Splittelsen i EU blir djupere – tar farvel til videre integrasjon

10

Det er halvannet år siden de fem EU-presidentene la fram sin plan om å skape en overnasjonal EU-stat innen 2025. EU skulle få felles finansdepartement og overnasjonal kontroll over økonomien i medlemslanda. De nasjonale parlamentene skulle fratas all reell makt. Men nå er dette «så veldig 2015». Det er umulig å få tilslutning til planen. Det var også meningen å opprette ett felles, overordnet statsadvokatembete. Det har man nå gitt opp, skriver DWN. Det later til at EU-toppene har innsett at det ikke blir noen europeisk superstat.

På statsbesøk i Polen ble Angela Merkel konfrontert med den polske regjeringas ønske om å bygge ned EUs kompetanseområder. Den polske regjeringa krever endringer i de grunnleggende avtalene i EU og ønsker at unionen skal konsentrere seg om det indre markedet, miljø og forsvar. Merkel, som tydeligvis ble tatt litt på senga av det polske kravet, stilte seg avvisende, men det stoppet ikke vertskapet. Statsminister Beata Szydlo understreket at en konsekvens av brexit må være å styrke nasjonalstatene. Dette fikk Merkel til å advare mot at en debatt om EU-avtalene vil ende i kaos.

Det har hun sikkert rett i, siden ingen av disse avtalene er forankret i noe flertall av de befolkningene den omfatter. Ingen ledende politikere i EU ville tørre å legge Lisboa-avtalen ut til folkeavstemning i medlemslanda. Støtten til EU faller som en stein i Europa.

Tyskland og Polen er uenige om den polske regjeringas kontroll over rettsapparatet og mediene. Og på det punktet ble det ingen enighet. Merkel opprettholdt ideen om et «Europa i flere hastigheter», men enhver som prøver å forestille seg bildet av en person som står med ett bein i to båter som går i ulike hastigheter, skjønner straks hvor håpløs den ideen er. Det er veien til splittelse og tilbake til «Kerneuropa», som man sier i Tyskland.

Den greske krisa er på full fart tilbake på EUs bord. Nå forlanger visepresidenten i EU-parlamentet, Alexander Graf Lambsdorff (FDP),  at Hellas blir kastet ut av eurosonen. Eurolanda har forpliktet seg til å støtte en hjelpepakke til Hellas på 86 milliarder euro. Men det forutsetter at IMF blir med. Men det vil ikke skje, siden alle er klare over at Hellas ikke vil kunne betale håndtere gjelda. IMF sier at den greske gjeldsgraden på 179% av BNP ikke er bærekraftig.
Tyskland finansminister Wolfgang Schäuble sier at eurosonens hjelpeprogram til Hellas er slutt, siden IMF ikke vil delta. Det de sentrale aktørene i EU frykter er at et fullt sammenbrudd i Hellas vil punktere hele euroballongen.

Samtidig er det klart at Schengen-avtalen nå ikke er verdt papiret den er skrevet på. Tyskland holder grensa til Østerrike stengt med henvisning til terrorfaren. Dette var ment å skulle være midlertidig, men fortsetter altså på ubestemt tid.

Og 2017 tegner til å gi nye tilbakeslag for tanken om EU som superstat. Valget i Frankrike blir en kamp om holdninga til EU og euroen. Det blir valg i Italia, sjøl om la casta politica i det lengste har prøvd å unngå det. Det blir heller ingen Eurofest. I Nederland skal det også være valg. Der ligger det såkalte Frihetspartiet til Geert Wilders an til å bli største parti med over 30% i meningsmålingene. Og sjøl ikke riksdagsvalget i Tyskland later til å bli et valg der tanken om et mer overnasjonalt EU vil være en vinnersak.

Som Halvor Fjermeros skrev her:

Når Tysklands visekansler mener det ikke er utenkelig at EU sprekker og britenes sentralbanksjef hevder en «hard brexit» vil ramme EU hardest, er spørsmålet ikke lenger om, men hvordan EU vil forvitre. Det indre marked og euroen er barn av 1990-åras globaliseingsiver – som nå er slapp som ei dau sild.

