Noen tanker om venstre og høyre i dag

16
Regi Theodor Enerstvedt
Regi Theodor Enerstvedt

Av Regi Theodor Enerstvedt

Med stor undring følger jeg i dag med i en diskusjon på «venstresiden» hvor en kan få inntrykk av at sosialister som i dag kjemper for Norges nasjonale sjølstyre og for at Norge selv skal ha kontroll over sine grenser og hvem som kommer til landet, de har forlatt kampen for internasjonalisme og er blitt tilhengere av, eller lefler med, nasjonalisme/fascisme. Mens de som er for EU, EØS med innskrenking av arbeiderklassens rettigheter, privatisering av fellesskapets eiendom og oppgaver, for NATO og dets folkerettsstridige kriger – forbrytelser mot menneskeheten, blir sett på som sosialister og venstreside. Hvis Obama og Hillary Clinton er USAs venstreside («liberale» – hyllet av de fleste norske venstreorienterte), og sosialdemokratiet i Europa inkludert Norge hører til venstresiden, er det først og fremst denne venstresidens politikk som har ført til Trumps og Putins masseoppslutning, og til at nasjonalister/fascister nå får masseoppslutning i Europa. Det er denne venstresidens politikk med tilslutning fra høyresiden (fordi dette verken er sosialistisk eller venstre-, men høyrepolitikk) som fører til at nasjonalistenes/fascistenes problemstilling får oppslutning: Globalisering settes som motpol til nasjonalisme/fascisme. Den kapitalistiske globaliseringen – som kan illustreres ved EUs grunnlov om fri bevegelse av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester, og verdensherredømme for usansk ukultur – blir gjort lik med internasjonalisme. Anti-globalisme som nasjonalisme/fascisme blir gjort lik med kampen for nasjonalt sjølstyre.

For sosialister og kommunister er imidlertid nasjonalt sjølstyre og internasjonalisme to sider av samme sak, de utelukker nettopp ikke, men forutsetter hverandre. Sosialistisk globalisering, menneskehetens nødvendige samarbeid og enhet, forutsetter nasjonal sjølråderett og mangfold.

Jeg har beskjeftiget meg nokså inngående med problematikken venstre og høyre i dag. Andre har skrevet mye fornuftig og godt om den som ikke skal gjentas her.

Men etter at jeg skrev det foranstående leste jeg John O. Egelands kommentar «Rottefangerens fløyte» i Dagbladet 4. februar 2017.

Det er prisverdig at Egeland deltar i denne diskusjonen. Han konstaterer at Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen og Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten, har sett og påpekt at høyrepopulistene forsvarer standpunkter som venstresiden har hatt tidligere og at dette er noe venstresiden må ta alvorlig. Egeland har rett i at det ikke er noe nytt at høyreradikale bevegelser har antikapitalistiske  standpunkter og at «anti-kapitalisme er et sentralt propagandaelement i de fleste høyreradikale bevegelser».

Det kan jo være at Braanen og Herning ikke kjenner denne historien, men istedenfor å problematisere det, burde en vel heller da glede seg over at de nå forstår at dette er noe man må ta alvorlig. Det er imidlertid ikke det som er Egelands ærend. Det er heller å påstå at det er en likhet mellom «de stramme delene av venstresida» og høyrepopulistene, ytre høyre og ytre venstre sammenfaller ideologisk når det gjelder ytringsfrihet, religionsfrihet, rettsstat. Nå er dennne påstanden ikke bare tvilsom, den er direkte feil. Men selv om den skulle være sann, så henger den jo ikke sammen med det Egeland selv viser til i sin artikkel, nemlig f.eks. det like mellom et ytre venstre og «høyrepopulisme», nemlig «velferdsstaten….Vidkun Quisling …. innførte foreløperen for barnetrygden.» . Ja, det er ett spørsmål. Men det er mer. Hos Egeland finnes det ikke et eneste ord om lignende standpunkter mellom ytre venstre og høyrepopulisme i fundamentale saker som EU, NATO, EØS som har vesentlig betydning for vårt folk, for vår nasjonale økonomi, velferdsstat, demokrati og ja, for ytringsfrihet, religionsfrihet, rettsstat.

