Trusselen mot tillitssamfunnet

12

«Tillit mellom partene i arbeidslivet har gjort Norge til verdens beste land å bo i. Nå utfordres dette av ledertrender fra USA.» Dette skriver Audun Ingvartsen, forbundsleder i Lederne i et debattinnlegg i Dagbladet. Han skriver videre:

Kontroll og tall blir stadig viktigere. Resultatet av all målingen kan paradoksalt nok bli mindre effektivitet og dårligere velferd. En fersk undersøkelse Lederne har gjort sammen med sine skandinaviske søsterforbund viser forskjeller i lederstil i Norge, Sverige og Danmark. I Danmark er lederstilen målrettet og rasjonell, og legger vekt på rasjonalitet, intelligens og resultat. I Sverige dominerer relasjonsorienterte ledere med fokus på coaching, kommunikasjon og lydhørhet.

Her i Norge legger ledere mest vekt på trivsel og arbeidsglede. Samarbeid og demokrati står sentralt i den norske arbeidslivskulturen. Der andre kulturer kanskje oppfatter trivsel og arbeidsglede som naive verdier uten forankring i krav til effektivitet og bunnlinje, viser norske ledere hver dag at dette er verdier som både gir penger i kassa og bygger et samfunn.

Han skriver også:

Ledernes forskning siden 2008 med Norsk Ledelsesbarometer viser imidlertid at modellen blir kraftig utfordret av mer kontrollerende, tallopptatte ledertrender som kommer fra USA spesielt. Målstyring og tall brukes stadig mer for å styre, belønne eller straffe ansattes atferd. Slik vi ser i innføringen av New Public Management i offentlig sektor, Gjørv-kommisjonens konklusjoner om kulturen i politiet etter 22. juli-tragedien eller debatten rundt byråkratisering og kontroll av helseforetakene. Dersom denne trenden ikke bremses, vil vi få et arbeidsliv preget av mindre tillit og mer anspente relasjoner mellom ansatte og ledere. Vi vil få et mer konfliktorientert samfunn og en ny økning i antall tapte arbeidsdager og dermed også tapt konkurransekraft for landet som helhet.

New Public Management (NPM) kom til Norge via New Labour og Tony Blair i Storbritannia. Jens Stoltenberg, som var en erklært beundrer av Blair, brakte NPM til Norge.

Stoltenberg prøvde riktignok seinere å snakke seg bort fra det, da han i 2008 sa at han ikke visste hva New Public Management  er for noe. Dette var en så åpenbar ansvarsfraskrivelse at Fafo-forsker Bent Sofus Tranøy kalte det en hersketeknikk fra Stoltenbergs side.

Det Ingvartsen peker på er svært viktig å forstå. Norge har en tillitsøkonomi. Denne tilliten er antakelig mer verdt enn olja. Norge er for eksempel mye mer effektivt enn Italia. I Italia finnes ikke den tilliten på kryss og tvers i samfunnet som vi har i Norge. I Italia har man en grunnleggende mistillit til staten, til det offentlige, til folk i nabobyen og folk i andre deler av landet. Dette forsøker man å løse ved hjelp av et byråkrati (som ingen har tillit til) og flere lover enn noe annet land i Europa. Dette har med historiske forhold å gjøre. Den norske tillitsøkonomien oppsto ikke i fjor eller i 1945. Den er skapt gjennom hundrevis av år, og den nådde antakelig sitt høydepunkt under sosialdemokratiets glansperiode. Men det pussige med tillit er at sjøl om det kan ta lang tid å bygge den opp, så kan den forsvinne veldig fort. Og er den først borte, så tar det svært lang tid å gjenskape den.

Tillit er en vesentlig årsak til utviklinga av den norske velferdsmodellen. Foto: Shutterstock

Forskning.no skrev i 2012:

Tillit er den grunnleggende forutsetningen for velferdsstaten. Hvis vi ikke hadde tillit til hverandre, ville den skandinaviske modellen bryte sammen. Det mener forsker Christian Bjørnskov.

Dermed snur han forskningen på hodet, for hittil har man ment at det høye tillitsnivået i Skandinavia er skapt av velferdsstaten.

– Den gjeldende lærdommen er at folk i Skandinavia har stor tillit til andre på grunn av velferdsstaten. Men forskningen vår tyder på at det er omvendt. Vi har alltid hatt stor tillit til andre i Skandinavia, og den tilliten er selve fundamentet for velferdsstaten, sier økonom Christian Bjørnskov fra Aarhus universitet.

