«Pengebeviset» – et beviselig falsum

10

Av Arild Rønsen

«Pengebeviset» – det som felte Arne Treholt, og som ble avgjørende for den fellende dommen på 20 års fengsel – er et falsum. Og jeg kan bevise det.

Jeg har jobba med Treholtsaken i mange år, alltid på fritida. Etter å ha lytta gjennom lydopptakene fra rettssaken i sin helhet, har arbeidet endelig manifestert seg i denne boka: «Det umulige pengebeviset».

Arne Treholt ble arrestert 20. januar 1984, rettssaken fulgte året etter. Det begynner med andre ord å bli en stund siden saken prega forsidene. Treholt ble dømt til 20 års fengsel for å ha bedrevet spionasje til fordel for Sovjetunionen (ja, så lenge er det siden).


Journalisten Arild Rønsen, som skriver fast i Klassekampen, har hatt problemer med å få denne artikkelen inn i flere kjente aviser. Hans kommentarer og kritikk fortjener offentlighet. Derfor publiseres artikkelen her. Den er også publisert på Rønsens egen blogg.


Helt sentralt i bevisføringa sto det såkalte «Pengebeviset». Allerede tidlig i rettssaken ble det klart at aktoratet mangla fellende bevis; hele tiltalen bygde på antakelser og indisier. Det fantes ingen holdbare bevis på at tiltalte skulle ha overlevert forsvarshemmeligheter daværende forsvarssjef omtalte til en verdi av «flere forsvarsbudsjett». For å bevise at Arne Treholt var spion, måtte påtalemyndigheten altså ha «fast fisk». Muligheten de falt ned på, lå i å bevise at Treholt hadde mottatt penger fra sin oppdragsgiver. Som daværende førstestatsadvokat Anstein Gjengedal sa det til Treholts daværende forsvarer, Arne Haugestad:

«Alt står og faller med pengene. Merk deg mine ord!».

I dommen argumenteres det slik: Arne Treholt var spion, derfor mottok han penger fra sovjeterne. Arne Treholt hadde penger i sin attachekoffert, ergo var han spion.

Dette er en type sirkelargumentasjon som selv Gjenopptakelseskommisjonen ved to anledninger har anført som «ugyldig». Det får liksom være grenser for hvor mange hjørner man kan kappe i jakt på juridiske lettvintheter.

Sånn kom «Pengebeviset» til å bli det absolutt sentrale i hele Treholtsaken. Som førstestatsadvokaten sa det: «Alt står og faller med pengene.» Og midt i «Pengeviset» står kampen om en konvolutt som ifølge politispanerne inneholdt nøyaktig 15.000 dollar – fordelt på 50- og 20-dollarsedler. Hvorfor var dette med 50- og 20-dollarsedler viktig? Fordi det var disse valørene KGB angivelig betalte sine agenter i.

Men så begynte snushanen Arne Haugestad, Treholts forsvarer i ankesaken, å undersøke: Er det mulig å få 15.000 dollar – fordelt på 50- og 20-dollarsedler – inn i en type konvolutt som er beskrevet i tiltalen? Alle hans undersøkelser – med solid faglig støtte, både nasjonalt og internasjonalt – kom til å vise at dette var klin umulig. Med mindre fordelinga av 50- og 20-dollarsedlene var helt ekstrem – og til og med da ville det være bortimot umulig å plassere 15.000 dollar i en og samme konvolutt.

Aktoratets problem besto da i at politispanerne i Eidsivating lagmannsrett (i dag Borgarting lagmannsrett) eksplisitt hadde forklart at de overhodet ikke hadde forholdt seg til fordelinga av sedlene! Som en av dem så krystallklart sier det: «Vi har ikke ført opp her, nei.»

Seinere ble dette til at spanerne insisterte på at de hadde telt opp nøyaktig 315 sedler! Og hvorfor var dette så avgjørende? Fordi dette, med utgangspunkt i at de altså ikke hadde sett på fordelinga, var den absolutt eneste fordelinga som kunne være praktisk mulig! Enhver annen fordeling mellom 50- og 20-dollarsedlene ville smadra «Pengebeviset» som et korthus! I løpet av noen uker hadde politispanernes forklaring endra seg fra «Vi har ikke ført opp her, nei», til «nøyaktig 315 sedler, fordelt på 290 50 dollarsedler og 25 20-dollarsedler»!