Egeland har dessverre ikke forstått det helt vesentlige i den striden som i dag foregår i verden. Han har en eneste setning som sier noe om det nasjonale i forhold til det internasjonale, og det er denne: «Høyreradikal nasjonalisme får bare vind i seilene når den appellerer til folkelige behov og strømninger.» Og dette er grunnen til at jeg vier så stor plass til Egelands artikkel.  Når Egeland bare har denne setningen om det nasjonale spørsmål, blir nettopp problemstillingen den jeg har pekt på foran, den feilaktige, nemlig den «høyrepopulistiske», nasjonalistiske: Enten globalisering, globalisme – eller nasjonalisme.

I Egeland artikkelkonklusjon blir problemet i dag «ytre venstre» og «ytre høyre». Og hvem ønsker at det skal bli stilt slik? Kan det være så vanskelig å se det?

KampanjeStøtt oss

16 KOMMENTARER

  1. Den store likheten mellom «ytre høyre» og «ytre venstre» er troen på Staten som den store sterke beskytteren, som skal løse de problemer som oppstår i samfunnet, med massiv politi, kontroll og overvåkning. Både «ytre høyre og – venstre» er diktaturer lullet inn i ulik retorikk. Den politiske skala med ytre venstre på den ene siden og ytre høyre på den andre er totalt misvisende, kun for å forlede velgerne/befolkningen til å tro at det er store motsetninger mellom de to. Dessuten har politikere aldri løst noen problemer uten først å skape problemene selv først, så hvorfor skal noen tro på dem og deres politiske løsninger – uansett ståsted?

    Hadde det vært 100 % stat på den ene siden av aksen og 0 % på den andre, ville forståelsen av det politiske landskapet økt betraktelig. Da ville folk skjønt at ulikheten mellom FrP og SV var omtrent ikke var tilstedeværende. Hadde man derimot gjort den politiske oversikten to-dimensjonal, helst tre-dimensjon, så ville bildet blitt enda klarere, for da hadde ulikehetene kommet frem.

    • Begrepene høyre og venstre i politikken, som oppsto under den franske revolusjonen, er fortsatt i høy grad relevante. Mens venstre gikk inn for, og går inn for, tiltak som utjevner politiske og økonomiske ulikheter, forsvarte og forsvarer høyresida ulikheter og hierarkier av ulik art. Høyre-venstreaksen er, brukt korrekt, et viktig analytisk redskap for å avsløre at både nyliberale EU-tilhengere og innvandringskritiske populister hører til på samme side av politikken, nemlig sida til de som forsvarer ulikheter og privilegier, men på ulik måte. Mens EU- og globaliseringstilhengerne forsvarer økte ulikheter innad i hvert enkelt land, forsvarer innvandringskritikerne en samfunnsorden hvor menneskers menneskeverd er rangert ut fra hudfarge eller nasjonalitet.

      Staten vil alltid være et redskap for en gitt gruppe i samfunnet, og en politikk hvor staten har en tilbaketrukket rolle i forhold til å intervenere i markedet, fordrer en like sterk stat som opprettholder av elitens eiendomsrettigheter, som en stat som bygger murer mot flyktninger, eller en stat som kontrolleres av arbeiderklassen, og som fordeler godene i samfunnet på en lik og rettferdig måte. Synet på staten er derfor mer et teoretisk enn et reelt politisk skille. Det er synet på fordeling av goder og byrder, likt og solidarisk, eller ulikt og egoistisk, som danner det grunnleggende politiske skillet. Og der er som sagt nyliberalere og høyrepopulister på samme side. Venstresida kan ikke danne allianse med noen av de to høyresidene mot den andre, men må sloss likt mot begge variantene av urettferdighet og egoisme.

