Høyrepopulismens frammarsj og dagens kapitalisme

0
I år er det 100 år siden oktoberrevolusjonen i Russland
Johan Petter Andresen

Av Johan Petter Andresen
Kapitalismens systemkrise arter seg på mange måter. Nedgang i BNP-vekst tiår for tiår. Økende arbeidsløshet/undersysselsetting tiår for tiår. Overkapasitet i industri- og tjenesteproduksjonen. Overflødig pengekapital som ikke finner tilstrekkelige investeringsmuligheter, periodiske finanskriser og såkalte «bobler» (raske prisfall etter vedvarende prisstigning) mm.

Sentralisering av kapitalen og utvidelse av markedet

Fram til for noen få år siden har den absolutt dominerende retningen innafor borgerskapet vært å løse problemene ved å sentralisere kapitalen i stadig større og stadig mer internasjonaliserte enheter, privatisering av offentlig virksomhet for å utvide det kapitalistiske markedet og å fortsette proletariseringa av småprodusentene (bønder, fiskere, håndverkere) i hele verden. Med omvandlinga av Comecon-landa og Kina til kapitalistiske økonomier som ble integrert i den vestlig-dominerte kapitalismen fikk kapitalen nye områder å akkumulere i og nye avsetningsmarkeder. Men i og med at overklassen i disse landa forvandla seg til en monopolkapitalistisk klasse kunne ikke de vestlige kapitalistene ta over disse landa som nykolonier, men ble tvunget inn i samarbeid og kamp om utviklinga av disse landas økonomier. Etter den såkalte finanskrisa i 2008 preges også disse tidligere sosialistiske/statskapitalistiske landa av stagnerende vekst og motsetningene mellom stormaktene skjerpes.


Denne artikkelen av Johan Petter Andresen er trykt i nr. 2, 2017 av tidsskriftet Gnist


Multilaterale investoravtaler

For å sikre de internasjonaliserte bedriftenes interesser har statsmaktene fram til nå framforhandla stadig flere avtaler som gir utenlandsbaserte og egne monopolkapitalister mer like rettigheter på bekostning av arbeiderklassen, sjølstendig næringsdrivende, små-kapitalister og demokratiet. Men problemene tårner seg likevel opp for monopolkapitalen. Såkalt frihandel og økt generell investormakt gir ikke økt vekst. Tvert i mot. Motsetningen mellom produksjonsevne og forbruksevne vokser.

Mellomstatlige avtaler

Et alternativ til løsningene som ligger i de internasjonale investoravtaler (som feilaktig blir kalt frihandelsavtaler) TPP, TTIP, EU osv er å gå over til mellomstatlige avtaler som er mer begrensa og mer knytta til forholdet mellom to land. Det er ikke rart at små imperialiststater som vil tjene sine egne monopolborgerskap føler en viss usikkerhet. Lille Norge mot store USA er ett eksempel. Derfor kan oppbruddet som begynte med Brexit og fortsetter med Trump sees på først og fremst som et uttrykk for at stormaktene prøver å finne andre måter å fremme interessene til sine egne internasjonaliserte monopoler. Monopolselskaper med base i Norge opererer i den monopoliserte internasjonale økonomien og deres lydige norske stat føler seg nok som en spurv i tranedans.

EØS

Fortsatt er hoveddelen av monopolborgerskapet i Norge opptatt av å sikre EØS-avtalen, ettersom de ikke greier å tvinge inn Norge som fullt EU-medlem. Dette fordi de regner med at de får bedre løsninger når flere mindre stater er med i forhandlingene. Problemet for det norske folk er at monopolenes interesser er motsatt av folkets. Så lenge Høyre og Arbeiderpartiledelsen med sine halehengs-partier rår grunnen, vil de løsningene som staten går inn for være løsninger basert på å sikre eierinteressene til det «norske» monopolborgerskapet. For arbeiderklassen i Norge vil det være bedre at Norge ikke er med i EU/EØS fordi dette vil svekke deres motstander; monopolborgerskapet og styrke mulighetene for å flytte fram arbeiderklassens posisjoner.

I år er det 100 år siden oktoberrevolusjonen i Russland

EU overstatlig?

