Reaksjonær arbeiderklasse?

Store deler av vestens arbeiderklasse flokker seg nå om høyrepopulister, demagoger og rasister. De stemmer på reaksjonære og fascistoide politiske partier. Hva skal fagbevegelsen og venstresida gjøre?

Vestens arbeiderklasse bidro til å stemme Storbritannia ut av EU, gjøre Trump til president i verdens stormakt nummer en og sørger for at ytre høyre-partier lukter på regjeringsmakt i flere av Europas mest folkerike land.

Ettersom arbeidsfolk programmatisk skal stemme til venstre, skaper dette uro, utrygghet og forvirring både blant eksperter, kommentatorer og mainstream politikere – særlig i arbeiderbevegelsen. Det mangler ikke på fordømmelse og moralisering overfor dem som går til ytre høyre. De mest framskredne begynner imidlertid å ane at store gruppers marsj mot ytre høyre kan være et uttrykk for protest mot den rådende samfunnsutviklingen. Ikke alle har fått del i globaliseringens suksesshistorie, heter det.

Mange av venstresidas politikere og aktivister har problemer med å orientere seg i det nye politiske terrenget. Folk som ellers ville ha stemt for Storbritannias utmelding av EU forteller eksempelvis at de, under de rådende forholdene, likevel stemte for å bli, «for ikke å bli slått i hartkorn med rasistene og innvandringsmotstanderne på nei-sida».

Kan hende hadde det vært vel så viktig om venstresida hadde sett med et noe mer sjølkritisk blikk på sin egen rolle og sin egen politikk. Kan det være at de har sviktet sine velgere, at venstrepartiene ikke blir sett på som et brukelig redskap for å forsvare interessene til dem som har minst makt og minst å rutte med i dagens samfunn? Kan hende det har blitt vel mye identitetspolitikk og svært lite klassepolitikk. Ja, kan det til og med være at venstresidas samfunnsanalyse ikke klarer å gripe det vesentlige i den aktuelle økonomiske og politiske utviklingen?

Det de fleste på venstresida kan enes om, er at situasjonene er alvorlig, ja, dramatisk. La oss se litt på situasjonen. I vårt europeiske omland er fagbevegelsens organisasjonsgrad nesten halvert i løpet av de siste 30 årene, og faglige rettigheter, lov- og avtaleverk i arbeidslivet svekkes og/eller saneres systematisk. Det meste er verre rundt oss, men det betyr ikke at vi er uanfektet av utviklingen. Mye går i feil retning også her, men langsommere enn i storparten av resten av Europa. Det er ingen tvil om at Norge fortsatt befinner seg på øverste dekk på den globale velferdsskuta, men mye tyder på at det er det øverste dekk på Titanic.

Stikkordsmessig kan vi oppsummere at ulikhetene i samfunnet øker også hos oss, et mer autoritært arbeidsliv vokser fram, blant annet gjennom en amerikanisering av organisasjons- og ledelsesmodeller, som Arbeidsforskningsinstituttet så godt har dokumentert – blant annet gjennom sitt medbestemmelsesbarometer. Lønnsutviklingen for dem nederst på stigen har stagnert. LO Media oppsummerte deler av denne utviklingen ganske godt i en artikkel nylig, basert på en ny FAFO-rapport:

«Hvis utviklingen fortsetter som i dag vil Norge snart ha like store forskjeller som Tyskland og England. En ny FAFO-rapport viser at Norge ikke lenger er et land med små forskjeller mellom folk. Norge er i kraftig endring, og de lavest lønte taper. Lønna til de lavest lønte i privat sektor har nærmest stått stille siden 2008 (…) stadig færre av de med lavest lønn har tariffavtale» (9.11.2016).

Samtidig opplever vi mer pågående og aggressive arbeidsgivere, som blant annet gjennom out-sourcing og økende bruk av bemanningsbyråer organiserer seg vekk fra arbeidsgiveransvaret – og dermed svekker fagbevegelsens styrke. Videre utnytter de så godt de kan et fagforeningsfiendtlig EU/EØS og deres domstoler til å undergrave faglige rettigheter. I den vedvarende kampen om kontrollen over arbeidsprosessen tømmes arbeidet for innhold i store deler av arbeidslivet. Arbeidsoppgaver stykkes opp og standardiseres, arbeidstakerne underlegges økt overvåking, kontroll og styring – og arbeidet intensiveres. Professor Sten Gellerstedt har dokumentert dette godt for Sverige, mens Eurofound har dokumentert en sterk økning av rutinepreget arbeid i Danmark (referert i Ugebrevet A4, 31.10.2016), og det er neppe særlig annerledes hos oss:

 «Danskerne udfører omkring 30 procent mere rutinepræget arbejde, end vi gjorde for 20 år siden. (…) Interessant nok ser rutinearbejdet ud til at stige mest i jobtyper, som ikke traditionelt har været forbundet med rutine. Der er især ledere, fagprofessionelle og kontorarbejdere, der får mere ensformige arbejdsopgaver».

