Betydningen av fagorganisering

28
Terje Alnes

Av Terje Alnes.

I takt med at reformer og overnasjonale avtaler dag for dag truer opparbeidede rettigheter og innsnevrer det borgerlige demokratiet, blir fagorganisering stadig viktigere for vanlige arbeidstakere.

Betydningen av å organisere seg kan ikke overvurderes. Alene og uten et solidarisk fellesskap taper arbeidstakerne klassekampen hver eneste dag, mens fagforeningsmedlemmer potensielt sett har hele den internasjonale arbeiderbevegelsen i ryggen hvis de tar kampen. Det gjør en forskjell.

De streikende på Norse Production fikk solidarisk støtte fra sin fagforeningskamerater i Industri Energi.
Foto: Jan-Erik Østlie

Først publisert på bloggen til Terje Alnes.


Streik ga tariffavtale

Dette poenget ble tydelig i streiken hos fiskeforedlingsbedriften Norse Production på Sotra nylig. Der streiket 70 medlemmer av Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) for tariffavtale.

Konflikten synliggjorde hvordan arbeidslivet innenfor EØS-området er formet etter arbeidsgivernes behov. Etter anbefaling fra det internasjonale konsulentselskapet PwC opprettet lakseprodusenten Sekkingstad AS driftsselskapet Norse Production og registrerte det i Polen. De fleste produksjonsarbeiderne ble overført til dette ”polske” selskapet. På den måten håpet Sekkingstad å kunne gi de polske arbeiderne dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de ville fått med en norsk tariffavtale.

Konflikten ved Norse Production inneholdt så mye: En kreativ selskapsstruktur laget for å pulverisere arbeidernes rettigheter, produksjon basert på østeuropeiske arbeidsinnvandrere, som i utgangspunktet ikke kjenner norske arbeidslivsregler og ofte er vanskelig å organisere, bruk av bemanningsselskaper, streikebryteri, og aktive forsøk på fagforeningsknusing.

Takket være NNN, og bred støtte fra hele fagbevegelsen, ble streiken vunnet og arbeidernes krav om tariffavtale innfridd. Konflikten motbeviste påstanden vi ofte møter om at streik er et utdatert kampmiddel.

Angrep på fagbevegelsen fra høyre og pseudo-venstre

I 40 år har en nyliberalistisk og arbeiderfiendtlig politikk bredd om seg. Ronald Reagan i USA og Margareth Thatcher i Storbritannia ble forbilder for konservative og liberale politikere over hele kloden. Med en politikk der hovedpunktene var mest mulig frie markeder, privatisering av offentlige tjenester og ”modernisering” av arbeidslivet, representerte de en ny kurs som har gått sin seiersgang siden.

”Modernisering” av arbeidslivet betydde i praksis å fjerne mest mulig av reguleringer og rettigheter som fagbevegelsen hadde kjempet frem. Denne politikken er gradvis adoptert av sosialdemokratiske og pseudo -sosialistiske partier i Europa. De fleste av disse har i dag endt opp som nyliberalistiske partier i rød forkledning.

Sosialdemokraten Gerhard Schröder innførte Hartz-reformen i Tyskland, en reform som i dag har ført til at millioner av tyskere er fratatt rettigheter og tvunget over i svært dårlig betalte jobber. Reformen fikk navnet sitt etter Peter Hartz, som var Volkswagens personaldirektør, og mannen bak reformen. Sammen har kapitalister og sosialdemokrater i Tyskland skapt horder av arbeidende fattige.

Slik kan man gå fra land til land i Europa. Som pseudo-sosialistisk minister forsøkte Emmanuel Macron å ”modernisere” fransk arbeidsliv på liknende vis. Han ble slått tilbake av fagbevegelsen i første omgang, men som president forsøker han nå å tvinge gjennom den samme ”moderniseringen”. Macron har fått sin ideologiske skolering i den næringsliberale tenketanken ”Institut Montaigne” og i investeringsbanken Rothschild, hvor han endte opp som partner.

Norske fagorganiserte må merke seg at Jonas Gahr Støre i valgkampen ønsket å sammenlikne seg med Emmanuel Macron. Med utdanning fra det franske eliteuniversitetet Institut d’études politiques de Paris (IEP), vil Støre være en norsk utgave av den franske presidenten. Også Støre ser det som helt nødvendig at arbeidslivet skal gjennomgå ”reformer”. (1)

Demonstrasjonen mot loi el Khomri i Paris

Når fagbevegelsen svekkes synker lønningene

Det er et faktum at den internasjonale fagbevegelsen er kraftig svekket. Verst har det gått utover arbeidere i USA, der fagbevegelsen nærmest er knust og kun et fåtall arbeidstakere er organiserte. En rapport fra tenketanken Economic Policy Institute (EPI) viser at det er en nær sammenheng mellom tilbakegangen av antall fagorganiserte og lønnsnivået i USA, særlig for uorganiserte.

På 1950-tallet var hver tredje arbeider i privat sektor i USA fagorganisert, mens tallet i dag er 1 av 20. Konsekvensen er at arbeiderne nå tjener mindre enn de gjorde på 1970-tallet! (2)

Tall fra 2013 viste at kun 5 land i verden har en organisasjonsgrad over 50 %, dvs. at mer enn halvparten av de yrkesaktive er med i en fagforening. (3) Mange land har en organisasjonsgrad på rundt 20 % eller lavere. Dette gjelder store, europeiske land som Tyskland, Spania og Frankrike. Sistnevnte har under 10 % organiserte arbeidstakere.

Men også i Norge er fagbevegelsen i tilbakegang. I 2016 falt organisasjonsgraden under 50 %, for første gang på flere tiår. Det er imidlertid store forskjeller på privat og offentlig sektor. I det offentlige er 80 % av arbeidstakerne organisert, mens andelen i privat sektor er kun 38 %. (4) Innenfor visse bransjer i privat sektor er organisasjonsgraden nede i rundt 20 %. Lav organisasjonsgrad gjør store utslag i lønnsutviklingen i de dårligst betalte yrkene. Bare én av fire som jobber i gruppen som tjener dårligst, jobber i bedrifter som har tariffavtale. De 10 % dårligst betalte har omtrent ikke hatt reallønnsvekst siden 2008. (5)

Det borgerlige demokratiet skrumper inn

Den uorganiserte arbeidstakerens innflytelse over egen livssituasjon er begrenset. I praksis er den avgrenset til å stemme ved valg. Bare de mest naive og uopplyste tror i dag at det er de folkevalgte som styrer samfunnsutviklingen. Faktum er at «demokratiske valg» har mindre og mindre betydning. Devalueringen av stemmeseddelens verdi har vært dramatisk de siste tiårene.

Dette skjer fordi flere og flere politikkområder flyttes over i en juridisk sfære, eller løftes ut av nasjonale, folkevalgte organer og over i internasjonale. Slik tømmes våre folkevalgte organer for makt, og handlingsrommet skrumper inn.