Er EU og dets redskap EØS et mellomstatlig eller et overstatlig fenomen? Begge deler. Rådet, som er det høyeste organet, kan vedta regler som gjelder hele EU/EØS-området. Noen saker trenger enstemmighet, og noen saker krever to-tredjedels flertall osv. De sterkeste landa i EU har den avgjørende innflytelsen i hvordan EU utvikles. Men de sterkeste landa vil ikke gi fra seg sin suverenitet til EU. Det vil ei heller de minste, dersom det går på tvers av interessene til de dominerende monopolkapitalistiske interessene i vedkommende land. Når det gjelder de største landa har Storbritannia, som nå er på vei ut, vært mest tilbakeholden med å inngå et for tett samarbeid. Men det gjelder også Tyskland, Frankrike, Italia, Spania osv. Altså: stadig tettere union, men ikke så langt at monopolkapitalistene mister kontrollen over «sin» nasjonalstat.
Derimot fungerer EU overstatlig overfor arbeiderklassen og demokratiet der EU kan påtvinge landa retningslinjer som svekker folkelig makt og arbeiderklassens stilling i det enkelte land. Det samme gjelder overnasjonalitet for å fremme monopolkapitalens interesser med hensyn til å øke sitt marked gjennom privatisering og å gi fordeler til monopolkapital foran småprodusenter.

Monopolenes nasjonalstat

Det som nå skjer er at en stadig større del av monopolborgerskapet vil legge større vekt på nasjonalstaten som utgangspunkt for sine affærer. Grunnen til dette er at problemene hoper seg opp, og monopolbedriftene blir stadig mer avhengige av nasjonalstaten for å løse sine problemer. Midt i praten om avregulering og privatisering øker monopolkapitalens avhengighet av det offentlige.

Det legges nå mer opp til mer målretta tiltak for å sikre egne interesser til egne bedrifter. Monopolborgerskapet har aldri egentlig ment å gi fra seg kontrollen over produksjonen, markedet, statsfinansene osv i sitt hjemme-domene. Det har vært innstilt på å gi fra seg litt makt, men bare mot å få tilsvarende hos andre. Men nå hoper problemene seg opp. Gjelda øker, den kapitalistiske veksten uteblir, og nå gjelder det å sikre at man har mest mulig kontroll over eget bo foran å begi seg ut på internasjonale kompromisser som kan vise seg å svekke denne hjemlige kontrollen.
Når jeg omtaler monopolkapitalistene som klasse, innebærer ikke dette at det ikke er motstridende interesser mellom dem også på den hjemlige arenaen. Ikke alle monopolkapitalister er like avhengige av å selge til hjemmemarkedet og av å produsere i hjemmemarkedet. Derfor er det stadige kamper rundt innholdet i det internasjonale samarbeidet. Men de forenes i kampen for at staten skal være et redskap for monopolenes interesser mot det arbeidende folket.

Norges monopoler

For å være litt mer konkret: Statoil, Telenor, Statkraft, Hydro og DNB er typiske norske monopolkapitalister som er eid både av det offentlige og private. Hva skjer hvis et av disse selskapa får problemer som det ikke greier å løse? Jo, da henvender den seg til den norske staten for å løse problemene (Denne linken illustrerer en av måtene staten sikrer finanskapitalen: http://andresensblogg.no/beretningen-om-et-varslet-ran/). Hvis det er et problem i utlandet, vil selskapet be den norske staten gripe inn ved å delta i forhandlinger med vedkommende stat. Også hvis det oppstår uenighet om tolkningen av en internasjonal avtale, vil det til syvende og sist være den norske staten som vil kjempe denne kampen i internasjonale fora. De såkalt overnasjonale avtalene er altså i bunn og grunn mellomstatlige, og den enkelte staten kan trekke seg fra dem.

Staten er monopolenes sikring

Hvis et norsk monopol går konkurs, eller er i ferd med å gå konk, kan det henvende seg til den norske staten og be om finansiell og annen støtte. Det kan ikke henvende seg til IMF, den Europeiske sentralbanken eller liknende. Det er avhengig av «sin» stat. Altså er det slik at hvis bedriften er stor nok, vil den norske staten gripe inn og redde denne, fordi konsekvensene av ikke å redde bedriften vil være ikke å spille sin rolle som øverste ansvarlige for å sikre monopolborgerskapets interesser. Det er bare hvis det er politisk helt umulig at staten vil la et større monopol gå konk. Island er vel et eksempel der staten ikke hadde muligheter til å redde alle de store bankene som var konk i 2008. Men dette er unntaket. Det normale i 2008 var at den enkelte nasjonalstat, uavhengig av om den var EU-medlem eller ei, redda «sine» finansinstitusjoner, og dermed finansieringen av de store monopolene.

