Merkel er sårbar også på hjemmebane

2
Peter M. Johansen
Peter M. Johansen

Angela Merkel har ennå ikke bestemt seg for å ta gjenvalg. Ser vi begynnelsen på slutten for hennes tid som kansler og EUs profilerte leder?

– Jeg er svært misfornøyd med utfallet av valget. Det har åpenbart sammenheng med flyktningspørsmålet. Men jeg tror uansett at beslutningene som ble tatt, var de riktige, og vi må fortsette å arbeide med dem.

Slik kommenterte kansler Angela Merkel delstatsvalget i østtyske Mecklenburg-Vorpommern ved avslutningen av G20-møtet i Hangzhou i Kina, der hun tok på seg ansvaret for valgnederlaget.

«Mutti» Merkel må gjerne legge ansvaret på flyktningpolitikken, men hennes politiske problemer stikker atskillig dypere – så dypt at mange analyser nå dveler ved om hennes tid som kansler går mot slutten.

Et tegn i tida er at mange lokale avdelinger av Merkels parti CDU i Mecklenburg-Vorpommern slett ikke ønsket Merkel på sine valgmøter i konfrontasjon med sosialdemokratiske SPD, Merkels juniorpartner i Berlin og seniorpartner i Mecklenburg-Vorpommern, og med den nye velgersvampen til høyre, Alternative für Deutschland (AfD). I Mecklenburg-Vorpommern deltok hun på bare fire valgmøter, og det er planlagt bare ett i Berlin, som holder valg neste søndag.

Mens Merkel for bare halvannet år siden ble sett som det ustoppelige lokomotivet som rullet over Syriza-regjeringen i Hellas og åpnet grensene for flyktninger til Europa, har det politiske tidevannet snudd og flekket til omdømmet hennes.

merkel-dream

Det er slett ikke ukontroversielt i EU at hun har vokst fram som EUs mest profilerte leder i løpet av de elleve årene hun har sittet som kansler, nesten like lenge som Helmut Kohl, sjefen som hun bidro sterkt til å få parkert i 1998.

G20-møtet viste at den globale økonomien langt fra er friskmeldt og at landene er ute av stand til å finne løsninger fordi rivaliseringen innen kapitalismen tilspisser seg. Proteksjonisme er et nesten glemt fremmedord som sniker seg inn i debatten.

Forhandlingene om frihandelsavtaler som TTIP (USA/EU) og Tisa er nær ved å strande i sin nåværende form, og president Barack Obama driver et kappløp for å få ratifisert TPP (Trans-Pacific Partnership på begge sider av Stillehavet).

Storbritannia møter med brexit i kofferten og med meldingen om at veksten i handelen med den kinesiske valutaen, renminbi, gjør at London mister grepet om å være verdens ledende handelssted for valuta.

Samtidig går Tysklands økonomi slett ikke så bra som inflaterte prognoser hevder, noe som får EU til å knake i sammenføyningene. Det kan være grunnen til at Merkel ennå ikke har gitt til kjenne om hun stiller foran valget til ny forbundsdag neste år.

Merkel har fått det fra mange kanter i EU. Flyktningpolitikken har ført til edder og galle fra Polen, Ungarn, Tsjekkia og flere Balkan-land i og utenfor EU, mens Hellas – og Italia – blir sittende igjen med byrdene.

Hellas er i praksis satt under administrasjon av EU som følger tyske diktat for hvordan eurosonen skal drives, med pipende opposisjon fra Frankrike og Italia over den brutale og urokkelige nedskjæringspolitikken, som selv Det internasjonale pengefondet (IMF) har stemplet som ubrukelig for å lette gjeldsbyrden.

I Storbritannia gir visse remainers Merkel ansvaret for brexit fordi hun ikke ga Storbritannia en bedre avtale. Igjen er det flyktningpolitikken eller fri flyt av arbeidskraft, som ofte blir sauset sammen, som ligger i bunn.

Administreringen av brexit blir den neste store utfordringen hvor Frankrike trolig kommer til å kjøre hardere overfor London enn Berlin. Det kan være en arbeidsdeling Merkel nå trenger for å gjenhente sin politiske autoritet i Brussel og Berlin.

Under ligger en viss erkjennelse at Merkel, per i dag som ubestridt tysk leder, er nettopp den som kan holde EU sammen gjennom brexit, eurokrisa, flyktningkrisa, forhandlingene med Russland, de autoritære trekkene i Polen og Ungarn, framveksten av høyreekstremisme og populisme, samt utfordringer fra venstresosialdemokratiske bevegelser som pirker på EUs politikk uten å ville sprenge rammene.

Men forhåpningene til Merkel kan lett smuldre opp. Med hensyn til brexit må hun finne en balanse: hun må ta det rolig for å dempe temperamentet i de franske utspillene, uten å svekke den utdypingen av EU som Berlin og Paris står sammen om. Samtidig må hun ikke trekke ut brexit-prosessen for lenge slik at den lammer den videre driften av EU.

Kritikken i «verdi- og standard»-spørsmål som Berlin og Brussel retter mot Ungarn og Polen, kan føre til at andre motsetninger blir forsterket. Ikke bare i flyktningspørsmålet, men også over de siste tyske utspillene om å revurdere EU-sanksjonene mot Russland og forslag om nye militæravtaler med Moskva.

