István Mészáros: Kapitalisme og økologisk ødeleggelse

8

«István Mészários er en av de største filosofer den historiske materialismen har frambragt til nå. Arbeidet hans er praktisk talt enestående i dag når det gjelder dybden i analysen av Marx’ teori om fremmedgjøring, kapitalens strukturelle krise, sammenbruddet i postrevolusjonære samfunn á la Sovjet og de nødvendige forutsetningene for overgangen til sosialisme. Hans dialektiske forskning rundt sosiale strukturer og bevissthet – en systematisk kritikk av de rådende måtene å tenke på – er uten sidestykke i vår tid. Og ikke mindre av en historisk skikkelse enn at Hugo Chavez refererte til ham som «veiviseren» for det 20. århundrets sosialisme.» – John Bellamy Foster


Denne artikkelen ble først publisert på Climate and Capitalism. Oversatt av Anne Merethe Erstad.


István Mészáros, en av de ypperste filosofer i vår tid, døde 1. oktober. Som denne

István Mészáros, Dec. 19, 1930 – Oct. 1, 2017

artikkelen viser, var han en av de første marxistene som påpekte den globale økologiske krisen som en sentral motsetning til sen-kapitalismen.

I 1970 mottok han Deutscher Memorial-prisen for sin bok «Marx’s Theory of Alienation» (Marx’ teori om fremmedgjøring). Det følgende er et utdrag av forelesningen han holdt ved prisutdelingen i januar 1971.


KAPITALISME OG ØKOLOGISK ØDELEGGELSE

Av István Mészáros

For et tiår siden prediket Walt Rostow’ene i denne verden fortsatt selvsikkert om universal adopsjonen av det amerikanske massekonsum-mønsteret i løpet av en tidsramme på et århundre. De brydde seg ikke med å gjøre det elementære, men selvfølgelig nødvendige, regnestykket, som kunne fortalt dem at i så tilfelle ville planetens økologiske ressurser være brukt opp flere ganger før utgangen av en slik tidsperiode – for ikke å snakke om den økonomiske, sosiale og politiske absurditeten ved en slik idé. Tross alt, på den tiden hadde ikke toppolitikerne og deres ekspertpaneler kastet seg på økologi-trenden – de foretrakk astronautenes og de militæres sterile romkapsler. Ingen ting virket for stort, for langt unna eller for vanskelig i de dager for dem som trodde – eller ville ha oss til å tro – på den teknologiske religionens allmakt og en Space Odyssey rett rundt hjørnet.

Mye har endret seg i løpet av dette korte tiåret. Militærmaktens arroganse led noen alvorlige tap ikke bare i Vietnam, men også på Cuba og i andre deler av den amerikanske hemisfære. Internasjonale maktrelasjoner har gjennomgått noen viktige endringer, med den enorme utviklingen i Kina og Japan på første plass, og avslørt til det latterlige de pene, strømlinjeformede beregningene fra eskalerings-eksperter, som nå må finne opp ikke bare et helt nytt sjakkspill for mange spillere, men også vesener som er villig til å spille – i mangel på deltakere fra det virkelige liv. «Overflodssamfunnet» viste seg å bli det kvelende avløpssamfunnet, og den påståtte allmektige teknologien klarte ikke en gang å håndtere invasjonen av rotter i de deprimerende slumområdene i svarte ghettoer. Space Odyssey-religionen klarte seg ikke stort bedre til tross for de astronomiske summene som ble investert: selv den lærde Dr. Werner von Braun måtte forbinde siste versjon av sin uimotståelige «lengselen etter stjernene» med det prosaiske populærfokuset på forurensning (så langt uten særlig suksess, virker det som).

