Libyakrigen – den største politiske skandalen i moderne norsk historie

Ivar Espås Vangen

Av Ivar Espås Vangen

I disse dager diskuteres det på Stortinget om Norges deltakelse i Libyakrigen i 2011 skal underlegges en utførlig gransking. Om den realiseres, vil det være en gylden anledning til å få rede på hva som foregikk i kulissene da alle norske partier med unntak av Rødt, uten nevneverdig diskusjon, godkjente å sende norske jagerfly av typen F-156 ned til Afrika for å drepe.


Denne artikkelen av Ivar Espås Vangen ble først publisert i Under Dusken


Libyakrigen er Norges mest voldelige krig i moderne tid. Mellom 1945 og 2011 hadde norske jagerfly sluppet til sammen syv bomber. I løpet av få måneder våren 2011 slapp Norge 588 bomber over det forsvarsløse landet. På tross av at krigen ble rettferdiggjort med å «beskytte sivile», endte Natos bombing med å bli langt mer omfattende. Jihadistiske opprørsgrupper i ledtog med al-Qaida mottok våpenstøtte fra flere land som deltok i bombingen, og enkelte aktører var sågar til stede i landet med bakkesoldater. Vedtaket fra FN fikk verken støtte fra Russland, Kina, India, Brasil, Tyskland, eller land i den tredje verden. I dag vet vi godt at påstandene om nært forestående folkemord, og at Libyas diktator angivelig skulle ha gitt soldatene sine viagra for å voldta sivile, var rent og skjært oppspinn. I praksis ble Nato, og dermed også Norge, al-Qaidas luftvåpen.

Illustrasjon: Bjørn Richter

I dag er Libya et lovløst land i fullstendig oppløsning. Regelrett slavehandel, sharialov, koordinering av menneskehandel, internasjonal terrorisme, og rene folkemordlignende tilstander mot landets kristne minoritet, presser landet. Lite selvransakelse er å spore hos politikerne som med en skremmende letthet i mars 2011 proklamerte at dette var en krig for å «beskytte menneskerettigheter» i Afrika. Mellom 300 og 400 millioner norske skattekroner ble brukt på å legge et afrikansk land i grus.

I henhold til folkeretten skal vold kun brukes dersom «alle andre midler» er utprøvd. Dette var ikke tilfellet i Libya, på tross av at resolusjon 1973 krevde «umiddelbar våpenhvile». Sør-Afrikas president Jacob Zuma la på vegne av Den Afrikanske Union fram et fredsforslag som innebar umiddelbar våpenhvile med påfølgende forhandlinger. Gaddafi, presset som han var, godtok selvsagt dette. Nato nektet likevel å ta pause i bombetoktene, og hindret dermed Zumas delegasjon fra å lande. I klartekst ble altså et afrikansk fredsinitiativ bombet i filler av USA, et knippe tidligere kolonimakter, og noen lydige våpendragere, deriblant Norge.

Et annet moment en gransking av Libyakrigen må ta for seg, er hvordan beslutningsprosessen gikk for seg. 19. mars 2011 kunne Stoltenberg erklære at Norge var «klare til å sende inntil seks jagerfly» ned til Afrika. Stortinget ble først sammenkalt tre dager senere.

Slike hasteprosesser får konsekvenser. I Libya var kun 25 prosent av bombemålene fastsatt på forhånd. De resterende ble foretatt av pilotene underveis. Det bør være ukontroversielt å hevde at kunnskapsgrunnlaget for Norges del var svært tynt. Man hadde verken noen forståelse av Libyas egenart eller noen definert strategi.

En gransking av Libyakrigen bør ha et bredt mandat. Den bør i første rekke søke å avdekke hvilke konsekvenser bombingen fikk. Dernest må den få klarhet i hva som foregikk under beslutningsprosessen. Hvem fattet hvilke beslutninger, og på hvilket grunnlag? Overveide man noensinne å søke en ikke-voldelig løsning? Libyakrigen er den største politiske skandalen i moderne norsk historie. Selvsikkerheten hos norske politikere var skremmende. Fraværet av offentlig debatt likeså. Politikernes manglende selvransakelse i ettertid er like graverende. Til høsten er det stortingsvalg. La oss håpe det gir oss et Storting med større gangsyn enn forsamlingen oppviste i 2011.