Her utgjør de tidligere sovjetstatene og østblokklandene «det nye Europa», som tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld kalte USAs tette allierte i EU/Nato sammen med Storbritannia, mens Frankrike og Tyskland har en sterkere «europeisk dimensjon» i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk.

I europolitikken er det derimot de ferske EU-statene i øst som gir den mest iherdige støtten til Berlins harde linje overfor Hellas og andre «gjeldsstater» i sør, hvor tyske og franske banker har blitt reddet ved å overføre gjelda til befolkningen gjennom nedskjæringspolitikken.

Her står fronten mellom Berlin og IMF med hensyn til å kutte Atens uholdbare gjeldsbyrde. Tyskland og Nederland har truet med å trekke seg fra krisepakkene om IMF hopper av Troikaen.

Når det gjelder flyktningkrisa, får Merkel personlig ansvar for håndteringen av flyktningstrømmen ved å ha inntatt «den moralske kommandohøyden» med sitt budskap: Wir schaffen das (Dette klarer vi). Her er det langt til land for felles politikk fra EUs side, selv om Merkel har tatt rev i seilene og strammet til.

Hun blir i Budapest, Warszawa og Praha beskyldt for å sette Europas sikkerhet på spill og ødelegge europeisk kristen kultur. Ungarns statsminister Viktor Orbán anklaget henne i september i fjor for «moralsk imperialisme».

– Det er greit å handle unilateralt om du ikke ber om multilaterale anstrengelser, konstaterer François Heisbourg ved tankesmia Fondation pour la recherche stratégique (FRS) i Paris overfor Financial Times.

Tyskland har for øyeblikket ikke så mange venner i EU, hvor det pågår en «rekalibrering av makten», konstaterer Financial Times. Og tyskernes positive syn på EU daler, fra 45 prosent i mai i fjor til 34 prosent ved siste EU-måling i november.

Det skjer mens det for første gang har blitt stilt spørsmål ved Merkels ledelse hjemme, og i EU har Merkels autoritet hvilt på hennes grep om tysk politikk.

18. september er det lokalvalg i Berlin. Meningsmålingene og velgerundersøkelsen til Humboldt-universitetet og Deutsches Institute für Wirtschaftsforschung (DIW) viser at AfD kommer til å gjøre det godt også i hovedstaden, tre år etter at det ble opprettet av euroskeptikere for deretter å bli overtatt av xenofobiske høyrepopulister.

AfD har hatt rundt ti prosent i snitt på nasjonale målinger, men har los på nærmere 15 prosent som følge av gode delstatsvalg hvor de spiser seg inn i CDUs velgergruppe og klarer å øke spenningen mellom CDU og det bayerske søsterpartiet CSU.

Det gjør Merkel sårbar på hjemmebane og i egne rekker. I fjor var 80 prosent av CDU-medlemmene fornøyd med henne som leder og 82 prosent ville at hun stiller til gjenvalg, ifølge målingen til Forsa. ARD-målingen før delstatsvalget viser at hennes personlige popularitet har sunket til 44 prosent, det laveste på fem år og ned fra 75 prosent i april i fjor.

Hun blir utfordret av framgangen til AfD, og fra to andre hold: Horst Seehofer, lederen for CSU i Bayern, og visekansler Sigmar Gabriel som har blitt langt tydeligere i å markere SPD.

Både Gabriel og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (SPD) har tatt til orde for gradvis å heve sanksjonene mot Russland, og Gabriel har gått skarpt ut TTIP-forhandlingene med USA og kritisert Merkel for å være altfor positiv. Under besøket til Barack Obama i mai sa Merkel at TTIP kunne stå ferdig innen utgangen av året, i tråd med hva USAs president ønsker som sluttpakke.

– Jeg vil aldri stemme for en avtale hvis den innebærer en ikke-transparent voldgiftsdomstol, fastslår Gabriel med henvisning til ISDS (Investor-state dispute settlement) som USA vil ha inn i avtalen. Her er SPD på linje med folkemeningen: Bare 17 prosent støtter TTIP, ifølge målingen til Bertelsmann Stiftung.

Under valget i Mecklenburg-Vorpommern tråkket Gabriel dessuten på Merkels såre tær ved å si at flyktningpolitikken har vært feil og legge ansvaret tungt på «Mutti» Merkel.

Mange venter i spenning fram mot CDUs partikongress i desember. Kongressen er det mest fornuftige stedet å annonsere kandidaturet for gjenvalg, framfor partiutsendingene, ikke i media, mener Oskar Niedermayer ved Freie Universität i Berlin. Merkel avventer trolig fordi hun vil ha uforbeholden støtte fra CSU. Det er Seehofer som har fått henne til å nøle, og han har satt sin støtte til Merkel på vent til 2017, hevder tidsskriftet Der Spiegel.

Merkel har flest støttespillere i CDUs toppsjikt, hvilket Forsa-målingen bekrefter. Men langsomt trer det fram arvtakere som forsvarsminister Ursula von der Leyen og visefinansminister Jens Spahn, selv om de ikke er påtenkt før en gang etter 2020.

Berlin-valget har dermed fått ekstra dimensjon, for Tyskland og for EU.


Artikkelen ble først publisert i Klassekampen 8. september 2016

 

KampanjeStøtt oss

2 KOMMENTARER

  1. Tyskland har økt pengermengde samt vunnet veldig mye i konkurransekraft i og med EMU og det har resultert i en god fest. Nu er det hengover som er aktuell.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.