«Guden som feilet» i bildet av teknologiens allmakt er omlakkert og blir nå paradert under «universelt økologisk anliggende»-paraplyen. For ti år siden kunne man trygt ignorere økologiske spørsmål eller avvise dem som totalt irrelevante. I dag må de bli grotesk forvrengt eller ensidig overdrevet slik at folk – tilstrekkelig imponert av den katastrofepregede tonen i økologiske seremonier – kan bli distrahert fra sine brennende sosiale og politiske problemer. Folk fra Afrika, Asia og Latin-Amerika (spesielt Latin-Amerika) bør ikke formere seg som de ønsker- ikke engang til glede for Gud, hvis de er katolikker – for mangel på tilbakeholdenhet kunne resultere i «uakseptabelt økologisk press». Det betyr, med rene ord, at det til og med kan komme til å true sosiale maktrelasjoner, kapitalens herredømme. På samme måte burde folk glemme alt om astronomiske utgifter til opprustning og akseptere betydelige kutt i sin levestandard, for å finansiere kostnadene ved «økologisk rehabilitering»: det vil si kostnadene for å holde det etablerte systemet av voksende søppelproduksjon velsmurt. For ikke å glemme ekstrabonusen ved å få folk flest til å betale – under dekke av «menneskehetens overlevelse» – kostnadene ved å holde i livet et sosialøkonomisk system som nå må håndtere manglene som kommer til syne ved voksende internasjonal konkurranse og på grunn av en økende endring i favør av parasittiske sektorer innenfor sin egen produksjonsstruktur.

—–

At kapitalismen håndterer økologien på denne måten – nemlig på sin egen måte – burde ikke overraske oss det minste: det ville være intet mindre enn et mirakel hvis den ikke gjorde det. Likevel, utnyttelsen av dette problemet til fordel for «den moderne industristaten» – for å bruke en hyggelig frase fra professor Galbraith – betyr ikke at vi har råd til å ignorere det. For problemet i seg selv er virkelig nok, uansett hvordan det utnyttes i dag.

Faktisk har et vært virkelig ganske lenge, selv om få, på grunn av kapitalismens iboende nødvendige vekst, har brydd seg om det. Marx hadde imidlertid – og dette vil høres utrolig ut for dem som gjentatte ganger har begravet ham som en «håpløst irrelevant ideolog med 1800-tall-stempel» – taklet dette problemet, innenfor dimensjonene til problemets virkelige sosialøkonomiske betydning, for mer enn 125 år siden.

I en kritikk av den abstrakte og idealistiske retorikk Feuerbach anvendte for å belyse forholdet mellom menneske og natur, skrev Marx:

« Feuerbach… søker alltid tilflukt i ytre natur, og hva mere er, i natur som ennå ikke har blitt overvunnet av mennesker. Men hver ny oppfinnelse, ethvert nytt industrielt fremskritt, river løs et nytt stykke av dette domenet, slik at området som produserer eksempler som illustrerer Feuerbachs påstander, blir stadig mindre. «Essensen» av fisken i dens «eksistens», vann – for ikke å gå videre enn denne ene påstanden. «Essensen» av ferskvannsfisken er vannet i en elv. Men sistnevnte slutter å være fiskens «essens» og er ikke lenger et passende eksistensmiddel så snart elven tvinges til å tjene industrien, så snart den er forurenset av fargestoffer eller andre avfallsprodukter og brukes av dampbåter, eller så snart elvens vann blir ledet inn i kanaler hvor ganske enkelt kloakk kan frata fiskens dens eksistensmiddel.» (Marx og Engels, «The German Ideology», Samlede verker, volum 5, 55-6)

Dette er måten Marx tilnærmet seg spørsmålet tidlig i 1840-årene. Det burde være unødvendig å si at han avviste påstanden om at slik utvikling er uunngåelig rotfestet i «den menneskelige situasjon», og at problemet derfor er hvordan vi tilpasser oss dette i dagliglivet. Allerede den gang erkjente han til fulle at en radikal omstrukturering av den rådende modus for menneskelig samhandling og kontroll er den nødvendige forutsetning for effektiv kontroll av naturkreftene som settes i bevegelse på en blind og til syvende og sist selvdestruktiv måte – nettopp av den rådende, fremmedgjorte og tingliggjorte modusen for menneskelig samhandling og kontroll. Ikke så merkelig da, at for dagens apologeter for det etablerte kontrollsystemet, er hans profetiske diagnose ikke mer enn en «innskrenket anakronisme».