I tillegg bidrar arbeidslinje-ideologien til at oppmerksomheten flyttes fra arbeidslivets utforming og maktforhold, til individualisering – med moralisering, mistenkeliggjøring og et brutalt sanksjonsregime overfor enkeltindivider. Utviklingen i arbeidslivet har med andre ord gått i revers for svært mange arbeidstakere i vårt samfunn.

Det er selvfølgelig krisetendensene i økonomien som ligger til grunn for denne utviklingen. Kapitalismen er inne i sin dypeste krise siden depresjonen i 1930-åra, og kapitaleierne har lagt om sin strategi i et forsøk på å gjenvinne profitabiliteten i økonomien. Nyliberalismen ble deres politisk/ideologiske svar på krisa, men det er ingenting som til nå tyder på at de på denne måten klarer å løse de innebygde motsetningene i kapitalismen. En hemningsløs spekulasjon er bare et av de alvorlige effektene av denne kriseutviklinga. Så vel nyliberalismen som spekulasjonsøkonomien er altså effekter av kapitalismens krise, ikke årsakene til den, som mange hevder. Og globaliseringen, som mange mener «har kommet for å bli», og som fagbevegelsen bare «må tilpasse seg», er ingenting annet enn resultatet av kapitalens strategi og offensiv for å møte krisa.

I Europa framstår det etter hvert ganske klart at viktige mål med denne politikken er å avvikle velferdsstatene og nedkjempe fagbevegelsen. I alle fall er det det som foregår. At millioner på millioner av arbeidstakere verden over blir til «tapere» i denne globaliseringsprosessen, burde ikke overraske noen. Heller ikke at de etter hvert reagerer med mistillit, raseri og blindt opprør. At deler av arbeiderklassen, i mangelen på en venstreside med analyser, politikk og strategi for å møte denne krisa og denne offensiven fra kapitalkreftene, lar seg tiltrekke av ytre høyres verbale antielitisme og antiestablishment-retorikk, lar seg på denne bakgrunnen forstå.

Å forstå er imidlertid ikke det samme som å akseptere, enn si støtte. At enkelte på venstresida lar seg blende av at de nye partiene på ytre høyre legger seg til en tilsynelatende arbeidervennlig politikk, noe man til og med kan alliere seg med, er ikke noe godt tegn. Det er ikke nytt i verden at ytre høyre frir til «de små i samfunnet». Det skjedde også under fascismens framvekst på 1930-tallet. Da, som nå, var det også folk på venstresida, om ikke så mange, som skiftet side i en forblindet tro på at «nasjonalsosialisme» var en form for sosialisme, og ikke det diametralt motsatte, som historia så grundig viste oss.

Å forstå at mange av de mest utbyttede og maktesløse i vårt samfunn tiltrekkes av ytre høyres antielitistiske retorikk, betyr blant annet å skaffe seg innsikt i årsakene til at dette skjer. Dersom man ikke har fått med seg hvordan maktforholdene i arbeidslivet er dramatisk forskjøvet i arbeidsgivernes favør, hvordan brutaliseringen av arbeidslivet tiltar, hvordan utryggheten øker for store grupper arbeidstakere, ja, så blir det også vanskelig å utvikle en interessepolitikk som svarer på disse utfordringene.

Realiteten er at arbeiderklassens utbytting, økende avmakt og underordning for tida ikke har noen stemme i samfunnsdebatten. Arbeiderpartiene har i stor grad kuttet forbindelsen med sine gamle kjernevelgere. I stedet for å ta opp i seg misnøyen som skapes i et mer brutalt arbeidsliv, politisere den og kanalisere den inn i en organisert interessekamp, har middelklassens venstrepartier lite annet å tilby enn moralisering og forakt. Slik bidrar man til å skyve store grupper av arbeidstakere i armene på ytre høyre-partiene, som gjør sitt for å kanalisere folks raseri mot andre samfunnsgrupper (innvandrere, muslimer, homofile, folk med annen hudfarge osv.) heller enn mot de reelle årsakene til problemene.

Dette må selvfølgelig bekjempes, men det bekjempes altså ikke gjennom moralisering og forakt. Hvis ikke fag- og arbeiderbevegelsen er i stand til å forankre kampen mot kapitalismen og dens krise i folks hverdagserfaringer på arbeidsplassen, så taper de denne kampen om arbeiderklassens sjel. Skal vi unngå det, kan man heller ikke fortsette å snakke om «den norske (arbeidslivs)modellen» som om ingenting har skjedd, som om den er intakt, som om det gjensidige samarbeidet, respekten og medbestemmelsen er eksisterende selvfølgeligheter i dagens arbeidsliv. I store deler av fag- og arbeiderbevegelsens lederskap opphøyes den norske modellen i dag til et allment fenomen som er «til fordel for begge parter» – helt frikoplet fra de maktforhold som utvikler seg i arbeidslivet. Den ses på som en høyere form for fornuft og omgis med en fellesskapsretorikk som stadig større grupper arbeidstakere her i landet har problemer med å kjenne seg igjen i.

