István Mészáros: Kapitalisme og økologisk ødeleggelse

0

«István Mészários er en av de største filosofer den historiske materialismen har frambragt til nå. Arbeidet hans er praktisk talt enestående i dag når det gjelder dybden i analysen av Marx’ teori om fremmedgjøring, kapitalens strukturelle krise, sammenbruddet i postrevolusjonære samfunn á la Sovjet og de nødvendige forutsetningene for overgangen til sosialisme. Hans dialektiske forskning rundt sosiale strukturer og bevissthet – en systematisk kritikk av de rådende måtene å tenke på – er uten sidestykke i vår tid. Og ikke mindre av en historisk skikkelse enn at Hugo Chavez refererte til ham som «veiviseren» for det 20. århundrets sosialisme.» – John Bellamy Foster


Denne artikkelen ble først publisert på Climate and Capitalism. Oversatt av Anne Merethe Erstad.


István Mészáros, en av de ypperste filosofer i vår tid, døde 1. oktober. Som denne

István Mészáros, Dec. 19, 1930 – Oct. 1, 2017

artikkelen viser, var han en av de første marxistene som påpekte den globale økologiske krisen som en sentral motsetning til sen-kapitalismen.

I 1970 mottok han Deutscher Memorial-prisen for sin bok «Marx’s Theory of Alienation» (Marx’ teori om fremmedgjøring). Det følgende er et utdrag av forelesningen han holdt ved prisutdelingen i januar 1971.


KAPITALISME OG ØKOLOGISK ØDELEGGELSE

Av István Mészáros

For et tiår siden prediket Walt Rostow’ene i denne verden fortsatt selvsikkert om universal adopsjonen av det amerikanske massekonsum-mønsteret i løpet av en tidsramme på et århundre. De brydde seg ikke med å gjøre det elementære, men selvfølgelig nødvendige, regnestykket, som kunne fortalt dem at i så tilfelle ville planetens økologiske ressurser være brukt opp flere ganger før utgangen av en slik tidsperiode – for ikke å snakke om den økonomiske, sosiale og politiske absurditeten ved en slik idé. Tross alt, på den tiden hadde ikke toppolitikerne og deres ekspertpaneler kastet seg på økologi-trenden – de foretrakk astronautenes og de militæres sterile romkapsler. Ingen ting virket for stort, for langt unna eller for vanskelig i de dager for dem som trodde – eller ville ha oss til å tro – på den teknologiske religionens allmakt og en Space Odyssey rett rundt hjørnet.

Mye har endret seg i løpet av dette korte tiåret. Militærmaktens arroganse led noen alvorlige tap ikke bare i Vietnam, men også på Cuba og i andre deler av den amerikanske hemisfære. Internasjonale maktrelasjoner har gjennomgått noen viktige endringer, med den enorme utviklingen i Kina og Japan på første plass, og avslørt til det latterlige de pene, strømlinjeformede beregningene fra eskalerings-eksperter, som nå må finne opp ikke bare et helt nytt sjakkspill for mange spillere, men også vesener som er villig til å spille – i mangel på deltakere fra det virkelige liv. «Overflodssamfunnet» viste seg å bli det kvelende avløpssamfunnet, og den påståtte allmektige teknologien klarte ikke en gang å håndtere invasjonen av rotter i de deprimerende slumområdene i svarte ghettoer. Space Odyssey-religionen klarte seg ikke stort bedre til tross for de astronomiske summene som ble investert: selv den lærde Dr. Werner von Braun måtte forbinde siste versjon av sin uimotståelige «lengselen etter stjernene» med det prosaiske populærfokuset på forurensning (så langt uten særlig suksess, virker det som).

«Guden som feilet» i bildet av teknologiens allmakt er omlakkert og blir nå paradert under «universelt økologisk anliggende»-paraplyen. For ti år siden kunne man trygt ignorere økologiske spørsmål eller avvise dem som totalt irrelevante. I dag må de bli grotesk forvrengt eller ensidig overdrevet slik at folk – tilstrekkelig imponert av den katastrofepregede tonen i økologiske seremonier – kan bli distrahert fra sine brennende sosiale og politiske problemer. Folk fra Afrika, Asia og Latin-Amerika (spesielt Latin-Amerika) bør ikke formere seg som de ønsker- ikke engang til glede for Gud, hvis de er katolikker – for mangel på tilbakeholdenhet kunne resultere i «uakseptabelt økologisk press». Det betyr, med rene ord, at det til og med kan komme til å true sosiale maktrelasjoner, kapitalens herredømme. På samme måte burde folk glemme alt om astronomiske utgifter til opprustning og akseptere betydelige kutt i sin levestandard, for å finansiere kostnadene ved «økologisk rehabilitering»: det vil si kostnadene for å holde det etablerte systemet av voksende søppelproduksjon velsmurt. For ikke å glemme ekstrabonusen ved å få folk flest til å betale – under dekke av «menneskehetens overlevelse» – kostnadene ved å holde i livet et sosialøkonomisk system som nå må håndtere manglene som kommer til syne ved voksende internasjonal konkurranse og på grunn av en økende endring i favør av parasittiske sektorer innenfor sin egen produksjonsstruktur.

