Hva er vår strategi mot måletyranniet?

0

Av Leidulf Husjord

Jeg takker Johan Nygaard og Erik Plahte for kritiske innlegg her på Steigan.no. Vi er enige i at målstyring i mange organisasjoner fungerer primitivt, autoritært, mentalt ensrettende og faglig fremmedgjørende. Jeg tror også på kvalitetsorientert samarbeid og følger derfor Johan langt på vei i hans analyser. Når han tillegger verktøyet målstyring all elendighet og ikke skiller mellom verktøy og ideologiske endringene som følge av kapitalakkumulasjon og effektivisering, som har skjedd i arbeidslivet siste 30 år, har jeg imidlertid vanskelig for å følge ham. Erik følger opp med å fortelle at ikke alt kan måles.

Dette bringer inn en filologisk diskusjon om forskjell på måling og evaluering. Her innrømmer jeg at måling kan oppfattes som for eksakt og at mange parameter i en virksomhet heller bør evalueres, fremfor å måles. Dersom det bringer diskusjonen videre, er jeg gladelig med på den språklige endringen.

På samme måte som utallige kritiske artikler om målstyring siste tiår er svakheten i Johan og Eriks artikler, mangel på strategi for endring. Jeg får en fornemmelse av at artiklene først og fremst er motivert av en drøm om å returnere til 80-tallet. Balansert målstyring (BMS) er et effektivt verktøy for styring og kontroll og av mange ansett som viktigste tilskudd i ledelsesteori etter 2. verdenskrig. Det er naivt å tro at eliten vil gi fra seg opparbeidet kontroll frivillig på grunn av akademisk motvilje. Dersom måletyranniet blir upopulært nok kan dette med dagens teknologi imidlertid enkelt byttes ut med skult overvåkning og kontroll. Kun folket og deres masseorganisasjoner kan frarøve eliten noe av makta. Det presserende nå er derfor ikke den akademisk diskusjon om de ideelle styringsmodellene, men om hvordan måletyranniet skal bekjempes. Min strategi med å ta kampen om målene for å gjøre verktøyet til sitt eget, avvises delvis med referanse til forskning. Dessverre kan jeg ikke vise til akademisk anerkjente artikler som støtter mitt syn. Tvert imot er mitt inntrykk at det innen akademia ikke er fokus på strategier for arbeidskamp og folkemakt. I motsetning til mange innen akademia, tror at folk på grunnplanet i vår type samfunn, er modne nok til å sette fornuftige mål for sitt arbeid og evaluere disse uten bruk av Stasi-metoder. Dette var også praksis i mange skoler og barnehager da målstyring ble introdusert på 90-tallet, før byråkratene tok kontrollen.

Det opprinnelige navnet på BMS er balanced scorecard. Målekartet (som riktignok også i henhold til den filologiske diskusjonen over er en dårlig oversettelse) og dets demokratiske funksjon er imidlertid underkommunisert i den norske debatten. Ved å presentere fokusområder, suksessfaktorer, styringsindikatorer, evalueringsmetoder og mål/ambisjon i et oversiktlig skjema gir dette demokratiske mulighet som overgår andre styringsmodeller. Når Johan påpeker demokratiets medvirkning ved at «Stortinget faktisk har opphøyd mål- og resultatstyring til overordnet politisk styringsideologi i dag» oppfatter jeg at vi definerer demokratiet forskjellig. Et virkelig demokrati forutsetter et engasjement av de mange, der folk har avgjørende innflytelse på sitt daglige arbeid og styrer virksomhet og samfunn sammen med folkevalgte. Dette er noe annet enn valgte Stortingsrepresentanter som strør sand på elitens politikk.

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporter/resultatledelse_for_lokalpolitikere.pdf?id=2249583

Hva må gjøres?

Den aktive opposisjonen mot eliten i Norge finnes i dag først og fremst i deler av fagbevegelsen og er i noe grad representert i parlamentariske organ. I mangler på politikk som mobiliserer folk til kamp mot måletyranniet er imidlertid opposisjonen apatisk, samtidig som det arbeidende folket blir presset tiår tilbake. Spesielt i det offentlige er det på høy tid at ansatte, tillitsvalgte, progressive mellomledere og opposisjonens folkevalgte setter seg inn i målstyringens mange fasetter og går konkret inn i de føringer og mål som er satt for sine virksomheter. Kun gjennom konkret kamp om mål og funksjon vil opposisjonen kunne styrke seg.

 

 


 

Flere innlegg i denne debatten:

Målstyring kan bli et verktøy for demokratiet

Et kvalitetsorientert folkestyre

Målstyring som verktøy for demokratiet?

Forrige artikkelBrunsverting i Klassekampen
Neste artikkelEt NATO-fritt Norge