Selv om de utbyttede ikke har noen organisert stemme i dagens samfunnsdebatt, får vi likevel små drypp i media om en annen virkelighet i arbeidslivet. Som da Dagbladet (20.3.2016) under tittelen «-Vi gråter hver dag på jobb» brakte en reportasje om de ISS-ansatte som gjør rent rommene på Oslo Plaza. Eller de jevnlige, anonyme kronikkene vi har opplevd de siste par årene fra ansatte innen NAV, sykehusene og andre offentlige institusjoner om et autoritært kontrollregime a la New Public Management, som ødelegger arbeidsmiljøet og fjerner det som måtte være igjen av arbeidsglede.

Blant dem som opplever slike forhold i dagens arbeidsliv, er det neppe særlig klangbunn for det budskap LO-lederen presenterte på NHOs Årskonferanse i fjor:

«Vi har vært enige om utfordringene vi står overfor. Og tross ulike innfallsvinkler er vi enige om mange av løsningene også. Og vi er i hvert fall enige om at disse utfordringene løses bedre i samarbeid enn med konflikt. (…) Vi har jo samme mål. Nemlig et bærekraftig norsk arbeidsliv. (…) Som på 90-tallet kommer vi ikke utenom det dere gjerne kaller moderasjon. Vi kaller det kollektiv fornuft, og den må gjelde for alle.» (lo.no – 7.1.2016.)

Dersom det hadde vært slik, at den sosiale dialogen og trepartssamarbeidet var til fordel for arbeidsgiverne i dagens situasjon, skulle vi ikke da forvente at de gikk inn for å etablere gode samarbeidsforhold og medbestemmelse også på områder hvor fagbevegelsen står svakt, slik som innen hotell og restaurant, innen varehandelen, innen renhold, m.v.? Det motsatte ser ut til å være tilfelle. Snarere ser det ut til at den sosiale partnerskapsideologien, som vokste fram i kjølvannet av klassekompromissets etablering, har bidratt til en avpolitisering og en avradikalisering av fag- og arbeiderbevegelsen – mens arbeidsgiverne på sin side i økende grad går til angrep på både lover og avtaler som de tidligere har akseptert i klassekompromissets ånd.

Oppsummert kan vi si, at maktforholdene i arbeidslivet er dramatisk forskjøvet – fra arbeid til kapital, fra fagbevegelse og demokratiske organer til multinasjonale selskaper og finansinstitusjoner. I løpet av noen få tiår har kapitalinteressene klart å avvikle de viktigste reguleringene som muliggjorde velferdsstaten og den nordiske modellen; det internasjonale valutasamarbeidet, kapitalkontrollen, etableringskontroll og andre markedsreguleringer. I en slik situasjon utgjør den sosiale partnerskapsideologien (altså vektlegginga av interessefellesskapet framfor interessekonfliktene) for tida en barriere for den faglige og politiske kampen.

Venstresidas store oppgave er å organisere motstand mot denne utviklingen. Bare slik kan også høyrepopulismen og høyreradikalismen presses tilbake. Nok en gang må vi være i stand til å skape en himmel over vår kamp – altså perspektiver og visjoner om et bedre samfunn, et samfunn med dramatisk utjevning av velstanden, der utbyttinga tar slutt og der menneskenes behov legges til grunn for samfunnsutviklingen. Da holder det ikke med uttalelser, protester og appeller til et trepartssamarbeid som stadig tappes for innhold. Det er makt det dreier seg om – økonomisk og politisk makt. Det krever omfattende mobilisering – slik fagbevegelsen bygde opp sin styrke for å erobre makt og innflytelse i begynnelsen av det forrige århundret. Er vi beredt til det?

(Publisert i Klassekampen 28. januar 2017 i en forkortet versjon)

  27 kommentarer til “Reaksjonær arbeiderklasse?

  1. K.Karlsen
    2. februar 2017 klokka 10:11

    Tankevekkende artikkel av Asbjørn Wahl. Det er ikke revolusjonære partier på siden av de etablerte som er løsningen, men derimot revolusjon innad i etablerte parti. Fremelsk løsninger ala Corbyn og Sanders, og forsåvidt Trump.

    • Rigmor M.Nielsen
      2. februar 2017 klokka 19:04

      Om vi kunne legge vekk alle former for moralisme –
      så vi kunne få øye på den virkeligheten
      som tross alt er der –

      da hadde vi muligens hatt en sjangse
      til å finne løsningen også –
      for løsningen er der –
      det er bare om å gjøre å finne den.