—–

At kapitalismen håndterer økologien på denne måten – nemlig på sin egen måte – burde ikke overraske oss det minste: det ville være intet mindre enn et mirakel hvis den ikke gjorde det. Likevel, utnyttelsen av dette problemet til fordel for «den moderne industristaten» – for å bruke en hyggelig frase fra professor Galbraith – betyr ikke at vi har råd til å ignorere det. For problemet i seg selv er virkelig nok, uansett hvordan det utnyttes i dag.

Faktisk har et vært virkelig ganske lenge, selv om få, på grunn av kapitalismens iboende nødvendige vekst, har brydd seg om det. Marx hadde imidlertid – og dette vil høres utrolig ut for dem som gjentatte ganger har begravet ham som en «håpløst irrelevant ideolog med 1800-tall-stempel» – taklet dette problemet, innenfor dimensjonene til problemets virkelige sosialøkonomiske betydning, for mer enn 125 år siden.

I en kritikk av den abstrakte og idealistiske retorikk Feuerbach anvendte for å belyse forholdet mellom menneske og natur, skrev Marx:

« Feuerbach… søker alltid tilflukt i ytre natur, og hva mere er, i natur som ennå ikke har blitt overvunnet av mennesker. Men hver ny oppfinnelse, ethvert nytt industrielt fremskritt, river løs et nytt stykke av dette domenet, slik at området som produserer eksempler som illustrerer Feuerbachs påstander, blir stadig mindre. «Essensen» av fisken i dens «eksistens», vann – for ikke å gå videre enn denne ene påstanden. «Essensen» av ferskvannsfisken er vannet i en elv. Men sistnevnte slutter å være fiskens «essens» og er ikke lenger et passende eksistensmiddel så snart elven tvinges til å tjene industrien, så snart den er forurenset av fargestoffer eller andre avfallsprodukter og brukes av dampbåter, eller så snart elvens vann blir ledet inn i kanaler hvor ganske enkelt kloakk kan frata fiskens dens eksistensmiddel.» (Marx og Engels, «The German Ideology», Samlede verker, volum 5, 55-6)

Dette er måten Marx tilnærmet seg spørsmålet tidlig i 1840-årene. Det burde være unødvendig å si at han avviste påstanden om at slik utvikling er uunngåelig rotfestet i «den menneskelige situasjon», og at problemet derfor er hvordan vi tilpasser oss dette i dagliglivet. Allerede den gang erkjente han til fulle at en radikal omstrukturering av den rådende modus for menneskelig samhandling og kontroll er den nødvendige forutsetning for effektiv kontroll av naturkreftene som settes i bevegelse på en blind og til syvende og sist selvdestruktiv måte – nettopp av den rådende, fremmedgjorte og tingliggjorte modusen for menneskelig samhandling og kontroll. Ikke så merkelig da, at for dagens apologeter for det etablerte kontrollsystemet, er hans profetiske diagnose ikke mer enn en «innskrenket anakronisme».

—–

Å si at “kostnadene ved å rense opp våre omgivelser til sist må bli dekket av samfunnet» er både en åpenbar floskel og en karakteristisk unndragelse, selv om politikerne som preker for dette virker å tro de har oppdaget De vises stein. Selvfølgelig er det alltid samfunnet av produsenter som dekker kostnaden ved alt. Men det faktum at det alltid betale prisen, betyr overhodet ikke at det alltid er i stand til det. Visselig, gitt den rådende modusen av fremmedgjort sosial kontroll, kan vi være sikker på at det ikke vil være i stand til å dekke kostnadene.

Videre, å foreslå at de allerede uoverkommelige kostnadene burde dekkes ved «å bevisst sette til side en viss andel av ressursene som hentes ut av ekstra vekst» – på et tidspunkt med null vekst kombinert med stigende arbeidsløshet og stigende inflasjon – er verre enn Feuerbachs retorikk. For ikke å glemme de ekstra problemene som er innebygget i økende kapitalistisk vekst.

Og å legge til at «men denne gangen vil veksten være kontrollert vekst» er fullstendig irrelevant. For spørsmålet er ikke om vi produserer under en viss kontroll, men under hva slags form for kontroll; siden dagens tilstand har blitt frambragt under kontroll av den kapitalistiske jernneven, som våre politikere ser for seg skal fortsette å være den fundamentale regulerende kraft i våre liv også i fremtiden.

Og, til slutt, å si at «vitenskap og teknologi kan løse alle våre problemer i det lange løp» er mye verre enn å tro på trolldomskunster; fordi det på tendensiøst vis ignorerer den innbygde samfunnsødeleggelsen i dagens vitenskap og teknologi. Også i denne forbindelse er spørsmålet ikke hvorvidt vi bruker vitenskap og teknologi for å løse våre problemer – for åpenbart må vi det – men om vi lykkes i å endre deres retning radikalt, noe som i dag nøye blir avgjort og avgrenset av de selvoppholdene behovene for profittmaksimering.

Dette er de viktigste grunnene til at vi ikke kan unngå å være temmelig skeptiske til dagens institusjonalisering av disse spørsmålene. Fjellene har rier og en mus blir født: super-institusjonene for økologisk overblikk viser seg å gjennomføre nokså beskjedne bragder på andre områder enn selvrettferdig retorikk: nemlig Ministeriene for Beskyttelse av Middelklassens Bekvemmeligheter.

Publisert på nytt med tillatelse fra István Mészáros, – Nødvendigheten av sosial kontroll – (Monthly Review, 2015)

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.