I boka mi legger jeg ved en mp3-fil som inneholder de rettslige avhørene av spanerne Hansen og Solemsjø. Her en liten smakebit. Etter at Arne Treholt hadde stilt spørsmålstegn ved den konvolutten som angivelig inneholdt 15.000 dollar, tar hans advokat Ulf Underland ordet. Han spør vitnet Leif Karsten Hansen:

«Underland: – Men, kan jeg få stille et spørsmål. Jeg bemerker … for eksempel når De har foretatt telling av 15.000 dollar, og kommet til at de fordelte seg på 50- og 20-dollarsedler. Men De … De har ikke sett på hvordan den fordelingen var?
Hansen: – Vi har ikke ført opp her, nei.»

Faktum i saken er altså begredelig så det holder: Både antallet og fordelinga av sedlene er åpenbart konstruert i ettertid, med andre ord et eklatant falsum. Og igjen – uten «Pengebeviset», ingen Treholtdom.

I 2010 ble boka «Forfalskningen – Politiets løgn i Treholtsaken» (Publicum forlag) utgitt. En på alle måter skandaløs utgivelse, skrevet av en skurk. Men – det ble storm i offentligheten, og avfødte minst to oppsiktsvekkende uttalelser fra folk som regnes som tungvektere i Treholtsaken.

I VG brukte politisk redaktør Hanne Skartveit side 2 og 3. Hun hadde på dette tidspunktet overtatt Treholt-stafettpinnen fra Olav Versto, uten at journalistikken ble mer etterrettelig. Under tittelen «Han som svek oss alle», skriver hun:

”Overvåkerne var der, de tok bilder, de registrerte overlevering av dokumenter.”

Alle og enhver som har fulgt Treholtsaken veit at dette er tøv. Om Skartveit hadde rett, ville vi jo ikke hatt noen ”Treholtsak”! Treholtdommen bygger i sin helhet på indisier, det er jo hele poenget – at ingen har sett overlevering av verken det ene eller andre. Som retten i sin dom stadig gjentar: «hvis kompromittert … skadelig for rikets sikkerhet». I desperat jakt på å understøtte holdbarheten i Treholtdommen, hadde Hanne Skartveit gått seg vill.

Dagen før hadde NRKs politiske redaktør Stein Bjøntegård begått følgende genistrek, muntlig overlevert til aktualitetsmagasinet ”Her og nå”:

”Det var 10.000 dollar det var snakk om i den første (ransakingen 17. mai 1983, min merknad). Det var rett etter at Treholt hadde møtt sin føringsoffiser Gennadij Titov i Helsingsfors – og hvor POT var til stede, og også tok bilder av de to sammen. De så at det ble overlevert en … en … konvolutt, og de påsto at det da var 10.000 dollar i den, og at de da hadde beviset, altså pengebeviset, på det.”

Feil, på feil, på feil. Mer feil er det strengt tatt vanskelig å ta i løpet av noen korte setninger. Skartveit og Bjøntegård hadde rett og slett kommet i skade for å se syner overvåkingspolitiet gjerne skulle sett at de også hadde sett!

Som vedlegg bakerst i boka mi ligger et kapittel fra Arne Haugestads «Kappefall» (Aschehoug, 2004). Her river han «Pengebeviset» ettertrykkelig i filler, men det er først nå – med offentliggjøringa av politispanernes vitnemål – at alle brikkene faller på plass.

«Pengebeviset» – det som felte Arne Treholt – er et beviselig falsum. Jeg er ikke jurist. Men om jeg var forsvarsadvokat for de som er ansvarlig for å ha fabrikert «Pengebeviset», ville jeg tatt fatt i «Det umulige pengebeviset» – så fort som overhodet mulig. Den rettssaken ville jeg virkelig sett fram til, med stor ro. Og det svar godt nok, på at den aldri vil bli noe av.

Utover ubestridelige fakta, har jeg tillatt meg å fantasere litt omkring hva som må ha foregått i kulissene idet aktoratet skjønte at de hadde en så elendig sak mellom sine hender at den holdt på å gå i tusen biter. Det må være lov å ha det litt gøy, 30 år i ettertid – og mitt persongalleri er det lite å utsi på, skulle jeg mene: Statsadvokatene Qvigstad & Busch, spanerne Hansen & Solemsjø, forsvarsadvokatene Haugestad, Nordhus & Hestenes, journalistene Stanghelle, Versto, Jacobsen & Hegge, et par politikonstabler på tur med danskebåten – og selvfølgelig overvåkingssjef Ørnulf Tofte.