Dette er etter hvert blitt gammel kunnskap. Allerede i 2003 fastslo Makt- og demokratiutredningen at folkestyret var svekket. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner. (6)

For Norge er EØS-avtalen det fremste eksempelet. Nei til EU kom tidligere i år med en grundig rapport om konsekvensene for arbeids- og samfunnslivet, etter 25 år med denne avtalen. Rapporten viser bl.a. hvordan avtalen svekker fagbevegelsen og de faglige rettighetene. (7) Internasjonale avtaler som TISA og CETA vil svekke demokratiet ytterligere.

I omfang og konsekvens vil summen av en rekke internasjonale avtaler bety at nyliberalismen institusjonaliseres og trumfer nasjonal lovgivning. Våre folkevalgte er stilt sjakk matt. «There is no alternative», som Margareth Thatcher så treffende formulerte det.

Om ikke før så bør Lenins kritikk av det borgerlige demokratiet virke som den reneste åpenbaringen, snart hundre år etter.

Streikende havnearbeidere i Tromsø hindret lossing av Hurtigruten i 2014. Nå har Høyesterett avsagt dom i den såkalte Holship-saken. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix

Potensialet ved fagorganisering

En nylig publisert studie fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser at lønningene øker klart der hvor ansatte er fagorganiserte. Den enkeltes fagforeningsmedlemskap gjør ikke noen vesentlig forskjell, det er når flere på en arbeidsplass organiserer seg at lønna øker. Utslagene er store. Lønningene stiger med 14-15 % dersom halvparten av de ansatte er organiserte. (8)

Etter å ha streiket i 34 dager fikk de 70, hovedsakelig polske arbeiderne, gjennomslag for sine krav. De var lei av å jobbe uten trygghet og tok en modig og rettferdig kamp for tariffavtale. Seieren betyr at hver enkelt arbeider får 30.000,- kr. ekstra i skifttillegg, AFP-avtale og 37.5 timers arbeidsuke.

Streiken viste, til tross for bedriftsledelsens trusler om at arbeiderne kom til å stå alene og tape, at støtten var massiv. Flere fanemarkeringer sammen med LO-forbund, støtteuttalelser, og til slutt varsel om sympatistreik fra leverandøren av isoporkasser, tvang en isolert og kynisk arbeidsgiver på defensiven. Også i Polen fikk streiken stor oppmerksomhet i pressen, og støtteuttalelser fra polske fagforeninger ble sendt til Norge.

For arbeidstakere betyr fagorganisering en utvidelse av demokratiet. Når demokratiske institusjoner svinebindes av nyliberalistiske rettsregler og blir et instrument for arbeidsgivere og kapitaleierne, øker betydningen av fagforeningsmedlemskapet. I dag er fagorganisering demokratibygging nedenfra. Som ved Norse Production viser det seg at om et tilstrekkelig antall arbeidstakere står sammen, kan interessene til vanlige arbeidsfolk vinne frem.

Kilder:

1. ”Støre sammenlikner seg selv med Macron”, Aftenposten 16.juli 2017
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/gqyna/Store-sammenligner-seg-selv-med-Macron

2. ”Arbeiderne blir fattigere av at færre er organisert”, frifagbevegelse.no 27. september 2016
https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/arbeiderne-blir-fattigere-av-at-farre-er-organisert-6.158.409218.835860892d

3. «Organisasjonsgrad i Norge og Europa», arbeidslivet.no 19. april 2016
http://www.arbeidslivet.no/Lonn/Fagorganisering/Organisasjonsgrad-og-tariffavtaledekning/

4. «Antall fagorganiserte og organisasjonsgrad i Norge”, arbeidslivet.no 22. mai 2017
http://www.arbeidslivet.no/Lonn/Fagorganisering/Antall-fagorganiserte-og-organisasjonsgrad-i-Norge/

5. «Derfor øker lønnsforskjellene i Norge», forskning.no 15. november 2016
http://forskning.no/2016/11/derfor-oker-lonnsforskjellene-i-norge

6. «Makt og demokrati», NOU 2003: 19
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-019/id118893/

7. «EØS-meldingen: 25 år med EØS – Konsekvenser for arbeidsliv og samfunn», Nei til EU 2. mai 2017
https://www.neitileu.no/media/publikasjoner/studiemateriell/eoes_meldingen_25_aar_med_eoes

8. «Det lønner seg å være fagorganisert», forskning.no 27. februar 2017
http://forskning.no/2017/02/lonnsomt-vaere-fagorganisert-i-norge/produsert-og-finansiert-av/norges-forskningsrad

KampanjeStøtt oss

28 KOMMENTARER

  1. Bongard forsøkte å kontakte LO for å få støtte for MEDOSS, men ikke en eneste person der ville lytte til hva han hadde å si. Han ble møtt med en mur av taushet, han som de burde ha omfavnet. Som om LO er livredde for at det kapitalistiske systemet, som de har investert så tungt i, skal utfordres. LO har fremdeles finansielle muskler til å finansiere MEDOSS, slik at vi kan få et konkret alternativ til kapitalismen klart!

    – Terje Bongard: No grant for MEDOSS: https://blog.p2pfoundation.net/terje-bongard-no-grant-for-medoss/2014/03/19

    Selv ble jeg kastet ut av min bedrift på en stygg måte sist vinter, men fikk i siste liten med meg verdiene over i PermaLiv AS. På et vis svever jeg i det tomme intet, og prøver å finne en måte for å fylle mitt firma med et meningsfullt innhold, som samtidig kan gi meg et lite levebrød. Mitt hat (jeg er stolt over mitt hat) til det kapitalistiske systemet, hvor hybrismonstre er frie til å herje som de vil uten inngruppe-kontroll, er større enn noensinne.

    Min oppfordring til fagforeningene må først og fremst være å få på plass MEDOSS. Får de det vil medlemmene strømme til. Folk er trette av kapitalismen, men de trenger et konkret alternativ for å motiveres!

  2. Her ser vi resultatet av økte forskjeller, kvinner vil ikke ha barn med menn med lavere status. Dette ville vi blitt kvitt med InnGruppe-Demokratiet! Samfunn med store grupper menn uten kvinner er ikke gode samfunn, og når forskjellene øker legger kvinner stadig større vekt på en manns sosioøkonomiske status, og mindre vekt på andre talenter, som bueskyting og utholdenhet ved jakt, evne til historiefortelling rundt bålet, og andre egenskaper som var attraktive i stammesamfunnet: https://www.nrk.no/norge/dramatisk-okning-i-andelen-barnlose-i-norge-1.13759502

    • Bare så det er sagt: Det er ikke bare kvinner som begynner å bry seg om partnerens sosioøkonomiske status når det begynner å bli vanskelig å klare å forsørge seg – og evt. familie man planlegger å få – om man tilhører lavere samfunnssjikt. Selvfølgelig har dette vært viktigere for kvinner – og kvinners overlevelse – i de periodene i historien der gifte kvinner ofte ikke har hatt inntektsgivende jobber eller ikke har hatt full arverett – eller ikke har fått lønn på lik linje med menn – eller der barnas status og muligheter har vært knyttet kun til mannens bakgrunn –

      MEN jeg vil bare gjøre oppmerksom på at jeg selv faktisk stammer fra flere slekter med en rekke riktig driftige mannlige «lykkejegere» som giftet seg langt «oppover » til penger og formodentlig høyere status, og det neppe bare av kjærlighet, mistenker jeg. (Altså stammer jeg også fra en del kvinner som var rebeller og som greide å som trosse igjennom sin vilje når det gjaldt valg av partner uten å bli gjort arveløse, tross gjerne stor innledende motstand fra slekta). Jeg tror ikke jeg er alene om å ha slike aner i slekta. Eksempler på slike mannlige strebere/ekteskapsklatrere synes jeg også jeg definitivt i blant har observert i dagens samfunn, uten at det er så stort fokus på det.