      Det gjenstår faktisk å se – om det er revolusjonære
      partier på siden av de etablerte som er løsningen –
      i motsetning til revolusjon innad i etablerte partier.

      Stort sett har ‘nye’ revolusjonære partier
      oppstått ut av ‘gamle’ revolusjonære partier –
      ikke ved en omorganisering – men ved et brudd –
      der en gruppe har gått ut og dannet et nytt parti.

      Uansett partier – det er arbeiderklassen som må
      bestemme seg. Og de undertrykte. Uten dem –
      ingen løsning.

      Eliten kan prate og prate – det hjelper ingenting.

      Arbeiderklassen kjenner kanskje ikke alltid sin
      besøkelsestid – men reaksjonær er den ikke.

      Den kommer når tida er inne – og det er
      ingen som kan fortelle den når.

      Det må de finne ut av sjøl.

      Både Oppstanden og Befrielsen –
      må være dens eget verk.

      RN

      • Johan Nygaard
        2. februar 2017 klokka 22:11

        Applaus! Dikt i kommentarfeltene er bra. Mer av det, folkens.

      • K.Karlsen
        3. februar 2017 klokka 00:44

        Takker for dine tanker i ditt fine dikt Rigmor.

      • LaS1964
        3. februar 2017 klokka 10:02

        Så godt du har fått frem essensen i denne sannheten i diktform det skal jeg fosøke selv for det er ingenting bedre enn at alt er i same takt og i ditt tilfelle på rimer den og gratulererer

  2. Eivind Reitan
    2. februar 2017 klokka 10:59

    “-et samfunn med dramatisk utjevning av velstanden,”blir umulig,sålenge det hele tiden produseres og importeres et nytt underproletariat.
    Skal velferdsstaten -enten bevares eller utvides/overskrides,må den ha oversiktlige begrensninger.Den kan ikke være global i sin universelle karakter.Selv ikke i det norske statsbudsjett finnes det nok omfordelingsmidler til å oppnå at ingen skal tjene mindre enn 50-60 % av gjennomsnittet.
    Og når prosessene med å tømme arbeidet for innhold ,hvilket ikke er nytt-det kvalifiseres og dekvalifiseres paralellt hele tiden ,også kalt produktivitetsutvikling,så blir trepartssamarbeidet en redningsplanke ved overtallighet.
    Nå trengs dette ikke lenger,fordi det hele tiden finnes noen til å fylle de lavkvalifiserte stillinger-migrantarbeiderne.

    Det betyr klassekamp,mellom arbeid og kapital,men også mellom moderniseringsvillige og reaksjonære kapitalfraksjoner.De reaksjonære er de som villigst åpner grensene,sammen med middelklasse-venstre.Den åpne globaliserings-union.
    Dessverre -det blir ingen velferdsstat å forsvare,med åpne grenser.
    Man behøver altså ikke overta nye-høyres partier,eller melde seg inn.Bare rappe klærne deres,ved å forsvare
    det som er igjen av velferd.Det er -i Europa-EUs indre marked som må brytes ned.

  3. Laila Perly Yssen
    2. februar 2017 klokka 11:45

    “The Mind, once streched ny a New Idea, never returns to its original Dimensions”.

    Ralph Waldo Emerson –

    Emerson ble fengslet fordi han nektet å betale skatt som ble anvendt til å finansiere regjeringens krig. Et familiemedlem betalte ham ut av fengslet.

  4. edvard67
    2. februar 2017 klokka 12:01

    Så er det vel også slik at Arbeidersklassens parti AP er alt annet enn arbeiderklasse. Man har en leder som er mangemillionær på Oslo vest, med tynne kontorfingre som aldri har hatt skitt under neila.
    De 3 siste AP-lederne er 0-skatteytere eller der omkring. De tilhører eliten og ikke arbeiderklassen.

    De burde jo heller vært forbilder.

    Så jeg tror at dette handler om at Folk Flest føler seg lurt av korrumperte politikere.

    • even
      2. februar 2017 klokka 17:03

      “…at Arbeiderklassens parti AP er alt annet enn arbeiderklasse” skriver edvard67
      -Presis.
      Vi kan gjerne kalle samtlige 7 partier på Tinget som, ‘STORTINGSPARTIET.
      De representere ikke ‘Folkeviljen’, men en vilje de har fasiten på, og som IKKE er til nasjonens beste, men ‘neo-fascistene’ i globalismen ånd.

      Folket må ta tak!
      Politikerne har ingen løsninger

      Dette er ikke mine ord, men ordrett sitat fra flere politiske kapasiteter som Eva Joly og mr. Robert Reich ( google ham)

  5. 2. februar 2017 klokka 13:03

    – A Dignity Economy: Creating an Economy that Serves Human Dignity and Preserves Our Planet: https://blog.p2pfoundation.net/book-day-dignity-economy/2017/02/02

    Vi har litt av en jobb foran oss!

