oss 100 kroner!
Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har kalt Nederland for en «bananrepublikk», og hans utenriksminister Mevlut Cavusoğlu dro det et par hakk lenger og kalte Nederland for «fascismens hovedstad».
Nå kan man kanskje være petimeter og bemerke at tyrkiske toppolitikere ikke er helt i toppdivisjonen når det gjelder geografi og samfunnsforhold – Nederland er et monarki og det er ikke en by, og derfor neppe noen hovedstad for noe som helst.
Men man skal ikke ta fra dem at de ikke pakker meningene sine inn i bomull og silkepapir. Jeg tror de har klart å formidle til Hagg og Amsterdam at Ankara ikke er videre begeistret.
Det Erdoğan er så sint på er at Nederland, forståelig nok, har nektet tyrkiske toppolitikere å drive valgkamp i Nederland.
Det finnes store tyrkiske minoriteter i både Tyskland og Nederland, og det stunder mot folkeavstemning som eventuelt vil gjøre Erdoğan til en kalifaktig president i Tyrkia.
Cavusoğlu ville holde valgtale i Rotterdam og det samme ville hans kollega, familieminister Fatma Betul Sayan Kaya. Cavosuglu ble hindret i å holde tale og Sayan Kaya ble eskortert over grensa til Tyskland.
Den nederlandske statsministeren Mark Rutte sa at:
Vi endte opp i en situasjon uten tidligere sidestykke der en NATO-alliert som vi har historiske bånd til og sterke handelsforbindelser med, oppfører seg på en fullstendig uakseptabel og uansvarlig måte.
Noe mindre akademisk var Erdoğan da han svarte at Nederland er en «etterlevning av nazismen».
Denne saka har enda mer sprengstoff i seg. For det første betyr den at de ekstremt sterke politiske motsetningene i Tyrkia blir eksportert til Europa, og for det andre reiser den spørsmålet om de tyrkiske minoritetenes tilhørighet. Er Rotterdam og Berlin tyrkiske valgkretser?
I Rotterdam satte politiet inn vannkanoner mot tyrkiske demonstranter 12. mars 2017.
En grunn til at dette er blitt så betent, er at Nederland et midt oppe i en skarp valgkamp, der det innvandringsfiendtlige partiet til Geert Wilders ligger an til å bli største parti. Vanligvis har Nederland ligget lavt i internasjonalt megafondiplomati, men avisa de Volskrant mener at Rutte nå ikke hadde så mange alternativer. «Rutte kan ikke bli sett på som den som bøyer seg i en sak som handler om hvem som er sjef i hans eget land,» skriver avisa.
Så får man behandle truslene om sanksjoner på et seinere tidspunkt. Og uansett utfall, så må det jo innrømmes at ikke alt er jubel og festivitas i NATO-familien om dagen.