      Poenget mitt er: Det er en god del av de egenskapene som stereotypt ofte tillegges enten kvinner eller menn, som neppe er primært bestemt av biologiske egenskaper ved kjønn, men heller av situasjon (og kultur). Det er altså snakk om menneskelige egenskaper, som for eksempel konkurranseinstinkt, behovet for sosial aksept og – ikke minst – viljen til å overleve og sørge for sine etterkommere (og andre som er avhengige av en).

      Da jeg leste boka til Bongard synes jeg faktisk det var en ganske stor svakhet at han tenker så stereotypt om kjønn (og gir dette så stor plass som han gjør), og dessuten er litt vel raskt ute til å tilskrive alt han mener kjennetegner kjønnene qua kjønn, som biologiske forskjeller. Jeg sier ikke at det ikke godt kan finnes noen generelle tendenser mot enkelte kjønnsbestemte forskjeller, ettersom menn og kvinner har nokså forskjellige hormonspeil, men jeg mener man skal være veldig forsiktig med å generalisere og trekke forhastede slutninger.

      For når man prøver å generaliserer over halve menneskeheten, blir det stort sett feil …

      • Bongard generaliserer ikke, han klokkekurveriserer. Ja, jo, jeg kjenner en fra kullet mitt fra taterslekt og små kår, som giftet seg med odelsjenta til en av de største storgardene på Toten. Men så var han nå grådig kjekk da, og en av de aller tøffeste gutta på bygda.

        Ellers kan du se dokumentaren «Swedish Theory of Love». Nei, jentene i Sverige velger heller nobelpristakere på reagensrør enn søppelkjøreren eller havnearbeideren. Sånn stort sett i alle fall.

        Heldigvis rakk jeg å bli gift før Fyrsten kastet meg ut av bedriften min. Nå er jeg kvitt bunnfall fra arbeiderklassen, og var det ikke for kona ville jeg vel endt opp som selvkastrert villmann i ødemarka. Slik noen av galningene i Alaska gjør det.

          • «Ps! I InnGruppe-Demokratiet er det hybrismonstrene som blir til bunnfall. Jeg gleder meg!»

            Det er mulig (skjønt folk som er gode manipulatorer pleier å klare seg nesten uansett).

            Men jeg mistenker at det blir mange flere enn hybrismonstre som lett faller utenom i et inngruppesystem, for eksempel mange av de tustelige, de udugelige, de syke og de funksjonshemmede (uten nær eller god familie), de åndssvake, de rare etc… Hvem vil dra på disse i inngruppa? I alle fall har jeg aldri sett noe forsøk på å forklare hvordan de svakeste – dvs. de som ikke har nær familie eller venner som vil/kan ta seg av dem – skal ivaretas i et inngruppe-samfunn uten et overordnet statlig (eller bystatlig) sosialsystem. Skal de overlates til tilfeldig veldedighet?

          • INK: «(…) folk som er gode manipulatorer pleier å klare seg nesten uansett»

            Det gjør de. Og selv om jeg er opptatt av evolusjonsaspektet ved tilværelsen og stor fan av Terje Bongard, mistenker jeg at han rett og slett på visse punkter er en akkurat så mye for mye av en anstendig og rettskaffen person selv at han undervurderer disse forskjellene mellom personlighetstyper en smule (det er helt vanlig, nærmest hovedregelen for de mer likefremme blant oss, og en av grunnene til at manipuleringen kan fungere), og derfor tror at et tett nok samfunn vil være en garantist mot manipulerende personligheters muligheter til å komme noen vei med usosiale påfunn. Det tror dessverre ikke jeg, og kan legge til at det ikke bare har å gjøre med de mest dyktige manipulatorenes evner, det har like mye å gjøre med at alle andre, folk flest (mennesker) er korrupte, eller i hvert fall har et iboende potensiale for å la seg korrumpere.

            Men når det er sagt, det ligger uansett en forbedring fra status quo i små IDG’er: De er små! Det har flere fordeler både i denne konkrete sammenhengen og ellers enn jeg skal komme inn på akkurat her, men hvis vi lar utopier være utopier, mener jeg små, lokalt baserte, mest mulig autonome enheter er det beste sosiale og økonomiske rammeverket for individet og inngruppa, også mht. ovenstående.

            Holder for øvrig på med et lengre essay om ting som grenser mot hva vi diskuterer her. Selvpisking, staten og evnen til frihet og ansvar under ulike måter å organisere tiværelsen på vil være sentralt. Jeg legger ut lenker når jeg anser meg ferdig.

          • Ps:
            INK, det du sier om overordnede instanser for «sosiale tjenester» er et viktig og ganske vanskelig punkt. Jeg tror også det må til, og det er nok en grunn til å ha små enheter. Yte etter evne og motta etter behov, slik vår nåværende statsform ideelt sett er ment å fungere, er et prinsipp å ta med inn i fremtiden, men det må alt sammen skje i mindre skala. Avstanden mellom topp og bunn, mellom styrende og styrte, størrelsen på rammeverket, må aldri bli for stor, og det gjelder også i forholdet mellom individ og samfunn/ stat/ nasjon vedr. sosiale systemer. For at ikke inngruppestyrte samfunn skal preges av nepotisme, der det som skulle være allmenne retter og plikter forvaltes med altfor stor personlig nærhet til, eller motvilje mot, den enkelte eller spesifikke undergrupper, og derved kunne bli like udemokratisk som noe annet, er det imidlertid viktig at ikke enhetene er for små heller. Og et maktfordelingsprinsipp må vi alltid ha. Det er i det hele tatt ganske mye vi skal ta med oss videre fra det historisk sett temmelig unike, moderne norske statsprosjektet, men igjen; alt må nedskaleres. Tror jeg, trallalla.

          • Bongard har et par setninger i boka si om at det er veldig viktig at pressen har tilgang til og rapporterer fra inngruppene, slik at de blir sett hvis det forekommer ugler i mosen. Omtrent slik jeg rapporterte fra inngruppa mi og Fyrstens absurde teater, hvor jeg spilte rollen som fredsoffer. Nå tok jeg riktignok ned denne inntil videre, da det var et sykt hespetre med en viss makt i en viss fryktorganisasjon, som ikke mente at jeg spilte min rolle som dørmatte slik det seg hør og bør for en asket. Den kommer nok imidlertid opp igjen en gang på nyåret, og det er jo veldig greit å vite hvem som ser på en som ei dørmatte.