  9 kommentarer til “Libyakrigen – den største politiske skandalen i moderne norsk historie

  1. 28. april 2017 klokka 17:17

    Og det var snakk og skriverier.
    Om lybias vakre strender,om hoteller og flyreiser.
    Til det nye vakre ferimålet.Om turer til ruinene av romas korn kammer.
    Som under Daffy s styre,bare lot ett fåtall turister besøke.
    Men nå er mulighetene her :
    http://theantimedia.org/liberated-libya-trading-slaves/

  2. Harald Støren
    28. april 2017 klokka 20:14

    Vedtaket i FN’s Sikkerheitsråd om å tillate en begrensa humanitær aksjon i regi av NATO for å hindre folkemord i Benghazi blei fatta fordi Russland og Kina avstod fra å stemme og nekta å legge ned veto, etter en svært aggressiv tale Gadafi hadde holdt, der det blei framsatt ei rekke trugsler. Forutsetninga var at aksjonen skulle være av utelukkende humanitær art og ikke ta sikte på regimeskifte. Dette var også forutsetninga for at 3.verda-land som Sør-Afrika og Brasil støtta forslaget. På Stortinget støtta Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide forslaget under disse klare vilkåra. På et møte av NATO’s utenriksministrer i Berlin kort tid etter blei det likevel vedtatt at regimeskifte måtte være målet for aksjonen, og aksjonen fortsatte deretter med et mål som låg utafor FN’s mandat. Dette blei alt da skarpt kritisert av Russland, Kina, Brasil og Sør-Afrika, som kjente seg tatt ved nesa. Det må òg de norske politikera ha gjort som i utgangsounktet hadde gått god for aksjonen. Støre kom med noen uttalelser som sterkt kritiserte at sivile liv gikk tapt, men det blei ikke gjort noe aktivt for å trekke Norge ut av krigen før i august 2011. Forsvarsminister Grete Faremo, som var blant de sterkeste tilhengera av aksjonen, legitimerte den med at den blei støtta av Den arabiske liga – ei sanning med store modifikasjoner, skulle det vise seg: Det var til slutt bare Saudi-Arabia og dets satelitter – sjeikdømmene ved Golfen – som stod last og brast med NATO’s nye linje, og jamvel heia på for å sende inn bakkestyrker for å frigjøre Libya – noe vi t.eks. veit at sjeikdømmet Qatar gjorde etter at NATO hadde fullført sitt oppdrag. Den etterfølgjende katastrofa Libya gikk inn i skyldtes derfor ikke FN’s vedtak i seg sjølv, men at NATO gikk ut over det mandatet FN hadde gitt – noe også Sør-Afrikas president, Jacob Zuma, klart peikte på overfor Jens Stoltenberg da han besøkte Norge kort tid etter.

  3. Jan Hårstad
    28. april 2017 klokka 21:19

    LIBYA I PERMANENS. Prisverdig at folk kartlegger dette med Libya,men av alle USAs vasallstater i Europa er Norway uten sammenligning forøvrig den mest ekstreme Pentagonist.
    Telemarkbataljonen la ut bombesignaler for bombingen av Jugoslavia 1998-99. Norway understøttet den amerikanske koloniseringen av Afghanistan med astronomiske dollarsummer og militært mannskap og fortsetter å gjøre det.
    Når alle fakta om Syriakrigen en gang kommer på bordet vil vi se at Norge har spilt en viktig rolle også der. Det virker helt umulig for norsk journalistikk å finne ut hvem de 60 norske spesialsoldatene trener dernede. Og heller er det ingen klarthet i hva tradisjonelle “venstreorienterte” norske helseorganisasjoner og Folkehjelp har drevet på med i Syria.
    Omlegget av Norges forsvar for Natos kriger mot Russland og Kina møter knapt politisk motstand i det hele tatt og for “venstresida” ser det ut til å være et ikke-tema selv om krigsplanleggingen ligger åpen i dagen.
    Libya-skandalen løftes fram fordi den i sin ytre form var hårreisende, men i sitt vesen er norsk krigspolitikk Libya i permanens. Den opphører overhodet ikke.Ikke et sekund.

    • oliver
      29. april 2017 klokka 01:55

      “Det virker helt umulig for norsk journalistikk å finne ut hvem de 60 norske spesialsoldatene trener dernede”. Det vises her til en kommentar fra Norges forsvarssjef til Klassekampen hvor han rett ut sier at dette er overlatt til amerikanerne. Snakk om å gi blanco-fullmakt over deler av vårt nasjonale forsvar til en fremmed makt… http://www.klassekampen.no/article/20160513/ARTICLE/160519983

    • Harald Støren
      29. april 2017 klokka 11:17

      Norge (i motsetning til Danmark), støtta ikke USA’s folkerettsstridige okkupasjon av Irak i 2003. Det var endatil mens det satt ei borgerlig regjering ved makta.

  4. Nytt nå
    28. april 2017 klokka 21:42

    Tragiske Solberg og Støre. Vasallene Grande og Hareide… Vi får si morna Jensen med det samme, den mest håpløse av dem alle. Men, hvor er de virkelige årvåkne? Moxnes, på tide å være daglig på alerten!! Vi lures, snart åpentlys!!

Legg inn en kommentar