Kan folkefienden Corbyn bli statsminister?

17
Halvor Fjermeros

Av Halvor Fjermeros

Fem dager før det britiske valget har Jeremy Corbyn fått statsminister May til å skjelve i skjørtene.  En ny måling viser for første gang Labour over 40 prosent og foran de konservative i en måling med ujusterte tall! Corbyn er den eneste sosialdemokratiske lederen i EU som går til valg på et reelt sosialdemokratisk program.

Statsminister Theresa May, som også er leder for det konservative britiske tory-partiet, tok en sjanse da hun bestemte seg for å skrive ut nyvalg i april. Meningsmålingene viste at hun lå an til et valgskred, og hun satset på at valget 8. juni skulle styrke hennes posisjon med et enda større parlamentariske flertall. Men den 20 prosent store ledelsen over et sprikende Labour i opposisjon, har skrumpet alvorlig de to siste ukene.

43-40 i Labours favør

Og i dag kom målinga som virkelig viser at det usannsynlige kan skje. I en Ipsos Mori-måling som ble offentliggjort i The Independent er Labour for første gang foran de konservative hvis en ser på de ujusterte tall instituttet har hentet inn: http://www.independent.co.uk/news/uk/politics/labour-ahead-of-conservatives-tories-ipsos-mori-poll-unadjusted-a7770651.html

De justerte tallene viser fortsatt tory-partiet i ledelsen, 45 mot 40. Men dette er første måling der Labour har nådd 40-tallet, i seg sjøl en oppsiktsvekkende framgang fra de 24 % partiet lå på da valgkampanjen startet for halvannen måned siden. Men de ujusterte tallene peker også på det som er valgets springende punkt, nemlig om alle som sier de har tenkt å stemme faktisk gjør det. For Labour har stor sympati blant yngre velgere. Men denne gruppa er også den med lavest valgdeltakelse.

De unge og London vil ha Corbyn

Så hvis ikke det britiske arbeiderpartiet klarer å få til en kraftig mobilisering både blant de yngre under 35 år, men også i gruppa av svarte velgere og folk med etnisk minoritetsbakgrunn, som historisk sett i stor grad holder seg hjemme på valgdagen, så vil de neppe klare å utløse det potensialet som denne valgkampen har fått fram for Labour bare gjennom de siste to ukene. Hvis det derimot er et tegn på at store grupper av folk i arbeiderklassen og de lavere sosiale lag endelig innser at de kan bidra til å bli kvitt det konservative styret, så kan Storbritannia stå overfor et politisk sjokkresultat som kan minne om folkeavstemningen om EU for et år siden.

En annen måling offentliggjort i The Evening Standard i London i dag viser at Corbyns lag kan klare å mobilisere nettopp de unge. To tredeler av de spurte mellom 18 og 24 år sier de vil stemme Labour, og så mange som 63 % av disse sier de er «absolutt sikre på at de vil stemme»: http://www.standard.co.uk/news/politics/uk-general-election-polls-two-thirds-of-18-to-24-year-olds-plan-to-back-jeremy-corbyns-labour-poll-a3556181.html

Mye av framgangen blant de unge skyldes at Labour har gått ut med valgløfter om å avvikle den egenandel på studiefinansiering som Cameron-regjeringa innførte som krisetiltak i 2011-12 og som har gjort adgnagen til universitetsstudier mye mer klassedelt enn tidligere. Også en storstilt sosial boligbyggingsplan fra Labours side har appellert til unge velgere, og også til lavinntektsgrupper i London der veksten i boligprisene lenge har vært ustyrlig.

En annen måling fra samme London-avis torsdag viste at Labour var foran toriene i London og at Jeremy Corby var mer populær som statsministerkandidat enn Theresa May. http://www.standard.co.uk/news/politics/uk-general-election-polls-two-thirds-of-18-to-24-year-olds-plan-to-back-jeremy-corbyns-labour-poll-a3556181.html

Fryktkampanje uten effekt?