            Poenget er at Bongard synes å mene at det er ikke tilstrekkelig å bli sett av inngruppa, men at inngruppa også må regne med å kunne bli sett av storsamfunnet. Så fullstendig naiv er han nok ikke, selv om han nok som sant er, er en altfor grepa kar. For grepa til eget beste!

          • Pps:
            Jeg ser selvfølglig ikke bort fra at en masse mindre IGD’er på et sammenhengende geografisk område, som nødvendigvis må handle og samhandle en del med hverandre, lett kan bli som et nytt sett med individer mellom hvilke det må sterkere regulering til for å holde fred enn det skjematiske, representative, pyramidale beslutningsapparatet Bongard skisserer.

            Og da er vi fort i full gang igjen allikevel da, med å skape en stor og sterk og allmektig sentralstat og alt med den; fluepapiret den er på tullinger som absolutt skal ha en jobb; det lukkede, selvrefererende og alltid ekspanderende byråkratiet – et sant gjøkerede; maktarrogansen som trives så godt når den kan utøves med Staten i ryggen og Staten som skjold; …. jeg nevner i fleng. Det iboende råtne-på-rot-og-kuppes-av-svin-potensialet. Gjør man den så uinntakelig at det ikke kan skje, er den allerede selv et diktatur. Demokrati er i sin natur sårbart for selvdestruksjon, og enten må de som forvalter det være så harde i klypa at barnet slås ut med badevannet, eller det kuppes av andre som er det så fort det blir åpent og demokratisk nok. Det er sånn store stater funker, og demokrati er bare et ord, en festtale.

            Tanken om at din ukrenkelige frihet til å lange ut en rett høyre stopper ved nesa mi og omvendt, er lett å formulere, men vanskelig å gjøre om til rettferd og lov. Mange mener jo dessverre også at frihet i utgangspunktet ikke er en spesielt viktig grunnverdi som bare av svært tunge årsaker skal innskrenkes heller (som nesa mi eller det økologiske livsgrunnlaget), men er mest opptatt av reglene som skal begrense den.

            Vi kan tre så mye regler og stat vi vil nedover huene på oss sjæl, men hvis ikke hver og en av oss tar ansvar og velger å prøve å være et menneske, i betydningen det unike kulturvesen vi er blant medskapninger, og strekker oss etter stjernene med ukuelig tro, håp og kjærlighet, for å si det veldig jordnært og upretensiøst, da kan ingen stat frelse oss, for kølsvarte. Og for en sterk stat er drømmer og frihet, gud forby individualitet, bare spiren til oppløsning og kollaps.

            Hvis det virkelig er sant at det beste vi kan få til er det vi har fått til allerede, med etter hvert mastodontiske stater med eget liv, som gjennomlever sine tragiske livssykluser av skiftende utgaver av elendighet og kompromisser med gjørma vi kommer fra før de forsvinner, anser jeg den erkjennelsen som spikeren i kista for idéen om noen videre progresjon for Homo sapiens, og vi hadde vært langt mer i boks uten alt det som skiller oss så ut fra våre søsken i dyreverdenen. Er det rart man blir misantrop når lista skal legges så lavt og folk vrir seg unna [frihet|ansvar] som en ål.

          • ØH: «(…) det er veldig viktig at pressen har tilgang til og rapporterer fra inngruppene, slik at de blir sett hvis det forekommer ugler i mosen.»

            Min tillit til pressens rapporter fra innsiden av noe som helst, selv om de har aldri så god tilgang, er for nedadgående, kjenner jeg.

          • Til ⒶF og Leveveg: Jeg er enig i mye av det dere skriver. Men i tillegg til overordnede instanser for «sosiale tjenester» – inkludert helsetjenester og sykehus – og antagelig også en eller annet form for rettssystem som hindrer nepotisme (Som ⒶF nevner kan bli et problem) tror jeg også man trenger en form for samordnet instans for å få til tilbud om for eksempel høyere utdanning, om denne skal være tilgjengelig for alle og ha en høy nok kvalitet – og slik fortsetter det kanskje på flere områder dersom man vil bevare en del av det moderne samfunnets fellesgoder som vi har lært å ta for gitt. Så da nærmer vi oss den gamle «norske/nordiske modellen» igjen (som ⒶF også nevner), kanskje enten vi liker det eller ikke.

            En annen ting – som jeg rett og slett ikke tror vi kommer utenom – er at et samfunn som ønsker å leve og organisere seg på en annen, og mer rettferdig og miljø- og menneskevennlig måte enn dagens (monopol-)kapitalistiske og nyliberalistiske samfunn, må ha en stor og sterk nok organisering for å kunne forsvare seg mot alle de kreftene som ikke vil like det prosjektet det aller minste. Det vil blant annet si at man må være sterke nok til å kunne sparke ut multinasjonale selskaper som driver uetisk og knabber til seg naturressurser (EU er for eksempel i ferd med å privatisere vannet for tiden, til glede for multinasjonale konserner som kommer til å ende opp med eierskapet, dette kommer til en EØS-avtale nær deg).

            Samfunnet må – slik verden i dag ser ut – også være i stand til å forsvare seg mot slemme staters imperialisme. Jeg klarer ikke å se hvordan bitte små inngrupper uten en mer sentralisert samordnende struktur av en viss styrke og størrelse, skulle kunne greie å forsvare seg mot disse helt reelle truslene.

            For å dra en litterær parallell, som jeg synes funker ganske godt, selv om den selvfølgelig er ren Fantasy: Hobbitene (i LOTR) levde ganske godt i sine små og fredfulle bystater/stammesamfunn (tross et visst klasseskille og en fortid med noen små kriger), men bare så lenge de imperialistiske interessene i Mordor og Orthanc/Jarnagard ikke så mot Hobsyssel og omegn. Alene ville hobbitene ikke hatt den minste sjanse mot verken det onde regimet til Sauron eller til Sarumann (før han ble styrtet). Og selv før de virkelig store «ondingene» ble oppmerksom på dem, får vi vite at de hele tiden ble forsvart mot mindre skurker av Dúnedain (Aragorn & Co.), som deltok i en større allianse for å styrte Sauron & etter hvert Sarumann, og gjenopprette det sentrale kongesetet i Gondor – og som etter den store krigen lar hobbitene fortsette med sitt indre selvstyre, men som fortsetter å passe på dem fra avstand (uten å kreve noe for det?)

            Jeg synes Tolkiens analyse av at små fredfulle samfunn ikke klarer seg uten beskyttelse mot store (og kanskje også mindre) skurker i en nokså ond verden, er relativt presis.

            Og dette er noe av mitt dilemma, ettersom jeg også mener at store og sterke stater alt for lett trekker til seg mennesker som misbruker makt. På en eller annen måte må man sikre demokratisk kontroll og begrense enkeltmenneskers mulighet til for mye politisk og økonomisk makt i et samfunn.