  6. 2. februar 2017 klokka 13:46

    Flere av disse partiene som enkelte på venstresiden kaller facister, nazister og det som verre er, og som de plasserer på yttre høyre, er liberalistiske i en eller annen form. De hører derfor inn i sentrum av den politiske skalaen, men oppover/nedover på en Y-skale, som det ser ut til at få, om noen, politiske kommentatorer ser ut til å bry seg om. Det blir alt for enkekte å dele de politiske partiene etter en endimensjonal akse, hvor skal vi plassere anarkistene? De finnes i perifiren på de sosialistiske, kapitalistiske og liberalistiske sidene. Hva med liberalistene, de går fra de sosialistiske til de kapitalistiske og enkekte av dem, som FrP har velgere som hører til langs hele aksen. Jeg er et stykke nede, som sosial-liberal, men de finnes også høyt oppe, som libertarianere.

  7. even
    2. februar 2017 klokka 16:29

    ‘Frekkheten lenge leve’ må være artikkelforfatter Wahl’s ‘ledestjerne?’

    For er det noe som er sikkert så er det at ‘akademiker klassen’, som Asbjørn Wahl tilhører, stjal arbeidsfolks kamp mot ‘Makta’ på 60 -70 tallet

    – ikke nok med det.

    ‘Akademiker klassen’ har alliert seg med ‘Neo-fascistene’ dvs. globalistene som f.eks. EU, for så å vende seg mot de de stjal ‘kampen ‘fra: ‘arbeidsfolket’!

    Ja er det ikke herlig med politikk ( les iorni) så lenge du får lov til å monopol på ‘sannheten. som Wahl har.

  8. 2. februar 2017 klokka 19:27

    HVA ANNET KAN VENSTRESIDEN FORVENTE?

    De største tradisjonelle venstrepartier i vesten har lenge ført en politikk for globalisering og multikultur under falske premisser. Det er premisser bestemt av og styrt av overnasjonale juridiske vesen som er kontrollert av verdens aller største selskaper og institusjoner. Bak disse juridiske vesen skjuler en liten gruppe av verdens aller rikeste, som søker verdensherredømme for sin globale føydalisme.

    I Norge har Ap siden 80-tallet støttet denne utviklingen sammen med en samlet høyreside. Det er Ap som har sviktet norsk venstreside, akkurat som de store sosialdemokratiske partiene i Europa har sviktet sine velgere.

    Det som må til er at de øvrige partiene i sentrum-venstre tar sterk avstand fra den politiske kurs Ap lenge har ført, og nekter å hjelpe Ap til mer regjeringsmakt – med mindre de radikalt endrer kurs bort fra globalisert rå-kapitalisme, og tilhørende kreoliserende multikulturalisme ment å bryte opp de særegne nasjonale kulturelle forskjeller. Den politikken setter ikke pris på et kulturelt mangfold, for det er nettopp mangfoldet som vil forsvinne, når de nasjonale særegne kulturer blir borte. Når man farer med falsk tale og en skjult agenda, så vil dette nødvendigvis slå tilbake. Folket kan lures for en tid, men ikke for bestandig.

    Å forsøke å bryte ned nasjonenes særegne kulturer er å politisk skape alvorlig konflikt mellom nasjoner. En konflikt som i all hovedsak følger religiøse skillelinjer. Dette er noe venstresiden lenge ikke har vist respekt for.

    At de høyreekstreme, som spiller spesielt på de kulturelle og religiøse forskjeller blir et logisk valg for veldig mange, selv om de ikke støtter høyreekstrem politikk, er naturlig. Frykten er sterkere enn rasjonalitet i den sammenhengen.

    • 3. februar 2017 klokka 10:34

      Når det gjelder raseringen av kulturelle forskjeller spiller arkitektene en vel så stor rolle som politikerne.

      “The circumstances of the global economy direct the ebb and flow of intellectual and cultural exchange throughout the world. Skewed by the influence of media-­driven societies, the architectural stage has become rigidly set by concepts and imagery that are disconnected not only from their immediate users, but also equally from other cultures. It is becoming more and more evident that architects today are not the masters of their own profession. Architecture has become the near exclusive domain of the so-called “Star Architect” (starchitect in common usage). As such, today’s architecture no longer conveys the collective richness of culture or regional identity, but instead propagates the singular ideals of those with the greatest Star power or influence.” – The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

      “The human mind readily recognizes and seeks out coherent information in our surroundings. Meaning extracted from raw information found in our immediate environment tells us whether a place is either healthy and nourishing, or deleterious and dangerous. Intelligence processes this information to make it meaningful, and links humans to the physical reality that our eye-brain system perceives. This is a crucial aspect of how we establish our sense of wellbeing. As sentient beings, we are neurologically driven to look for certain kinds of structure in the informational fields that surround us. Information processing is the key element in making decisions such as fight-­or-­flight, to more complex synaptic engagements, which render a greater quality to our life.” – The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