Det er svært vanskelig å spå utfallet av de britiske valgsystemet på basis av landsmålinger, fordi antall medlemmer i parlamentet (MP’er) avgjøres i enmannskretser. Uansett hva som blir resultatet av torsdagens valg, så er det oppsiktsvekkende hvilken vending valgkampen har tatt. Og sjøl om det fortsatt er størst sannsynlighet for at toriene vinner valget, så kan det likevel ende med et såkalt «hung Parliament» der verken May eller Corbyn har flertall aleine, men hvor Labour i allianse med det skotske nasjonalistpartiet SNP og en håndfull nordirske MP’er kan danne mindretallsregjering med de sistnevnte som parlamentarisk støtte bak seg.

Hvilke følger det vil få for brexit-forhandlingene med EU, er bare ett av mange spørsmål som vil kunne gjøre Storbritannia om til et spennende politisk verksted de kommende år – med en eventuell statsminister Corbyn som den eneste sosialdemokrat i EU som har gått til valg på et virkelig sosialdemokratisk program.  Corbyn har personlig blitt utsatt for en massiv kampanje fra både høyrepressa og folk i eget parti som har ment at han er «uskikket» som statsminister og «uvalgbar», samt at han skal være diskvalifisert fordi han tidligere har «vist sympati overfor IRA og Hamas». Hvis han nå vinner valget, vil det være det en sensasjon fra en mann som ble døpt og karikert som «Public Enemy number 1» da han mot alle odds ble valgt som partileder i Labour etter katastrofevalget i 2015.

 

Artikkelen ble først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros.


 

Slik ble utfallet av valget i 2015

Det britiske valgsystemet bygger på enkeltmannskretser, der det partiet som er størst i kretsen tar mandatet. Avisa Telegraph har ei nettside som følger valget. Den finnes her.

Den viser blant annet at Labour har mistet grepet om arbeiderklassen til fordel for de konservative. I meningsmålingene har Labour oppslutning fra 26% av arbeiderklassen, mens toryene har oppslutning fra 43%.

KampanjeStøtt oss

17 KOMMENTARER

  1. Skulle gjerne visst hvor mange EU-tilhengere som har strømmet over til Labour i et forsøk på å hindre Brexit. Nettopp i London og blant de unge var jo motstanden mot å gå ut av EU svært sterk. May gjorde jo også et poeng av at det å stemme på henne skulle være et sterkt signal til Brussel om at hun har et solid folkeflertall i ryggen under forhandlngene. Hun har også vært klar på at det ikke er snakk om annet enn at Brexit skal gjennomføres. Situasjonen i Labour virker beste fall uklar og konfliktfylt sånn sett. Og hvilke Labour-representanter er det som vil bli valgt inn ? Skulle ikke overraske meg om det viser seg å være en haug med EU-fanatikere som vil forsøke å sette så mange kjepper i hjulene de bare kan.

  2. If voting changed anything, they’d make it illegal. Det er interessant at skolerte og tenkende mennesker fortsetter å leke elitens spill når resultatet er det samme hver eneste gang; the rich get richer, the poor get poorer and the bombs never stop.

  3. Det var trist at Corbyn ikke støttet Brexit. Han er egentlig EU-motstander, og både Labour og Brexit ville vært tjent med hans støtte.
    Tories vinner trolig, forstå det den som kan. Mange stemmer slik siden er skuffede over Labour som parti, forståelig nok. Men det er jo å skyte seg selv i foten.

  4. Ønsketenkninhg? Husker jeg ikke feil var det også Fjermeros som for kort tid siden så store muligheter med Melenchon i Frankrike, men denne har ikke gjort noe annet enn å kline seg inntil Macron som en slags loyal opposisjon.Hans bok fra 2014,Folkets epoke, er en slags populistisk nasjonalisme.
    Så hopper vi til Corbyn som skal stå på et «virkelig sosialdemokratisk program». Han forsvarte EU under Brexist,han er for Nato og Trident kjernefysisk opprusting.
    Theresa May har i de siste dagene krevd overvåkning og sensurering av nettet og mere politistattiltak og forskjellen mellom henne og Corbyn er at han overbyr henne i antall spanere og politifolk.
    Det er virkelig en utbredt ønsketening som gjør seg gjeldende om sosialdemokratiet for tida,både i Norge og i Europa.

