Det er en markant forskjell på medienes dekning av bombinga i Aleppo og i Mosul, skriver Ivar Espås Vangen på Radikal portal.
Der hvor vi i Aleppo daglig ble bombardert med vitnesbyrd om lidelsene som fulgte bombingen, har det vært betraktelig stillere fra Mosul. Langt oftere har vinklingen vekta rent militærtekniske, heller enn humanitære hensyn.
Dette er klassisk for medias rolle i krig. Man skjønnmaler egne og alliertes handlinger, og demoniserer alle andres. Om russerne og Syrias regjering dreper sivile, så er dette med viten og vilje – formelig noe de nyter å gjøre. Om derimot våre allierte gjør det samme, er det tragedier, beklagelige feil, eller ganske enkelt «collateral damage». Kritiserer du dette, risikerer du å bli anklaget for å ikke være imot IS og deres herjinger. Kritiserer du russerne og Assad vil du på den andre siden ytterst sjeldent bli anklaga for å være Al-Qaeda-tilhenger.
I Aleppo kjøpte mediene jihadistenes framstilling, skriver Vangen. Min kommentar: Det gjaldt også overraskende nok avisa Klassekampen. Avisa hadde krigstyper på forsida om «Massakre i Øst-Aleppo» og brukte jihadisters uttalelser på telefon som om de skulle være objektive kilder.
Vangen skriver videre:
Hvordan gikk det etter at byen ble gjenerobret av regjeringsstyrkene? Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at opprørerne sammen med deres familier ble busset til Idlib-provinsen hvor de fortsatt besitter kontrollen. Øvrige sivile ble evakuert ut, men er, som VG nylig kunne melde, på vei tilbake, og i gang med å bygge opp samfunnene sine igjen. «Folkemordet» uteble, på tross av hva vestlige journalister ble lovet av de lokale aktivistene på internett.
Så vidt jeg har sett, har det ikke vært noen sjølkritisk drøfting av egen rolle i norske medier etter at Øst-Aleppo ble frigjort.
På den andre sida har vi Mosul. Der har det også vært bombing og sivile tap. Men dekninga har vært neddempet. Det har ikke vært krigstyper og fordømmelser. USAs militær styrker meldte at deres bombing hadde ført til tap av minst 200 sivile liv, skriver Reuters. Det kan ha vært flere, for som Reuters skriver videre:
Mosul municipality chief, Abdul Sattar al-Habbo, who is supervising the rescue, said 240 bodies had been pulled from the rubble of collapsed buildings. Previous estimates from local officials had said around 130 people had died.
Men som Vangen skrev noen dager tidligere:
På tross av dette er det lite sympatierklæringer, moralske fordømmelser, eller forslag om å stille USA og Irak for en internasjonal krigsforbryterdomstol. Uansett hvor mange amerikanske bomber som regner over den herjede byen, dukker det ikke opp særlig entusiasme under emneknaggen #IstandwithMosul. Tvert imot er mediedekninga preget av klassiske krigsreportasjer, hvor fokuset i hovedsak er på militære hensyn, taktikk og utsikter for framtidige seire over fienden.
Dette viser for ørtende gang at mediene er aktører i Syriakrigen. De lanserer det som skal være de godtatte fortellingene, og brennemerker alternative fortellinger. De mobiliserer sympati og antipati. Det hadde ikke vært mulig å føre denne intervensjonskrigen via stedfortreder så lenge og så grusomt, uten at mediene hadde matet opinionen med disse vinklede fortellingene.
Jeg har behandlet dette i artikkelen Kritiske situasjoner og ukritiske medier – fortellingene som dreper.