    • Jeg vil snarere si at dyrkingen av statlige løsninger som et mål i seg selv er typisk for sosialdemokratisk «reformisme» enn for «venstresiden» som helhet. Både kommunister og anarkistiske sosialister var til å begynne med langt mer bevisst på at staten var et redskap for undertrykkelse. Blant annet nettopp derfor så forestilte man seg en fase med «proletariatets diktatur» som så ihvertfall i teorien skulle utvikles videre i retning avskaffelse av staten som sådan. Noe av forklaringen på degenereringen av den «reellt eksisterende kommunismen» i Sovjetunionen i retning en korrupt statsnomenklatura er jo også at «kommunistpartiet» hadde sitt utgangspunkt i et sosialdemokratisk parti hvor forestillinger om frihet fra staten stod svakt. Flere i ledelsen av den gruppen som brøt ut og dannet «kommunistpartiet» hadde også bakgrunn fra statsfunksjonærsjiktet i tsarens Russland. Lenin vokste feks opp som sønn av en folkeskoleinspektør som ble adlet av tsaren. Tilsvarende er det jo av tildels samme grunn at også det vesteuropeiske sosialdemokratiet degenererte i retning statsnomenklatura gjennom 60-tallet og utover på 1970-tallet. Nettopp derfor dukket feks også et parti som Anders Langes Parti, som etterhvert ble til Frp under Car I. Hagens ledelse, opp på den samme tiden. Hadde bare Ap-ledelsen hatt et minimum av forståelse tilsvarende den som ihvertfall en del av de tidlige kommunistene og anarkistene hadde, for at staten i siste instans er og blir et redskap for undertrykkelse, ja så ville det neppe vært mye rom for denslags partier som Frp. Men så hadde Ap, og tilsvarende partier, heller ikke vært sosialdemokratiske. For til sosialdemokratiet hører nettopp denne manglende respekten og forståelsen for menneskets behov for frihet fra enhver overmakt.

      https://www.marxists.org/archive/draper/1970/xx/state.html

      • Nå snakker du, Olav. Den ideologiske kløften i synet på Staten melleom bolsjevikene og anarkistene (autoritære versus frihetlige sosialister, Marx, Engels, Lenin versus Bakunin og bandittene) splittet jo forbundet, og hvem som vant er historie. Men marxistene hadde ingen tro på at det fantes noen intellektuell kapasitet i folket til å organisere seg selv, langt mindre organisere revolusjon, så det måtte nødvendigvis gjøres av borgerlige intellektuelle med de edleste hensikter på de stakkars dyras, unnskyld, arbeidernes vegne.

        Jeg synes egentlig det innebærer et misantropisk, dog antakelig godt begrunnet utgangspunkt å insistere på nødvendigheten av en sterk stat, men tror det er feilslått som løsning. Det omskrives på mange vis i sosialistisk ideologi og økonomisk teori, kansellispråk og statsvitenskap, men det ligger en insistering i bunnen på at vi er såpass skrøpelige som individer at vi må ha en streng stat til å holde i tømme alle våre egoistiske tilbøyeligheter og forsøk på utidig akkumulering og kontroll over det som skal være felles ressurser.

        Det bedre alternativet er å sørge for at det ikke bygges opp så store store/ høye hierarkiske strukturer at det blir lett å skjule de agendaene og prosessene som truer fellskapets interesser, og løsningen er små, gjensidig frivillig samarbeidende, lokalt baserte produksjonsenheter og fri flyt av kunnskap og teknologisk samarbeid, organisert i små samfunn der den umiddelbare sosiale kontrollen vil kunne være en dempende faktor for de mest uønskede utslagene av at ulike friheter kollidrerer litt her og der, og at noen prøver seg.

        Selvfølgelig vil heller ikke i en slik setting hvert individ være helt «fritt» i alle tolkninger av ordet, bla.a. er spørsmålet om den mulige eksistensen av individets frie vilje som såden stadig gjenstand for interessante meningsutvekslinger, og ingen kommer undan politiken eller andre folks prosjekter, er jeg redd. Men dagens kunnskapsnivå om inngruppe- versus utgruppe-følelser gir grunnlag for viktige supplement til anarkistisk teori og praksis.

        • Og jada, jeg vet at det er meningen i et marxistisk system at proletariatets diktatur, og etterhvert, ideelt sett, hele staten skal bort igjen når den paradisiske tilstand er gjenopprettet og arbeiderne er så lykkelige at de tåler litt mer frihet.

          Men at et stort, tungt, byråkratisk, gammelt og veletablert – og som arbeidsgiver betraktet gigantisk statsapparat noensinne skulle komme til å avvikle seg selv i fred og fordragelighet, finner jeg imidlertid så usannsynlig og rent ut eventyraktig at tanken ikke i det hele tatt er noe å dvele et sekund ved. Skjer bare ikke.