  5. Stønaden til De konservative og UKIP i den engelske arbeiderklassa kan bare forklares med at det har lykkes dette koppelet å kjøre ut en splitt-og hersk-politikk ved å spille på etniske og rasemessige motsetninger – slik det i mange år lyktes dem i Nord-Irland når det gjaldt religion (- vi hugser vel så altfor godt rasisten og tory-guruen Enoch Powell si oppslutning både i arbeiderklassa i Øst-London og blant protestantene i Nord-Irland på 1960-og 70-talet!). Vi har i det minste nå grunn til å håpe at Corbyn vil kunne sette en stopper for den bølgja av rasisme og nasjonalsjåvinisme som skylte inn over England under Brexit-avstemninga og som har sin fremste eksponent i Theresa May, samtidig som Trump da vil få seg en skikkelig nesetyver når det gjelder håpet om å kunne skaffe seg en pålitelig europeisk alliert!

  6. Rivers of blood. Harald Støren kjører reprise på venstreoppfatninger fra 1970-tallet hvor det var obligatorisk å demonisere Enoch Powell. En nylesning av Powells berømte taler viser jo at hans prognoser for Englands multikulturelle framtid har vært riktigere enn noens. Det ble rivers of blood.
    Og det var jo slett ikke slik at det bare var arbeiderklassen i ØstLondon som likte Powell. THE DOCKERS over hele landet var pro-Powell.
    Harald Stanghelles yndlingsord er HÅPE. Alle hans lederartikler avsluttes med et slags håp om et eller annet som om man var på et bedehus.Jeg har da også ofte hevdet at norsk tenkning ville hevet seg om man tok bort ordet Håpe.
    Om man i England valgte en regjering med Corbyener ville ikke det rikke en milimeter på «bølgja av rasisme og nasjonalsjåvinisme som skylte inn over England…»
    Islam er den hurtigst voksende religion i verden med 1,4 milliarder muslimer. Flere av Englands byer er allerede muslimske i demografisk henseende,kanskje også London.
    Istedet for å håpe burde man studere tankeinnholdet i AL-SAWAH, den muslimske gjenfødelsen,men som sagt:det er ikke forenlig med idealistisk håping.

    • Prøver du å nekte for at Enoch Powell på 1970-talet bevisst søkte å vinne støtte for Det konservative partiet i arbeiderklassa gjennom rasistisk propaganda, og at han gikk i spissen for demonstrasjonstog mot asiatiske innvandrerer ennå mens han satt som medlem av Edward Heaths konservative regjering? Videre at han, etter at han hadde gått av som minister, lot seg velgje som MP fra Nord-Irland på et antiborgerrettsprogram, etter å ha ført en sekteristisk kampanje mot den katolske befolkninga der i lag med pastor Ian Paisley? At det blei «rivers of blood» både i England og Nord-Irland etter denne typen kampanjer er det nok mest nærliggende å oppfatte som en sjølvoppfyllende profeti.

    • Hårstad, jeg synes jo du er jevnt god, men nå overgikk du deg selv og skrev deg inn i Tidenes Beste Fyndige Formuleringer med kommentaren om at «norsk tenkning ville hevet seg om man tok bort ordet Håpe.» Brilliant. Jeg flirer enda. 🙂

      Institutt for begrepstømming 2.0 informerer om at «politisk analyse» nå er helt tømt for semantisk innhold av norske midtstrømsmedier, og kan derfor ikke lenger benyttes av disse. Som midlertidig erststatningsbegrep foreslås «håpe».