          • Ja, imperialismen og korporasjonene blir en bøyg. Vi kan jo ikke lage all teknologien selv, så i første omgang, til RID-modellen sprer sitt nettverk utover verden, må vi finne en måte å samarbeide med de multinasjonale korporasjonene på. Det blir en vanskelig balansegang.

          • Leveve skrev: «Ja, imperialismen og korporasjonene blir en bøyg. Vi kan jo ikke lage all teknologien selv, så i første omgang, til RID-modellen sprer sitt nettverk utover verden, må vi finne en måte å samarbeide med de multinasjonale korporasjonene på. Det blir en vanskelig balansegang.»

            Vanskelig ja. Det er kanskje litt som om lammene skulle forsøkt å samarbeide med ulvene (eller med sauebonden, for den saks skyld) til de fikk mange nok små flokker som der alle var enige med dem om livsstil og organisering – eller evt. til ulven (eller sauebonden) ble omvendt til vegan.

          • På den annen side tror jeg vi i Skandinavia lettere vil bli tolerert for å våre egne veier, da vi har vårt gode rykte fra den nordiske velferdsmodellen å bygge videre på. Så det er naturlig at det neste steget mot en full avskaffelse av kapitalismen, starter her. Vi har med vår historiske bakgrunn et særlig ansvar for å gå foran og lede resten av verden inn på den rette/smale veg.

            Jeg tror vi kan si at vi er historiens utvalgte folk!

          • INK: Du sammenfatter mye jeg ikke har sagt her, men tenkt og er helt enig i. Og siden resonnementet tar som utgangspunkt at vi nå snakker om et overskuelig tidsperspektiv, og jobber for å bevare det beste av det vi har, med et realistisk forhold til de indre oppgaver og ytre trusler du nevner, skylder jeg å si at det dessverre ikke er det utgangspunktet jeg faktisk tar når jeg tenker på disse tingene.

            Når jeg snakker om å lære av historien og ta med det beste, men i nedskalert målestokk, er det helt og holdent i en – for meg – underforstått kontekst av post-sivilisasjonskollaps der lite av dagens verden fremdeles er til å kjenne igjen, og det må bygges noe fra grunnen. Og da dessverre mest sannsynlig på et mye lavere teknologisk nivå. Et slags råd og vink fra en gammal idealist turned cynic anno 2017 til ukjent etterslekt – egen eller andres – en gang i fremtiden, om lykken står dem bi og de har et minimum av vett og evne til å senke skuldrene og ikke MÅTTE så mye hele tiden – og det er noe igjen å bygge på etter en æra med pulverisering. Og den høystemte lyrikken jeg gav til beste om å strekke seg mot stjernene, var ikke et råd til menneskene slik de er, det ville være perler for svin. Det var bare et ukontrollert utbrudd av ønsketenkning fra de umulige drømmers kilde der det finnes håp for mennesket. Med andre ord kun tankespinn og helt hypotetisk alt sammen, er jeg redd.

            Og selv med det utgangspunktet har vi vel nå slått fast at dersom noen får sjansen til å starte mer eller mindre fra scratch, vil det sikkert vokse frem større strukturer og ting vil begynne å likne ubehagelig mye på noe vi har hatt før – og da vil igjen nettopp et modent sivilisasjonsnivå som likner det legendariske sosialdemokratiet sikkert være det beste man kan få til, osv, osv, ad nauseam.

            Jeg har ingen tro på at det kan bli det grann bedre før et kollaps, jeg er omgitt av gale og femåringer med automatvåpen, og når jeg innimellom klarer å få kikket makta littegrann i kortene, er alt jeg ser ess og jokere – mens det store flertall sitter med bare kløvertoere og de mest ukuelige insisterer på at det begynner å bli mye makt i den to’ern nå. Vårt eneste og hellige grønne leie i skogen bruker vi som dass og dynge, og verdensveggene kommer stadig tettere på. Folk avler systematisk på de laveste egenskapene og mest forvirrede og voldelige arvemateriale de kan finne, og det norske sosialdemokratiet fremheves selv av meg som det muligens beste vi kan noensinne håpe på … Det sier seg selv at det ikke kan være mye håp for sånt merkelig primat-genetisk slagg og feilvare som det der.

            Når jeg da heller ikke har særlig tro på at eventuelle overlevere er særlig mye mer smartere enn seg selv enn vi i dag er, blir det liksom ikke veldig mye igjen å si eller gjøre utover å konstatere at stjernene var lenger unna enn jeg håpet som barn, kakle litt dritt med andre kakleføre sånn som vi gjør nå, lage seg så mye frihet man klarer personlig uten synderlig respekt for andre formaliteter enn et håndtrykk og et løfte, og bruke den mest mulig til egen og de nære omgivelsers gavn og fustrasjon, fortrinnsvis med overvekt av gavn. Uten et øyeblikk å tro at det hjelper overhodet på verden at large, og uten at akkurat det trenger å bety noe. Den største viljesanstrengelsen, og som kontinuerlig må oppeholdes, blir å ikke dra frem den formidable bunken med rettferdiggjørende og ansvarsfraskrivende argumenter jeg har for å gi fullstendig etter for nihilisme og hensynsløs egotripp i sanseløs ekstase inn i døden, uten et øyeblikk å se ned på dem som måtte befinne seg under danseskoa mine med annet enn oppgitthet, medynk og arroganse. Det er hardt noen ganger, men jeg prøver. Om ikke annet så fordi det er vanskelig.

            Sistemann slukker lyset.

          • ⒶF: Aha! Dersom du noen gang skulle finne på å skrive og utgi en post-sivilisasjonskollaps-roman (i form av en tragedie, antagelig?), skal jeg definitivt kjøpe den. Jeg tror den vil bli veldig bra!

            Jeg ser også at faren for selvødeleggelse, samt ødeleggelse av hele økosystemet vårt, ruve i horisonten, inkludert – over noen generasjoner – den reelle faren for ødeleggelse – kanskje to the point of no return – av både vår egen og en god del andre artes DNA, gjennom ukontrollerte utslipp av en rekke forskjellige skadelige miljøgifter, (herunder også definitivt menneskeskapt pulset mikrobølgestråling fra trådløs teknologi, som du kanskje fortsatt absolutt ikke tror er farlig, men der jeg kan love deg at den forskningsmessige evidensen er særdeles overveldende, og at det kun er på grunn av helt enormt sterke næringsinteresser og korrupsjon at man likevel fortsatt peiser på med stadig mer utbredelse og utbygging av denne typen teknologi, og at folk flest ikke har peiling og ikke får høre om alle advarslene fra den bransjeuavhengige delen av forskningsfeltet, inkludert flere tunge fagorganer).

            Hvis ikke atomkrig – eller en eller annen kjempeatomulykke – tar rotta på oss først. Og det er jo dessverre ikke helt umulig, det heller.