          • Enig i det siste. Poenget mitt først og fremst at det i utgangspunktet fantes en bevissthet hos både en del kommunister og hos anarkister om staten som prinsippielt et redskap skapt for undertrykkelse. Mitt inntrykk av sosialdemokratene tvert imot at det knapt noensinne har vært en problemstilling. Sosialdemokratiet virker sånn sett «borgerlig idealistisk». Man tenker og handler som om statens karakter i siste instans bare er avhengig av den politiske ledelsens – altså sosialdemokratenes eget – «gode sinnelag».

          • Helt enig.

            Men for å være litt pragmatisk for en gangs skyld:

            I et relativt lite og fordelingsorientert samfunn er det kanskje i stor grad også et individuelt sinnelagsspørsmål hos befolkningen hvor og hvor mye man synes staten trykker.

  2. Med direktedemokrati og juridisk bindende folkeavstemninger ville stortinget blitt avviket. Det samme ville partipolitikken. Da kunne man begynt å konsentrere seg om å løse oppgaver fremfor å krangle mellom partier, og man ville etter all sannsynlighet kunne kvitte seg med den omfattende korrupsjonen som har bredd som seg som en ondsinnet svulst i politikken og domstolene. Norgespartiet jobber for innføring av en slik styreform. Vi jobber også for bevaring av norsk selvråderett – altså det motsatte av globalisme. Noen tror kanskje direktedemokrati er en slags utopi. Faktum er at Sveits har hatt denne styreformen siden 1884 og at disse er verdenskjent for å ha det beste demokratiet i verden – et demokrati hvor folket utgjør den lovgivende forsamling. I Norge ville man med et slikt styresett fått folket som øverste myndighet – over Regjering, Kongen og Domstolene. Tenk hvilke muligheter en slik styreform ville gitt oss – folket.

    Her er mer informasjon om Norgespartiet via en replikk i Dagbladet:

    Norgespartiet – en samfunnstrussel?
    «…Vi mener det er feil at et lite mindretall av politikere skal kunne ta viktige beslutninger for det norske folket, når disse gang etter gang fatter beslutninger som ikke samsvarer med folkets interesser…»

    Her er norgespartiets hjemmeside:
    http://norgespartiet.no/

    • Tilsluttes! Alle som ønsker å underkaste andre mennesker den ene eller andre ideologi har en slumrende tyrann i seg. Med sin partipolitikk, sin endimensjonale høyre-venstre-tolkning av verden og vidløftig teorier står de i veien for folkets styre.

    • Finland praktiserer en slags mellomform: Istedet for å stemme på partier, stemmer man på personer slik det var i Norge før parlamentarismen. Dermed får partibyråkratiet mindre makt – og politikerne får et mer direkte ansvarsforhold til sine velgere. Interessant debatt om dette igår på svtforum på SVT2 – Se spesielt de siste 5 minuttene om dette:

      http://www.svt.se/nyheter/svtforum/finland-100-ar-skillnader-och-likheter-med-sverige

      15:25: Finland 100 år – skillnader och likheter med Sverige – DIREKT. Hur skiljer sig det politiska landskapet mellan Sverige och Finland och hur mycket förenar? Diskussion med Yrsa Stenius, Bengt Lindroth, Ingemo Lindroos, Yle och Anders Eriksson, Finlandsinstitutet. Programledare: John Chrispinsson

  3. Og-om man ikke vil tilhøre «ytterliggående krefter,» må man støtte de statsbærende koalisjoner.

    Hvem som er ytterliggående kan diskuteres.Før diskusjonen får mening,er det bra å vite hvor landet ligger.
    For å få slik viten,er det nyttig å lese ytringer fra de indre sirkler-bank og finansvesenet-på og mellom linjene.