 

KampanjeStøtt oss

10 KOMMENTARER

  1. Jeg har en følelse av at de som ønsker at EU skal oppløses, ikke er helt inne i Europas historie. Man kan sjølsagt si at de grensene som eksisterer mellom landene, skal fungere videre. Men – ser du på historien, er jo det en illusjon: Det finnes vel knapt ett land i Europa som har «evige» grenser.
    Jeg leste nettopp en tjukk bok om trettiårskrigen – altså den tretti år lange interne kampen i Europa om hvordan grensene skulle trekkes med Luthers protestantiske idé som bakgrunn for mange av problemene – drevet fram også av utallige andre motsetninger enn religiøse. Maktkamp på alle kanter.
    Så de som ligger oss nærmere – 1. og ikke minst 2. verdenskrig. Grenser eksploderte og innbyggergrupper ble drept og fjernet fra det som hadde vært deres land. Vinnerne trakk de nye grensene – som seinere igjen er blitt problematisert, konf særlig Ukraina. Stater ruster igjen opp – Norge er definitivt ikke et av de som er sterkest på å ta vare på freden.
    Og slik går dagene. Oppi dette mener altså mange – særlig til ytre venstre og høyre (mrk!!) – at det er feil å satse på et tett samarbeid istedenfor å konkurrere. Sjølsagt er det mye negativt innenfor EU også, men det som trengs, er jo at man virkelig samarbeider – og det er nok en kjempelang prosess, dessverre. Men de som tror det vil bli bedre og fredeligere om landene igjen gjemmer seg fullstendig bak egne grenser (så lenge de vil være gyldige), tror jeg tar fullstendig feil.
    Det vi være mye tryggere å kjempe for et EU som virkelig samarbeider . Vi har faktisk alle i utgangspunktet de samme interessene her i livet, og så får vi ta det derfra. Noe mer kaos enn vi har i dag er neppe gunstig for Europas befolkning.

    • Jeg er mot EU, men det betyr ikke at jeg er imot europeisk samarbeid eller at jeg vil se enhver form for kræsj som positivt. En styrt og gradvis avvikling ville være å foretrekke.

      • Tror ikke du tok poenget mitt, som er den gjennomgående historiske endring av grenser, som sjelden kan skje uten bråk og som neppe noen gang blir avsluttet om vi har X antall helt sjølstendige stater i Europa. Om EU blir avviklet gradvis betyr da ikke at dagens grenser vil bli mer akseptert? Jeg tror tvert imot – blir den avviklet, raskt eller sakte, vil grensetvistene blusse kraftig opp igjen. Eks Polen og Ukraina.
        Så etter min oppfatning vil det bare bety at grensene vil bli mindre respektert, og fare for ny verdens/Europakrig blir større.
        I tillegg kunne vi kanskje bruke kreftene til å påvirke innholdet i EU – få det til å bli en skikkelig samarbeidsorganisasjon med tiden.

        • Jøss. Er du blitt EU-tilhenger også?

          Jeg ser det som en ubetinga fordel at EU opphører, ikke over natta riktignok. Arbeiderbevegelsen har aldri vunnet fram innafor EU. EU har grunnlovsfesta en antisosialistisk politikk og forræderiet mot arbeiderklassen «venstresida» har stått for i mange europeiske land er stort sett initiert av EU. Den eneste arenaen arbeiderbevegelsen har vunnet fram på er nasjonalstaten. Forsvar nasjonal sjølråderett for alle nasjoner bør være parolen.

        • Om vi så skulle ønske det, er det ingenting vi kan gjøre for å hindre EU i å implodere. Euroen er feilkonstruert og fører til tysk plyndring av svakere medlemmer. Lisboa-avtalen er ikke godkjent av de folkene den gjelder for. Mye kunne godtas så lenge det var penger å hente. Nå handler spillet bare om hvem som skal sitte med svarteper. Og den eliten som styrer EU er en gjeng med ikke-valgte aristokrater uten bakkekontakt og uten forståelse av hva de holder på med.

    • Samarbeid er et veldig pent ord som er vanskelig å være uenig i, men det er ikke akkurat ordet samarbeid som renner meg i hu når jeg ser hva EU prøver å gjøre: ta fra folk sjølråderetten og effektivt gjøre stemmen deres ved valgurnene irrelevant. Dette kalles ikke samarbeid, det kalles overstyring og står i opposisjon til demokratiet. Når det er sagt vil jeg tro samarbeid er noe man må øve seg på, det er ikke enkelt, men løsningen er altså ikke et diktatur i Bryssel.

  2. Det tragiske med EU er at man får splittelse istedenfor reformer (og blir det reformer får man bare mer av det som ikke fungerer). Mulig at splittelsen av EU vil ende opp med en tragedie for hele Europa.

    Innføring av feks euro var noe som flere hundre økonomer, historikere, politikere etc advarte mot. Hadde innføringen av euro skjedd på demokratisk vis ville hele euro-prosjektet blitt stoppet og EU-landene ville i dag ha hatt det mye bedre, bla Hellas. Dette viser hva som skjer når man lar makteliten og ekspertene få helt frie tøyler, det går ad undas. Det er ikke dumt med demokrati.