Hjemmesfæren

Framover vil altså internasjonale avtaler i større grad preges av økt behov for å sikre kontrollen over hjemmesfæren. I et slikt scenario kan ulike politiske løsninger bli fremma som har det felles at de er et resultat av kampen internt mellom de ulike monopolene i det enkelte land ut fra hvordan de er internasjonalisert og ut fra hvordan det enkelte land tenker seg det kan være lurt å alliere seg. Ikke for å lage noe overnasjonalt, men ut fra å lage mellomstatlige avtaler som sikrer hjemmesfæren og samtidig gir muligheter for utenlandsoperasjoner.

EU i krise

I et slikt scenario er dagens EU som unionsprosjekt og euroen ikke mulige. Euroen undergraver muligheten for nasjonal kontroll. EU blir nå i stadig større grad en hindring for monopolene ved at det gir for lite fleksibilitet for den enkelte stat til å manøvrere med tanke på mer tilpassa bilaterale løsninger. Det er derfor bare et spørsmål om tid før begge deler må reformeres slik at euroen omfatter færre (eller forkastes) og at EU blir mindre inngripende og mer mellomstatlig. Hvis ikke disse reformeres, vil monopolborgerskapet sjøl måtte ødelegge institusjonene. De politiske redskapene for dette er allerede i ferd med å snekres i form av de høyre-nasjonale organisasjonene.

Skattepolitikken

Det ser ut til at de høyre-nasjonale miljøene i USA og Europa har en del lik økonomisk politikk. Skattelette for kapitalen. Mindre regulering av bedriftenes virksomheter. Svekking av velferdsstaten. Forsøk på å mobilisere arbeiderklassen i eget land mot «de andre» – altså nasjonalsjåvinisme. Billige øst-europeere, meksikanere osv og flyktninger blir utbytta ekstra hardt. Samtidig får de skylda for de harde tidene.

Theresa May var Remain (for å forbli i EU), men leder nå Brexit. Hun vil fremme monopolenes interesser på en annen måte enn gjennom avtaler av typen TTIP, TISA, EU. Det vil altså bli en overgang vekk fra multilaterale avtaler til bilaterale avtaler. De vil bli forsøkt gjort like eller enda mer inngripende mot arbeiderklassens rettigheter og demokratiet i det enkelte land enn det som nå er tilfelle. Finanskapitalen vil sikkert prøve å få inn ISDS-klausuler (Investor State Dispute Settlement) – altså at en bedrift kan gå til sak mot en stat fordi staten har gjort noe som svekker den utenlandsbaserte investorens framtidige profittmuligheter) i de bilaterale avtalene, og vil sikkert prøve å få inn bestemmelser om mer privatisering. Det vil bli klassekamp i det enkelte land om innholdet i disse bilaterale avtalene.

Slutten på nyliberalismen?

Slutten på nyliberalismen? Eller ny vri på nyliberalismen? Poenget er staten. Fram til nå har man argumentert med at markedet må styre økonomien – ikke staten. Man har sagt at uten markedet og den «frie» konkurransen vil ikke produktiviteten øke og folks skattepenger vil kastes i et bunnløst byråkratisk hull. For at det skal være reell konkurranse må staten være «hands off», ikke drive med subsidier eller ha statsdrevne selskaper. Men dette har alltid vært hult. Monopolene har alltid trengt staten. Etter den andre verdenskrigen og fram til 70-tallet var det en offentlig hovedoppgave å stimulere etterspørselen og utvikle infrastruktur for å underlette bedriftenes behov. Men da dette ikke virka godt nok, gikk statens oppgave over til å deregulere velferdsstaten, fjerne begrensninger på bedriftseiernes makt og øke investeringsmulighetene for kapitalen gjennom privatisering. Kort sagt; fra keynesianisme til nyliberalisme. Men nå sliter monopolborgerskapet med fortsatt stagnasjon og staten må nå koples mer direkte inn i arbeidet for å sikre monopolenes virke på en mer direkte måte.