—–

Å si at “kostnadene ved å rense opp våre omgivelser til sist må bli dekket av samfunnet» er både en åpenbar floskel og en karakteristisk unndragelse, selv om politikerne som preker for dette virker å tro de har oppdaget De vises stein. Selvfølgelig er det alltid samfunnet av produsenter som dekker kostnaden ved alt. Men det faktum at det alltid betale prisen, betyr overhodet ikke at det alltid er i stand til det. Visselig, gitt den rådende modusen av fremmedgjort sosial kontroll, kan vi være sikker på at det ikke vil være i stand til å dekke kostnadene.

Videre, å foreslå at de allerede uoverkommelige kostnadene burde dekkes ved «å bevisst sette til side en viss andel av ressursene som hentes ut av ekstra vekst» – på et tidspunkt med null vekst kombinert med stigende arbeidsløshet og stigende inflasjon – er verre enn Feuerbachs retorikk. For ikke å glemme de ekstra problemene som er innebygget i økende kapitalistisk vekst.

Og å legge til at «men denne gangen vil veksten være kontrollert vekst» er fullstendig irrelevant. For spørsmålet er ikke om vi produserer under en viss kontroll, men under hva slags form for kontroll; siden dagens tilstand har blitt frambragt under kontroll av den kapitalistiske jernneven, som våre politikere ser for seg skal fortsette å være den fundamentale regulerende kraft i våre liv også i fremtiden.

Og, til slutt, å si at «vitenskap og teknologi kan løse alle våre problemer i det lange løp» er mye verre enn å tro på trolldomskunster; fordi det på tendensiøst vis ignorerer den innbygde samfunnsødeleggelsen i dagens vitenskap og teknologi. Også i denne forbindelse er spørsmålet ikke hvorvidt vi bruker vitenskap og teknologi for å løse våre problemer – for åpenbart må vi det – men om vi lykkes i å endre deres retning radikalt, noe som i dag nøye blir avgjort og avgrenset av de selvoppholdene behovene for profittmaksimering.

Dette er de viktigste grunnene til at vi ikke kan unngå å være temmelig skeptiske til dagens institusjonalisering av disse spørsmålene. Fjellene har rier og en mus blir født: super-institusjonene for økologisk overblikk viser seg å gjennomføre nokså beskjedne bragder på andre områder enn selvrettferdig retorikk: nemlig Ministeriene for Beskyttelse av Middelklassens Bekvemmeligheter.

Publisert på nytt med tillatelse fra István Mészáros, – Nødvendigheten av sosial kontroll – (Monthly Review, 2015)

 

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. Svært god analyse og ikke minst avslutning. Selvsagt kan ikke «avløpet» etter kapitalismens vekst kontrolleres og reguleres av det predatoriske markeds-/stats-duopolet, dette blir som å be bukken passe havresekken. Det låter også som om kapitalismen er en diseselbil, hvor man bare kan sette på en katalysator, så er problemet løst.

    Videre kan ikke vitenskapen på noen som helst måte løse kapitalismens dilemma, tvert imot vil teknologisk utvikling innenfor et kapitalistisk system øke muligheten for eksternalisering. Dette er en naturlov, som er beskrevet av J.M. Greer.

    – THE EXTERNALITY TRAP, OR, HOW PROGRESS COMMITS SUICIDE: http://www.resilience.org/stories/2015-02-26/the-externality-trap-or-how-progress-commits-suicide/

    Oppsummert av Greer:

    a) Every increase in technological complexity tends also to increase the opportunities for externalizing the costs of economic activity;

    b) Market forces make the externalization of costs mandatory rather than optional, since economic actors that fail to externalize costs will tend to be outcompeted by those that do;

    c) In a market economy, as all economic actors attempt to externalize as many costs as possible, externalized costs will tend to be passed on preferentially and progressively to whole systems such as the economy, society, and the biosphere, which provide necessary support for economic activity but have no voice in economic decisions;

    d) Given unlimited increases in technological complexity, there is no necessary limit to the loading of externalized costs onto whole systems short of systemic collapse;

    e) Unlimited increases in technological complexity in a market economy thus necessarily lead to the progressive degradation of the whole systems that support economic activity;

    f) Technological progress in a market economy is therefore self-terminating, and ends in collapse.