            Men når det er sagt, synes jeg vår destruktivitet som art er så tåpelig – og at alle de mange måtene vi ødelegger oss selv og skiter i vårt eget reir på, er så utrolig unødvendige at det kan da ikke være helt umulig å få stoppet elendigheten, eller utsatt den litt til i det minste. Men sant å si vet jeg ikke.

            På mitt mest pessimistiske tenker jeg at det største håpet vi har for å kaste av oss åket når det gjelder å la oss styre av de mest psykopatiske individene i flokkene våre, kanskje er at vi skulle reddes av et av naturens luner, slik det skjedde med en bavianflokk som ble studert av forskere på sytti- og åttitallet. I denne flokken var det – slik det ofte er hos bavianer .- en udregelig gjeng med aggressive alfa-hanner som styrte og daglig terroriserte resten av flokken ved å banke dem opp. Særlig var det yngre eller mer fredsommelige hanner som fikk gjennomgå daglig, men alfa-bøllene banket også hunnene i flokken når det passet dem. Det var altså en ganske kjip tilværelse for det fredelige flertallet av hunner, unger og fredsommelige hanner, som åpenbart helst ville bruke dagene til å ta det med ro og stelle/lyske hverandres pels (slikt var de sinte alfa-hannene visstnok lite opptatt av). Imidlertid ble flokken en dag plutselig utsatt for smitte fra en alvorlig sykdom (tuberkolose), og lo and behold: Det var de slemme individene som døde, mens en stor del de fredelige overlevde. (Omtalen jeg i sin tid leste, spekulerte i om den fredelige lyskingen og mangelen på aggresjon kanskje gjorde de fredelige individene mer motstandsdyktige, mens andre omtaler jeg har sett, nøyer seg med å si at alfa-hannene døde fordi de ble utsatt for mer smittestoff, siden det var alfaene som ble direkte eksponert på et raid de var på) Men det virkelig interessante var at flokken etterpå dannet en ny kultur, der det å banke opp andre – og spesielt ikke noen som var mindre og svakere enn deg – ikke lenger var godtatt eller normal oppførsel. Og alle nye unge hanner som kom utenfra og sluttet seg til flokken, måtte finne seg i å tilpasse seg den nye kulturen, i alle fall så forskerne at de virket å tilpasset seg den. Og til forskernes overraskelse klarte bavianene å holde på den nye og relativt fredelige kulturen i over to tiår. Her er en omtale av studien: http://www.nytimes.com/2004/04/13/science/no-time-for-bullies-baboons-retool-their-culture.html

            Er det alt for mye å håpe på at vi mennesker også kan rammes av en sykdom som først og fremst tar rotta på – eller uskadeliggjør – psykopatene og de mest aggressive blant oss? Vel, det er kanskje ikke så veldig sannsynlig, men det må i alle fall være lov å drømme … man vet jo aldri hva som skjer.

          • Vil gjerne trekke fram Trond Andresens kamp for et mer avslappet samfunn, hvor det er anerkjent at mennesker drives av vikarierende motiver og skjulte strategier, hvor det ultimate målet er noe helt annet enn våre proksimate forklaringsmodeller. Sakset fra en tråd:

            «Trond Andresen:
            Denne sida er forankra i evolusjonspsykologi. En innsikt som følger av dette feltet, er at vi mennesker har mange vikarierende motiver, som vi ikke vil snakke om, og hvor vi blir meget fornærma når andre antyder slikt om oss sjøl. Jeg forsøker å problematisere dette når det gjelder #metoo-bølgen.

            Det gode framtidssamfunn kan bare bli mulig når en tilstrekkelig andel av befolkninga åpent (og avslappa) agerer ut fra erkjennelsen om at vi alle har vikarierende motiver, og at det er uproblematisk at man snakker tydelig om dette. Det innebærer også at man aksepterer at andre i en samtale eller på f.eks. et styremøte(!) spekulerer om dine egne vikarierende motiver.

            Meg:
            Avslappet? Er det mulig? Mennesker hater jo å bli sett i kortene 🙂🙂🙂

            Trond Andresen:
            Precisely. Derfor vil dette ta lang tid.

            Meg:
            Personlig kjører jeg gammel SAAB og forteller at jeg gjør dette for miljøet. Men mest er det fordi jeg ønsker å reindyrke mitt image som en motstrøms asket som motstår forbrukspresset, pluss kanskje litt gjerrighet. Dette sier jeg selvsagt ikke offentlig, kun på denne typen lukkede forum. Hadde jeg ikke lest boka til Bongard ville jeg ikke forstått mine vikarierende motiver, og trodd at jeg selv handlet som jeg gjør ut fra hensyn til miljøet. Men det er altså kun strategi for å stikke meg ut og slik oppnå attraktivitet. Se, jeg har råd, men klarer allikevel å motstå forbrukspresset og reklamen. Denne karen er noe å satse på! (Ps! Vanligvis er det akademikere som velger asket-strategien, jeg er et unntak. Som denne fyren her, superintellektuell superasket.)»

            I denne sammenheng er også mitt for tiden privatmoduserte essay om Fyrsten på sin plass, da hykleriet i hans proksimate forklaringsmodeller lyser rødglødende. Det komiske er at han tror på dem selv og med dette understreker sin machiavellisme, da machiavellister er påvist å ha lavere EQ enn normalbefolkningen. Dette er da også den eneste trøsten i å være utsatt for en machiavellist, da deres fraværende selvforståelse gjør at de får et komisk anstrøk.

          • INK: Aller først: Jeg lover å ta en ny titt på trådløsproblematikken. Akkurat tilliten til at ting som er viktig og influerer på vanlige folks helse alltid kommer frem i lyset og blir tatt til følge er temmelig fraværende hos meg også, så det står ikke på den biten.

            Men tilliten til ting som med stor påberopt autoritet utropes til tunge, faglige instanser er også for nedadgående. Et eksempel er FNs klimapanels rapport med råd til verdens ledere vedr. menneskeskapt global oppvarming (nå omdøpt til menneskeskapte klimaforandringer, da det tross alt ble og blir kaldere mange steder …), omtalt for allmennheten med en tyngde knapt mulig å matche («Selveste FN») som et strengt og rent vitenskapelig produkt – mens det i realiteten er et amputert, redigert, lappverk av et politisk dokument, fremkommet gjennom uendelige godkjenningsprosesser av underkapitler laget av helt ulike instanser, konsensusproduksjon ved avstemminger og forhandlinger, inklusive endringsforslag og strykninger inntil alle parter (hundrevis av folk) kan godta å sette sin underskrift på det, hvorav kun en temmelig liten andel er forskere eller har relevant naturvitenskapelig kompetanse. Resten er politikere, økonomer, diplomater, tenketankere og alle mulige andre ting enn klimaforskere, og det er dokumentert hvordan harde forskningsresultater som ikke passer eksakt med narrativet, og som i noen tilfeller opprinnelig var en del av det forskningsmessige underlagsmaterialet, senere har blitt tatt ut og sett bort fra uten redegjørelse for den avgjørelsen. Det bare tas stille og rolig ut som om det aldri sto der.