Sammen med Andreas Bergh fra universitetet i Lund har Bjørnskov publisert artikkelen «Historical Trust Levels Predict the Current Size of the Welfare State» i økonomitidsskriftet Kyklos.

Svært mye tyder på at denne konklusjonen er riktig, og hvis det er tilfelle, så er hele New Public Managment-systemet en gigantisk maskin for å rasere grunnlaget for den norske velferdsstaten. En eventuell utvikling av parallellsamfunn vil også rive ned grunnlaget for denne tillitsøkonomien.

 

KampanjeStøtt oss

12 KOMMENTARER

  1. Er det noen som har igjen tillit til staten etter denne dokumentaren: https://tv.nrk.no/program/KOID75002317/kampen-om-fjordane

    Inntrykket jeg sitter igjen med er at staten har blitt til ei stor bortskjemt bølle, som nyter å ydmyke enkeltpersoner som ikke lydig underkaster seg deres fortreffelighet.

    «Her i Norge legger ledere mest vekt på trivsel og arbeidsglede. Samarbeid og demokrati står sentralt i den norske arbeidslivskulturen. Der andre kulturer kanskje oppfatter trivsel og arbeidsglede som naive verdier uten forankring i krav til effektivitet og bunnlinje, viser norske ledere hver dag at dette er verdier som både gir penger i kassa og bygger et samfunn.»

    Her pukker man videre på løgnen om at det er pengelønnsomhet som bygger et samfunn. Tvertimot undergraver pengelønnsomhet samfunnet, og vi må fri oss fra profittmotivet, da dette er lenken om foten som slavebinder oss!

    «Det norske samfunnet, forskning, EU og internasjonal kapital gjør sitt ytterste for å omsette klodens ressurser til symbolet penger. All kapital, også Pensjonsfondet, investeres videre i produksjon som bidrar til at forbruket av natur og ressurser øker over hele jorda. Lønnsomhet bygger jo nettopp på forbruk av ressurser, i form av olje, metaller, transport, matproduksjon eller andre varer eller tjenester. Pensjonsfondet bruker derfor opp ekte ressurser som både er pensjonistenes og deres barnebarns mat, hus og klær. Verken gull, kunst eller kapital kan spises eller bos i. Pensjonsfondet bør derfor omdøpes til Pyramidespillfondet.

    Ressursene som trengs til framtidas mat, hus og klær må lagres, resirkuleres og forvaltes slik at de vil være tilgjengelig i framtida. Satsingene på «grønn teknologi» er minimale og overfokuserte. En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida.» – Terje Bongard

    «Samarbeid og demokrati står sentralt i den norske arbeidslivskulturen.»

    Hvorfor i granskauen bevilger vi da ikke i overkant av 50 mill. til Bongards forskningsprosjekt MEDOSS?

  2. Prof. Erik Reinert kaller målstyring for nyklassisk økonomisk teoris «like onde tvilling» på grunn av den «enøyde fokus på det målbare». Målstyring, nyklassisk økonomisk teori, finanskapitalisik logikk og nyliberalistisk ideologi passer hverandre som hånd i hanske, og det er dette som karakteriserer det systematiske politiske falskspillet under Brundtland/Stoltenberg/Støre-epoken i Arbeiderpartiet. Denne tillitsnedbrytende epoken er ikke over ennå, og konsolideres kanskje med en rødgrønn valgseier ved dette stortingsvalget?

  3. New Public Management (NPM) kom til Norge via New Labour og Tony Blair i Storbritannia. Jens Stoltenberg, som var en erklært beundrer av Blair, brakte NPM til Norge. […] Det Ingvartsen peker på er svært viktig å forstå. Norge har en tillitsøkonomi. […] Tillit er den grunnleggende forutsetningen for velferdsstaten. Hvis vi ikke hadde tillit til hverandre, ville den skandinaviske modellen bryte sammen. Det mener forsker Christian Bjørnskov. Dermed snur han forskningen på hodet, for hittil har man ment at det høye tillitsnivået i Skandinavia er skapt av velferdsstaten.