    Vi er nødt om å kvitte oss med kapitalismen og å sette økonomien under demokratisk kontroll. Men for at dette skal bli akseptert må enhver stemme telle likt, dette vil ikke minst inbefatte en demokratisk bestemt borgerlønn. Det må bli likt for alle med en gang, man kan ikke ha hauker og duer flyvende om hverandre.

    Selv har jeg nylig blitt fratatt min bedrift etter 38 års innsats. Med meg fikk jeg hverken etterlønn, lønn under oppsigelse eller avskjedsgave for lang og tro innsats. Bedriften ble meg fratatt av Fyrsten, men uten hans hærskare av flyvende apekatter ville dette ranet vært umulig. Det viser seg at samfunnets institusjoner, herunder en stor nordisk bank og et stort revisjonsselskap med hovedbase i London, ikke er annet enn store flyvende apekatter i tjeneste for brorskapet av den mørke triadens personligheter.

    Imidlertid ser det ut til at Diggebling, som tilhører diggeblingerne, den naive andelen flyvende apekatter som er blendet av blingeffekten medlemmene av den mørke triadens personligheter omgir seg med, er i ferd med å våkne av transen. Dette er gledelig! Samtidig har Fyrsten visse tillegstrekk som gjerne følger med personlighetstypen, som gjør at jeg har tro på at jeg med tiden kan svinge skadefrydens sødmende beger. Uansett følger jeg og min utkårede AFs oppfordring og klasker hendene sammen i en stor «give me five», og gleder oss over at vi aldri kan bli slik!

    Takk Achsel!

  2. Evig økonomisk vekst i en begrenset verden er ikke mulig.
    Når det oppstår en tilstand av nullvekst blir det ikke lenger mulig å betale renter (rente-pengene mangler i systemet). Teorien er at presset fra rente-innbetalinger vil presse fram ny teknologi og nye produksjonsmåter som igjen skaper økonomisk vekst. Renter fungerer som tvangstrøye for økonomisk vekst.

    Fremtidens problem er følgende vil jeg si: Verdens befolkning er på vei mot 11 milliarder mennesker som alle ønsker vestlig levestandard. Dette vil sette hele verden under et helt enormt press (hvor økt CO2 bare er en liten del av problemet).

    Vekst i folketallet gir økonomisk vekst ved at det må bygges nye fabrikker, nye boliger, nye skoler bygges etc etc samtidig som antall konsumenter øker. En brems i folketallet (inkl eldrebølge) vil gi såkalt Sekulær Stagnasjon ved at nye investeringsmuligheter reduseres (Enten var det Keynes eller en hans etterfølgere som lanserte begrepet Secular Stagnation). For kapitalismen er stadig økende folketall viktig for å opprettholde fortsatt økonomisk vekst.

    Men mye av det økte folketallet i verden skyldes også dyp fattigdom, for fattige mennesker er det å ha mange barn en form for pensjonsbeskyttelse. Vi ser derimot at økt levestandard og økt utdannelse fører til at størrelsen på ungeflokkene avtar.

    President Roosevelt hadde som mål å industrialisere hele verden. Et resultat av noe slikt kunne ha vært at veksten (veksttakten) i verdens folketall hadde avtatt. Men det ville ikke ha vært nok fossil energi i verden til å kunne gjennomføre noe slikt. I 1973 fikk verden oljekrise og oljesjokk ved at oljeprisen økte kraftig (og skjedde etter at USA ikke lenger var selvforsynt med olje). Økte oljepriser førte til stagflasjon bla i USA ved at alle varepriser økte (pga økte transportkostnader) og mange investeringer var heller ikke lenger lønnsomme (pga økte transportkostnader) og profitten fra de økte oljeprisene havnet i Midt-Østen og i skatteparadiset Panama (og kunne altså ikke skattlegges av USA). USAs mottiltak mot økte oljepriser var å øke rentenivået til rundt 20%, dette førte til gjeldskrise og økonomisk krise i mange u-land (USA styrer verdens rentenivå mens Saudi Arabia styrer verdens oljepris). U-landenes oljeforbruk fallt som følge av høyere rentenivå og oljelandene i Midt-Østen fikk dermed også problemer med å finne avsetning for oljen. Deretter ble oljeprisen satt ned. Men det betød samtidig at industrialiseringen av u-landene hadde fått et skudd for baugen og bremset opp. Ronald Reagans politikk var kort fortalt: redusert lønnsvekst i USA, lavere oljepriser og storstilt lånefinansiert konsum.

