USA står overfor strategiske valg

0

Støyen rundt overgangen fra president Barack Obama til den kommende president Donald Trump er så overveldende at det knapt er rom for rolige analyser. Faktum er at USA ikke lenger er den enerådende supermakta som kan gjøre hva den vil. Landet står overfor en del strategiske valg og hvilken kurs som blir valg når støvet har lagt seg, vil få vidtrekkende konsekvenser.

Virkeligheten tvinger fram en kursendring

Nesten all politisk kommentar i Norge handler om estetikk og stilbedømning. Bortsett fra at det er kjedelig og uinteressant, betyr det at man glipper de underliggende kreftene som styrer utvikling. Man ser ikke på produksjon, handel, produktivitet, handelsbalanse, energitilgang, matvaresikkerhet og slike grunnleggende forhold som all politikk til sjuende og sist er avhengig av.

Som jeg har pekt på i mange artikler er USA i ferd med å bli utkonkurrert industrielt og handelsmessig av Kina. Og ti år fram i tid vil Kina også begynne å kjøre sirkler rundt USA når det gjelder teknologi, innovasjon og vitenskap. På samme tid råtner USA på rot internt. Infrastruktur, skolesystem, boligmasse, arbeidsliv, økonomi og det politiske systemet er rammet av ulike grader av alvorlig krise, uten at det synes å bekymre den herskende klassen av multimilliardærer – og i enda mindre grad deres skrive- og pratehoder i mediene.

Men virkeligheten spiser ideologi til frokost. Behovet for kursendring tvinger seg på, og den vil komme. Spørsmålet er bare hvilken kursendring og i hvilken retning?

Tre alternativer?

I 1953 etablerte president Dwight D. Eisenhower et prosjekt som ble kalt Project Solarium. Det var et stabsprosjekt der tre grupper planleggere ble bedt om å utvikle hvert sitt forslag til strategi mot Sovjetunionen. I Pentagon-krester ønsker man seg en slik gjennomgang på ny.
Jeg har tidligere vist til kretsen rundt nettpublikasjonen War On The Rocks (WOTR). Dette er Pentagon med løs snipp, folk som står på lønningslista der eller er meget nært knyttet til det militære apparatet, som nå en stund har drøftet den kommende kursendringa i USA uten at det formelt står DoD (Department of Defence) under alt de skriver.

Redaktøren for WOTR, Frank Hoffmann (US Army), har hentet fram ei bok av Ian Bremner, leder for Eurasia Group, som gir USA tre strategiske alternativer, nemlig følgende:

Det uavhengige Amerika, en strategi der USA gir opp å være ledende og verdenspoliti og kjører sitt eget løp uavhengig av de som til nå har vært allierte.
«Moneyball» Amerika, definert slik: “cold-blooded, interest-driven approach … designed to maximize the return on the taxpayer’s investment.”  I dette scenariet vil USA bruke økonomiske verktøy framfor militære for å fremme sine interesser og trekke seg tilbake fra Europa, Latin Amerika og Afrika sør for Sahara.
Det uunnværlige Amerika, som vel må oppfattes som en videreføring av Obama/Clinton-politikken med verdenspoliti og aggressive tiltak for å sikre sin dominans militært.

Bremner skriver: The Era of American Global Leadership Is Over.

American power, once a trump card, is now a wild card. Instead of a superpower that wants to impose stability and values on a fractious and valueless global order, the U.S. has become the single biggest source of international uncertainty.

Det skinner tydelig gjennom i Hoffmanns artikkel at han trekker i retning av Moneyball America:

Using this strategic lens to examine U.S. interests and potential crisis responses, America would exercise (in Bremmer’s words) a “cold-blooded, interest-driven approach … designed to maximize the return on the taxpayer’s investment.” The United States would continue to invest in a powerful military, but would reshape it to meet specific threats and would limit its use. It would exploit its economic might unimpeded by painstakingly negotiated trade agreements. No longer would the United States unilaterally assume the role as the global policeman of the current world order, Instead, it would calculate its national interest more narrowly and respond more prudently on a case-by-case basis.

Og han fortsetter:

Rather than “triple down” to reestablish the unipolar moment and stale shibboleths from the Cold War, Washington should recognize how hubristic and costly the past 15 years has been and instead double down on strategic discipline.

Slutten for NATO – og EU?

Skulle den kommende regjeringa i USA falle ned på en slik strategi betyr det slutten for NATO. Det kommer i så fall til å bety fullstendig kaos for de europeiske NATO-landa og deres ledere. De har vent seg til at all tenkning foregår i Washington og at deres oppgave er å hoppe når Washington blåser i fløyta. Disse menn og kvinner uten egenskaper vil neppe klare å tilpasse seg en situasjon der de må tenke sjøl og utforme politikk utfra sitt eget lands interesser. Dette er de fullt klar over og det er derfor de oppfører seg så panikkslagne nå.

Det vil antakelig også bety slutten for EU, siden EU i høy grad opprinnelig ble drevet fram av USA og fordi EU slik det er nå er blitt til under streng overvåkning fra USA. Mest grellt har dette vist seg i form av USAs krav om at EU skal skyte seg i føttene og drive aktiv sjølskading gjennom meningsløse sanksjoner mot Russland – og naturligvis alle krigene. Man kunne tenkt seg et gaullistisk EU, et sterkt EU i opposisjon til USA, men så langt som krisa i EU er kommet er det mer sannsynlig at prosjektet bryter sammen. Og det kommer neppe til å bli noen vakker affære.

NATO-lederne synger We are the World

USA til handelskrig – mot Europa

Det er ikke noe nytt at USA fører økonomisk krig mot sine «allierte». For eksempel var den såkalte Toshiba-Kongsberg-skandalen i 1987 først og fremst et angrep på en farlig økonomisk konkurrent via sikkerhetsargumenter. USAs krav til EU om å drive en sanksjonspolitikk mot Russland har skadet selskaper i Europa som USAs korporasjoner er i konkurranse med. Bøtlegging av Volkswagen for manipulasjon med utslippstester må også oppfattes som en form for økonomisk krigføring til fordel for USAs bilindustri.

Skal nå USA følge en Moneyball-strategi, så blir det ikke først og fremst Kina som vil lide, men derimot Europa og europeisk industri. Kina har en rekke metoder for å beskytte sin økonomi som Europa ikke har og Kina er i stand til å slå tilbake på en måte som Europa verken kan eller tøt gjøre.

Fortsatt imperialisme, men på en annen måte

Skulle det komme en slik strategiendring fra USA betyr det ikke at tigeren har mistet klørne sine eller at fanden har gått i kloster. USA er verdens største imperialistmakt og vil fortsette å være det lenge. Sjøl om USA skulle droppe for eksempel halvparten av militærbasene sine, vil fortsatt landet ha hundrevis av baser over hele verden. Sjøl om landet skulle gi opp rollen som verdenspoliti, vil landet fortsatt kunne starte eller gå inn i kriger når det måtte passe. Men USAs vasaller vil komme i en kritisk posisjon. Til nå har de kunnet begå forbrytelser, slik Norge gjorde i Libya, uten at det får noen konsekvenser for landene eller lederne deres. USA har garantert dem mot rettsforfølgelse. Den beskyttelsen kan komme til å forsvinne – og det vil kunne få tilbakevirkende kraft.

 

 

 

KampanjeStøtt oss

Du kan diskutere artikler fra steigan.no på: https://motdagforum.no

Bruksanvisning for å bli medlem er her:
https://steigan.no/2021/03/bruksanvisning-for-a-registrere-bruker-pa-mot-dag-forumet

Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.