      “During the second part of the twentieth century, people were told that creativity depended upon throwing off any preconceptions one might have. This is a misleading concept. Creativity is intelligent only when we have general working 6 principles to build upon. Unguided design only leads to fancy or frustration, which in turn forces designers to copy something already realized or make something up arbitrarily. Today’s architects are psychologically conditioned to turn away from traditional-looking solutions, yet are not given the design tools to create purposeful human environments. What is left, for most, is to copy what the currently fashionable starchitects are designing. With such a frustrated mind, you inevitably copy, or unintelligibly emulate, what is assumed to be originality in others. In so doing, the quest for originality turns into mindless conformity or pure flight of fancy.” – The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

      “Creativity, driven by human intelligence, has been the source of the incredible richness of cultures throughout history. Human beings ceaselessly strive to give form to their advancing intelligence in the complexity and organization of their greatest cultural expressions. Unfortunately, in the last century of human development, social, political, and economic dynamics eroded both culture and identity. In the struggle to demystify the world around us, nature and all that it offers through direct engagement has been supplanted by ego and avarice (Masden & Salingaros, 2014). While industrialization may lead to advancement in a society, it does not advance culture. Objects that are mass-­‐produced to universal standards cast off deep inner needs (biological, physical, and mental) in humans. Yet, in the rush to clear away what were seen as useless relics of the past, the significance and purpose of genuine cultural expressions was overlooked. To this day people continue to mindlessly throw away some of humankind’s most valuable artifacts, buildings, and traditions — as if they were cleaning out accumulated junk.” – The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

      “Cynics observe destruction of the built environment (coupled with a breakdown of human values) with detachment, by not getting emotionally involved. They accept a turning away from complex inherited values as an inevitable simplification of contemporary humanity. The more intellectual among them come up with arguments involving “novelty”, “progress”, and “expressiveness”, which serve only to justify their own insensitivity (Salingaros, 2004). Those among us who see a tragic loss for civilization, and try to reverse it, are branded as romantics and conservatives. But far from being either romantic or conservative, people who value human qualities embedded in cultural artifacts are in fact exhibiting a greater sense of intelligent awareness”. – The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

      “The global business-industrial complex has identified itself with a narrow architectural style. Ensnared in the western paradigm where the perception of architectural novelty is mistaken for progress, many countries have fallen victims to this image-based architecture, further encouraging the commodification of form. The official media imply that this is somehow better than what is deemed non-modern. As each new architectural frenzy fades, its telling marks are forever imprinted on those who must live and work in the shadow of its products. If we look more closely at the phenomenon of “signature” architecture we will see that, contrary to its claims of giving greater significance to “place”, it actually subverts a true sense of place through a loss of identity. When considering cities with “signature” buildings, what comes to mind first are those buildings’ images, not the people and places that constitute the real culture of these localities.” – The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

      “Everyday people intuitively perceive contemporary architecture and urbanism to be disconnected from, and opposed to, traditional human values that they hold sacred. Many see the destructive process of 20th Century architecture as a combative gesture towards all traditional cultures, values, and beliefs (Salingaros, 2006). Such practices present an affront to many religions and cultures, by negating the forms of their architectural expressions. Modernist forms counteract the basic principle of connecting an individual to the universe — hence to God — by denying a more traditional incorporation of color, sculpture, and calligraphy. Temples, mosques, and churches conveying meaning via polychrome sculptures, tile work, reliefs, frescoes, and mosaics are deemed by modernist designers to have no place in the “industrial” world order.” – The Science of Intelligent Architecture (with Kenneth Masden and Nikos A. Salingaros)

  9. Johan Nygaard
    2. februar 2017 klokka 21:14

    Asbjørn Wahl understreker det som ikke er til å komme forbi:

    “Nok en gang må vi være i stand til å skape en himmel over vår kamp – altså perspektiver og visjoner om et bedre samfunn, et samfunn med dramatisk utjevning av velstanden, der utbyttinga tar slutt og der menneskenes behov legges til grunn for samfunnsutviklingen”.

    Klassesamarbeid opphever ikke klassekamp, men kompenserer for den latente antagonismen i kapitalismen med å etablere en forpliktende enighet om noen langsiktige overordnede mål, noen felles idealer og verdier, og et sett av spilleregler for konflikthåndtering. Den kortsiktige finanskapitalismens brutale klassekamp for sine egoistiske interesser og barnslige behov for umiddelbar behovstilfredsstillelse representerer et maktmisbruk som knuser betingelsene for klassesamarbeid. Hva gjør vi da?