Skattekutt og skreddersydde avtaler

Staten skal ordne med mer skattekutt, avgiftslettelser og subsidier for monopolbedrifter i de enkelte landa. Monopolene vil ha mer skreddersydde avtaler som i realiteten skjermer dem sjøl i deres hjemmedomene, men som likevel kan gi muligheter for andre lands finanskapitalister i områder som ikke betyr så mye for dem sjøl. (Dette blir såkalte trade-offs som passer bra for pragmatiske politikere som Trump og May som ser på seg sjøl som næringslivets representanter). Staten må også fortsette arbeidet med å svekke arbeiderklassens og ikke-statskontrollerte fagforeningers innflytelse.

Nasjonalsjåvinisme

For å selge dette inn til folk flest i egne land, vil man snakke om «våre» bedrifter og «vårt næringsliv» og snakke varmt om konkurranseevne osv., slik vi har hørt det før, men nå mer spesifikt på de framtidige bilaterale handelsavtalene. Og dette nasjonale «vi» vil bli satt opp mot de som står utafor dette «vi». Og disse andre vil være de som skal få skylda for at det går galt for folk flest.

Nasjonalsjåvisme kontra nasjonal sjølråderett

Arbeiderklassens kamp er, i likhet med kapitalismen, både nasjonal og internasjonal. Nasjonalstatene som har vokst fram sammen med utviklinga av kapitalismen har et tvetydig innhold. På den ene sida har staten alltid vært redskapet til kapitalistene og etter hvert til monopolkapitalistene. På den andre sida har arbeiderklassens internasjonale kamp for egne interesser arta seg som en kamp i den enkelte nasjonalstat. Et godt eksempel er innføringen av åttetimersdagen etter den russiske revolusjonen i 1917. Åttetimersdagen ble innført i så å si alle industrialiserte land på grunn av arbeiderklassens styrka stilling internasjonalt, men dette skjedde ulikt, avhengig av de særegne forholda i det enkelte land. Og slik var det også med 40-timersuka etter den andre verdenskrigen. I og med at alle framskrittene for arbeiderklassen er knytta til den nasjonale lovgivningen og normer i de enkelte land, er det avgjørende å forsvare seg mot alle forsøk på å undergrave sjølråderetten. Også med tanke på en overgang til en sosialistisk verdensorden er sjølråderetten et avgjørende fundament. Det er med grunnlag i å ta kontroll i den enkelte nasjonalstaten, at arbeiderklassen kan ta kontrollen over produksjonen, valutaen, nasjonale finanser og monopolene i det enkelte land og utvikle det framtidige sosialistiske samfunnet.

Enda mer av det samme

Legger nå statene om politikken når det gjelder lønn, arbeidstid, deregulering og velferdsstat? Nei, den negative trenden vil bare forsterkes. Når det gjelder velferdsstaten tas det tiltak for å senke bidraget til denne fra monopolene gjennom skattekutt og subsidier. Skole, helse, alderspensjon og annet som folket trenger får det finansiere sjøl, uten støtte fra monopolene. Tvert i mot. Monopolene skal tjene på at disse tjenestene blir del- eller helprivatisert. Krisa fører til økt arbeidsløshet og utstøting fra arbeidsmarkedet. Og da får disse ofrene, sammen med superbillig utenlandsk arbeidskraft skylda for de økende problemene med å finansiere velferden. Du snakker om å snu verden på hue!

Skjerpa motsetninger

Kort oppsummert: Brexit og Trump er uttrykk for at det internasjonale kapitalistiske systemet får stadig større problemer. Vi opplever nå en overgang til en kapitalisme som vil preges av mer skjerpa kamp mellom arbeiderklassen og monopolene og større internasjonale spenninger, etter hvert som heller ikke de tiltaka som nå ligger på beddingen vil løse kapitalismens stagnasjonstendenser. Kommunistene har nok å henge fingrene i når det gjelder å delta i både den defensive kampen mot forverring og den offensive kampen for et samfunn som kan bruke menneskenes skaperkraft til å bygge en menneskevennlig og miljøvennlig framtid. Merkelig nok, er jeg optimist.

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.