«Cries from Syria»

7
Fra den offisielle traileren til "Cries from Syria"
Elisabeth Reehorst

Av Elisabeth Reehorst.

Hver høst kommer BIFF til oss i Bergen. Det er en internasjonal filmfestival, der man kan se omtrent alle slags filmer. I år var det flere fra Syria – som seg hør og bør, etter det som har skjedd der nede. Heldigvis ser det nå ut som om regimet – med støtte fra Russland, Iran og Hizbollah i Libanon – snart klarer å få ut alle de verste terroristene, og forhåpentligvis får de også en viss samling og enighet mellom de ulike syriske gruppene, slik at landet igjen kan fungerere som det viktige landet det er i området.

Fra den offisielle traileren til «Cries from Syria»

Det har vært – og er delvis – en usedvanlig brutal krig, der alle våpen er tatt i bruk. Dette har vært en slags «godbit» for de som ikke liker regimet, på den måten at det fra første stund har vært to «historier» om hvordan krigen begynte og utviklet seg. Regimet er kjent for ikke å legge fingrene imellom – de har i visse tilfelle tydd til temmelig brutale avstraffingsmetoder for å holde landet samlet og fungerende, da det har et mangfold av religions- og etniske grupper som det ikke alltid har vært lett å styre. Og på grunn av dette kan man si at det er «to historier» om hva som har skjedd under krigen.

Aleppo i dag etter fire år med «frigjøring»

Filmskaper Evgeny Afineevsky har valgt utelukkende å konsentrere seg om opplevelsene og holdningene til noen få personer – folk som gjennom hele krigen har vært sterke motstandere av regimet og derfor sluttet seg til de som legger all skyld på regimets skuldre. Han skildrer de verste hendelsene – viser klipp som jeg vurderer i stor grad er funnet på youtube og liknende steder. I alle fall har jeg sett mange av dem tidligere. Så kommer disse han støtter seg på med uttalelser og beskyldninger utelukkende mot regimet.

For meg – og andre – som har fulgt krigen fra starten av og har bekjentskaper i Syria, blir det svært raskt tydelig at han i det hele tatt ikke bryr seg om politikken bak handlingene – det sier han også sjøl. Han er heller ikke nøytral: etter de verste hendelsene – som gassangrepet i Gouta – kommer tilsynelatende sentrale personer og retter pekefingeren mot regimet. Det blir også sagt at regimet antakelig er ansvarlig for alle andre gassangrepene – og de presterer faktisk til og med å plassere et i byen Daraa, nær grensen mot Jordan. I og med at jeg har venner der nede, opplever jeg det jo som merkelig at jeg aldri har hørt om det…..

Daraa var stedet det startet, etter en militant fredagsbønn i Omari-moskeen i byen, der det var utlendinger til stede. Dette vet jeg fra direkte informasjon, men i denne filmen – som dessverre de aller fleste historier – er det regimet som har startet med å torturere tenåringer. Historien om dette var avsluttet før opprøret begynte – væpnete utlendinger var allerede i ferd med å invadere Syria, og det begynte med brenning og nedriving av offentlige bygninger i Daraa.

Det fortsatte med store demonstrasjoner flere steder – og steder som Latakia var det åpenbart væpnete utlendinger i støttedemonstrasjonen for regimet. Dette ble ikke nevnt i filmen. Store, fredelige demonstrasjoner til støtte for regimet i Damaskus ble filmet og erklært som opprørsdemonstrasjoner – i likhet med alle negative hendelser videre. Afineevsky har grepet fatt i mange av dem og uten kommentarer overlatt til de personene han  fulgte å slenge ut de verste anklagene mot regimet.

Millionmarsjen i Damaskus 2011 med et 2,3 km langt syrisk flagg

Og det virker antakelig for de som ser denne filmen – fordi den er så uhyggelig ensidig. Han nevner ikke med ett eneste ord mengden av militante menn som kom fra andre land – også før IS/Daesh. Han forteller ikke om de enorme mengdene av våpen som også kom fra Saudi-Arabia, Qatar, Libya osv. Han forteller ikke om hva boikotten fra mange land – inkludert Norge – har betydd for sultende mennesker som er omringet av fiender. Han nevner ikke at gassen som regimet hadde, ble fraktet ut av landet under FN-kontroll – på tross av at det aldri er blitt konstatert at de kan ha brukt den. Og han klarer til å med å fortelle at ting som militante opprørere bevislig sto bak, var regimets verk. I tillegg legger han skylden på regimet for at de ulike religiøse gruppene har samlet seg i ulike områder, «gjort seg eksklusive» – tydeligvis ut fra den troen at de tidligere var helt blandet. Det var de ikke, og hvordan og hvorfor regimet skulle ønske større splittelse, er meg fullstendig uforståelig.

