Energieffektiviteten faller og har passert «point-of-no-return»

0

Den langvarige nedgangen til kapitalismen slik vi kjenner den har allerede begynt, faktisk for noen tiår siden, og den ser ut til å akselerere utover i dette århundret. Kapitalismen slik vi kjenner den har bygd på en kontinuerlig eksponentiell vekst. Denne veksten har vært holdt oppe gjennom en økende bruk av jordas energiressurser. Det har lenge vært kjent at denne veksten ikke vil kunne opprettholdes. Det ble vist allerede i boka Limits to Growth i 1972.

Men nå viser også studier at denne veksten allerede undermineres, og at dette har pågått en stund. En epokegjørende studie som er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Elsevier’s Ecological Economics viser for første gang at verden allerede har passert et «point-of-no-return» når det gjelder evnen til å utvinne fossil energi.

Studien har tittelen ‘Long-Term Estimates of the Energy-Return-on-Investment (EROI) of Coal, Oil, and Gas Global Productions’ og er utført av to franske forskere. Victor Court og Florian Fizaine har sett på hvor mye energi man får ut av den energimengden man bruker for å skaffe energi, Energy-Return-on-Investment (EROI).

Enkelt sagt: hvis det brukes ett fat olje for å utvinne 50 fat olje, EROI 50:1, så er det veldig bra. Men hvis det brukes ett fat olje for å utvinne ett fat olje, EROI 1:1, så er det ingenting igjen til noe annet.

Court og Fizaine finner at EROI-verdiene for global olje- og gassproduksjon nådde sine maksimale topper i 1930- og 40-årene. Global oljeproduksjon nådde en topp EROI på 50:1, Mmens global gassproduksjon nådde en topp EROI på 150: 1. Siden da er EROI-verdiene av olje og gass – den totale energien vi kan utvinne fra disse ressursene for hver energienhet vi legger inn – ubønnhørlig vært avtagende. Det er InsurgeIntelligence som presenterer denne studien.

Når det gjelder kull er topp EROI ennå ikke nådd, men prognosene sier at den også vil bli passert, og det ganske snart, nemlig mellom 2020 og 2030, og da vil også den gå ubønnhørlig nedover.
Studien viser at verden kumulative EROI av alle fossile energikilder nådde en topp på 44:1 tidlig på 1960-tallet.

Med den fallraten vi ser i dag, vil verden i 2100 ha samme energiutbytte per energienhet forbrukt som tidlig på 1800-tallet. Andre studier viser at vekst i BNP er uløselig knyttet til vekst i bruken av råvarer og energi.

En frikopling av veksten fra bruken av energi og råvarer er ikke mulig. En studie ledet av James D. Ward fra School of Natural and Built Environments, University of South Australia viser at illusjonen om en slik frikopling er blitt opprettholdt ved hjelp av flere villedende teknikker:
1. Å bytte ut en ressurs med en annen.
2. Finansialisering av BNP, en tilsynelatende vekst i BNP opprettholdes gjennom å ta opp stadig mer gjeld.
3. Eksport av miljøkonsekvenser ved å flytte produksjonen fra rike til fattige land.
4. Økende ulikhet, som gjør det mulig å opprettholde vekst til fordel for de få, mens flertallet opplever fallende levestandard.

De oppdaget at det er usannsynlig at fortsatt økonomisk vekst i BNP «kan kobles fra vekst i materiell og energibruk, noe som viser kategorisk at BNP-veksten ikke kan opprettholdes på ubestemt tid.»

Dette er en konklusjon som vil være kjent for leserne av steigan.no.

Adam Brandt, som er en ledende EROI-ekspert ved Stanford Universitys Department of Energy Resources Engineering,  viser i marsutgaven av BioPhysical Economics and Resource Quality, at nedgangen i EROI har direkte innvirkning på økonomisk velstand.

Jo mer EROI avtar, jo større andel av energien som produseres må brukes bare til å utvinne mer energi. Dette betyr at EROI-nedgangen fører til mindre realøkonomisk vekst.

Gitt at EROI av globale fossile brensler har gått ned jevnt siden 1960-tallet, tyder Brandts funn på at en stor underliggende driver for den langsiktige økonomiske stagnasjonen vi opplever, er utarming av resursene.

En studie av professor Mauro Bonauiti ved Institutt for økonomi og statistikk ved Universitetet i Torino ble publisert i februar i Journal of Cleaner Production, vurderer data om teknologiske innovasjoner og produktivitetsvekst. Han konkluderer med at:

«… avanserte kapitalistiske samfunn har gått inn i en fase med fallende marginale avkastninger – eller ufrivillig nedgang – med mulige store effekter på systemets evne til å opprettholde sitt nåværende institusjonelle rammeverk.»

Fall i produktivitetsveksten

Den første industrielle revolusjonen I USA brukte kull til å drive dampmotor og telegrafteknologi, og stimulerte en rask økning i produktiviteten som toppet seg mellom 1869 og 1892 på nesten 2% i året.

Den andre industrielle revolusjonen ble drevet av den elektriske motoren og forbrenningsmotoren. Dette omformet både produksjonen og forbruket dramatisk. Produktivitetsveksten nådde en topp på 2,78%, og holdt seg på rundt 2% i minst 25 år.