  7. All you need is love. Debatten her begynner med at Fjermeros tolker Corbyns politikk på uhyre idealistisk vis: «reelt sosialdemokratisk program». Det betyr i moderne kontekst: et kapitalistisk program med støtte for britisk imperialisme og militarisme.
    Så drar vi oss over til terroren og tilstanden i England og drar inn Enoch Powell.
    Det var aldri min hensikt å lage noen totaloversikt over Powells forhold til NordIrland og denslags,men utelukkende 20 april 1968: Rivers of blood talen.
    Hovedpoenget i den er at masseinnvandringen må stoppes ellers går England mot en katastrofe: «will result in civil strife of appalling dimensions,and that institutions and laws,let alone exhortations,will be powerless to prevent them.»
    Dette er jo en nøyaktig beskrivelse av det aktuelle England som beveger seg mot voldelige gater,både klassekamper,religionskonflikter og etniske stridigheter. For ikke å snakke om drapsterror.
    Allerede i 2015 var det 4 millioner barn i England som levde rundt fattigdomsgrensa. Aktuell ungdomsarbeidsløshet er rundt 13 %.
    Det finnes 70 valgkretser med 40% eller mer muslimsk befolkning.
    Den muslimske borgermester i London, Sadiq Khan,mobiliserer nå landets muslimer til å si nei til Trumps besøk i England noe som går 100% mot Theresa Mays regjeringens ønsker.
    Bøker om utviklingen av europeiske borgerkriger kommer på løpende bånd. Den siste som utgir bok om dette er senior militærhistoriker i Israel,Martin van Creveld, som hevder at Europa går mot borgerkrig og sammenbrudd.
    Den offisielle «venstresida» er jo ikke interessert i sånt. Romantiske idealister vil fortsette å synge All you need is love og atpåtil beskylde Powell for å ha frambrakt dette uføre som han advarte mot.
    Det beste jeg har lest om det britiske valget fant jeg i en artikkel i Counter-Punch. Det består i «rearranging the deck chairs on the Titantic». Altså det som på korrekt politisk norsk blir et «reelt sosialdemokratisk program.»
    Welcome to this world.

  8. Klassekampen har si rot i reelle økonomiske og sosiale motsetninger mellom samfunnsgrupper. Lykkes det overklassa å få omgjort disse motsetningene til en kamp mellom raser eller religioner, har arbeiderklassa alt tapt slaget. Den pågående terroren i London har verken med rase eller religion å gjøre, men med Englands imperialistiske krigføring i andre land, og den har ingen ting med muslimsk innvandring til landet å gjøre. Slike aksjoner rammer like gjerne land med stor som land med lita muslimsk befolkning. At Sadiq Khan mobiliserer til motstand mot Trump, og at Trump ikke lenger kan rekne med en like lydig samarbeidspartner i Corbyn som i May, kan vel ikke akkurat sees på som noe nederlag, verken for den antiimperialistiske kampen allment eller for kampen mot den reaksjonære USA-støtta alliansen i Midt-Østen, leida av Saudi-Arabia? At Israel gjør alt for å piske opp muslimhat og støtter rasistiske organisasjoner i Europa bør vel ikke forundre noen, så mye mer som det eksisterer et gjensidig avhengigheitsfohold mellom Israel og disse organisasjonene (jfr. Marine Le Pen) – nettopp fordi staten Israel i seg sjølv er tufta på rasisme.

  9. …»verken med rase eller religion å gjøre» (Støren) Jeg tror Støren at hvis du sender inn disse innleggene dine til Aftenposten eller Klassekampen (det går ut på ett) så kan du få deg jobb som lederskribent der. Se Aftenpostens leder 6 juni 2017: Ingen trylleformel mot terrorisme.
    Og så bør du helst skaffe deg en kvalifisert utgave av Koranen samt noen historiebøker om hvorfor Islam rundt år 1000 var den dominerende supermakten.
    Ellers skriver jeg daglig om dette temaet på derimot for de som er interessert i ikke-korrekte synspunkter.

    • Massakrene av muslimer i Bosnia for ikke så veldig lang tid sida skulle vel være bevis godt nok på at Islam som religion på ingen måte har monopol på terror.

  10. Monopol på terror? USA/Nato har jo fra omkring år 2000 drept rundt 2 millioner sivile mennesker og Norge har hjulpet godt til i Afghanistan,Libya og nå i Syria. Vestlig imperialisme er uten sammenligning forøvrig verdens største terrorist.

    • Nato’s omdannelse til North Atlantic Terror Organization ble vel fullført etter 9/11, og det er relativt godt dokumentert hva alliansen har blitt brukt til siden det, men sprekkdannelsen begynte allerede i kjølvannet av murens fall da den primære funksjonen egentlig var over. Man må jo nesten spørre seg om Stoltenberg’s Nato-motstand også vendte med alliansens kurs-endring fra forsvar av Europa til å bli imperialistiske stormtropper.

      Og når det gjelder massakre av muslimer så har nok EU også noe i vente på det feltet hvis tilstandene nærmer seg de Bosniske. Islam har kanskje ikke monopol på terror, men på religiøs undertrykkelse og intoleranse så er de fortsatt best i klassen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.