    Mulig at Kina gjennom sin massive utvikling av fornybar energi kan klare å dra i gang industrialisering av resten av verden (mens USA på sikt derimot risikerer å gå til grunne pga mangel på olje).

    • Terje Bongard har i sin bok «Det biologiske mennesket» en etter min mening mye mer plausibel forklaring enn «pensjonsteorien» for hvorfor fattige mennesker får så store ungekull. Har ikke boka her nå, så du får evt. stikke på biblioteket og lete den fram selv.

      Forøvrig antyder Bongard i samme bok en befolkning på rundt en halv milliard som ideelt for å balansere vår sivilisasjon mot økosystemtjenestene.

  3. Det er ingen tvil om at Marx analyse av kapitalismens økonomi var både korrekt og svært forutseende på de fleste områder. Men like liten tvil er det om at kapitalismens elite alltid har klart å overdøve rasjonell fornuft og forstand ved å appellere til egoisme og grådighet. Marxister og kommunister har aldri klart å argumentere seg frem til noen systemendring. Og det tror jeg heller ikke de vil gjøre om de bare skal fortsette å sitere Marx og hans like.

    Nå har det blitt så kritisk mht. til kapitalismens overbeskatning av livets eksistensielle naturgitte ressurser på denne jord, at omfattende katastrofer truer. Global oppvarming og klimaendring er symptomer som bekrefter diagnosen for økologisk og økonomisk kollaps.

    Spørsmålet er om vi evner den systemomlegging som må til. Problemet har blitt utsatt så lenge at det antagelig er for seint å unngå alvorlige konsekvenser. Det blir antagelig «Climate Change som tvinger frem System Change», som skadebegrensende tiltak.

    Så lenge Marxister og kommunister fortsetter å hetse partier som De Grønne, vil det ikke bli store fremgangen. Det økologiske perspektivet må fokuseres betingelsesløst, og kan gjerne underbygges med både Marx sitater og annet. Men det er nødvendig med fornyelse i hvordan ytre venstre forholder seg til de eksistensielle forutsetninger for liv på denne planeten. Det er overordnet enhver tradisjonell politisk ideologi.

  4. Å legge skylden på den ene eller den andre UTOPISKE IDEOLOGI gir INGEN LØSNINGER.

    Vi må våge å gå noe dypere for å begripe hva som virkelig foregår i vår verden i dag for å finne EKTE og mer VARIGE LØSNINGER.

    Det Haster, da denne Globale Form for «Verdiskapning» som ofte kalles Kapitalisme, er et Kriminelt system som høyst sannsynlig allerede i OKTOBER 2017 vil kollapse FULLSTENDIG.

    Jeg legger ved neste video av BILL HOLTER som gir et meget godt overblikk over Verdens Finans-System som styres VED HJELP AV Ideologisk og Utopisk Marxistisk- Kulturell POLITIK og gir enhver viktig informasjon som ANGÅR OSS ALLE.

    https://www.youtube.com/watch?time_continue=8&v=O2kID_pJhpI

  5. System Change is also Climate Change. Those TWO seeming opposite forces GOES TOGETHER as ONE SINGLE FORCE. Not yet understood or accepted in Science which wants to Split and divide Everything that is Intimately Connected.

    Are YOU ONE Person, Two or Many?

    No World exist without YOU (Walther Russel)

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.