    Trepartssamarbeidet i den norske modellen innebærer et fruktbart dobbeltkompromiss mellom kapital og arbeid i Hovedavtalen, og mellom folkestyret og landbruket i Jordbruksvtalen. Staten medvirker i lønnsdannelsen gjennom meglingsinstituttet, lønnsnemd og skattepolitikken, og til øvrige arbeidsforhold og ansettelsesforhold gjennom lovgivningen -f.eks Arbeidsmiljøloven og forbudet mot privat arbeidsformidling som Stoltenberg 1 altså sørget for å avvikle. Videre medvirker staten med en strategisk næringspolitikk, og med offentlige bidrag til omstillingsprosesser og kompetanseutvikling i industrien.
    Alt dette strider mot ideologien og retningen på rettsutviklingen i EUs indre marked – som altså omfatter EØS.

    Dagens LO leder er vel den svakeste vi har hatt. Hun bekjenner seg til det-finnes-ikke-noe-alternativ bevegelsen. Hun hever stadig pekefingeren mot den fagligpolitiske opposisjonen og hamrer inn at det finnes ikke noe alternativ til målstyring, og det finnes ikke noe alternativ til EØS.

    Ideologien og reglene i EUs indre marked legger opp til at finanskapitalen ideelt sett skal overta mest mulig av offentlige eiendomer og tjenester. Det er bort i mot teknisk umulig for EU ¨forandre retning på denne rettsliggjorte politikken.

    Måtte kampen mot EØS på LO-kongressen i år bli en milepæl i arbeiderbevegelsens proaktive kamp mot høyresiden og de sosialdemokratiske elitenes mislykkede politiske strategier.

  10. 2. februar 2017 klokka 21:54

    Takk til Asbjørn Wahl for en god artikkel. Mange poenger som det er verdt å ta med videre her.

  11. einar
    3. februar 2017 klokka 00:24

    Egentlig er det hele veldig enkelt.

    Masseinnvandringen har blitt brukt av eliten som en slegge for å knuse arbeidernes rettigheter. Masseinnvandringen av utenlandsk arbeidskraft har ført til lavere lønninger for arbeidsfolk eller i mange tilfeller arbeidsløshet, dårligere arbeidsforhold, lavere eller ingen pensjoner osv. At høyresiden representert ved Erna Solberg ønsker å knuse den norske velferdsstaten, er selvklart, men ved første blikk er det kanskje litt rart at AP og LO også støtter den arbeiderfiendtlige politikken. Dette er uforståelig dersom man antar at ledelsen i AP/LO er ærlige mennesker som arbeider for norske arbeideres rettigheter, men ganske selvsagt så snart man forstår at ledelsen i AP/LO er kjøpt opp av norske og utenlandske kapitalister og blir betalt for å knuse norske arbeideres rettigheter.

    Ledelsen i Høyre/AP/LO osv. har foreløpig klart å holde norske arbeidere i sjakk ved å anklage dem for å lide av fremmedfrykt, og at de er rasister/fascister/nazister osv, men det er tegn til at norske arbeidere nå begynner å forstå spillet og er klar til å ta opp kampen mot globalistene.

    At arbeiderne søker hen til såkalte høyreorienterte/populistiske/fascistiske partier osv., er jo helt naturlig, fordi disse partiene er de eneste som taler arbeidernes interesser ved at de ønsker å begrense innvandringen.

    Jeg håper at norske arbeidere klarer å motstå presset, og at de nå begynner å slåss for sine egne interesser, istedet for å la seg overkjøre av AP/LO pamper som blir betalt for å ødelegge norske arbeideres rettigheter.

  12. 3. februar 2017 klokka 08:59

    En flott og riktig artikkel av Asbjørn Wahl! Jeg legger ved en video fra USA som etter mitt skjønn peker framover
    https ://www.youtube.com/watch?v=nyI1HA6cbzE
    Det viser seg at problemstillingen går igjen i mange land.

    • ⒶF
      3. februar 2017 klokka 09:27

      Det har bare oppstått et mellomrom mellom protokoll og kolon i url’en som ikke skal være der. Altså etter “https”. Fjern mellomrom > lenke virker. 😉

  13. 3. februar 2017 klokka 09:05

    Det viste seg at videoen og adressen til den ikke funket. Gå heller inn på Sann progressive å se den der. Beklager.