            Når så trådløsadvarslene som regel fremføres med det som for meg ofte fremstår som en person eller en liten klikks personlige krig mot et eller fler myndighetsorganer, gjerne med godt over snittet mye personlig indignasjon og offerrolle både i og mellom linjene, symptomene/ plagene gjerne er svært luftig angitt og av de slag som er nesten umulig for utenforstående å forholde seg til eller diagnostisere presist og forklare ordentlig som relatert til wifi, og de eneste jeg har møtt som sier seg plaget av dette er de samme som tror at jorda er flat etter å ha sittet for lenge oppe om natta og fulgt Youtubeuniversitetes forelesninger om dette, da får jeg av en eller annen grunn inntrykk av at saken i hvert fall har mange veldig dårlige frontkjempere. Jeg må jo bare innrømme at det kan ha hatt noe å si for min skepsis. Pluss selvfølgelig det faktum at jeg selv i stor grad lever i et selvvalgt og selvmontert inferno av slike bølger som garantert ikke står tilbake for gjennomsnittet for norske husstander, jeg tipper det ligger godt over, og har gjort det i mange, mange år. Og jeg har ikke en eneste liten småplage en person på 50+ ikke lett kan relatere til langt mer prosaiske ting enn radiobølger.

            Men jeg lover å sjekke mer likevel!

            Videre: Det du sier om at vi tilsynelatende er så nære på noe vettugt, og at det virker så urimelig unødvendig at det skal behøve å være så galt som det er, er jo selvfølgelig presis grunnen til min misantropi, eller i hvert fall evige frustrasjon over menneskene og livet sett i widescreen. På individnivå og i den lille verden finnes det jo også versjoner av det samme, men der føler i hvert fall jeg at jeg tross alt kan ha litt mer innflytelse på tingenes tilstand og av og til være med å fikse noe eller gjøre om på noe i eget og mine omgivelsers liv. Den store verden kan jeg kun skrive om, jeg er overhodet ikke eslet til å flytte på den som sådan. Det blir evt. å forestille seg at den (min) lille verden influerer så mye på den store at det får merkbare konskvenser utover den lille, men jeg både tviler og gir i grunnen temmelig blaffen når det gjelder akkurat det, det blir bare en handlingsdrepende tanke.

            Og takk for hyggelige ord om romanen jeg ikke skriver på! 😀 Man vet jo aldri …

        • «Heldigvis rakk jeg å bli gift før Fyrsten kastet meg ut av bedriften min. »
          Tror du ikke fruen din hadde giftet seg med deg om du ikke hadde hatt bedrift, altså? I så fall tror jeg nokså sikkert at du gjør din fagre frue urett. Du har ikke høye tanker om kvinneskeheten i så fall.

          Og jeg gjetter for øvrig at de fleste av de flotte søppeltømmerne våre er godt gift.

          (Dessuten: Husk at det er mange damer som setter pris på et godt DIY-prosjekt)

          • Jeg har mine tvil, da hun stadig vekk klager på at jeg lukter noe aldeles forferdelig. Så store talenter har jeg heller ikke, hverken kunstnerisk eller teknisk. Kanskje er jeg god til å filosofere over livet, men som AF oversetter, så står ikke et filosofisk sinnelag høyt i kurs i dag: http://www.kulturverk.com/2017/10/27/john-michael-greer-verden-som-representasjon/

            Så ja, det tok hardt på henne at jeg ble fratatt bedriften min i hennes påsyn. Nå satser jeg alt på å bli Norges Lenin gjennom å innføre lommedemokratiet, og at jeg slik kan få en statue her i Gjøvik sammen med Mustad og Ødegaard. Det kan nok bli et godt plaster på såret 😉

          • Jeg tror jeg leste en sak her forleden der det ble hevdet at kvinner generelt synes at menn lukter ille, bortsett fra akkurat når kvinnene har eggløsning. Men det er ingenting som ikke kan fikses med litt grundig bruk av vann og såpe …

            En statue høres jo unektelig fint ut, men jeg for min del ville ha foretrukket en park hvis det først skulle være 😀

            Men nå tror jeg vi er veeeeldig off topic her …

  3. Et veldig bra bidrag til debatten om fagbevegelsens betydning. Kan vi ane et vendepunkt i streiken ved Norse Production som du så riktig beskriver? Vi trenger slike kamper og seire for å få i gang en ny giv for faglig framgang her til lands nå. Takk.

  4. Terje Alnes: «I takt med at reformer og overnasjonale avtaler dag for dag truer opparbeidede rettigheter og innsnevrer det borgerlige demokratiet, blir fagorganisering stadig viktigere for vanlige arbeidstakere».

    TISA avtalen skal underskrives før 2020 er det sagt, og det blir da den nåværende regjeringen som eventuelt skal underskrive den. Regjeringspartiene Høyre og Frp er for TISA, og det er også «opposisjonspartiet» AP, nå et markedsliberalistisk parti, og blir da et støtteparti for Høyre og Frp når den skal underskrives. Bla høyere utdanning og «medisinsk» sektor blir privatisert. Det er helt usannsynlig at private selskaper vil videreføre feks oppsigelsesvern og andre rettigheter som de offentlig ansatte i disse sektorene har i dag. Det er også en del overtallighet i stat og kommune idag, eller skjult arbeidsledighet, som ikke blir synlig ved ineffektiv drift. Ved private selskapers optimalisering av antall ansatte, vil tusener, hvis ikke titusener kunne bli arbeidsledige.

    TISA er i dag et ikketema i hovedstrøms-pressen, det er merkelig at en slik avtale som får så store konsekvenser for så mange og dermed også for samfunnet, ikke får plass i det hele tatt i nyhetsbildet. Omtalen som har vært er i notisform, og blir fort glemt av den vanlige leser. Men kanskje ikke så merkelig når en vet at TISA, som TTIP, GATT, EU og WTO er overnasjonale avtaler utformet av Wall Street bankkartellene, den globale finanskapitalen, og eierne av presse og media sitter ved samme bordet, pressen gjengir nyhetsbildet etter eiernes ønsker. Den globale finanskapitalen vil lure alle land til å åpne sine økonomier for bankkartellene og de store multinasjonale selskapene, som vil gå inn å forsyne seg som de vil uten styring fra landenes regjeringer, som blir redusert til nærmest kommunestyrer. Den vanlige borger skal ikke vite noe om hva avtalene innebærer før det er for sent..

    Det er ikke uten grunn at avtalene er omgitt av hemmelighold: den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent: – Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å undertegne avtalen.
    Ron Kirk har inntil nylig vært Obamas topp når det gjelder særlig TPP-forhandlingene inntil han forlot posisjonen for å jobbe for et lobbyistselskap som representerer internasjonale storselskap. (Fra marxisme.no).

    «Industrien vil motsette seg enhver avtale de investeringsbeskyttelse er forhandlet bort til fordel for politiske mål, inkludert menneskerettigheter og arbeidstagerrettigheter», uttalt av Pascal Kerneis, direktør i European Services Forum (ESF), (Fra folkeaksjonen mot TISA.no).