  3. EU kommer til å kollapse, slik planen hele tiden har vært — enten «venstresiden» liker det eller ei. Og det kommer ikke til å skje på noen pen og pyntelig måte. Det blir hurtig og brutalt. Kollapsen er helt overstått innen 20. januar 2024.

    Som Steven Bannon sier offentlig nå: Trumps jobb er å avvikle den gamle verdensordenen for å bane vei for den nye. (Dette har jeg forøvrig hevdet lenge, men nå bekreftes det helt bokstavelig av Bannon selv. Han bruker tilogmed begrepene OWO og NWO.)

    Når OWO skal avvikles kommer det til å bli dramatisk. Og det kommer til å innebære at både EU og USA som vi kjenner dem, forsvinner. Dette har vært planen hele tiden, fra den øverste elitens side. Hva EU-pampene selv måtte mene, spiller ingen rolle, da de ikke tilhører den øverste eliten.

  4. Den 1. desember 2009 trådde den såkalte Lisboa-traktaten i kraft. Det betyr at det avviste forslaget fra konventet, om en føderal grunnlov for EU, er tilbake fordekt som en traktat. En grunnlov er en basis for en statsdannelse, mens en traktat er et juridisk avtale mellom to eller flere stater. Det er flertall i alle EU-statene mot en føderal utvikling av EU, men imperiebyggerne i Brussel har ingen respekt for folkeviljen.

    Det betyr at fra og med 1. desember 2009 er ikke EU en medlemsorganisasjon, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Vi må derfor slutte å snakke om medlemskap i EU.
    Imperiebyggerne i Brussel har en masterplan om et Europa uten dagens nasjonalstater, men med et stort antall regioner, ikke delstater som i USA. Norge skal bli fire regioner, i henhold til EUs planer. Det betyr at de europeiske nasjonene skal erstattes med en euronasjonalisme,
    som angiverlig skal være mindre skadelig en nasjonalisme i 28 land.

    Det var Sverige som hadde det halvårige formannskapet siste halvår i 2009. Utenriksminister Carl Bildt innkalte statslederne til toppmøte, noe som førte til protester fra utenriksministerne som hevdet at de alltid var med statslederne til EUs toppmøter. Carl Bildt gjorde de oppmerksom på at etter Lisboa-traktaten var de 28 EU-statene en samlet enhet og derfor var det ikke behov for utenriksministerne til å drøfte interne saker i EU. Det betyr at forholdet mellom de 28 EU-statene er innenrikspolitikk, mens forholdet mellom Sverige og Norge er utenrikspolitikk. EU har som kjent bygd opp sin egen utenrikstjeneste, som skal ta seg av forhold mellom EU og stater utenfor unionen.

    Når vi fikk Solberg-regjeringen i 2013 var det naturlig for disse euroføderalistene å organisere regjeringen i henhold til Lisboa-traktaten, ennå Norge ikke var forpliktet av denne traktaten.
    Som ledd i den omfattende EU-tilpasningen av ulike regjeringer de siste 25 årene, var det naturlig å ha en egen europaminister og en utenriksminister for resten av verden. Det var tydeligvis full oppslutning om en slik EU-tilpasningen, – ingen protester fra de såkalte Nei til EU-partiene.

    Det er ingen tvil om at EU har enorme problemer og kan bryte sammen. De korrupte og maktglade eurokratene, de oppnevnte makthaverne i kommisjonen og EU-domstolen og de 751 valgte representantene til parlamentet, er det unødvendig apparat for å få til samarbeid i Europa. Tusenvis av lobbyister for storselskaper og globale finansinstitusjoner med ubegrensede økonomiske midler, er de som får gjennomført sin markedsliberalistiske politikk.
    Det er bredd enighet mellom sosialister/sosialdemokrater og konservative/liberale i alle fora i EU, som er et godt eksempel på fravær av folkestyre.

    Det er riktig å beskrive dagens EU som en føderal stat under oppbygging. Problemet er at i de europeiske statene er en ikke villig til å gi fra seg den politiske makta til Brussel. Nå har Storbritannia vedtatt å gå ut av EU, flere vil sannsynligvis følge etter. Det er beklagelig at Nei til EU i hovedsak er opptatt av å forsvare Norge mot stadige nye rettsakter fra EU, uten å ha en felles strategi for å knuse det føderale prosjektet. Tidligere var det et samarbeid gjennom TEAM, men det virker som om dette er falt bort.

    Hvis folk flest skal tro på et alternativ uten et føderalt EU, må en sette opp modeller for organiseringen av solidarisk samarbeid i Europa. Det er ikke mulig å se slike modeller eller debatter i dag. De fleste er tjent med en sosialistisk utvikling, uten markedsliberalisme, privatisering og angrep på faglige rettigheter og velferdsordninger. Kom igjen, la oss ta debatten om Europa etter EU.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here