  14. LaS1964
    3. februar 2017 klokka 09:47

    Du er jo helt klart en av de som ikke får innreise til Russland og Usa slik du ytrer det og du forsvarer at Norges unge soldater skal stride i land som i aldri skulle eller tidligere har Norge innvolvert seg ved krig. Kan du si meg hva jeg skal mene om deg om tilfeldighvis Russland kom inn å bombet oss sønder og sammen, fordi vi har en masse fintlige russiske personer i dette land som kunne gjøre stor skade på befolkningen slik vi ser som de kan drepe de som driver politisk kritikk og ikke lar seg stoppe, jeg hvet at innerst inne så, blåser du i dette om det ikke var for at det er deg de ønsker å ta livet av, for du er på lik linje med isis i forhold til hvårt land med på å holde våre parlentarikere oppe ved å skylde på alle andre enn de som faktisk slapp den første bomben og samme om hvem om slapp den men de som slapp flest bomber ikke spørr om hvor mange med de som slapp flest i forhold til folketallet i det landet de representerer, synes du det er greit at vi skal slippe inn flykninger, det synenes jeg og men er det ikke da rart til at ingen ønsker å komme hit eller tror du at Listheim har en så lang arm at hun kan stå i oslo og holde seg fast i det russiske gjerdet som Ena netopp har satt ut for å vise Russland sine muskler? Når du skriver ett så politiksk korrekt innlegg da trenger ikke jeg å lege mere enn to setninger å svare med dette brevet for du er en av de mange i vårt sammfunn som var så heldig å få intligensensen din i en myk pakke under juletreet som liten og botskjemt som du var kastet den til fordel for de harde matrielle pakkene og det kan ikke jeg for men at du har glemt det aller viktigste i livet at ditt liv kansje ikke er verdt noe for oss som leser deg like nytteløst som du skriver like nytteløs er du og de du forsvarerer. Jeg hvet om så mangj kjøttmeiser rundt i dette land som virkelig burde brukt feriene sone til å titte litt på hvordan andre kultuere har det og ikke ikke minst at man burde spille ko ko om det kommer kanibaler for en gal manns hypofyse er det ingen som ønsker bare ett reisetips til de som ikke har hatt en papa som har besøkt nesten over halvparten av verdens land i sitt lange liv. og en arv jeg fikk var å passe på våre politikere og den arver har jeg aldri tenkt til å forkaste

    • ⒶF
      3. februar 2017 klokka 09:54

      Og dermed basta!

    • Laila Perly Yssen
      3. februar 2017 klokka 16:16

      ????

  15. 4. februar 2017 klokka 10:02

    Mange her synes å mene at løsningen er å reformere et gammelt parti eller danne et nytt. Dette kan være en pragmatisk mellomløsning, vi ser hvordan nye bevegelser har kuppet arbeiderpartiet i Belgia og transformert dette til et allmenningsparti. Allikevel ligger den endelige løsningen i å forlate partipolitikken og opprette et nytt økonomisk demokrati. For, som Simone veil sier det:

    – Simone Weil: Partier dreper sannhet og rettferdighet: http://www.kulturverk.com/2016/05/11/simone-weil-partier-dreper-sannhet-og-rettferdighet/

    I et endelig demokrati må økonomi og politikk forenes, dette kan kun skje gjennom aktiv bruk av inngruppa som politisk verktøy.

  16. Øystein
    4. februar 2017 klokka 18:19

    Skal “venstresiden” komme tilbake, som jeg tviler på, da både Rødt, SV og Ap er globalistiske (FN-ledet verdensorden), så må de 1) kutte ut krigsdeltakelse og -support i andre land, samt slutte finansiell støtte til regime- eller kultur-endringer i andre nasjoner 2) nasjonalisere sentralbanken, slette all gjeld, utstede rentefrie penger og forby renter 3) vrake FN, WTO, BIS, IMF, Verdensbanken, EØS og NATO 4) gjeninnføre at offentlige tjenester er gratis, da de allerede er finansierte av skattebetalerne 5) fjerne skatt på arbeidsinntekt

    Men tviler på at noen av de etablerte partiene vil våge dette, da de tror sentralisering og globalisering er svaret, men det er realiteten er motsatt.

  17. 5. februar 2017 klokka 18:32

    Asbjørn Wahl har skrevet en fin artikkel om “Reaksjonær arbeiderklasse” – som venstresiden har slitt med siden 70-tallet – og forsøkt å løse ved å fornekte årsaken til såkalt “reaksjonære” holdninger.

    Grovt sagt: De toneangivende delene av venstresiden har fornektet at den selv har endret seg, og ikke lenger tilhører arbeiderklassen. Dagens sosialistiske partier ble på 80-tallet overtatt av akademikerne/middelklassen og den nye “arbeiderbevegelsen” ble liberalister/individualister/egoister. Istedet for å fremme politikk for arbeidsfolk har man lenge drevet borgerlig miljø- og identitetspolitikk, dvs. rettighetspolitikk for etniske og seksuelle minoriteter (medregnet innvandrere). Arbeidsfolks interesser har blitt underordnet. De som ikke er enige i denne nye politikken har blitt definert som “reaksjonære” av de akademiske inntrengerne i arbeiderbevegelsen.

    De “høyreekstreme” partiene er i stor grad de faktiske arvtakerne av 60-tallets sosial-demokrati. Løsningen for dagens arbeiderbevegelse er å kaste utgåtte ideologiske skylapper på dynga, sammen med gamle personlige allianser. Istedet må man bli praktisk og pragmatisk orientert.

Legg inn en kommentar