    Les mer om TISA på folkeaksjonen mot TISA sine sider: http://folkeaksjonenmottisa.blogspot.no, ATTAC sine sider:http://attac.no/stopp-tisa/, og en kan også ta med regjeringens egne ikke særlig informerende sider om TISA: https://www.regjeringen.no/no/tema/naringsliv/handel/ud—innsiktsartikler/tisa/id2403335/ .

  5. Jeg så dokumentaren «Lenins revolusjon» på NRK i går, og vil gjerne presisere at selv om jeg og Lenin har felles mål om et egalitært samfunn, er det vesentlige forskjeller. Min revolusjon er da også Bongards revolusjon, men da trøkken i mellomgølvet etter avvisningen av MEDOSS ble så stor at han enda ikke har fått igjen pusten, fører jeg an alene fram til sjefen sjøl kommer seg på beina igjen. En viktig forskjell på meg og Lenin er imidlertid at Lenin hadde sterk støtte av sin egen familie, noe jeg trodde jeg hadde, fram til Fyrsten stod på døra med kontrakt fra Bede Ho og store mengder gjeldsotika fra Nordeania (kniven og giftbegeret).

    Som så mange gjør og sier at dette har vi prøvd før, med henvisning til Lenins revolusjon og hva som fulgte i kjølvannet, er det så store forskjeller mellom Lenins og Bongards revolusjon, at påstanden faller på steingrunn.

    For det første trodde Lenin, og ikke minst Mao, på tesen om «det nye mennesket», som skulle springe fram av kommunismens utopi. Om dette har jeg skrevet i artikkelen:

    – Kapitalismen og det nye mennesket: https://debatt1.no/kapitalismen-og-det-nye-mennesket-2017/

    «Nå må det sies at Mao var vel neppe selv det beste forbildet for «det nye mennesket». Vi kan også forstå kulturrevolusjonen som et siste desperat forsøk på å få liv i «det nye mennesket», da Mao nok mente at det var fortidens skygger og tankegods som hindret «de nye mennesker» fra å stige fram av den kommunistiske utopi. Kunne man bli kvitt fortiden og minnet om denne, ville «det nye mennesket» frigjøres.

    Jeg ser en parallell til Mao i de kapitalistiske elitenes kamp for «det nye mennesket» i dag, hvor de desperat forsøker å bli kvitt hatet, på samme vis som Mao forsøkte å utslette fortiden. Det er slett ikke utenkelig at vi om noen år ser en situasjon hvor enhver litteratur og kunst som innehar spor av hat, bæres på bålet på samme vis som rødegardistene reiste rundt i Kina og tvang familier til å bære ut av husene all litteratur og kunst som hadde spor av fortiden i seg, for å brennes på bålet. Selvsagt vil i våre dager dette også inkludere nettet, hvor «hatske» bloggere slettes, inklusive meg selv. Jeg regner med at jeg allerede er identifisert som en motstander av den altruistiske revolusjon, og med dette av «det nye altruistiske mennesket» og i forlengelsen en altruistisk kapitalisme.»

    “Ja, vi tror ikke lenger på “det nye mennesket”, gjør vi vel? Det er gode gamle HS med alle sine svakheter som må prøve å samarbeide på en vettug måte. Terje B har skrevet fornuftig om dette.” – Pål Steigan

    Litt pussig er det at jeg skriver om dette nøyaktig 100 år etter Lenins revolusjon, hvilket kan indikere at jeg er den nye Lenin, i fornyet utgave. Litt selvironi håper jeg, men får jeg for mye makt forsvinner nok selvironien. Makt korrumperer, men det geniale er at innenfor Bongards selveierdemokrati blir ALLE kontrollert av inngruppa, hvor stormannsgalskap blir identifisert og slått hardt ned på.

    Og her er vi ved kjernen, Bongard mener i motsetning til Lenin at vi må samarbeide med gode, gamle HS, med alle sine svakheter og galskaper. Dette samarbeidet fungerer best i et stammesamfunn organisert i inngrupper. Her er vi ved kjernen i Bongards budskap!

    ”Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

    Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

    Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

    En annen stor forskjell på Lenin og Bongard er at Lenins utopi var basert på ideologi og ett parti. InnGruppe-Demokratiet (IGD) er ikke en ideologi, men en selvorganiserende struktur, nærmest som en superorganisme. Til grunn for denne strukturen finnes ikke en eneste læresetning, den er kun til for at mennesker skal kunne samarbeide om livsbetingelsene og produksjonen i et egalitært demokrati, hvor enhver stemme teller like mye. Kvinners stemmer vil imidlertid telle sterkere innenfor IGD, da kvinner kjenner seg mistilpass i massesamfunn, men ofte er overlegne menn i stammesamfunn. Gjennom denne stammestrukturen kan vi hente fram det beste i mennesket, og med dette som fundament i fellesskap bestemme hvordan vi skal bruke og fordele tilgjengelige økosystemtjenester innenfor rammene av et økonomisk demokrati.

    Hvilket igjen leder oss til den tredje avgjørende forskjellen mellom Bongards og Lenins revolusjon, oppgjøret med statssosialismen. Lenin var statssosialist, med staten som fundament, hvilket endte opp i et byråkratisk helvete. Med Bongards revolusjon vil imidlertid staten oppløses i allmenningheten, og vi vil befinne oss i de ultimate allmenninger. Hvor vi kan omskrive Napoleons frase og med stolthet hevde: «Staten, det er oss det»!

  6. Jeg må legge til to kommentarer: https://permaliv.blogspot.no/2017/11/shopping-mall-norway.html?showComment=1509743515352

    Svar fra AF:

    «Jo, slit den med helsa. Bør vel nevne at det faktisk var ganske vesentlig for å få noe volum på popkornomsetningen at det var snakk om en sånn maskin med en svær beholder av glass, et popkorn-akvarium nærmest, slike som var/ er vanlige på kinoer og tivolier mm. Poenget er at man ser det poppes inni der, det er det utstillingsvinduet maskinen i seg selv utgjør som selger popkorn. «Folket er som barn, de må ledes», sa salig Karl Marx … ;o) Kan være verd å merke seg ved analyse av motiver og menneskesyn hos de store tenkerne fra det forrige århundre! :D»

    Meg:

    «Takk for kommentaren og sitatet fra Marx! Dette utsagnet setter Lenin og Mao inn i en større kontekst for hvordan de så seg som ledere av folket. Skal bli mer forsiktig med å kalle lommedemokratiet for kommunisme 5.0 etter denne oppklaringen, da det er en doktrine som undergraver selve essensen i Bongards budskap og RID-modellen. Så kan man da ikke kun skylde på gale diktatorer for at det gikk som det gikk med forrige århundrers eksperimenter, salig Karl Marx bærer også sin del av ansvaret.»

    Her ser vi en diamentral motsetning mellom Bongard og Marx. Mens Marx mente folket måtte ledes, og vi så jo hvordan det gikk, mener Bongard med støtte i atferdsøkologien at folket skal lede seg selv, gjennom RID-modellen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.