    Kikk inn på Svenska Dagbladet på nett d.d.Der skriver sjefsøkonomer i Swedbank om framtida på svenskens bolig-og pensjonsmarked.I en ikke fjern framtid vil svensken måtte regne med max.50% pensjon av lønna.Samtidig vil de måtte slite med høy boliggjeld .Likheten med norske tilstander er slående.Og botemiddelet er-flere billige utleieboliger.Og personlg ansvar for å nedbetale gjelda .Noe krav fra myndighetene blir det magert med.Og-hvorfor er de /vi kommet dithen?P.g.a. befolkningvekst og manglende boligbygging,for å dekke opp for veksten.

    Dette er en forsiktig klage for en (døds)syk mor.:Bankene risikerer at den ubetalte gjeld faller på deres kontoer.
    Ingen kan eller vil kjøpe forgjeldede dødsbo.Om de ikke kan tvinge gjelden på arvingene.De har m.a.o. forstått at dette pyramidespill vil velte.Men befolkningsvekst skal det være,elles ville utforbakken bli enda brattere og glattere.

    Og befolkningsveksten kan og må importeres.

    De skyver pyramiden foran seg,og forventer hjelp fra Egelander -til høyre og venstre.De vil alle ha «blokkoverskridende» løsninger.Ap/H/F.r.P. på norsk.Og med de globale moralister i SV/V/Kr.F/Rødt/MdG på slep.

    Når rasist/nasjonalistene forklarer den vanlige lønnsmottaker at det er slik det ligger til,mens «venstresiden» påstår at dette må løses globalt ,ved nivellering av lønns-og arbeidsvillkår-så går det som det må.Det er ekstremisme -å påstå at dette er det eneste alternativ.

  4. Dette er en bra artikkel. Det er viktig at den ekte venstresida ikke lar seg rikke av den falske venstresidas faneflukt når de forlater venstresidas standpunkter for likhet og folkestyre til fordel for den globale elitens program for kapitalistisk frihandel, og erstatter solidaritet mellom arbeidere på tvers av landegrensene med priskonkurranse mellom arbeidere på tvers av landegrensene. Når høyrepopulistene fremmer korrekt venstrekritikk av globaliseringa og dens institusjoner, og av imperialistisk krigføring, blir ikke kritikken mindre korrekt av at også høyrepopulister framfører den.

    Men samtidig er det også viktig å advare mot de på venstresida som trekker saksenigheten med høyrepopulistene på områder hvor høyrepopulistene fremmer det som reelt er venstrekritikk av den imperialistiske kapitalismen, over på områder hvor høyrepopulistene viser at de fortsett er på høyre side; som i spørsmål om behovet for effektive klimatiltak, eller, mer aktuelt, i synet på flyktningers menneskeretter og rett til beskyttelse når de har blitt ofre for imperialismens kriger. De som nærmer seg høyrepopulistenes standpunkter på disse områdene, bedriver en faneflukt på likt nivå med hva de gjør som kritiserer Brexit eller krever at «Assad må gå!» som betingelse for å kreve slutt på Vestens imperialistiske proxykrig mot Syria.

    Og denne faneflukten styrker ikke bare høyresida ved å styrke høyrepopulismen i synet på at flyktningers menneskerettigheter kan settes en strek over. Den bidrar også til å styrke den nyliberale høyresida, retorisk forkledt som «sentrum-venstre». For når velgerne blir utsatt for valget mellom bare to pakker; en høyrepopulistisk som kombinerer forsvar av selvråderett og velferdsstat og motstand mot global frihandel med rasistisk dehumaniserende flyktningepolitikk, og en nyliberal som kombinerer EU-vennlighet og «responsibility to protect»-militarisme med en humanistisk retorikk om flyktningene som blir resultat av den samme politikken, vil noen som instinktivt tilhører venstresida, typisk industriarbeiderklassevelgere, havne i den første grøfta, og andre, typisk universitetsutdanna og offentlig ansatte, som i moderne kapitalistiske økonomier som Norge er nesten like tallrike som den førstnevnte gruppa, havne i den andre. Dermed utsletter venstresida seg selv, og resultatet blir en politikk som kombinerer fortsatt økonomisk globalisering og imperialistisk krigføring med et «kompromiss» i retning av en mer hardhendt og brutal flyktningpolitikk.

