene er «klippet til for å passe inn i nettopp denne fortellingen». Han reduserer boken til en samling personlige meninger og tillegger meg også en rekke argumenter jeg beviselig ikke har.

Når han for eksempel fire ganger skriver at jeg mener «driveren» bak historien er «godhetstyrannene» i Norge, er det uforståelig fordi det er så lett å vise at det er tatt rett ut av luften. Jeg har aldri brukt begrepet og begrunner hvorfor i boken.

Godhetstyranni, som jeg derimot har brukt, dreier seg verken om intensjoner og enkeltpersoner, men om diskurs og en særegen maktform.

Boken forklarer dessuten hvordan Norges utvikling må forstås i en mye bredere globalhistorisk sammenheng enn hva som har vært vanlig og i dette bildet har Støres «godhetstyranner» ingen plass.

Godtrohetens hermeneutikk

Siden boken handler om moderne norske historie, tar den også opp Støres rolle i hendelser som Norges bombing av Libya, karikaturstriden, milliongavene til Clinton-stiftelsen, og finansieringen av koranskoler i Pakistan. Dermed kan Støre ha sine grunner til å undergrave budbringerens troverdighet. Men fremfor her å underkaste Støres essay en slik «mistankens hermeneutikk» (Jens Arup Seips begrep), vil jeg bruke metoden som jeg anvendte i arbeidet med boken, som snarere kan kalles en slags «godtrohetens hermeneutikk». Den er influert av moderne talehandlingsteori og filosofen Emmanuel Lévinas. Det fører til at man må lese tekster empatisk og som om de uttrykker hva politikerne faktisk mener. Jeg tar altså utgangspunkt i at Støre mener det som står i essayet, og det er da selvmotsigelsene blir talende.

Epokens dogmer

Teksten fremstår som en illustrasjon på en av «Det internasjonale gjennombruddets» konklusjoner:

Sentrale deler av det politiske lederskapet er blitt overmannet av epokens dominerende dogmer, samtidig som de i egne øyne er forkjempere for «nytenkning».

Støres tekst ønsker åpenhet, men avviser uttrykkelig deler av virkeligheten som virkelig.

Libya-krigen og hans begrunnelse for den kan ifølge ham ikke studeres som historie. At Røde Kors under hans ledelse sendte hundrevis av gamle lastebiler som uomtvistelig endte opp som ubrukelige vrak i Afrika, må også ut av historien. Men viktigst:

Alt som ikke passer med oppfatninger av egne verdier som universelle må retusjeres, og det er også derfor det blir umulig å reflektere over seg selv som en politiker fanget og farget av sin tid.

Ved å omdefinere denne Norgeshistorien til forfatterens «meninger», faller verden tilbake på plass for ham. Da er det hans «universelle» og rette oppfatninger, mot mine «gale» oppfatninger. Det er denne tenkemåten som gjør at hans arbeid både for menneskerettighetene (om det er i Libya eller Egypt) og sosial rettferdighet (i Norge) ikke kan lykkes, og at han ikke har vært i stand til å definere fellesverdiene for det nye, multikulturelle samfunnet han har fremmet.

Universalismen

Ett av bokens overordnede funn er hvor raskt menneskerettighetsideologien fikk kompakt oppslutning i Norge, og uten diskusjon om dens fundament. FN erklæringen av 1948 var et stort sivilisasjonsfremskritt.

Menneskerettighetstenkningen ble sentral i den kalde krigen og senere, i USAs globale strategi for «regimeforandring».

Rettighetstenkningen overtok derfor etter hvert for rettferdighetstenkningen som dominerende strømning også i Norge. Boken viser at det norske, politiske lederskapet mente at menneskerettighetsideen fantes i de fleste kulturer og religioner og at den ikke hadde en vestlig bakgrunn. Den diskuterte aldri den avgjørende forskjellen mellom å mene at menneskerettighetene er universelle og det å bestemme seg for å universalisere bestemte verdier som historisk vant frem i Vesten til resten av verden.

Menneskerettighetene

Etter å ha avvist hele drøftingen av ideens historie (ved å hevde at jeg kun nevner Winston Churchill), slår Støre ganske enkelt fast:

«Menneskerettigheter og mål for utvikling, senest formulert gjennom bærekraftmålene fra 2015, er vedtatt av nær samtlige land i verden».

Det er, skriver Støre, følgelig en «global verdikamp» om verdier som er universelle, selv om alle ikke deler dem. Han definerer dette fundamentale verdispørsmålet på en måte hvor han selv simpelthen blir representant for det universelle, mens det selvsagt er ytterst få mennesker i verden som har den samme forståelsen av menneskerettighetene som Støre.

Med et slik syn på menneskerettighetenes historie og rolle kan man verken forstå verdenspolitikken eller kampen for sosialdemokratiske – eller konservative for den del – verdier i Norge.

Det «nye, store vi»

Boken viser hvordan Støre, som en av få norske politikere, prøvde å definere det «nye store vi» i kjølvannet av at Norge var blitt et flerkulturelt samfunn. Han uttalte at han var inspirert av Islamsk Råd under karikaturstriden (at han nå benekter dette, registrerer jeg som en pussighet), og brukte Tariq Ramadan ukritisk som inspirasjonskilde for hvordan dette nye, politiske fellesskapet skulle etableres. Når Støre i essayet på nytt beskriver sin visjon er det like uklart. Han foreslår at i «religiøs forstand» er «vi alle Abrahams barn» (også hinduer, ateister og buddhister). Han omskriver norsk idéhistorie baklengs og etablerer slik en verdikanon han slipper å definere.

Han skriver at det norske «verdigrunnlaget» bygger på «verdier forankret gjennom århundrer», men hva er de?

Hva er så uforanderlig at det har vært «forankret» gjennom «århundrer»? Og hvor? Av hvem? Og gjennom århundrer?

I hvert fall ikke menneskerettighetene eller moderne oppfatninger om likestilling som han likevel nevner. Han snakker om en bunnplanke, men en bunnplanke i vanlig språkbruk er jo noe man ikke ser eller forholder seg til. Hvordan kan den da være felles, unntatt som «i skjul» for alle? Han avslutter med at alle som lever i Norge skal være «bundet» av disse bunnplankeverdiene. Men hva betyr det å være «bundet» til noe som kan romme nesten alt?

Støres essay bekrefter det samme som boken dokumenterer:

Statens ledelse har endret statsbyggingsideologi, men er fortsatt i villrede når det gjelder hvordan etablere et funksjonelt politisk fellesskap.

Utenfor historien

Der Einar Gerhardsen og Trygve Lie var akutt klar over hvordan deres verdensanskuelser var barn av den russiske revolusjon, 30-tallets arbeidsløshet, krigen og arbeiderbevegelsen, er Støre slik han fremstår i denne teksten upåvirket av den norske oppdragerstatens dannelsesprosjekter og av sin karriere innenfor det humanitær-politiske kompleks.

Det er ikke det at han er verdensborger som er det spesielle, for det var definitivt også Hambro, Garborg, Gerhardsen og Lie. Det spesielle er at han skriver som om han står utenfor både tid og rom, og at det internasjonale gjennombruddet ikke har påvirket ham. For bare da er det mulig å tro på ideen om at man representerer det universelle.


 

Andre artikler av Terje Tvedt på steigan.no

Forrige artikkelNettnøytralitet i internettmonopolenes tidsalder
Neste artikkel– Vår nasjonale samtale overdøves av nyheter om et valg i Alabama