Etter 1930-tallet gikk produktivitetsveksten imidlertid kontinuerlig ned og i perioden 1973–95 var den på bare 0,34%. Den tredje industrielle revolusjonen som er drevet av datateknologi har ført til en produktivitetsvekst som imidlertid allerede har flatet ut veldig raskt i forhold til tidligere industrielle revolusjoner.

Produktivitetsveksten er fallende, og IT-revolusjonens topp er for lengst over.

 

Går man så tilbake til den nye EROI-analysen til de franske økonomene Victor Court og Florian Fizaine, så forventer de at EROI av olje vil falle til 15: 1 i 2018. Den vil fortsette å synke til rundt 10: 1 innen 2035. Deres prognoser sier stort sett det samme for gass og kull. Samlet viser deres data at EROI av alle fossile brensel vil falle til 15: 1 innen 2060, og avta videre til 10: 1 innen 2080. Dette må altså sammenliknes med en EROI på 44:1 på tidlig sekstitall.

Dette er kalt Den røde dronningens problem. Alice i eventyrland sier den røde dronningen til Alice: “Her hos oss må du løpe alt du klarer for å stå stille.”

Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place.

I Storbritannia har man gjennomført en større studie av hvordan det forholder seg med utviklinga av EROI for deres vedkommende Studien er gjennomført av University of Leeds’ Centre for Climate Change Economics and Policy, delfinansiert av energigiganten Arup, i samarbeid med Energy Research Centre, Economics and Social Research Council og Engineering and Physical Sciences Research Council. Dette er altså de sentrale forskningsrådene i Storbritannia. Og denne studien bekrefter det vi allerede har beskrevet. Storbritannias EROI har falt jamnt og trutt siden begynnelsen av dette århundret.

EROI der nådde en topp på 9,6:1 i 2000 og hadde falt til 6,2:1 i 2012. Det betyr at 12% av Storbritannias energiproduksjon ikke går til å produsere noe som helst i økonomien eller samfunnet. Den går til å produsere ny energi.

En ny samfunnsmodell nødvendig

Summen av alle disse og andre studier er et den energibaserte veksten som kapitalismen har skapt ikke lenger kan opprettholdes. Den blir stadig mer umulig og konsekvensene av det ser vi allerede i dag.

Man behøver ikke å diskutere om man er for eller mot nullvekst. Nullveksten er her allerede. Den skjules gjennom diverse tjuvtriks, slik vi allerede har vært inne på. Men et samfunn med en EROI som faller mot 1:1 har framtida bak seg. Det vi diskuterer er om vi skal fortsette på denne galeien til det bryter sammen av seg sjøl, eller om vi skal legge om i tide slik at det blir mulig å opprettholde en mennskelig sivilisasjon.

Den store akselerasjonen

Det var med den industrielle revolusjonen at menneskeheten virkelig begynte å sette spor etter seg på jordas overflate. Som Karl Marx og Friedrich Engels sier i Det kommunistiske manifest:

Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksomhet kan få i stand. Det har fullført ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler, det har gjennomført ganske andre tog enn folkevandringer og korstog.

Siden all produksjon krever energi og siden nettopp nye energisystemer har vært den fysiske driveren i denne voldsomme veksten, kan dette godt visualiseres med veksten i verdens energiforbruk:

energibruk fra industrielle revolusjon

Denne figuren starter året etter publiseringa av Det kommunistiske manifest, og den viser at sjøl om Marx og Engels i sin tid opplevde kapitallismens enorme sprengkraft, så var det ingenting mot det som skulle komme. Men legg merke til én ting: Den egentlige eksplosjonen kom etter annen verdenskrig. om vi har vist i tidligere artikler var kapitalismens egentlige gullalder i perioden 1945–1970. Den enorme ødeleggelsen av produktivkrefter under annen verdenskrig la grunnlaget for et svært høyt profittnivå i alle former for industri, og en tilsvarende vekst i produksjon og energiforbruk. Dette faller også i tid sammen med en boom i produktivitetsveksten som vi har vist over.

Det er dette som er den store akselerasjonen.

 

Gullalderen

I 1945 var store deler av industrien og produksjonsapparatet i Europa i ruiner. Krigen hadde rasert enorme mengder kapital. Arbeidslønningene var svært lave, profittraten var skyhøy. Gjenoppbygginga ga rom for den raskeste veksten i Europas industrihistorie. Mellom 1948 og 1973 var veksten mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittet for perioden 1820–2000. Dette var en periode med ekstensiv vekst. Kapitalbasen ble bygd opp igjen og markedene vokste i rasende fart. Den gjennomsnittlige årlige veksten i Vest-Europa var på 4,5%. Den sterke veksten ga rom for den sosiale kapitalismen. Dette var kapitalismens egentige gullalder. Og nå er den for lengst over.

Som studien til Victor Court og Florian Fizaine viser er det ikke noe grunnlag for at en slik gullalder kan komme tilbake.

 

Les også: Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen

 

 

Forrige artikkelSlik «sikrer» USA Europa
Neste artikkelTrusselen mot tillitssamfunnet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).