  5. Hvor mye av dette dreier seg egentlig om et spill med ord?
    Høyrepopulisme kontra venstrepopulisme. Nasjonalisme kontra globalisering. Globalisering kontra over-globalisering. Proteksjonisme kontra frihandel. Var det ikke egentlig internasjonalisme som var venstresidens prosjekt? Og hva er forskjellen på internasjonalisme og globalisme? Snakker vi om internasjonalisme eller er det kanskje heller inter-nasjonalisme vi bør snakke om. Ja til inter-nasjonalisme, nei/ja til nasjonalisme. Dette blir et salig virvar av ord og uttrykk.

    Men en ting ventresiden må huske på at hver gang man bruker slike uttrykk som: kamp mot høyrepopulisme, rasisme og nasjonalisme, så kan vanlige mennesker oppfatte dette som å være et forsøk på stigmatisere folk flest nærmest ved å si at alle som feirer 17. mai er å betrakte som å være rasister og ekstremister (17.mai feiring er jo en slags form for nasjonalisme selv om mange på venstresiden nok vil tolke politisk nasjonalisme på en litt annen måte). Hvem er høyrepopulistere, er det Frp eller er det også Senterpartiet? Er Ap høyrepopulistisk? Må man være motstander av EØS-avtalen for å kunne kalles høyrepopulist? Skal man først snakke om kamp mot høyrepopulister og nasjonalister må man være dønn konkret på hvem og hva man mener utgjør motparten/fienden, bruk av generell og luftige kategorier blir bare kontraproduktivt.

    Venstresiden kan heller prøve å definere hva man helt konkret mener med feks internasjonalisme.

    • La meg prøve å gi en konkretisering av innhold til begrepet internasjonalisme:

      1. Et verdigrunnlag som vektlegger at mennesker er like mye verdt, og har krav på de samme grunnleggende rettighetene og godene, uavhengig av etnisk tilhørighet og nasjonalitet.

      2. En analyse av at de politiske motsetningene i verden går mellom klasser på tvers av grenser og land, ikke mellom land og om grenser. Konkret betyr det at en internasjonalist leter etter fienden i eliten i eget land framfor å lete etter fiendelandet. Helt konkret betyr det at en internasjonalist som regel stiller seg i krass opposisjon til krigsplanene som eliten i eget land fører fram, enten det er begrunnet i «nasjonale interesser» eller behovet for «humanitær intervensjon».

      3. Forsøk på å koordinere kamper for felles mål på tvers av landegrensene, blant annet gjennom felles mobiliseringsdager. Det kan være målet om 35-timers arbeidsuke, eller målet om å hindre krig mot Irak eller Syria.

      4. Støtte til en solidarisk handels- og bistandspolitikk basert på at de rikeste og mest økonomisk utvikla landene har et ansvar for å bidra til økonomisk utvikling i de fattigste landene, basert på bistands- og handelsavtaler som er mer fordelaktige for næringsutvikling i de fattige landene enn for næringsinteresser i de rike.

  6. Sammenligningen mellom populistiske og fascistiske partier halter på flere områder. Man kan spørre seg om det skjuler seg et skjult motiv bak sammenligningen, og Egeland er jo i så måte et godt eksempel på en sammenligner med mange hatter på hodet.

    At populistiske partier tiltrekker seg individer med rasistiske og fascistiske ytringer, der mye kan være sagt i sinne mot en politikk som rammer enkelte hardt, er hevet over tvil.

    Typisk for de populistiske partiene forsvarer de demokratiet, liberale friheter, likestilling, osv. I tillegg tar de opp i seg mer typisk konservative verdier. De er skeptiske til globalisering og innvandring, spesielt fra muslimske land.

    Egentlig er det snakk om en ny variant innenfor det politiske spekter, som på sett og vis favner hele spekteret. I Norge er vel Frp det vi kommer nærmest et såkalt høyrepopulistisk parti, men det skiller seg ganske mye fra det franske Front National, på den økonomiske politikken.

    Jeg for min del betrakter disse partiene som logiske resultater av en feilslått politikk. Man kan godt si at disse partiene er motkrefter til en europeisk elite som har fjernet seg helt fra vanlige folks liv og hverdag.

    De ekstreme, med fascistiske tendenser, kan like godt, om ikke bedre, hevdes å være dem som nasjonaliserer Europa i en union, med metoder som har lite med demokrati å gjøre.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.