Filmskaperens unnskyldning om at han ikke liker politikk, holder ikke. Det går ikke an å lage en to timers dokumentarfilm med en så stor ubalanse uten å være bevisst at dette også må være politikk – uansett hvordan du ser det.

Elisabeth Reehorst, forfatter av «Syria – en personlig fortelling»

elisreeh@frisurf.no

 

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 4. oktober 2017.

KampanjeStøtt oss

7 KOMMENTARER

  1. Filmen visades i svensk public service TV i slutet av mars. Instämmer i bedömningen i artikeln Filmen är enligt min mening mycket osaklig och utgör ett starkt stöd för främst terroristorganisationen al-Nusra (al-Qaida i Syrien) som bytt namn till Jabhat Fateh al-Sham och senast till Tahrir al-Sham. Jag har anmält den till Granskningsnämnden för Radio och TV, trots de negativa erfarenheterna av dess granskningar. De har ej svarat efter nu 6 månader. Nämnden ska pröva om innehållet i radio- och tv-program följer de regler som finns för sändningarna. I en artikel har jag ganska detaljerat bemött «felaktigheter» i filmen. (http://jinge.se/allmant/svt-visar-cries-for-syria-propaganda-for-al-qaida.htm- Sveriges TV visar «Cries for Syria – propaganda för al-Qaida)

    • Jeg er glad for at du er enig med meg i synet på filmen, men jeg betrakter den ikke som «propaganda for al-Qaida». Det var en fargerik forsamling fra ulike både syriske og utenlandske grupper som helt fra begynnelsen kjempet for å felle regimet ulike steder i landet, drevet av mennesker, våpen og penger både fra Syria og fra nærliggende land som Saudi-Arabia, Libya og Qatar. IS/Daesh og al-Qaida med mer fjerntliggende land som Tsjetsjenia kom gradvis noe seinere. Jeg ser på filmen som propaganda mot regimet.- det var den systematiske gangen i den.

      • Enig i det. Vestens indirekte støtte til al-Qaida er et produkt av at Vestens foretrukne opprørere er for udugelige, og for lite motiverte, til å klare å kjempe effektivt mot den syriske regjeringshæren på egenhånd. Hadde man kunnet kjempe effektivt mot regjeringshæren uten å være indirekte alliert med al-Qaida, hadde man ganske selvsagt foretrukket det. Men det faktum at det var umulig, illustrerer at det politiske grunnlaget for det utenlandskstøtta opprøret var heller magert. Og selv om Vestens allianse med al-Qaida ikke var en foretrukket strategi, er den like fullt reell, og bør brukes for alt det er verdt i argumentasjonen mot Vestens undergravingspolitikk, som ville vært like folkerettsstridig også om man hadde unngått indirekte samarbeid med al-Qaida.

  2. Dette er omtrent den samme malen som blei følgt i den filmen om Bashir al-Assad som blei vist i NRK2 i går og forgårs. All skyld på gassangrep og massakrer på sivile blei einsidig lagt på Assad, mens alle demonstrasjoner var mot regimet. Underlig at avstemninga om ny grunnlov, som garanterte fulle borgerretter til alle, uavhengig av kjønn, rase og religion, 26. februar 2012, og som 89% av velgjera stemte for, med en frammøteprosent på 56,7, aldri er blitt nemnt i noen av de reportasjene jeg har sett om Syria – sjølv ikke i på «Steigan.no». Ei grunnlovsavstemning skulle vel normalt være ei nokså epokegjørende hending i historia til en nasjon, og avgjørende som indikator på legitimiteten til et regime?

  3. Har ikke sett noen av filmene til Evgeny Afineevsky, men det er interessant å se litt på karrieren hans. Han har i følge Wikipedia en lang karriere som produsent i Israel (fra 1994-2000), noe som med en gang gjør meg skeptisk, ikke minst til hans «upolitiskhet». Hans forrige film «Winter on Fire: Ukraine’s Fight for Freedom» er såvidt jeg kan forstå et forsvar for sttskuppet i Ukraina, heller ikke spesielt «upolitisk». Fint hvis noen som kjenner ham bedre enn jeg kan si noe mer om ham.

  4. Her som i filmen unnlater man elegant å ta med at syrerne hoppet og skrek mens de brant det norske flagget. De hatet Norge og nå er de her, huttetu.

Legg igjen en kommentar til Harald Støren Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.