Du finner boka her:
AppStore (for iPhone, iPad og Apple maskiner)
Amazon Kindle


KampanjeStøtt oss

10 KOMMENTARER

  1. Forfattarane Ola Hole og Øystein Sjaastad argumenterte for sirkelargumentasjon i spørsmålet om pengane alt i 1988 (boka «logisk søkelys på Treholtdommen»). Rønsen har altså støtte av fleire som har drøfta dette.

    • Spørsmålet for norske myndigheter var kanskje ikke bare å felle Treholt, men like mye om det var tilrådelig å slippe han løs i norsk offentlighet?

  2. Dette er interessant. Jeg kan gjerne bli overbevist om at pengebeviset er falskt, og at det ikke finnes grunnlag for å dømme Treholt som spion. Men både politisk og tjenestemessig er det helt klart at Treholt handla svært kritikkverdig ved å begynne sin egen private politikk, rett og slett illojalt. Jeg mener han burde blitt avskjediga for kontakten med sovjeterne. Men jeg er enig i at spørsmålet om han er en spion, er en helt annen sak en illojalitet og avskjedigelse. Han kan som andre ikke dømmes for annet enn det han blir bevist skyldig for. Og det som er feil ved den juridiske behandlinga av hans handlinger kan være at det blir en feil kortslutning mellom det åpenbart uakseptable i hans handlinger, og det som det finnes faktisk grunnlag for å dømme ham for.

  3. Arne Treholt kan sees på som en agent og forløper for ‘Oslo kanalen’
    https://snl.no/Oslo-kanalen
    Han var naiv og godtroende , javel , men han ønsket fred mellom Øst og Vest.
    Om han fikk betaling for ‘arbeidet’ ? Det fikk han sikkert , men det fikk sikkert de i ‘Oslo kanalen’ også .
    En kan iallfall si at de som drev ‘Oslo kanalen’ ikke har hatt suksess med arbeidet sitt.
    Men i dag ser vi jo at den kalde krig er over og jernteppet er falt !

  4. Jeg har aldri trodd på pengebeviset. ikke i 1984, ikke i dag.
    Arne Treholt var kanskje en tosk, som trodde EN person ansatt i utenriksdepartementet og diplomat kunne drive sin egen selvstendige utenrikspolitikk, og har egne «forhandlinger» med russerne.

    Men han var ingen spion. Tvert imot var han en politiker med ønske om å gjøre karriere i Arbeiderpartiet, med ønske om å komme i regjering.

    Pengebeviset var en umulighet. ER en umulighet.
    Men man lyktes i å lure folket, simpelthen fordi de påståtte 15 000 dollar er mere penger enn folk flest håndterer.

    15 000 dollar er en diger bunke penger. 50 dollarsedler blir en diger bunke, 300 stykker. 20 dollarsedler blir enda verre, 750 stykker.

    50-50 fordeling blir 150 50 dollar og 150 20 dollar, men det blir bare 7500 plus 3000 kroner……. da hadde politiet et problem, de hadde visst påvist at man KUNNE klemme 300 sedler nedi den lille konvolutten…… da manglet de 4500 kr på at «beviset» kunne være sant…..

    En bunke på 300 sedler var visst maks av hva som gikk i konvolutten og politiet måtte endre forklaring, og LAGE en fordeling som endte på 300 sedler og gav beløpet.. det ble 290 50 dollar og 25 20 dollar….
    Men det blir blir 315 sedler det……

    Så var det sedlene, de skal ha vært splitter nye sedler, de måtte det for at politiet i ettertid kunne få 300 sedler ned i den lille konvolutten (som angivelig var en NORSK konvolutt)

    Dette var 1984, det var opprustningshysteri (som i dag….) det var boikott av sovjetunionen, det var panikk for utplassering av krysserraketter (baser) i England og Italia, og utplassering av Pershing II raketter i Tyskland og SS20 raketter i Østeuropa.
    Det var boikott av sovjet, det betyr at russerne ikke fikk tak i splitter nye dollarsedler, og i hvert fall ikke i norske og europeiske banker!

    Russerne hadde i det hele tatt lite dollar, så lite dollar at de ikke hadde dollar å betale flybilletter til statlige gjester med en gang, delegasjoner fra den politiske venstresida måtte flyes inn med Aeroflot, eller bli heime.