    Det var også Blair og Stoltenberg som for alvor trappet opp masseinnvandringen både fra ikke-vestlige land og fra EU-landene på en måte som langt på vei garanterer at den nordiske tillitskulturen rives i filler. For min del har jeg aldri vært i tvil om hvilken vei årsaksforholdet mellom tillitssamfunn og velferdstat gikk. Da de sosialdemokratiske partiene dannet sine første regjeringer i både Norge og Sverige i mellomkrigstiden så var det med utgangspunkt i samfunn sterkt preget av bondesamfunnets verdier og som var så godt som 100% etnisk homogene. Samtidig kunne man altså parasitere på den teknologiske utviklingen som det i hovedsak var borgerskapet som hadde drevet frem. Alt mens altså både de sosialdemokratiske politikerne og deres velgere innbilte seg at de nærmest «bygget landet» fra grunnen av både konkret og i form av et fremvoksende «tillitssamfunn». Realiteten derimot, var riktignok en historisk krise som også var preget av sammenbruddstendenser når det gjaldt tillit mellom arbeidere og bedriftseiere, men hvor tilliten mellom folk flest fremdeles var svært sterk på grunn av felles historisk opphav, «etnisitet» og religion. Alt dette noe sosialdemokratiene kunne bygge sine, ja destruktive byggverk oppå. At det så tilslutt også endte med at grensene ble satt på vid gap på en måte som garanterer at hele denne grunnmuren, som sosialdemokratene spankulerte omkring ovenpå, glir ut og i verste fall faller helt fra hverandre, det burde ikke overraske noen med et visst minimum av historisk bevissthet. Det handler i siste instans om manglende respekt for naturen, både selve det biologiske ved mennesket og samfunnets øvrige naturgrunnlag.

    The conformism which has dwelt within social democracy from the very beginning rests not merely on its political tactics, but also on its economic conceptions. It is a fundamental cause of the later collapse. There is nothing which has corrupted the German working-class so much as the opinion that they were swimming with the tide. Technical developments counted to them as the course of the stream, which they thought they were swimming in. From this, it was only a step to the illusion that the factory-labor set forth by the path of technological progress represented a political achievement. The old Protestant work ethic celebrated its resurrection among German workers in secularized form. The Gotha Program [dating from the 1875 Gotha Congress]already bore traces of this confusion. It defined labor as “the source of all wealth and all culture”. Suspecting the worst, Marx responded that human being, who owned no other property aside from his labor-power, “must be the slave of other human beings, who… have made themselves into property-owners.” Oblivious to this, the confusion only increased, and soon afterwards Josef Dietzgen announced: “Labor is the savior of modern times… In the… improvement… of labor… consists the wealth, which can now finally fulfill what no redeemer could hitherto achieve.” This vulgar-Marxist concept of what labor is, does not bother to ask the question of how its products affect workers, so long as these are no longer at their disposal. It wishes to perceive only the progression of the exploitation of nature, not the regression of society. It already bears the technocratic traces which would later be found in Fascism. Among these is a concept of nature which diverges in a worrisome manner from those in the socialist utopias of the Vormaerz period [pre-1848]. Labor, as it is henceforth conceived, is tantamount to the exploitation of nature, which is contrasted to the exploitation of the proletariat with naïve self-satisfaction. Compared to this positivistic conception, the fantasies which provided so much ammunition for the ridicule of Fourier exhibit a surprisingly healthy sensibility. According to Fourier, a beneficent division of social labor would have the following consequences: four moons would illuminate the night sky; ice would be removed from the polar cap; saltwater from the sea would no longer taste salty; and wild beasts would enter into the service of human beings. All this illustrates a labor which, far from exploiting nature, is instead capable of delivering creations whose possibility slumbers in her womb. To the corrupted concept of labor belongs, as its logical complement, that nature which, as Dietzgen put it, “is there gratis [for free]”. Walter Benjamin. On the Concept of History (often referred to as…) Theses on the Philosophy of History

      • Jeg leser så godt som aldri VG. Men dette med «Marshallplan» for Afrika har jeg også sett nevnt et annet sted. Er tanken å hindre eller redusere strømmen av emigranter så tviler jeg på at dette vil hjelpe stort. Det er jo nettopp de med litt mer økonomiske ressurser som reiser. Og jeg leste et sted at inntektene må opp på et betydelig høyere nivå for at disse mer ressurs- og intiativrike skal bli værende i sine hjemland. Man må da ihvertfall sørge for at nettopp dette siste skjer. I den grad de skulle komme til Europa så burde det vært for å tilegne seg kunnskap og erfaring for å reise hjem igjen etter forholdsvis kort tid, etter ihvertfall ikke mer enn relativt få år. Og i hjemlandene burde det da selvsagt vært på plass et system som gjorde det mulig å sysselsette dem på en måte som var til beste for befolkningene der. Tviler på at politikere som Brende og den øvrige «Davos-banden» kommer til å iverksette noe slikt.