    Da står det tilbake at amerikanske dollar som spionpenger måtte SMUGLES inn i Norge med diplomatpost, det måtte være BRUKTE sedler.

    Jeg har aldri trodd at KGB-agenter sto i den sovjetiske ambassaden og strøk amerikanske sedler, seddel for seddel med strykejern, for å få dem ned i en for liten konvolutt……
    Da tror jeg heller de ville ha kjøpt en større konvolutt, for konvolutter kunne de kjøpe fritt i Norge……

    Jeg tror ikke på denne historien. den er konstruert i ettertid, for å passe til en fordummende forklaring. Den ble presentert med bilder i en naiv tid da norskingene nesten ikke hadde hørt om falske bilder og photoshop ikke var oppfunnet.

    Men folk kan jo gjøre et enkelt eksperiment selv: kjøp en 500-pakke med vanlig A4 papir. A4 papiret er litt tykkere enn dollarsedler. Men BRUKTE dollarsedler blir litt tykkere enn spilder nytt A4-papir.
    Tell opp 315 ark, som politiet påstår og prøv å få denne papirbunken ned i en vanlig A4-brevkonvolutt. Dersom man skal få til dette, tror jeg de fleste går en tur på bokhandelen og kjøper en tykkere dokumentkonvolutt. Fordi pengebeviset var falskt. Og da var dommen mot Arne Treholt falsk.

  5. Hva som skjedde fra 21. 1984 til 20. juni 1985 var et statskupp fordi Jens Evensen og Arne Treholt var en så stor utfordring for det såkalte offisielle Norge på alle måter og ikke bare i utenrikspolitikken. I tiltalen stod det oppramset en lang rekke dokumenter som han skulle ha gitt til russerne. Det ble aldri bevist at han hadde gjort det. Mange år senere skjønte jeg hvorfor disse dokumentene stod oppført i tiltalen. Det kom av at politiet fant dem i Arnes hjemmearkiv. Det er jo ikke bevis for overlevering i det hele tatt. Han ble aldri sett med overgivelse av dokumenter. Alle notater han gjorde på Forsvartes høgskole står gjengitt hos Arne Haugestad. De er uleselige. De ble aldri skrevet for overlevering.
    Jeg har lest boka 8 ganger. Anbefales. Men den ble lite omtalt i norsk presse fordi den er altfor avslørende. Halvard Bakke har i sine mange artikler gjentatt det gang på gang på gang. Det fantes ikke holdbare beviser. man kan jo tenke seg at Arne overleverte noen dokumenter når ingen fra politiet så det. Det vet vi ikke noe som helst om. Når vi leser Arne Haugestad om pengebeviste så er den jo vanskelig å følge, men det ingen tvil om konklusjonen. Harald Stanghelle skriver visstnok på en ny bok om saken. Men allerede i september 1984 kom han med en artikkel i Arbeiderbladet som langt på vei allerede da frifant Arne for anklagene. Ja, selvsagt gjorde Arne ting som ikke var akseptabelt. Den hemmelige delen av dommen inneholdt heller ikke noe nytt. Det sier i grunnen alt.

  6. Det hører med til historien om det famøse «pengebeviset» at det – selv om det skulle ha vært frambragt slik aktoratet i Treholtsaken hevdet – var ulovlig innhentet. På det tidspunktet POT skal ha tatt seg inn i Arne Treholts leilighet var det ikke hjemmel i norsk lov for hemmelig ransaking, d.v.s. av ransaking uten at den mistenkte visste om det og uten at helt bestemte prosedyrer ble fulgt. Det ble fastslått i prof. Johs Andenæs i tidskriftet Lov og Rett. Siden innspillet kom fra norsk strafferetts juridiske tungvekter har ingen i det juridisk miljøet gjort forsøk på å utfordre det.
    VG har i alle år gått i spissen for, først forhåndsdømmingen, deretter den fremdeles pågående mediekampanjen for å banke fast at Treholt er skyldig i spionasje. Opp til og med at avisa, ved sin notoriske (nå avdøde) medarbeider Michael Grundt Spang, bedrev grov sjikane mot Arne Treholts far. Et forhold Grundt Spang og avisa senere ble dømt for.

    • Ja, Arne Haugestad skriver utførlig om akkurat dette i boka si. dette stemmer helt nøyaktig.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.