  4. «…hele denne grunnmuren, som sosialdemokratene spankulerte omkring ovenpå, glir ut og i verste fall faller helt fra hverandre»
    – En herlig metafor! Forøvrig tror jeg man kan sette opp en sirkel med relaterte fenomén som både er avhengige av, og forsterker hverandre: multikultur, globalisering, NPM, overvåkningssamfunnet, tillitsbrist og parallellsamfunn. Sirkelen kan utfordres gjennom politisk handling, men det blir ikke fra sosialdemokratenes side. – Hva er den knakelyden? undrer de vel på, der de haster avgårde fra Europaråd-møte til NPM-seminar.

  5. Vi møtte dette i form av «mappeordning» og «læringsdokumentasjon» då kvalitetsreforma vart innført ved UIO. Der det før var nok å lesa, og følgje forelesning, og deretter avdekkje kunnskapen sin på eksamen, skulle ei rekkje mapper syne progresjon gjennom heile «læringsforløpet». Men dette synte ein massiv mistillit mellom institusjon og student. Reforma var eit genuint tillitsbrot. Berre for å nemne at det tydeleg var meininga at dette skulle gjennomsyre alle sider av samfunnet (lærestader, helsevesen, offentleg arbeidsliv), med krav om dokumentasjon og atter dokumentasjon. Fordi den eine parten tydeleg ikkje hadde tillit til den andre frå og med då.

    • Vi-flertallet av borgere og velgere-tror mer eller mindre på at styrerne vet best.
      Fordi ingen hoster opp et troverdig alternativ.

      For tiden flommer rosa-og annen MSM-over-av meldinger om at «krisa er over.»
      De og leserne-tror på at 0-renta skal vare lenge,selv om den er et sykdomstegn.
      Denne psykologiske selvforsvarsmekanisme forsterkes ,ved at den er en forutsetning for den fortsatte stigning i de oppblåste boligverdier.For både -ministere og velgere er det desto viktigere,etter hvert som lån på bolig må erstatte lavere lønninger,for å holde konsumet oppe.

      Det hele blir ikke bedre,av at de -ofte «venstreorienterte»-som forstår dette,også serverer selvmotsigende argumentasjon.
      De er motstandere av offentlige innsparinger-Austerity-,samtidig som de ivrer for privat sparing-i form av lavere forbruk og tiltak som skal «skjærme de dårligst stilte.»Det siste gjerne på den gennomsnittlige borgers bekostning.Staten blir da rikere.Glassklart eksemplifisert ved forslag om bedre minstepensjoner-som ubønnhørlig gjør alle til minstepensjonister ,før eller senere.

      Så vidt man kan se-er årsaken at kartell-og krigspartiet er et parti,med to eller flere fraksjoner.
      Ingen av dem evner,eller vil,foreslå og planlegge for en annen økonomisk og sosial struktur.
      Alt er varianter av den globale omfordelingsreligion.
      Derfra kommer vi ikke,som samfunn,om ikke begivenheter utenfra tvinger finansminister og finansbransje til omprioriteringer.Reelle prioriteringer,ikke krav om kjøttfrie dager og flere sykkelstier.

      Valgene blir som for en T-Ford.:Sort eller svart.

  6. Det er nok flere ting som har gjort norge til et av verdens beste land å bo i.

    1. Norge har vært et stabilt land med velordnete politiske forhold samt et stabilt arbeidsliv.

    2. Mange norske arbeidstakere har vært organisert. Dette har gitt fagforeningene stor innflytelse, og vi har derfor fått gode arbeidsvilkår, gode lønninger, gode tariffavtaler, gode sykelønnsordninger og god pensjon.

    3. På grunn av fagforeningens arbeide har vi hatt modrate lønnsforskjeller og små klasseskiller.

    4. En forholdsvis god forvaltning av fellesskapets ressurser.

    5. Overnevnte har ført til at vi “stort sett” har hatt tillit stat, bedrifter, arbeidsgivere osv.

    Men alt dette er historie, nå har nyliberalismen tatt over, de har okkupert våre skoler og universiteter, de har okkupert våre medier, de har okkupert fagforeningene, de har okkupert regjering og storting, og de forsyner seg nå grådig av våre verdier.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.